Hadde en utrolig interessant diskusjon med et par venner på vorspiel for noen uker siden. Har gått og tenkt på temaet siden dengang og søker freak for input og nye synsvinkler.

Jeg får inntrykk av at nå, Norge anno 2011, er det som står aller høyest er materielle goder. Makt idag er ikke å være sterk, eller en stor hær, men å ha penger. Når vi skal velge utdannelse så ser jeg at jeg og mine venner selvfølgelig leter etter jobber hvor man har interesse innenfor emnet, men jeg føler at lønna alltid har for mye og si. Det er ikke respekt å følge drømmen sin, følge lidenskapen sin, det er respekt og ha stor båt, stor hytta, Audi i garasjen og jaccuzi i hagen. Jeg har tenkt på utdannelse både på NTNU og NHH, men hva er grunnen til at jeg føler at det er dit jeg må dra? I all hovedsak penger.

Jeg lurer på hvor stor andel av studentene på NHH og NTNU som virkelig brenner for faget sitt. Som virkelig elsker økonomi, som virkelig elsker matematikk. Ja jeg kjenner selvfølgelig og vet av noen som virkelig gleder seg til å jobbe som sivilingeniør innen data eller elektronikk. Men når jeg ser på klassekameratene mine som har planer om å dra dit ser jeg personer som tenker: "En god utdannelse, garanti for mye penger(makt) i fremtiden"

Jeg har bekjent, og faren hans er postmann. Jeg har en annen bekjent og faren hans er aksjemegler, sistenevnt tjener utrolig mye bedre enn førstenevnte. Og høster derfor mye mer respekt, ingen ser på faren til førstenevnte som en vellykket mann, eller en som virkelig har fått det til. Men han elsker virkelig å være postmann, det er det han vil. Det er det han har lyst til å gjøre når han våkner om morgenen, burde ikke det høste mer respekt?'

Vi, ungdommen i Norge, har alle muligheter åpne, hvorfor ikke oppfordre til å velge den karriereveien som du kan tenke deg å jobbe med for resten av livet? Ja, jeg vet at foreldre og studieveiledere sier: "ja du må velge fra de fagene du liker". Men hva har det å si når vi via media blir matet med artikkler og nyheter som sier til oss: "Rikdom = lykke og respekt"

Nå er mine meninger og min omgangsskrets sikkert ikke representativ for hele landet, bor muligens i ett snobbete område, vest for oslo typ Bærum/Asker, men denne diskusjonen jeg hadde med tre gode venner har fått meg til å virkelig revurdere musikken. Jeg lurer på hva som vil gjør meg mest lykkelig, å tjene over en halv million som siv.ing, eller spille på skittne jazzklubber og tjene dårlig?

For det første, for meg så er det ikke respekt å ha alle de tinga du skriver, ikke heller å ha mest penger. Det betyr kanskje det for sånne griske haier, men de får jo aldri nok, så det blir jo en besettelse... og da har det gått for langt.

Respekt for meg er kun å være grei mot andre, helt enkelt sagt. Vis andre respekt, så får du min respekt.

Når det kommer til å tjene penger ved arbeid, så er jeg med deg. Det er hele tida viktig å tenke penger = arbeidsmengde. Altså, hvis du har en lavere lønn enn en som har lik jobb som deg, så kan du jobbe litt saktere. Om du er en leder og har litt høyere lønn, skal du jobbe hardere.

Så kan en også tenke, en som har en fysisk hard jobb tjener ikke ofte mer enn en som sitter ved en pc hele dagen og bare tenker. Hvem fortjener mest penger? En som har en stillesittende jobb har fremdeles helsa i behold og kan trene på fritida når h*n er 60. En som har vært i bygningsbransjen er det ikke så enkelt for.

Så igjen, hvis en som har en fysisk jobb bare tenker litt igjennom arbeidsstillinger og sånt, og jobber litt saktere, så kan h*n slippe trening på kvelden.

Mange ting å tenke igjennom før en velger sitt yrke i livet.

Selvfølgelig, men det finnes drøss av jobber. De fleste er veldig viktige, hvor bra ville det gått med oss hvis vi ikke hadde søppeltømmere eller rørlegger feks? Tror du kanskje misforstår meg litt, men jeg savner at en karriereveileder spør: "Hva vil du bruke de neste 30 årene på?"

Penger er viktig, men hvor viktig er det feks å tjene 2 mill i året fremfor 1 mill?

Jeg liker realfag, men det betyr ikke at jeg er cut-out-to en sivilingeniør. Hvis du får 6 i matte og/eller fysikk her jeg bor så er det nesten forventet at du skal til Trondheim.

Respekt blant vennene til kompisen min. Vi unge ser at han har mye penger, har fin kåk, fin båt. Ang han som jobber som postmann virker det nesten som om sønnen hans er litt flau over det faktum. Helt på jordet spør du meg, hvertfall når denne mannen ble kåret til "årets postmann" for en kort tid tilbake.

Fordi jobben er stedet jeg kommer til å tilbringe skremmende mange timer på i fremtiden. Og jeg som ung nordmann har et så trygt sikkerhetsnett bak meg at å velge en yrkesvei som vil tilfredstille meg psykisk men også ta en risk for min økonomisk fremtid burde være foreslått for meg.

Skjønner ikke hvor du vil hen her, jeg tar opp spørsmålet om hva som er viktigst, penger eller lykke, og om penger fører til lykke. Nei det er ingen som tvinger meg til å velge muligheter for rikdom foran andre ting. Men slik samfunnet jeg bor i er så forventes det av familie, venner, lærere osv at jeg som har fått 6 i både fysikk og matematikk skal dra til NTNU, ta mastergrad og jobbe med det. Når jeg skulle velge VGS så ville jeg egentlig begynne på musikk, dans og drama eller bilmekaniker linje. Men dette ble frarådet, og grunnen til at jeg sitter på SSP med realfag idag er at familie og venner og rådgiveren på skolen stilte seg svært kritisk til å velge en slik linje.
JA jeg er en fritt menneske, men jeg kan ikke forhindre å bli påvirket av andre rundt meg.

mulig det

Ja, men mange av dem kan hvem som helst gjøre. Det er jævli mange mennesker i verden, flesteparten av dem er rimelig fattige. Du har ikke lyst til å være hvem som helst. Å lære nyttige er en god ting. Uansett, har du lyst til å jobbe som søppeltømmer kan du jobbe som søppeltømmer uansett hvilken utdanning du har.
Ah, men det er her jeg tror du misforstår.

Utdannelsen du tar bestemmer ikke karriereveien din. Kun halvparten av sivil ingeniørene ender opp med jobb i samme fagfelt. Kameraten min som er revisor jobber i norsk folkehjelp som mellomleder i utlandet (de 600 andre søkerene på jobben hadde diverse varianter av ulandstudier og annet piss som ikke lærer deg å gjøre noe nyttig.. de fikk ikke jobben). Han har det fett som fanden.

Utdannelsen din åpner muligheter. Klarer du å komme igjennom siv.ing. studiet på en grei måte og har en åpen og kul personlighet er det helvetes mange interessante, kule jobber der ute du plutselig er kvalifisert for. Tar du tømrer-utdanning er du derimot i stor grad stuck som tømrer.

Jeg ser poenget ditt. Men, tar du en skikkelig utdannelse kan du fortsatt søke etter jobber som tilfredstiller deg sosialt og intellektuellt..og du har bare mange, mange fler muligheter.

Jeg er siv.ing, og jobbet selv først et par år på universitet for pisslønn, fordi det var interessant og jeg lærte dritmye. Deretter kjørte jeg to og et halvt år på videregående fordi jeg syntes det var kult å undervise. Hva jeg gjør nå veit jeg ikke, men jeg allerede et par intervjuer til et par dritkule jobber.. poenget er at gode utdannelser åpner muligheter.

På punktet jeg er i livet mitt nå kommer penger til å være viktigere enn før (men fortsatt ikke altoverskyggende) fordi jeg faktisk har litt lyst på å få kjøpt meg en digg leilighet om noen år. Har du en god utdannelse så står du mye friere til å velge jobber som passer deg der og da, enn hvis du har bestemt deg for å være postmann resten av livet.
Jeg prøver å få deg til å skjønne at er feil å sette likhetstegn mellom "god utdannelse" og "kjedelig A4 liv". Du står mye, mye friere til å gjøre kule ting med en skikkelig utdannelse.
Ja, og de har helt rett. Se til helvete og skaff deg en mastergrad på NTNU!

Jeg hadde nøyaktig samme tanker som deg når jeg var mindre, var grisegod i matematikk men egentlig ikke så glad i det. Jeg er sjeleglad jeg tvingte meg selv igjennom siv.ing. utdannelsen nå.

Hovedpoenget her er vel hva man skal velge av penger og/eller lykke. Ingen av delene kommer av seg selv (med visse unntak selvfølgelig).
Er helt enig i at verden har blitt materialistisk i altfor stor grad. Vi nordmenn flest har skremmende stor kjøpekraft, og den blir nok ikke mindre med årene.
Selv har jeg valgt å gå for noe jeg faktisk vil gjøre, og tror jeg kommer til å like resten av livet, fremfor det å gå for noe som jeg vet bringer med seg rikdom og materialistiske goder.
Det med hvordan man får "respekt" avhenger jo såklart av hvilket miljø man befinner seg i. Dersom man er født og oppvokst i et miljø hvor rikdom og materialisme står i sentrum, vil man ofte få et inntrykk av at dette er noe av det viktigere i livet, spesielt om man ikke har oppnådd det selv, men blitt født i en rik familie.
Det er mange andre faktorer som spiller inn her også. Man kan, selv om man er rik og lykkelig ha et fornuftig forhold til pengebruk og materialisme. Det er bare snakk om å ha et litt mer nyansert perspektiv på verdenen omkring en selv. Her kan kan man igjen dra inn feks. Bærum hvor mange er født og oppvokst med bare rikdom og velstand. Da er det mye lettere å få for seg at materialistisk rikdom er det viktigste i livet, spesielt om alle man omgås er av samme "type" folk.

Har selv vært borti alle slags slike miljøer, og en ting er i hvert fall sikkert; rikdom gjør en ikke lykkelig. Personer som tror dette er enkelt og greit dumme eller trangsynte, og har ingen anelse om hva de snakker om.

Skulle ønske jeg også kunne si at penger ikke betyr så alt for mye for meg, men det er desverre ikke helt sant. Jeg vet at jeg ganske tidlig begynte å bekymre meg for penger, og hvorvidt jeg kom til å ha "nok" da jeg ble voksen. Jeg tar også meg selv i å vurdere hvor lønnsomt et karrierevalg er, framfor å tenke på hvordan en slik karriere påvirker andre mennesker, og om det faktisk er noe samfunnet i stort er tjent med at jeg gjør.

Selv om penger i seg selv ikke kan gi deg lykke, så er det uten tvil en god start å være rik om man ønsker å realisere seg selv og sine drømmer. penger fører med seg en sikkerhet for fremtiden, og jo mer penger, dess større sikkerhet. Jeg forstår veldig godt at folk velger godt betalte yrker framfor ikke fullt så godt betalte!

Og det synes jeg er trist. Penger står så sentralt i dagens samfunn at det i seg selv er en drivkraft til handling. Folk jobber hardt for penger, noe som kan være vel og bra, men jeg vet ikke hvorvidt vi i stort er tjent med alt det penger kan drive oss til å gjøre. Korrupsjon forekommer stort sett over alt der hvor korrupsjon kan forekomme (altså over alt der penger blir flyttet på) og folk velger i noen ekstreme tilfeller å ta livet av andre, kun på grunn av penger.

Vet ikke om jeg synes det er riktig at en postmann skal ha mindre mulighet for å realisere seg selv enn en vellykket aksjemegler, kun fordi han har en dårligere betalt jobb.

Jeg er enig i veldig mye du sier! Og her har jeg bare uttalt meg diffust eller så har du missforstått meg! Jeg mener absolutt ikke at god utdannelse = a4 liv. God utdannelse vil jo åpne mulighetene for deg videre, og det er helt sant som du sier at en som har tatt en mastergrad på NTNU ikke er stuck innen sitt fagfelt.

Åpningsposten er veldig subjektiv, jeg tar utgangspunkt i meg selv. Og jeg lurer på om det blir riktig av meg og ta en utdannelse innen noe annet enn musikk. Det jeg prøver å si er at man bør velge den utdannelsen som fører til yrkesmuligheter som du kan tenke deg og jobbe med. Som du kan like og jobbe med det. For noen er dette og ta master på NTNU, for andre er det NHH, og for noen andre igjen er det og bli bonde.

Hovedgrunnen til å lage tråden her var egentlig og finne hjelp til å velge videre karrierevei. Jeg er snart ferdig på VGS og ligger ann til 6 i Fysikk 2 og R2, noe som jeg er ganske fornøyd med. Men det eneste jeg har planlagt for fremtiden er å ta et ettårstudium i musikk til nesteår. Jeg leter etter gode argumenter til å enten følge musikkdrømmen eller å følge fysikk og matte interessen min.

Men akk, du har hvertfall servert noen dugelige argumenter for å ta en master på NTNU!

Naturvitenskapelige fag kan jo også i aller høyeste grad være selvrealiserende! Innenfor fysikk (særlig astrofysikk osv. vil jeg tro), så har du jo muligheten til å oppnå en enorm horisontutvidelse, helt nye virkelighetsoppfatninger ligger der ute, og om du tar det i kombinasjon med filosofi, vil det antagligvis være veldig givende, på et personlig plan. Det samme gjelder alle de andre naturvitenskapene, som biologi og kjemi.

Om du går videre med fysikken, så har du strengt talt andre muligheter en et ingeniørstudie, selv om det er nærliggende, og et "sikkert" (økonomisk sett) studie.

... og igjen så tror jeg du setter opp falske valg.

Det tar lang tid og mye arbeid å bli en god musiker. I tillegg er det massevis av flaks og tilfeldigheter når det gjelder det å slå igjennom og kommersialisere det du holder på meg. I perioden fram til du kan leve av å være musiker (om det skjer noensinne) så trenger du penger til å kjøpe mat, alkohol og leie et sted å bo. Da trenger du.... en jobb! Absolutt alle wannabe-musikerene jeg kjenner har 100%-stilling i diverse tilfeldige steder, og jeg jobber rævva av seg på fritida for å komme noen vei med banda sine.

Som student med mer enn gjennomsnittlig omløp i hodet har du mer enn nok tid til å sette av til musikken (iallefall hvis du aksepterer middelmådige karakterer).. og når du er ferdig, så trenger du å jobbe mye færre timer for å få nok penger til å leve rævva, så du har fortsatt større muligheter til å sette av mye tid til musikken enn hvis du ikke tok utdannelse. Utdannelse er kort og godt win-win, fordi uansett hvordan du vrir og vender på det trenger du penger!