[COLOR="Purple"]Kristi blodsdråpe, Djevelens fristelse?[/COLOR]
[COLOR="Red"]ADVARSEL:[/COLOR] Dette innlegget tar opp et veldig tabulagt emne. Det kan også være potensielt triggende for noen. Les derfor gjennom med omhu. Dette er også et innblikk i mitt synspunkt og ikke noen bastant påstand om at jeg har fasiten. Forøvrig er jeg veldig lite interessert i moralpreken da jeg selv må ta ansvar for mine handlinger og avgjørelser. Jeg vet veldig godt hva jeg begir meg ut på. Forøvrig må jeg råde dere alle til å ikke ta den samme risken som meg. Det kan, som med mye annet, få fatale konsekvenser. Er det verdt å sette fremtiden på spill for? Man har alle forskjellige mål og mening med eksistensen vår her på jorda. Hva er din?
Alder: 21 år
Vekt: Ca 40 kg
Stoff: Heroin/diacetylmorfin.
Metode: Nasalt. Kan sammenligne opplevelsen litt med å spise krydret mat, faktisk.
Litt basic om heroin: http://www.thegooddrugsguide.com/heroin/basics.htm
Dope, Smack, Junk, Horse, H, Chiva. Kall det hva du vil, det er diacetylmorphine (C21H23NO5). Et semi-syntetisk opiat. Her er min historie om et av de mest tabulagte substansene på freak. Hvorfor jeg valgte å gjennomføre dette får dere svar på lenger ned i innlegget mitt.
"Jeg har en overraskelse til deg", sa han og fiklet med den lille snusboksen. Jeg tvinnet fingrene og undret meg på hva det kunne være. "Er det..", mumlet jeg. "Det er nok det du tror det er, ja", svarte han. Langsomt, forsiktig delte han opp stoffet i fire, rette linjer på glassplaten. En svak eim av sigaretter og "Air wick" hang i luften. Var dette satan i forkledning? En opprørsk engel som utsetter menneskeheten for prøvelser? Er dette frukten vi ikke får spise av for å kunne leve i evig paradis? Jeg ville finne det ut helt selv. Etter å ha ført sugerøret omhyggelig opp i neseboret og fått med med hele linjen sank jeg bedagelig ned i sofaen. På dette tidspunktet lå vi inntil hverandre og kjente på bølgen av tilfredshet og harmoni. Uansett hvilken stilling man valgte å legge seg i fantes det bare velbehag. Man kan sitte på hodet for den del. Alt dette etterfulgt av klissete koseprat i denne duren for de som kjenner til filmen:
Marion: I love you,
Harry. You make me feel like a person. Like I'm me... and I'm beautiful.
Harry Goldfarb: You are beautiful. You're the most beautiful girl in the world. You are my
Marion: That's nice, Harry. Other people have told me that before, and it was meaningless. When you say it, I hear it.
Han betraktet meg med blanke øyne og tunge øyelokk. De fargerike lysene fra lampene i rommet snek seg opp etter veggene og ga en helt absurd stemning. Musikken hamret fra stereoanlegget. Vinduene var dekt med både mørke gardiner og tepper slik at ikke en eneste liten solstråle kunne finne veien gjennom en sprekk. Jeg lukket øynene idet nesetippene våre berørtes. Jeg leter fremdeles etter ord som ikke eksisterer. Vi kunne begge fastslå at dette helt klart var en tiltrekkende virkelighesflukt. Likevel avhenger alt av din egen virkelighetsoppfatning. Man blir ikke kvitt støvet av å feie det under teppet. Det hele var veldig drømmende og diffust men tross av dette hadde jeg beina realtivt godt plantet på jorda. Min kjære hadde en noe mer forvirret oppfatning av det hele og klarte ikke helt tro på at det ikke var en drøm.
Hinsides en realistisk skildring av tilværelsen
Vi tilbrakte time etter time på gulvet ved viften i hverandres armer. Varmen som strømmer gjennom kroppen er ikke til å ta feil av. Begge var på dette stadiet meget beroliget og eurofisk. Jeg tror vi forsøkte å se på en film også men det kan jeg ikke garantere ettersom tidsperspektivet mitt ble helt fullstendig på trynet. At vi forsto noe særlig av det som foregikk kan jeg umulig se for meg uansett. Særlig siden synet mitt alltid ser ut til å forvrenge seg. Å fokusere på noe over lenger tid er nærmest umulig. Brukte en liten stund på å damprøyke en sigarett og leke meg med kaleidoskopet mitt (som var helt fantastisk). Var vel omtrent på det tidspunktet en kompis av meg ringte. Jeg gadd ikke bry meg ettersom det bare var han, ikke sant. Likeglad som fy. Selvfølgelig ble samtalen utrolig klein. Og selvfølgelig hørte han at det var noe. Han lo iallefall. Etter den pinlige samtalen fant vi veien til soverommet. Vi hadde begge fått nok av dette stoffet som befant seg på glassplaten. Kjæresten min hadde fortalt at jeg kunne forvente meg kvalme. Og kvalmen kom.
Smeltende hjerner og intense synsinntrykk
Jeg lå ved siden av ham i sengen og hørte på mine egne langsomme hjerteslag. Jeg hadde indre bilder i likhet med de man har i dyp søvn. Nå var det ikke lenger bare en behagelig varme som spredde seg i kroppen. Jeg kaldsvettet og håret klistret seg til pannen. Kjæresten min hadde åpnet vinduet for gud vet hvor lenge siden. Jeg merket ikke engang hvor kald jeg var før jeg hørte en merkelig lyd i det fjerne. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare den, engang. Surklende, kanskje. Som en fisk på land. Det var selvfølgelig han. Jeg prøvde forgjeves å riste liv i ham, og klapset han til og med i ansiktet gjentatte ganger. Dette var så klart i ren desperasjon. Det er ikke lett å tenke klart når man er såppas ute av det selv. I et øyeblikk var jeg utrolig redd for at han bare skulle dø. Heldigvis tok det ikke altfor langt tid før han kom til seg selv, og jeg førget for å legge ham i stabilt sideleie etter dette. Resten av kvelden, natten, eller hva det var, ble brukt til å løpe frem og tilbake fra soverom til bad. Balansen min var helt på bærtur så jeg på min side valgte å ha en bøtte ved siden av sengen. Kjæresten min må ha sovnet på badet i en periode ettersom jeg flere ganger våknet opp alene i den store, kalde senga. På et tidspunkt stormet han i bare boxer ut av leiligheten mens han skrev "JEG MÅ HA HJELP! JEG MÅ!!!". Jeg, stuka som jeg var, ble nærmest panikkslagen og trodde at vi begge kom til å dø. Eller bli tatt av onkel. Etter at han hadde fått seg litt frisk luft fortalte han meg at han hadde hallusinasjoner (Jepp, dette kan forekomme ved veldig høye doser. I tillegg er vel han kanskje i det man kan kalle "risikogruppen") og følte at hjernen hans smeltet. HPPD'en hans tok vel også i overkant mye av fokuset.
Uansett hvor fantastisk denne rusen måtte være sa jeg til meg selv at en natt som denne vil jeg aldri måtte gjennom igjen frivillig. Dette klødde verre enn en hel maurtue som bukter seg rundt på huden, og jeg har aldri i mitt liv kastet opp så voldsomt. Jeg ble hengende over toalettet i sikkert en time med oppkast rundt munnviken. Hivende etter pusten og klar for å kaste opp enda litt mer. Når jeg ikke satt der, lå jeg i sengen og kaldsvettet med bøtta klar. Var nesten like dårlig dagen etter, og pupillene var fremdeles på størrelse med knappenåler. Resten av stoffet (bare litt rusk, i grunnen) kastet vi. For min del var dette en veldig lite givende og verdifull rus. Om jeg angrer? Absolutt ikke. Jeg er glad i å se bortifra tradisjonell tenkning. Altså, tenke utenfor boksen. Jeg har nå forståelse, kjennskap og innsikt i noe "strømmen" (folkemassene) har en utbredt idé/lære om.
Det er ingen tvil om hvor avhengighetsskapende stoffet kan være. Ei heller at det kan medføre en stor helserisiko knyttet til bruk av sprøyter, kriminalitet og belastende livsstil. Jeg vet veldig godt hva uvettig og tankeløs bruk kan føre til. Ja, jeg var fullstendig klar over hva jeg gikk til. Så hvorfor utsette seg selv for en slik risiko? Vel, jeg er såppas trygg på meg selv og mitt indre at jeg valgte å åpne en ny dør. Jeg ville se det, føle det og oppleve det fra mitt eget synspunkt fremfor alt man hører om i aviser, på tv og av tante Frida som hadde en narkoman storebror. Jeg har brukt mye tid på å lese meg frem til informasjon om Heroin. Det var enkelte av disse argumentene som fikk meg til å se på det med litt andre øyne. Har også hatt lange diskusjoner med brukere her på forumet for å dele synspunkter og meninger. Gjennom en sosial rettesnor får vi greie på at alle som prøver dette opiatet blir skitne, kriminelle heroinavhengige som setter sprøyter i åra på en sliten dass. Veldig mange overraskende nok ikke klar over at det går an å røyke det, engang. "Ikke prøve hero! Da ender du bare som en stusselig, skitten junkie". Ingen skal fortelle meg hvor minegrenser går. Jeg har nå et godt utsyn til begge sider, og føler at alt jeg har erfart har gjort meg mer klartenkt. Ved å selv søke kunnskap utenfor de normale "rammene" har jeg blitt mer selvstendig. Jeg handler uten å rette seg etter andre. Jeg er fri.
For å oppsummere noen av effektene:
- Eufori
- Mye indre bilder
- Svevende, drømmeaktig følelse
- Sløvhet/trøtthet
- Empati og innlevelse
- Meget beroligende
- Likegladhet
- Kvalme og oppkast
- Intens kløe
- Munntørrhet
- Dehydrering
- Svett/klam hud
Forøvrig vil jeg fraråde folk fra det sterkeste å ty til heroin uansett hva grunnen måtte være. Særlig hvis du kanskje har det litt vanskelig i livet og ser etter "noe". Noe lettvint og enkelt. Saken er den at man gjør seg selv en bjørnetjeneste. Rusen er ei heller en så givende opplevelse at den er verdt å utforske, etter min mening. Det er en risiko ved det og den er ikke verdt å ta in the long run hvis man ikke kjenner sine egne grenser fullt og helt. Det er langt fra en vakker, mystisk tur på LSD eller DMT. Intet møte med deg selv. Bare noe som demper og bedøver deg, rett og slett. Det tar deg lang, langt vekk fra hva du enn måtte ha problemer med i livet. Likevel angrer jeg ikke på at dette er noe jeg kan ta med meg videre i livet. Det var slik jeg bestemte meg for å prøve LSD for første gang. Det var så klart helt, helt annerledes enn all propagranda man får servert og jeg følte meg nærmest litt lurt. Rosa elefanter? Tro man kan fly? Åh, nei, du. Vi mennesker er godtroende og naive. Vi tør ikke se bak forhenget. Det er det jeg nå har gjort og aldri skal jeg leve livet mitt uten å ta en sjans. Dette var mitt første og siste møte med dette mye omtalte stoffet som trives best i skyggefulle steder av samfunnet. Og som henger igjen som dekorative dråper/tårer på fortapte menneskers kinn.
Håper det var interessant og lærerikt for noen!
- Lucy
[COLOR="Red"]ADVARSEL:[/COLOR] Dette innlegget tar opp et veldig tabulagt emne. Det kan også være potensielt triggende for noen. Les derfor gjennom med omhu. Dette er også et innblikk i mitt synspunkt og ikke noen bastant påstand om at jeg har fasiten. Forøvrig er jeg veldig lite interessert i moralpreken da jeg selv må ta ansvar for mine handlinger og avgjørelser. Jeg vet veldig godt hva jeg begir meg ut på. Forøvrig må jeg råde dere alle til å ikke ta den samme risken som meg. Det kan, som med mye annet, få fatale konsekvenser. Er det verdt å sette fremtiden på spill for? Man har alle forskjellige mål og mening med eksistensen vår her på jorda. Hva er din?
Alder: 21 år
Vekt: Ca 40 kg
Stoff: Heroin/diacetylmorfin.
Metode: Nasalt. Kan sammenligne opplevelsen litt med å spise krydret mat, faktisk.
Litt basic om heroin: http://www.thegooddrugsguide.com/heroin/basics.htm
Dope, Smack, Junk, Horse, H, Chiva. Kall det hva du vil, det er diacetylmorphine (C21H23NO5). Et semi-syntetisk opiat. Her er min historie om et av de mest tabulagte substansene på freak. Hvorfor jeg valgte å gjennomføre dette får dere svar på lenger ned i innlegget mitt.
"Jeg har en overraskelse til deg", sa han og fiklet med den lille snusboksen. Jeg tvinnet fingrene og undret meg på hva det kunne være. "Er det..", mumlet jeg. "Det er nok det du tror det er, ja", svarte han. Langsomt, forsiktig delte han opp stoffet i fire, rette linjer på glassplaten. En svak eim av sigaretter og "Air wick" hang i luften. Var dette satan i forkledning? En opprørsk engel som utsetter menneskeheten for prøvelser? Er dette frukten vi ikke får spise av for å kunne leve i evig paradis? Jeg ville finne det ut helt selv. Etter å ha ført sugerøret omhyggelig opp i neseboret og fått med med hele linjen sank jeg bedagelig ned i sofaen. På dette tidspunktet lå vi inntil hverandre og kjente på bølgen av tilfredshet og harmoni. Uansett hvilken stilling man valgte å legge seg i fantes det bare velbehag. Man kan sitte på hodet for den del. Alt dette etterfulgt av klissete koseprat i denne duren for de som kjenner til filmen:
Marion: I love you,
Harry. You make me feel like a person. Like I'm me... and I'm beautiful.
Harry Goldfarb: You are beautiful. You're the most beautiful girl in the world. You are my
Marion: That's nice, Harry. Other people have told me that before, and it was meaningless. When you say it, I hear it.
Han betraktet meg med blanke øyne og tunge øyelokk. De fargerike lysene fra lampene i rommet snek seg opp etter veggene og ga en helt absurd stemning. Musikken hamret fra stereoanlegget. Vinduene var dekt med både mørke gardiner og tepper slik at ikke en eneste liten solstråle kunne finne veien gjennom en sprekk. Jeg lukket øynene idet nesetippene våre berørtes. Jeg leter fremdeles etter ord som ikke eksisterer. Vi kunne begge fastslå at dette helt klart var en tiltrekkende virkelighesflukt. Likevel avhenger alt av din egen virkelighetsoppfatning. Man blir ikke kvitt støvet av å feie det under teppet. Det hele var veldig drømmende og diffust men tross av dette hadde jeg beina realtivt godt plantet på jorda. Min kjære hadde en noe mer forvirret oppfatning av det hele og klarte ikke helt tro på at det ikke var en drøm.
Hinsides en realistisk skildring av tilværelsen
Vi tilbrakte time etter time på gulvet ved viften i hverandres armer. Varmen som strømmer gjennom kroppen er ikke til å ta feil av. Begge var på dette stadiet meget beroliget og eurofisk. Jeg tror vi forsøkte å se på en film også men det kan jeg ikke garantere ettersom tidsperspektivet mitt ble helt fullstendig på trynet. At vi forsto noe særlig av det som foregikk kan jeg umulig se for meg uansett. Særlig siden synet mitt alltid ser ut til å forvrenge seg. Å fokusere på noe over lenger tid er nærmest umulig. Brukte en liten stund på å damprøyke en sigarett og leke meg med kaleidoskopet mitt (som var helt fantastisk). Var vel omtrent på det tidspunktet en kompis av meg ringte. Jeg gadd ikke bry meg ettersom det bare var han, ikke sant. Likeglad som fy. Selvfølgelig ble samtalen utrolig klein. Og selvfølgelig hørte han at det var noe. Han lo iallefall. Etter den pinlige samtalen fant vi veien til soverommet. Vi hadde begge fått nok av dette stoffet som befant seg på glassplaten. Kjæresten min hadde fortalt at jeg kunne forvente meg kvalme. Og kvalmen kom.
Smeltende hjerner og intense synsinntrykk
Jeg lå ved siden av ham i sengen og hørte på mine egne langsomme hjerteslag. Jeg hadde indre bilder i likhet med de man har i dyp søvn. Nå var det ikke lenger bare en behagelig varme som spredde seg i kroppen. Jeg kaldsvettet og håret klistret seg til pannen. Kjæresten min hadde åpnet vinduet for gud vet hvor lenge siden. Jeg merket ikke engang hvor kald jeg var før jeg hørte en merkelig lyd i det fjerne. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare den, engang. Surklende, kanskje. Som en fisk på land. Det var selvfølgelig han. Jeg prøvde forgjeves å riste liv i ham, og klapset han til og med i ansiktet gjentatte ganger. Dette var så klart i ren desperasjon. Det er ikke lett å tenke klart når man er såppas ute av det selv. I et øyeblikk var jeg utrolig redd for at han bare skulle dø. Heldigvis tok det ikke altfor langt tid før han kom til seg selv, og jeg førget for å legge ham i stabilt sideleie etter dette. Resten av kvelden, natten, eller hva det var, ble brukt til å løpe frem og tilbake fra soverom til bad. Balansen min var helt på bærtur så jeg på min side valgte å ha en bøtte ved siden av sengen. Kjæresten min må ha sovnet på badet i en periode ettersom jeg flere ganger våknet opp alene i den store, kalde senga. På et tidspunkt stormet han i bare boxer ut av leiligheten mens han skrev "JEG MÅ HA HJELP! JEG MÅ!!!". Jeg, stuka som jeg var, ble nærmest panikkslagen og trodde at vi begge kom til å dø. Eller bli tatt av onkel. Etter at han hadde fått seg litt frisk luft fortalte han meg at han hadde hallusinasjoner (Jepp, dette kan forekomme ved veldig høye doser. I tillegg er vel han kanskje i det man kan kalle "risikogruppen") og følte at hjernen hans smeltet. HPPD'en hans tok vel også i overkant mye av fokuset.
Uansett hvor fantastisk denne rusen måtte være sa jeg til meg selv at en natt som denne vil jeg aldri måtte gjennom igjen frivillig. Dette klødde verre enn en hel maurtue som bukter seg rundt på huden, og jeg har aldri i mitt liv kastet opp så voldsomt. Jeg ble hengende over toalettet i sikkert en time med oppkast rundt munnviken. Hivende etter pusten og klar for å kaste opp enda litt mer. Når jeg ikke satt der, lå jeg i sengen og kaldsvettet med bøtta klar. Var nesten like dårlig dagen etter, og pupillene var fremdeles på størrelse med knappenåler. Resten av stoffet (bare litt rusk, i grunnen) kastet vi. For min del var dette en veldig lite givende og verdifull rus. Om jeg angrer? Absolutt ikke. Jeg er glad i å se bortifra tradisjonell tenkning. Altså, tenke utenfor boksen. Jeg har nå forståelse, kjennskap og innsikt i noe "strømmen" (folkemassene) har en utbredt idé/lære om.
Det er ingen tvil om hvor avhengighetsskapende stoffet kan være. Ei heller at det kan medføre en stor helserisiko knyttet til bruk av sprøyter, kriminalitet og belastende livsstil. Jeg vet veldig godt hva uvettig og tankeløs bruk kan føre til. Ja, jeg var fullstendig klar over hva jeg gikk til. Så hvorfor utsette seg selv for en slik risiko? Vel, jeg er såppas trygg på meg selv og mitt indre at jeg valgte å åpne en ny dør. Jeg ville se det, føle det og oppleve det fra mitt eget synspunkt fremfor alt man hører om i aviser, på tv og av tante Frida som hadde en narkoman storebror. Jeg har brukt mye tid på å lese meg frem til informasjon om Heroin. Det var enkelte av disse argumentene som fikk meg til å se på det med litt andre øyne. Har også hatt lange diskusjoner med brukere her på forumet for å dele synspunkter og meninger. Gjennom en sosial rettesnor får vi greie på at alle som prøver dette opiatet blir skitne, kriminelle heroinavhengige som setter sprøyter i åra på en sliten dass. Veldig mange overraskende nok ikke klar over at det går an å røyke det, engang. "Ikke prøve hero! Da ender du bare som en stusselig, skitten junkie". Ingen skal fortelle meg hvor minegrenser går. Jeg har nå et godt utsyn til begge sider, og føler at alt jeg har erfart har gjort meg mer klartenkt. Ved å selv søke kunnskap utenfor de normale "rammene" har jeg blitt mer selvstendig. Jeg handler uten å rette seg etter andre. Jeg er fri.
For å oppsummere noen av effektene:
- Eufori
- Mye indre bilder
- Svevende, drømmeaktig følelse
- Sløvhet/trøtthet
- Empati og innlevelse
- Meget beroligende
- Likegladhet
- Kvalme og oppkast
- Intens kløe
- Munntørrhet
- Dehydrering
- Svett/klam hud
Forøvrig vil jeg fraråde folk fra det sterkeste å ty til heroin uansett hva grunnen måtte være. Særlig hvis du kanskje har det litt vanskelig i livet og ser etter "noe". Noe lettvint og enkelt. Saken er den at man gjør seg selv en bjørnetjeneste. Rusen er ei heller en så givende opplevelse at den er verdt å utforske, etter min mening. Det er en risiko ved det og den er ikke verdt å ta in the long run hvis man ikke kjenner sine egne grenser fullt og helt. Det er langt fra en vakker, mystisk tur på LSD eller DMT. Intet møte med deg selv. Bare noe som demper og bedøver deg, rett og slett. Det tar deg lang, langt vekk fra hva du enn måtte ha problemer med i livet. Likevel angrer jeg ikke på at dette er noe jeg kan ta med meg videre i livet. Det var slik jeg bestemte meg for å prøve LSD for første gang. Det var så klart helt, helt annerledes enn all propagranda man får servert og jeg følte meg nærmest litt lurt. Rosa elefanter? Tro man kan fly? Åh, nei, du. Vi mennesker er godtroende og naive. Vi tør ikke se bak forhenget. Det er det jeg nå har gjort og aldri skal jeg leve livet mitt uten å ta en sjans. Dette var mitt første og siste møte med dette mye omtalte stoffet som trives best i skyggefulle steder av samfunnet. Og som henger igjen som dekorative dråper/tårer på fortapte menneskers kinn.
Håper det var interessant og lærerikt for noen!
- Lucy