har hatt et par bad trips på psykedelia. sopp og lsd og salvia. faktisk en nær døden opplevelse på hasj. heftig noia på speed.

første trip jeg hadde var mexicansk flein, meg og en kompis delte ca 6 gram. han var ganske erfaren og jeg var nybegynner. siden vi hadde spleiset på sakene baddet jeg på å ikke spise like mye som ham (typisk norsk? det hele begynner ganske sweet. neonglow paa alt armene glødet rosa og mønstre svevde og skiftet plass helt til jeg så noen hodeskaller forme seg i de hvite delene av en flerfarget magic kortstokk på bordet. det gikk en vind gjennom rommet. plutselig glødet det ikke godt lenger, men det mer på en måte såg ned på meg, en gigantisk banan lampe og to stjernelamper som formet en smiley på veggen som tidligere var , ja en smiley. nå var det det ondeste jeg hadde sett. og jeg trakk meg tilbake og tenkte den geniale tanken. "nei, hodeskaller det er bad. slutt å tenkt på bad ting! jeg må slutte å tenke sånn ellers får jeg bad trip. hjelp!" min erfaring er at på tripp tenker du mer objektivt tankene dine. heh, istedet for å nødvendigvis tolke en tanke utifra hvilken sammenheng du normalt setter den blir den mer ett fritt objekt du kan presse inn i nesten hvilken som helst sammenheng avhengig av hvor fucka du er. og nå var som sagt alt puttet inn i bad sammenhenger. også adrenalinkicket en bad trip gir forsterker trippen og akselerer den noe jævlig så alt ble fort ti ganger mer intenst. spaca ut på en sofa og vekslet mellom det noen kaller hyperspace eller whatever. var som å bli kasta rundt i universet, blunka jeg var jeg borte i 15 minutter følte jeg, var helt oppslukt i en ekstremt erotisk tegneserie av ei dame jeg kjenner, jeg ålte meg oppover henne svevende midt i svart rom. maks positiv feeling. så åpnet jeg øynene, alt selvfølgelig ukontrolert. alt var terror jeg bare kopa me, hadde null kontroll i hjernen og var ihhvertfall ikke klar for å slippe taket så jeg ble banka temmelig hardt i kastene følte jeg. holdt på i ca 1 time.

helt til jeg på en måte dabbet saktere inn og ut av hyperspace så sa kompisen min, som forøvrig snakket meg gjennom hele greiene, uten ham hadde jeg nok freaka helt ut. VIKTIG å ha noen erfarne trippere me seg første gangen. noen du stoler på! uansett han sa bare med en bestemt stemme: nei, eg tror du er over nå. det er over nå. og det fikk så mye mening i seg at jeg kom helt over det og hadde det skamkult me å ture rundt i byen og se på trær og arkitektur.

skulle aldri spise psykedelia igjen. heldigvis holdt ikke det løftet særlig lenge...8)

dette er vel 8 år siden, da var jeg 16. gikk på skolen uten å sove neste morgen fortsatt på tur og skamfjern. det var fett. tegning form og farge linja!

har hatt mange erfaringer siden det og nå er jeg veldig forsiktig med psykedelia. bad trips har jeg begynnt å tenke på de trippene jeg faktisk lærte noe av i forskjellige perspektiver. gir også mening at psykologer orginalt brukte lsd for å selv forstå hvordan det surrer i hodet på ett sykt sinn. det er jo nesten som en psykosetillstand kanskje. ganske intenst til tider. men jeg har hatt enn masse utrolig fete opplevelser også. bad trips er endel av livet. alt er ikke bare digg! og det er kult. jeg digger bad trips i etterkant. fordi de er så intense. akkuratt som å overleve en motorsykkelulykke med racingsykkel, du er ganske gira etterpå!

en erfaring med salvia. jeg dyrket salvia på denne tiden også og hadde noen ville flipper som salvia bare kan gi. har andre merket det at salvia på en måte ikke fucker sansene, men mer oppfattelsen av sanseimpulsene. jeg føler at jeg ikke kan sette fingen på at noe er annerledes men alt er likevelll helt flipp. en gang smeltet jeg inn i veggen og jeg kastet meg fremmover. da jeg stoppet var det som om "oppfattelsen" forsatte fremmover som om jeg løp i en kinosal og det øynene mine så var prosjektert på skjermen. jeg så på en måte virkeligheten fra to perspektiver på en gang og stummet helt over hvilket perspektiv som var meg før alt bare flippet mer ut i noe annet, snakket med skyggen min om risdyrking i kina, var helt enig at vi måtte høste risen snart. ikke akkuratt en bad trip dette men temmelig intenst i peaken.

har forresten en langtidserfaring med salvia da jeg røykte dette med hasj ganske mye (bedre turmix får du ikke om vinteren, snakker ikke om ekstrakter, bare naturlige tørkede blader) og fikk tillslutt en merkelig angst følelse hver gang jeg såg på salvia og en bestemt følelse av respekt. så jeg har holdt meg unna den flippen en stund.

første gangen jeg røykte rev i vanne me skikkelig blodprincemekk da svimte jeg tilslutt av når jeg reiste meg fra sofaen. følte jeg sank ned hele tiden og da jeg reiste meg svartnet det helt. våknet til at alle i rommet freaka ut i forskjellige rettninger, jeg krampa visst og var helt blå på leppene og frådet. jeg sank inn og ut av noe som kunne føles som en tunnell. visuelt og auditivt. alt var langt vekke og alt kom nærmere og for så og forsvinne igjen, ca 8 ganger. det var samme følelsen som man får hvis man presser seg til å svime av, for de drittungene som har gjort det noen gang noe jeg mistenker var temaet for hasjbadtrippen. tror rett og slett blodtrykket eller noe sank, mest av nikotinen tror jeg og det førte nok til oksygentap til hjernen og dermed svima.

var usikker på om jeg levde eller om jeg forsatt bare drømte i en komatillstand hver gang jeg dusjet om morgenen og tenkte for meg selv i noen uker etterpå. og jeg hadde ca 6 mnd med snikende bad feelinger på rev etterpå.

røyke hasj på en bad speedtrip kan også få konsekvenser. da trengs det god meditasjon for å ikke tilte helt på alt mulig ville tankespinn. og ikke minst alle kroppslige følelsene, som at hjertet banker 220, alle ledd er uten olje og magen er full av brennende sand og det eneste du klarer å tenke i loop er at nå får jeg hjerteattakk....

det e jo løye og då

forresten, har observert blandingsmisbruk av forskjellige stimulanter og sedativer gå over i temmelig tragiske situasjoner. som for eksempel hjerneslag. noe du ikke ønsker skal skje deg eller noen nær deg i kåken din. da snakker man om skikkelig bad trip. hvis du overlever tar det ganske lang tid før hukomelse, tale og ordforråd og skrivekunnskap og alt mulig kommer tilbake, jævlig sakte, månedsvis, noe kommer aldri tilbake og du begynner å utvikle masse flipp talefeil og minnefeil og ja. alt mulig rart. værste er at du ikke merker det selv. du tror du e helt tilstede, men egentlig er du helt mongo og lammet i halve kroppen og kan ikke si annet enn gryntelyder.

Jeg må beklage at det er skrevet på dialekt... dette er fra når jeg trippa på knips, cola, hasj og en consert.

Eg holt på kamerat 1 når han va på golve å snakte me nogen, han snakte om venna, at han alri konne seia nei t folk når d gjalt tjenesta.
Eg såg føre meg kamerat 1 snakka me mange folk, han konne alri sei nei å han fekk så mange venna så t slutt ikje konne sei nei t han ijen.
Han bejynte å få makt, STOR makt, kjempemange folk samla seg rondt han å han fekk stort rike t han ein gong reiste t ei øy å tog me seg nogen folk
der han tog heila øyo opp i universe ittefulgt av ein stor eksplosjon.

Seinare så jekk me ud me sadde okke ner i ein ring å eg såg kamerat 2 han sadd nere me hove, eg holdt fast i armen hans eg såg historien vidare me kamerat 1 å den va sånn:

Øyo t kamerat 1 forma seg som ein tallerken ei sia a kamerat 1 sitt rike og makt der alt va fint
så snudde tallerkenen seg den sio va kamerat 2 sin å der va alt mørkt.
mens eg såg detta så hørte eg kamerat 1 sko sei noge men så stopte han...
så eg såg ittekvert.. på andra sio så sto kamerat 1 å han sko ta å snakka men han jore d ikje folkane blei sure å venta mer å mer på at kamerat 1 sko snakka..
t slutt kom kamerat 2 å va på samme store plassen å sko snakka, kjempe mange folk va der, enno mer enn bejynnelsen å kamerat 1 å kamerat 2 sto på sio kverandre å då snakte kamerat 1.
han fekk alt t å bli stille å alle va plutseli heilt glae å alt va fint...
alt jekk opp i et lys å eg huske ikje så mye mer.

Den siste delen så snakte eg høgt om alt så eg sa.. eg sa d nesten rett t kamerat 2.
Å når alt jekk opp i lys så sa eg mens eg langsom slapp håndå hans mens eg sa.. å du våkna opp seint itte ein deili avslappane søvn i sengo di.. (akuratt då hadde eg sloppe hånno hans heilt)
å kamerat 2 våkna heilt.. han huska ikje ein drid.. han bare våkna plutseli som om ingenting hadde sjidd..

Det verste med dette her.. jeg trodde 100% på det også, var helt sykt.

Har kun tura på hasj/Pot/Marihuana.

Tja.

Kan starte med at jeg da hadde røyka jevnlig i ca 2 år. Vi var en gjeng som fyra rett som det var.
Vi sikra oss alltid, brukte fast dealer, men kjøpte alltid mye i tilfelle vi skulle være uheldig den ene gangen å få dårlig tjall.

Så stort sett fyra vi 5g fordelt på 2-4 stk. Vi bruke kun 2 sigg på 5g, 1 god spliff, resten på bonger. Tror aldri noen av oss bare var middels fjerne.

Hadde mine fine turer med latter ol.
Dog, jeg trodde ikke man kunne badtrippe så intenst som jeg gjorde iblant å hasj.

kan ikke komme med en spesifikk episode for det begynner å bli en stund siden, men det innebar svetting, angst når det gjaldt det å dø, rett å slett smerter i kroppen som ikke kunne beskrives.

Det som skjedde i ettertid var at når jeg skulle sove var at jeg fikk en helt merklig følelse i hele kroppen uten å ha inntatt noe.

Beina sovna samtidig og jeg kaldsvetta som pokkern. Var bombe sikker på at jeg skulle sovne uten det å våkne igjen stort sett hver natt i 1 mnd. Jeg fikk derav en angst for det å i det hele tatt legge meg.

Vet ikke om det har noe med Hasj røykinga at all, men noe jeg leste her for ei stund sida som bare fikk meg til å tenke over det

Det høres kanskje tåpelig og hører kanskje ikke under emnet her, men kjeda meg så tenkte jeg likevel kunne skrive noen linjer.

Første gangen jeg skulle røyke hasj fra bøtte var sinnsykt, jeg har bestandig prøvd joint når jeg har vært full etc, å det hadde ingen spesiel effekt på meg, å da trodde jeg å røyke hasj via bøtte var likedan. ja, i hvertfall peiset jeg på, ble ett par hit, ble litt hosting å dette går vel greit tenkte jeg. Etterpå gikk vi i stua å satte oss ned,jeg fikk matkick å jeg spise drit mye snop, aldri vært så deili med mat før pluss att jeg kjente en deilig rus. Etter en liten stung gikk vi for å ta ett par trekk til, da ble jeg skikkelig kake, jeg måtte støtte meg på veggen for å ikke ramle ned, å jeg la meg i sengen å fikk lattis etter en liten stund, vi gikk i stuen igjen å spilte Tekken, det var uber chill. Så plutselig ble det drit varmt, jeg startet å kle av meg, men det hjalp ikke så mye, det var helt jevlig, føltes ut som taket datt i hodet på meg,jeg svettet noe grusomt å jeg trodde jeg skulle dø, å jeg klarte heller ikke å snakke, en venninde satt å kiket på meg å hadde verste lattisen ever, for jeg klarte ikke å rape. Jeg skjønte ikke hvorfor de lo av meg for jeg hadde det helt fucka, så føltes det ut som jeg hadde dritt meg selv i buksen, men det hadde jeg ikke, for jeg måtte spy å somlet bortover til dassen, spydde som en helt på gulvet, var så sliten av å gå så jeg orket ikke å snu meg 10cm til for å spy i høle. å der satt jeg i 2 timer, jeg har hørt att kompissene mine skulle legge en plan og bombadere meg med snø og legge hasjen i jakken min å ringe politiet. Jeg var max paranoid, å de hadde ikke sagt ett ord, det kom en kis med vann til meg å sa att jeg blir bedre viss jeg drikker litt, men da tenkte jeg "kanskje han mekka oppi noe drugs i vannet så jeg blir mere fucka" så jeg blå nekta. senere på kvelden ble jeg bedre, å det var gått å komme ut i frisk luft. jajaja haha

Bad trip på pot:

Jeg hadde ikke røykt på flere uker da noen kamerater av meg kunne meddele at de hadde fått tak på supergod bubblegum marihuana! Jeg var dødsgira og lagte meg en liten bowl med ren pot, som jeg av en eller annen grunn bestemte meg for å røyke i gravity bong / bøtte / waterfall. Jeg har ALDRI i mitt liv blitt så skev. Hjertet begynnte å dunke i lysets hastighet, synet mitt ble bølgette og uklart, regnbuefarger OVERALT, klarte ikke kommunisere med kompisene mine utenom "ja" og "nei". Jeg forsøkte å gå utenfor for å få frisk luft. Når jeg gikk ut var det masse vind og regn, noe som gjorde at jeg bæda 2 ganger mer enn jeg allerede gjorde. Kjendte på hjertet mitt hele veien fordi det føltes som det skulle eksplodere. Jeg løpte inn igjen og nå føltes det som om frysningene ga meg elektrosjokk om og om igjen gjennom hele kroppen, og dette varte ganske lenge.

Med andre ord jeg ble ufattelig følsom overfor alt. Både psykisk og fysisk. Jeg kunne kjenne på øynene mine at de var PISSERØDE. Synet var enda fiskebolle aktig, og kurvette, pluss at jeg følte jeg var på diskotek siden det blinkte hvit hele tiden. (Du vet sånn type lys som blinker kjempefort og skaper fete visuelle effekter) Jeg løpte inn på badet til kompisen min,. Men der var det bare stille, isolert, og deppresivt. Jeg gikk ned på knærna på gulvet og fikk angst. Jeg hadde ingen valg enn å gå tilbake til stua å prøve å være normal rundt kompisene mine. De visste ikke hvor mye jeg bæda, for jeg ville på ingen måte bæde dem ut. Men de så hvor pissefjern jeg var.

Mens de satt på kjøkkenet og chillte max med en joint og to satt jeg med pcn og prøvte og sette på noe relaxing music! Hadde fremdeles intense frysninger fra den lille uteturen min, og hjertet dunka ennå fort nok til at jeg hadde tanker om å dø / besvime. Men så begynnte jeg å tenke "ingen har dødd av cannabis, ingen har dødd av cannabis" og dette hjalp litt. Jeg bevegte meg over til playstationen og forsøkte og starte opp GTA. På dette tidspunktet hadde kompisene mine fått enda mer besøk av masse ukjendte folk, og ALLE satt fra kjøkkenet og stirra på meg som forsøkte å sette en GTA plate i en playstation utenå lykkes. Jeg var bare alt for fjern. Satt bare rett foran tvn å stirra på den svarte skjermen, mens jeg hørte dem lo av meg å ropte kommentarer som jeg ikke fikk med meg.

Når jeg endelig fikk kommet inn i GTA forsvant jeg inn i den gode spillfantasi verdenen. Mitt første gledesøyeblikk var å kunne råkjøre bil i solnedgangen. Og ting begynnte å roe seg ned (selv om jeg ennå var for skev til å finne ut hvilke knapper som gjorde hva på kontrollen) Noe som skapte masse latter fra kompisgjengen som følgte nøye med på meg og mitt spilleventyr.

Så ja, tips: Ikke undervurder god pot når du har hatt pause lenge. Og det er jaffal ikke vits med slike intense røykemetoder som waterfall og bøtte i slike tilfeller. Ta deg en joint eller pipe!

Tenkte jeg kunne fortelle om min "tur" på 2c-i, en gang til. Denne gangen mer utfylt. Siden det nå er 5 måneder siden det skjedde, og jeg har fått mye mer informasjon rundt det hele, og i tillegg fått meg et normalt liv, som tillater meg å se tilbake på slike situasjoner uten å fucke hodet mitt helt.

Stoff: 2c-i
Mengde: 270 mg
Inntaksmåte: Intravenøs injeksjon

Vi skulle handle "speed" av en bekjent rundt klokken 03:00 natt til lørdag 21 oktober 2006 om jeg husker riktig. Vi ankom stedet, og vedkommende som satt på "speeden" jeg skulle ha møtte meg i døra, med et veldig fjernt blikk. Det var tydelig at vedkommende hadde inntatt en større dose MDMA, GHB og gjerne en del beroligende tabletter tidligere på kvelden. Med andre ord, så vedkommende meget "stein" ut, og oppførte seg deretter.

Etter mye om og men, skulle han overrekke meg de to grammene med "speed" jeg skulle ha, inne i stua, hvor jeg og kompisen min satt utolmodig og ventet. Jeg fikk servert to poser, som angivelig inneholdt "speed" begge to, valgte ut en av de, og begynte straks å "mekke" opp to heftige skudd. Et til meg selv. Og et til kompisen min.

Etter noen minutter bar det inn på badet, for å sette skuddene, vi begge hadde ventet lenge på. Siden kompisen min ikke bruker sprøyter daglig, ønsket han at jeg skulle sette skuddet på ham. Det gjorde jeg.

Så var det min tur.

Jeg rota i armen, for å finne en passende åre. Det tok meg noen sekunder før jeg fikk svar fra en av de "kalk-proppa" årene mine. Jeg smilte litt for meg selv, fornøyd. Idet jeg skulle til å injisere stoffet, ser jeg opp på kompisen min. Jeg blir møtt med et tomt blikk. Jeg spør han raskt: "Går alt bra?". Jeg visste at jeg hadde satt et litt større skudd på ham enn det han er vandt til, og forventet nesten derfor en slik reaksjon av ham. Han svarte med å bøye seg over toalettet, og brekke seg. Siden dette er en ganske vanlig reaksjon fra en som gjerne ikke har så mye erfaring fra sprøytebruk, så tenkte jeg ikke mer over det.

Så senket jeg hodet, og fortsatte injeksjonen min. Dypt inne i meg, var det en stemme som sa: "Det var en rar farge på dette stoffet her". Ikke som det vanligvis er, når jeg handler av ham, at speeden løser seg helt opp i vannet, og derfor blir gjennomsiktik. Nei, dette ligna mer på subutex, eller noe. Langt ifra gjennomsiktig. Nesten som den var fylt med kalk. Jaja, som den junkien jeg er (red: VAR ), så tenkte jeg ikke mer over det, og injiserte hele driten.

Injiseringstidspunkt: 04.15

+ 5 sekunder:
Jeg kjenner en ising i armen. En rar følelse som brer seg oppover til skulderen min. Hva faen er dette her for noe?! Det er hvertfall IKKE speed. HELVETE! Og jeg som får SÅÅÅ noia, rundt slike situasjoner. Faen og. Med det samme begynner det å "gnistre" i øynene mine. Jeg ser på speilet, som nå er fylt av gnistringen ifra et dusin "streker", som beveger seg som tv-støy i alle retninger.

Helvete og!

+ 15 sekunder:
Jeg har reist meg, og løpt inn i stua for å finne ut hva i alle dager jeg har begitt meg utpå nå. Jeg finner veien, og stanser foran stuebordet. Foran meg sitter 4 mennesker, som alle var der opprinnelig. Jeg kjenner kun 1 av dem, og har/hadde heller ingen planer om å bli kjent med noen av dem andre. Med tanke på at samtlige var rundt 15 år eldre enn meg, gjor det fristelsen ganske liten.
Som sagt, stanser jeg foran stuebordet, og brøler av hele min hals: ”Hva FAEN har vi fått i oss?!”. Idet jeg brøler dette, har det gått rundt 20 sekunder siden injeksjonen.
Jeg blir møtt med et hissig: ”Hold kjeft! Ungen min sover i rommet ved siden av!”.
Idet personen sier dette forandrer alle personene form. De blir om til noen slags dyr, av ugjenkjennelig rase, som alle reiser seg ifra sofaene.
Han eneste av dem som kjenner meg, reagerer med et rart uttrykk. Han ser at det har skjedd noe feil. Hele ansiktet mitt lyser frykt, og dette registrerer han.

+ 25 sekunder:
BANG!
Dette skal jeg ha sagt: ”Nå er dere ikke dyr lengre. Dere er ubetydelige objekter, i denne verdenen her. Verden? Hva er det for noe? Nei ikke vet jeg. Jeg? Hva er jeg for noe? Ord? Hva? Hvem? Betyr det noe? Hva er bety? Hvordan ser ord ut? Smaker det godt? Godt? Hva er det? Hvor er kroppen min? Kropp? Det ordet ser rart ut. Det er stort. Et stort ord. Store boktaver, som kommer flytende.”Selv flyter jeg med. Det har akkurat, som et slag i trynet, forandret seg helt rundt meg. Alt er bare en flytende masse. Og derfor er det ganske vanskelig for meg å holde meg på beina. Nettopp derfor jeg nå faller hardt, med hodet først i stereoanlegget og bordkanten. Ikke at jeg merker det. For jeg er jo vektløs. I en flytende masse av ubetydelighet og frykt.

+ Ubetydelig tudspunkt, med tanke på at tid ikke finnes i dette universet.
Jeg flyter. Alt rundt meg er bare en masse. Faktisk når jeg ser nærmere på det, så er det små kuler. Alt er bittesmå kuler. Til og med jeg er bygd opp av masse små kuler. Kuler jeg kan flytte rundt, og blande sammen med resten av denne ubetydelige massen.
En del av kulene tar formen til en figur, som best kan sammenlignes med noe ifra en animasjonsfilm. Han er tykk, og har land snute. På tuppen av snuten sitter en sort, ekstra stor kule. Han er det første tegnet på liv her i denne dimensjonen.
Han ser på meg. Jeg forstår ingenting. Hvert ord jeg sier, blir helt ubetydelige. Idet jeg har sagt et ord, kan jeg se ordet komme flytende foran meg. Jeg kan ta på det. Lukte det, og smake på det.
Det jeg prøver å si, er: ”Jeg vil vekk! Bort herfra! Hjelp! Jeg vil hjem!”. Men siden jeg ikke lenger selv vet hva snakking, ord, hjem, eller noe som helst er lenger, så blir det ganske vanskelig å få frem budskapet. Han fyren her forstår ikke hva jeg sier hvertfall. Han bare ler. Av meg.
Samtidig kommer animasjonsfigur nummer to. Dette ligner ganske mye på en animert utgave av Cruella DeVille i 101 Dalmantinere. Bare en ekstra sarkastisk og ondsinnet utgave.
Hun er høy, og har en røyk i kjeften. Hun er, som alt annet, en ubetydelig samling av kuler i varierte størrelser.
Hun ler av meg. Som om jeg var ny her i dette universet, og det tydelig viste. Som en nybegynner blir jeg nå mobbet av to tredimensjonelle figurer. Jeg strekker meg mot røyken hennes. Idet jeg treffer den, ler hun høyere. Sigaretten forsvinner i hendene mine. Den blir om til ubetydelig masse. En ubetydelig, brennende masse. Som svir. Hun ler høyere, og forsvinner. Det samme gjør den første figuren.
Idet de forsvinner, sier den første figuren, som en siste hilsen: ”Alt er bare tull. Vi lurte deg. Virkeligheten finnes ikke! Du finnes ikke. INGENTING FINNES. Ikke engang oksygen. Ingenting betyr noe som helst”.Sammen med Cruella DeVille, og han første fyren forsvinner jammen meg også oksygenet. Alt er nå bare den ubetydelige flytende massen. En masse jeg ikke greier puste i. Jeg skyver rundt i massen, uten at det gir noe mer mening. Jeg forstår ingen verdens ting. Rundt meg er det bare farger, som flyter om hverandre. Og når jeg ser nærmere på hver enkel farge, ser jeg at de egentlig er små kuler. Små, ubetydelige kuler. Ubetydelige, som alt annet. Til og med jeg.

+ Jeg forsvinner ut av denne dimensjonen, og inn i neste.
Rundt meg er det bare døde skapninger. Ved nærmere utforsking, ser jeg at det er skjeletter. Rare skjeletter. Skumle skjeletter. En av dem har på seg en lyseblå genser av et slag. Han står foran meg, og ser på meg.
Bakken er fylt med brunt, illeluktende, kaldt vann. Jeg er våt på føttene.
Det er som om hjernen min har fått beskjed om at det er her jeg skal tilbringe resten av evigheten. Her i denne ubetydelige, skumle dimensjonen. Alene.
Jeg ser opp på det blåkledde skjelettet. Jeg legger merke til hvor rare armer det har. Rettere sagt, arm. Han har kun èn arm, som står i 90 graders vinkel ut fra kroppen. Som om han peker på noe. Så legger jeg merke til at han holder enden av en lang ledning, eller ståltråd i hånden. Når jeg ser nærmere etter på tråden, begynner den å lage elektriske lyder, som om den lades opp. Med det samme begynner den å gnistre, og lyse sterke farger. Jeg får panikk. Sammen med at denne ”ledningen” lader seg opp, blir jeg dratt bortover bakken. Slept etter armene. Men det er ingen som holder meg. Jeg lander i søla, i enden av denne lange ledningen. Her er det helt tomt. Bare meg. Og uttallige døde kropper rundt meg.
Jeg tilbringer, ifølge min egen kalkulasjon en god del tid her i sørpe-land. Scenarioet jeg nettopp forklarte gjentar seg flere ganger. Som om det går i repeat.
Men så…

+ Jeg forsvinner ut ifra denne dimensjonen, og inn i enda en.
Rundt meg er det glassbiter. Uttallige. Jeg blir slept bortover bakken av to tjenestemenn. Jeg tror jeg konkluderer med at de er politifolk. Jeg er blodig. Veldig blodig. Beina mine er borte. Akkurat som de har blitt revnet rett av. Og jeg blir nå slept langs bakken, mens millioner av glassbiter kutter meg stadig mer og mer opp.
I et øyeblikk kan jeg se at jeg er tilbake på barneskolen jeg var elev ved for snart ti år siden. Men skolen forsvinner snart igjen.
Verden rundt meg er fortsatt totalt ubetydelig. I dette universet legger jeg merke til at det ikke finnes en eneste rund form. Alt er bare firkanet. Til og med jeg. Bygd opp av uttallige små firkanter. Hver og en, like ubetydelig som den neste.
Jeg kjenner følelsen av total panikk i kroppen. Får ikke gitt uttrykk for det, siden jeg ikke vet hva ”språk” er for noe, og derfor ikke greier kommunisere med noen. Ikke at jeg hadde så store forventninger til en eventuell kommunikasjon, siden politifolkene som sleper meg åpenbart ikke er fra en normal verden de heller, og derfor sikkert ikke har mulighet til å hjelpe meg på noen måte.
Politifolkene ler av meg. Som om jeg var null verdt. Mens de sleper meg videre.
I neste øyeblikk ligger jeg på en ambulanse-båre. Jeg har ingen kropp. Ikke som jeg kan se hvertfall. Jeg er som et videokamera, som ligger på en sykehusseng og filmer oppover. Rundt meg står masse kjentfolk. Alle de som noen gang har gjort meg noe vondt her i livet (livet i den virkelige verden), står nå samlet rundt meg. Alle med lure blikk. De stirrer på meg. Plutselig merker jeg at hele verden igjen blir om til en flytende masse. Jeg flyter sammen med senga jeg ligger på, og faller bakover. Som et fall inn i evigheten faller jeg. Sakte. Men alle folkene rundt meg roper i kor: ”Ånei, oi oi oi oi.” Jeg føler frykt. Som om jeg vet hva som skal til å skje.
I det jeg har falt et stykke nedover og inn i denne ubetydelige massen, blir jeg spiddet av hundrevis av tynne metalltråder. Som en eggedeler. Jeg kan kjenne trådene dele kroppen min i i hundre biter. Sakte. Trådene treffer øynene mine. Og jeg kan se bloddråper som i sakte film sprer seg i alle kanter. Spiddet av metalltråder ja. Mer frykt.
Som mange andre scenarioer, spilles også dette om, og om igjen for meg. Spidde-hendelsen gjentar seg så mange ganger at jeg gir opp å følge med. Og heller finner meg i at dette er skjebnen min. Slik skulle det ende.
Jeg har fortsatt ingen begrep om noen som helst virkelighet, tid eller noe som helst.

+ ca 13 timer
Et glimt av et menneske. Jeg kjenner en forvirret følelse bre seg i kroppen. Jeg ser opp. Helvete, jeg ligger på sykehussenga fortsatt. Skal jeg spiddes igjen?
Nei. Det er et ekte menneske jeg ser, for en gangs skyld. En følelse av varme.
Jeg forsvinner, igjen. Tilbake til en tom verden uten mening eller noe som helst.

+ ca 18 timer
Enda et glimt, av samme menneske. Denne gangen kjemper jeg med, for ikke å miste det igjen. Jeg får til å åpne øynene. Kjemper virkelig hardt for at menneske skal legge merke til meg. Hun ser meg. En følelse av å være reddet brer seg. Jeg snur hodet, og ser mot lyset. Der sitter foreldrene mine. De sperrer opp øynene, ser på meg. Jeg føler meg vel. Har jeg endelig greid å kjempe meg ut av de andre universene, og tilbake til den verdenen jeg savnet sånn? Ja, det virker slik.
Flere leger, og sykesøstre kommer strømmende til. De fikler med en masse ting rundt meg. Jeg vet ikke hva. En av dem lyser meg i øynene, og snakker til meg. Jeg forstår ikke hva som sies. Men jeg svarer med et smil.
Jeg ser på moren min igjen. Hun svarer meg med et lite smil. Som, et takk-gud-for-at-han-våknet-smil.
Jeg klarer endelig å si noe. Jeg blir spurt om jeg vet hvor jeg er. Jeg svarer i all forvirring, nei. Sykesøsteren ler smått. Så spør vedkommende om jeg vet hvilket stoff jeg hadde fått i meg. Jeg svarer i den samme forvirringen, amfetamin. Hun forstår ingenting. Det gjør ikke jeg heller. Men det gjør ikke noe. Jeg er tilbake. For meg var det kun det som betydde noe.
Sykehuset hadde pumpet meg full av stesolid en gang på dagen, da jeg virkelig ble umulig å håndtere. Deretter hadde jeg bare ligget der. De trodde jeg hadde fått hjerneskader, og hadde scannet hodet mitt engang.
Plutselig kjenner jeg uutholdelig smerte bre seg i hele kroppen. Jeg vrir meg. Sykesøsteren gir meg et speil. Jeg ser på meg selv. Kan ikke tro mine egne øyne. Jeg har aldri sett et så mørbankt ansikt i hele mitt liv. Blodig, oppskrapt og blått. Hele kroppen min er det. Ryggen min har fått en ordentlig smell, og noe er ikke helt som det skal være kjenner jeg. Men pytt pytt, jeg lever nå hvertfall.
Etter noen glass med vann, reiser jeg meg fra sengen. Det gjør vondt. Men jeg må gjøre det. Jeg går rett bort til faren som jeg ser ikke har det helt bra. Jeg gir ham en klem. Det er første gang i løpet av mine 20 år, at jeg gir faren min en klem. Men jeg har så dårlig samvittighet. Tenker med meg selv, at nå har jeg sendt familien min gjennom nok vondt. Jeg tar meg sammen. Nå skal jeg slutte å ruse meg.

+ X-antall timer
Jeg får et par krykker av sykehuset, og halter hjem med foreldrene mine.

+ 5 måneder
Jeg sliter fortsatt med flashbacks og lignende. Blir medisinert med forskjellige typer medisiner, for at jeg skal greie å leve en normal hverdag. Og det fungerer per i dag bra.

Jeg har sluttet junkie-livet, og ser heller fram mot et liv med studier og jobb.
Har fått streng beskjed om, at hvis jeg rører et hallusinogen igjen, kan jeg risikere å ødelegge meg for all tid. Dette har jeg tatt til etteretning. Jeg prøvde, dum som jeg var, å spise knips en gang i februar. Det ble to dager med flashbacks. Jeg mista helt kontrollen. Det var etter en knips, som sannsynligvis inneholdt alt annet enn MDMA. Jeg er vandt til å skyte knipsen. Denne gangen tok jeg det rolig, og spiste den. Takk og pris for at jeg ikke skøyt den, når èn knips var nok til å sende meg sånn på bærtur som den.
Aldri mer. Og det holder jeg fortsatt fast på.