Jeg tviler svært sterkt at det er gagnelig - på de fleste måter - å røyke hver dag. Klart man finner en hyggelig avslappende effekt ved å sette seg slike rutiner, men hasj er et psykoaktivt droge; noe slikt er ikke ment å bli brukt hver dag. Hjernen må finne sin egen rytme, utenom for sterke stimuli.
Selv har jeg opplevd begge deler: røyking på daglig basis, og røyking en gang i mellom (hver helg, eller sjeldnere). Forskjellen er vanvittig! Det kan sikkert de fleste hasjbrukere her på forumet bevitne. Jeg har røyket siden jeg var seksten, sytten (er nå 22). Mitt lengste opphold var på ca. fire, fem måneder vil jeg tro. Grunnen til dette er en lang historie i seg selv, noe jeg får poste senere. I alle fall, etter disse månedene, den dagen jeg bestemte meg for å røyke igjen, opphøyde jeg den kommende opplevelsen på forhånd. Jeg bestemte meg for å gjøre mer ut av det, enn bare å fyre av en joint og sitte passivt i sofaen og se på apatiserende tv.
Jeg tok ca. 0.1 gram i en pipe, fyrte av, det tok noen sekunder, før alt ble INTENSIVT. Akkurat som i høydepunktet på en introvert sopptur; jeg så fantastiske indre bilder. Meg og noen kamerater, navnga dette fenomenet etter hvert Ferden, når man reiste fra sted til sted i sitt eget hode. Uansett; turen fortsatte og ekspanderte, og jeg kom dit kun svært få bevitner ved bruk av tyngre psykedelia - jeg smeltet sammen med Alt & Ingenting; jeg overvant alle dualistiske tankebaner og ble i ett med Gud. Jeg forstod at absolutt alt var mulig i denne tilstanden, og ville bevise det ovenfor meg selv.
Jeg fokuserte på et sted jeg hadde vært tidligere på kvelden. Det var hos en kamerat, som hadde besøk av to andre kamerater. Disse hadde også røyket, og det var dette jeg hadde blitt inspirert av - de hadde en fantastisk effekt som avgjorde saken for min del. Vel, jeg begynner å visualisere stedet i mitt indre. Først ser jeg noen vage, vage rammer av et rom, så etterhvert trer det hele tydeligere frem og jeg kan se en skikkelse sitte i sofaen, en annen gå rundt omkring, og en annen sitte fremfor en datamaskin.
Jeg bestemmer meg for å prøve å kontakte en av disse (husk nå at jeg satt flere kilometer unna, i mitt eget hus). Jeg føler den personen fremfor dataen er mest tilgjengelig for kontakt, så jeg begynner å si et mantra inni meg selv: først navnet til den aktuelle personen og så: "ring meg nå, ring meg nå, ring meg nå". Slik holdt jeg på i kanskje ti til fem minutter, skjønt tidsansen må ha vært rimelig morphet så det kan likegjerne være snakk om sekunder.
Jeg føler meg ferdig, og bestemmer meg for å åpne øyne. Problemet er bare at jeg ikke ser en dritt! Jeg er totalt blind, totalt! Jeg gnir meg i øyne i sånn ca. 30 sekunder, før jeg får tilbake blikket... og det jeg ser er som tatt ut fra en syreopplevelse; skrivebordet fremfor meg danser i vanvittige mønstre, bølger som om det hele var i fysisk bevegelse. Jeg forstår imidlertid at dette ikke er noen vits å fokusere på; det er bare en morsom detalj ved opplevelsen.
Det går ti minutter, så ringer min kamerat... og jeg hører på ham at noe er helt spesielt, han skjelver i stemmen, helt lamslått: "... øyh, jeg satt å skreiv ikke sant, så plutselig skrev jeg, helt ut av det blå: ... står Jokke (mitt kallenavn) bak meg nå!?
Han forteller videre at i det han hadde skrevet dette, hadde han følt at jeg stod bak ham fysisk.
- - - -
Moralen i denne lille historien er, at hasj er mye mer verdifult og magisk enn det man skulle tro, og det man ser ut til å benytte den til. Begrenser man seg til bare helgebruk, eller sjeldenere, og samtidig bygger opp stemningen på forhånd, kan man vente seg at opplevelsene blir mye sterkere og samtidig mer betydningsfulle - da har både kroppen og hjernen rukket å lagre masse overskuddsenergi, som kommer godt med.
For all del, jeg mener ikke at alle skal sjelereise av den grunn, men ved historien ønsker jeg å vise til hva slags fantastiske muligheter som ligger i denne nydelige planten, om man bare bruker den sjeldent nok og med fornuft.