Heisann
Jeg har ett ganske stort problem ang skole..

Først kan jeg kanskje begynne å fortelle litt om meg selv.
- Jeg er 16, blir 17 år gammel først og fremst, og går på vgs.
Når jeg var mindre, dvs når jeg gikk på barneskolen, så var jeg egentlig ganske utadvent men på en annen måte litt forsiktig når det angikk stemmebruken.. Jeg kunne gjerne stå forran klassen og fortelle vitser, jeg elsket det der. I begynnelsen av barneskolen hadde jeg bare ett par venner, og de fleste var jente venner( Ikke det at det var altfor mange, men det var ett par). Jeg vokste til og jeg fremdeles elsket å stå forran forsamlinger og rett og slett vise meg frem. Men etter hvert "tørde" jeg ikke å snakke så mye med jenter mer, mens andre gutter fikk motsatt virkning at de begynte og snakke mer med jenter, holdt jeg meg mest med "gutta".. Joda, jeg likte fremdeles å være i søkelyset i 6. klasse meldte jeg meg selv som elevrådsleder.. og på 17. mai holdt jeg tale forran hele skolen og foreldrene til elevene, jeg var selvfølgelig skikkelig nervøs; tror det var en av de første gangene jeg hadde følt skikkelig nervøsitet(Viss det er ett ord).
Men litt tilbake til det jeg sa om at jeg ikke "tørde" å snakke med jenter mer.. Det er mer eller mindre riktig det jeg skrev, men det var bare å SNAKKE med jenter som var tingen. Jeg sendte fremdeles utallige meldinger med dem, men jeg sa rett og slett ikke noe face2face.
Jeg var også ganske forelsket i en jente på den tiden, og til slutt hjalp noen kompiser av meg med å backe meg opp til å spørre denne jenten, noe som selvfølgelig skjedde via SMS.

Så begynte jeg da på ungdomskolen, det var vell gjerne der det begynte å bli litt værre. Jeg snakket fremdeles nesten bare med jenter via sms og msn, men jeg klarte nå å føre en liten samtale i ny og ne på fritiden. Jeg var ganske stille til vanlig. Og jeg klarte fremdeles og stå og fremføre ting forran klassen helt greit. på ungdomskolen gikk jeg i en ganske "morsom" klasse vil jeg kalle det.. Alle hadde selvironi, og vi "mobbet" hverandre så og si hverdag. selvfølgelig gikk det ikke innpå noen, for dette skjedde nemelig med hele klassen.. etter en stund så ble jeg mer og mer med i samtalene. Og jeg klarte til slutt å bli kvitt det problemet med å kun klare å snakke med jenter via sms og msn.. Jeg kunne nå bli sittende å snakke i timesvis, jeg fikk fler og fler jente venner igjen, og jeg elsket/elsker og være omringet av jenter ikke det at jeg har noe mot gutter, men jeg følte/føler at jenter forstår meg bedre enn gutter. Noe av dette kan være fordi de guttene jeg er med, skal liksom være så "tøffe", og jeg er kanskje en mer føleles messig gutt..Jeg føler også at jeg kanskje ikke kan være så mye med jenter fordi det er liksom imot "gutta".. de føler det som at jeg ditcher de for jenter.. Og det liker de ikke så godt.. jaja.. Men min allerbeste venn er liksom en gutt, og han kommer jeg ikke til å sette noen forran, bare så det er sagt..

Jeg børr vel også nevne at rett før konfirmasjonen min, skilte begge foreldrene mine seg, og jeg hadde en skikkelig dårlig periode en stund, dette skjedde da i slutten av 9. klasse(Jeg hadde fortsatt ikke noe problemer med å fremføre ting). Dette tok helt knekken på meg en stund. Det er vell kanskje etter dette problemene med fremføringer kommer; Når jeg tenker over det. Etter sommerferien, begynte jeg og røyke og snuse følte kanskje at dette hjalp litt på nervene( Vet ikke hvorfor).

Ja, da var det 10. klasse, jeg var verken redd for å snakke med jenter eller si ifra om ting jeg ikke likte.. men fremdeles var jeg litt forsiktig.
Det begynte da forsiktig med noen fremføringer, jeg ble rett og slett skjelven i stemmen, jeg stammet mer og mer på ordene, og fikk hjerneteppe.. Dette utviklet seg mer og mer!

nå når jeg er begynt i vgs. så tenkte jeg at dette kanskje skulle gå over med ny klasse(Tenkte at det kanskje var klassen som gjorde meg nervøs). Men neida, dette blir bare ett større og større problem for meg.. Og her er tingen; Jeg har ingenting imot og reise meg i klassen og skrike noe helt dumt ut klasserommet.. Jeg klarer og drite meg selv fint ut forran alle og enhver.. MEN fremføringer klarer jeg rett og slett IKKE å takle.. Jeg prøver å manne meg opp hele tiden før fremføringen, men nei til ingen nytte.. det begynner allerede etter andre setningen.. Jeg får helt hjeneteppe, stammer som aldri før, og skjelver som en mann som ser døden i øynene..

Jeg lurer rett og slett på om jeg burde oppsøke psykolog.. men jeg ville høre med dere her inne først hva dere har å si om situvasjonen og om dere har noe erfaring på dette emne.


EDIT: Det ble sykt mye off-topic her og ganske rotete, men jeg føler det er viktig i tilfelle det er noe som kan ha gjort at jeg har fått denne utviklingen fra tideligere i livet..

Mvh
Hjelpeløs gutt16år.

Nope, har egentlig aldri hatt noe problemer med det. Har gjerne vert litt små erting.. Men aldri noe som jeg tror har gått inn på meg =/

Er jo vanelig det, du er ikke den eneste ! Bare å vise mot, og prøve å takle situasjonen så bra som mulig. Vet det er ekstremt vanskelig å snakke foran en mengde med folk, men det må man bare venne seg til. Når du sier at fremføringer er verste du vet, snakker du foran hele klassen da eller? Du kan jo alltids spørre om du kan snakke face 2 face med læreren og ikke hele klassen..;=) lykke til !

Hva mener du er det verste som kan hende når du skal fremføre?

Det er mye som kan skje i hodet på et ungt menneskes, uten at man selv er klar over det, for at det så viser seg å gjøre utslag i hvordan denne personen utvilker seg, både fysisk og psykisk.

Itsnotover: Ja, jeg snakker forran klassen da.. Men jeg syns det er ganske merkelig ettersom at jeg egentlig aldri har hatt noe problemer med dette før.. Og det skjedde over en veldig kort periode :/

Paranoy: Det verste er vell at jeg glemmer helt det jeg skal si, og klarer ikke se opp fra manuset.. Og dette ødelegger ganske mye for meg, jeg har ganske greie karakter utenom disse fremføringene.. For å si det sånn, vi har unormalt mange fremføringer..
Hadde en episode her i forrige uke hvor jeg og en annen skulle fremføre noe om en fyr fra Irland. Det gikk rett til helvete for å si det sånn fra starten av.. Jeg klarte ikke uttale de engelske ordene.. jeg følte meg som en komplett idiot rett og slett.. Ikke nokk med det, rett etter fremføringen tok læreren og begynte å snakke om hvordan en bra presentasjon skal være.. og tok opp mange av de punktene som jeg feilet på, og hadde alltid ett lite blikk bort på meg..

Det høres ut som om du har kommet i en "ond sirkel", hvor du ubevist psyker deg ned i forhold til fremføring i klassen. Når du prøver å manne deg opp, setter du deg selv i en forsvarsposisjon i stedet. Angst for å snakke i forsamlinger er veldig vanlig, og selv garvede skuespillere opplever sceneskrekk/-angst av og til, og spesielt på premierer.

Jeg tror alle, før eller siden, kommer opp i en situasjon der det oppleves som ubehagelig å holde en fremføring uten at man kan sette fingeren på hvorfor. Med dette ubehaget følger naturligvis konsekvenser som skjelving i stemmen, at man mister fokus osv. Skjelvingen er ikke fordi du er redd, men at kroppen din er stresset/oppjaget. Du befinner deg i en "flykt eller sloss" tilstand.

Det kan være en trøst at man kan bli kvitt denne type prestasjonsangst like fort som den dukket opp. Og det kommer gjerne med trening (med eller uten hjelp av psykolog). Cluet er å klare å roe ned et hakk og bli komfortabel med situasjonen.

Sørg for at du kan stoffet du skal fremføre skikkelig godt, og øv deg gjerne litt på forhånd foran speilet og familiemedlemmer (et vennlig publikum).

Jeg holder jevnlig foredrag for små og mellomstore forsamlinger på både norsk og engelsk. Det er stor forskjell i hvor godt et foredrag sitter, avhengig av dagsformen, reisetid, publikum, og ikke minst hvor godt man er forberedt.

haha, hardt liv må jeg si!

fleste har noe de ikke liker/får til å mestre.

Suck it up and do it.

Capidog: Takker for flott svar Viss jeg isåfall oppsøker psykolog, har du da noen anelse om hvordan jeg skal forklare problemet mitt?

- Jeg vil også gjerne legge til en annen opplysning om en annen fremføring jeg hadde om diabetes type1. Jeg har forresten diabets type1 selv, så jeg tenkte at kanskje dette ville bli lettere ettersom at jeg har en god del erfaring innenfor dette emne, og at jeg klarte denne fremføringen uten at probleme skulle dukke opp... Jeg hadde øvd en god del, og kunne det meste uten at. Jeg hadde også funnet en liten filmsnutt som jeg lastet ned om diabetes, men dette trengte jeg ikke manus til for jeg klarte å forklare det uten dette tenkte jeg. Men når jeg begynte å så kom fremdeles dette problemet frem igjen.. Jeg skulle til slutt da vise frem denne filmsnutten og forklare underveis, noe som egentlig gikk betraktelig bedre, men jeg var fremdeles litt skjelven i stemmen.. Dette problemet var da altså mindre når jeg viste frem denne siste delen.. Jeg vil også legge til at jeg fikk 5'er på dette prosjektet som jeg er rimelig fornøyd med, men denne læreren er da kjent for å gi litt merkelige karakterer..(Hun var innlagt på psykitriatisk avdeling for ett år siden, som hun også presterte og rømme fra) http://www.vg.no/nyheter/innenriks/a...p?artid=163845

Sinnsyk lærer også ja, skjønner at du ikke liker å holde foredrag for ho ;p

Jeg er ikke den eneste i klassen, som ikke er fan av den læreren nei! Jeg hadde en elevsamtale med klassestyrer, og han spurte om det var noen av lærerene jeg misslikte og jeg nevnte da henne.. Da fortalte han meg at det ikke bare var meg som hadde nevnt henne!

Eneste som fungerer er å øve. Det finnes noen triks, som å kunne det du skal prate om skikkelig godt og planlegge presentasjonen rimelig detaljert (uten å nødvendigvis planlegge hvert ord, selv om det også kan fungere), men det viktigste er å øve. Og når du øver så må du nødvendigvis feile av og til.

Det finnes noen bøker om å holde presentasjoner som kan gi deg noen tips, bl.a. Garr Reynolds Presentation Zen.

Det høres egentlig mest ut som om du er nervøs, det kan gå over når du blir mer komfortabel med situasjonen, eller det kan gå over helt av seg selv. Ingen grunn til å oppsøke psykolog fordi du er nervøs.

Vi har som oftest presentasjoner i grupper på enten 2 eller fler.. Så det blir vanskelig å planlegge det skikkelig godt..
Men har en upcoming presentasjon som foregår alene. For å si det sånn, jeg gruer meg skikkelig for å være helt ærlig !

Skal leite litt rundt, og se om jeg finner denne boken..

Reynolds har også en blogg med masse gode eksempler og tips. http://www.presentationzen.com/

Et godt foredrag av han her: http://www.youtube.com/watch?v=DZ2vtQCESpk

Takk Takk
Jeg fant også en side som virkelig treffer virkelig på hvordan jeg føler det: http://www.elevsiden.no/motivasjon/1098312516

Her er det mange gode og enkle tips. Men det aller viktigste er faktisk å kunne stoffet du skal fremføre godt, da vil selvtilliten automatisk øke betraktelig, og vica versa vil nervøsiteten synke.

http://www.xxxxxxxxxxxxxxxxx/index.ph...rtikkelid=5764

Dette er ikke akkurat noe du er alene om.

Personlig har jeg alltid vært en klovn, og er enda det i min nåværende arbeidsposisjon, men når det kommer til seriøsitet og framførelse av materiale for en forsamling eller kun til f.eks en person er det noe annet.

Dersom jeg vet at personen er underlegen meg i forståelse for materialet jeg framlegger er det null problem for meg, selvtillit står på topp og jeg har en knakende framføring med alt tilhørende materiale som f.eks tegninger, dypere forklaringer, eventuelle bilder og filmer som er relevant.

Det øyeblikket jeg vet at personen er over meg i kunnskapsnivå på området jeg skal forelegge informasjon om blir saken noe helt annet, jeg stammer, stokker om på handlingen, blander ord, glemmer av materiale jeg skal vise og fortelle om og må ofte hente meg inn underveis flere ganger.

Mao styres selvtilliten min ved framføring av min prosentmessige følelse av overlegenhet, og denne kan sikkert styrkes eller forfalskes for deg selv på noe vis.

forstår deg godt. selv dreit jeg meg ut på examen på vgs, det gikk til helv, men kom gjennom til slutt. har selv lagt merke til att spontane taler, slikt som bare såvidt forberedt funker fjell for meg. jeg fikk mye bedre karaktere av det selv. men det er nå meg... jeg er veldig spontan, og kan brått finne ut under div selskaper, brylluper og slikt, nå holder jeg tale. om man er spontan, og fokuserer på hva man skal si, og ikke hva de andre tenker, så rekker du ike å få så mye prestasjons angst. det funker... eller bare øve øve øve øve øve øve ø....................

Jeg syns du skulle prøvd en samtaleterapi for dette problemet. Jeg deler ikke den optimismen de andre i tråden har med at dette er noe som går over av seg selv. Samtaleterapi i bearbeiding av angst holder jeg på med i dag, og den foregår vel sånn cirka slik jeg prøvde å vise deg. Psykologen kartlegger ved å stille deg et spørsmål relevant for hans mistanker, for eksempel om du opplevde mobbing.

Mobbing er det rundt 40%-50% av de med sosialfobi som har opplevd ifølge den lenka jeg la ved. Når han har kartlagt de områdene som er relevant ut fra hva du forteller er problemet, går han dypere inn i problemstillingen. Han spør deg sikkert om hva det verste du kan tenke deg blir tilfelle, og et eksempel på det. Dette er for å få deg til å tenke grundig på problemet og deretter forsøker han å relatere til noe positivt du kan bruke.

For eksempel kunne det kanskje være oppmerksomheten til klassen som ble vanskelig, og veier det opp med noe positivt som at trådstarter fikk gode karakterer. Det for å bevise for trådstarter at lærerens psykiske historie har kanskje ikke noe å si på karakteren, det var rett og slett en fortjent 5'er! Etter at dere er ferdig med kartlegging og analysering så kommer gjerne forslag til ting en kan gjøre for å imøtekomme og bearbeide problematikken, som for eksempel det at en går og utøver sosial atferd med medelever ved å ta opp hvor mye en gruer seg til fremføringa og hvor kjip de siste presentasjonene har vært.

Dermed kan trådstarter se med egne øyne hva andre medelever tenker om det, og det vil overraske meg veldig om ikke en del av frykten hans ligger i hodet - noe som han forhåpentligvis etter hvert vil forstå. Jeg personlig har dratt godt nytte av samtaleterapi der angst har vært fokuset, og har via psykiaterens ønske om selvinnsikt oppdaget flere ulike måter å bearbeide angst på - men det går sakte! Og derfor er jeg ikke så veldig optimistisk når det gjelder antydninger til at slikt går over av seg selv bare ved å øve. Jeg håper jeg tar feil..

NB!
Jeg plukket ut den artiklen for at du skulle se at alt du nevnte i første post viser likheter til sosialfobi. Du har hatt en problemfri barneskole-erfaring, problemene vokste i ungdomskole-perioden og har fulgt deg til videregående skole. Du har hatt varierende sosiale forhold hvor problematikken svingte og endte på at du mener jenter forstår deg bedre enn gutter. Du har ikke blitt mobbet, men følte deg ydmyket av læreren din da du tok den presentasjonen om den irske fyren, i tillegg har det vært tendenser til småerting.

Hvis småertinga har pågått over tid kan hjernen registrere det som en negativ erfaring nært knyttet til mobbing. I tillegg har du prestasjonsangst, du opplever at ord struper i halsen og glemmer ting som er relevant for presentasjonen. Svette, hjertebank og skjelving er noe jeg tipper på du opplever også. Ikke bare det, men tendensen har utviklet seg fra ungdomskole til videregående og kan vare til universitetet. Det er mye spilt tid for kanskje noe du ikke klarer å komme bort fra uten litt terapi?

Hvis du velger å gå den veien, synes jeg du skal gå rett på sak og si at du sliter med å holde fremføringer.

"Gjør det så enkelt som mulig, men ikke enklere" (Albert Einstein).

Jeg har ingen personlig erfaring med psykologer, annet enn at jeg har jobbet sammen med noen gjennom årene. En psykolog er utdannet til å lytte og analysere på hva du har å si, og vil selv lede deg gjennom en samtale når du har fortalt hva du opplever som problematisk.

Men det kan jo fort koste noen kroner. Sjekk på skolen din (studieveileder / rådgiver) om de har noen tips til støtteordninger eller lignende.

Ellers har du vel fått inntrykk nå, etter å ha lest svarene her, at prestasjonsangst (eller rettere sagt presentasjonsangst), er svært vanlig.

Tipsene går så langt i to retninger:

1) Lære noen presentasjonsteknikker og øve før du fremfører
2) Du er mobbeoffer - gå til psykolog

Jeg setter dette litt på spissen nå. Men du må jo selv ta stilling til hvilken av disse løsningene du er mest komfortabel med. Begge fungerer - men mennesker er jo forskjellige, osv.

Bare det at du har tatt opp problemet ditt i denne tråden viser at du er villig til å konfrontere problemet ditt. Det er en veldig god start på selvhjelp.

Har du luftet dette for en god kamerat, en venninne eller familien din? Det å snakke med noen andre og få sympati, forståelse og gode tips, kan ofte være det lille som skal til for at du tar din selvhjelp enda et hakk videre. Dette forumet kan sikkert gi svar på mye - men klarer aldri å utfylle rollen til en person som forstår deg og kan gi deg oppmerksomhet og omsorg i forhold til utfordringen din.

Jeg sleit med det samme før.
Eneste som hjelper er å øve, øve og øve.
Øve alene, øve foran speilet, øve foran venner og bekjente, osv.
Er du stødig som fjell i materialet ditt, er det straks lettere.

Gode stikkordsark for å unngå å komme ut av stoffet, og om det skulle skje kan du da raskt hente deg inn igjen.

Unngå å se direkte på personene du har framføringen for.
Se gjenre mellom de, på veggen bak de ol.. De kan da oppfatte det som at du faktisk ser på de, og får en bedre følelse av at du faktisk forklarer DE noe, og du slipper å legge merkbarr merke til at det sitter folk og stirrer på deg.

Et annet alternativ er å velge seg ut 2-3 stykker som du stoler på som du veksler på å se på. Da vil også de som sitter rundt dem føle at du ser på dem.

Jeg tror at det kund har blitt en vane, du tenkter at det kommer til å skje så skjer det.
Prøv heller å tenk, nei jeg stammer ikke, nei dette er bare klassen ingenting er farlig og sånne ting.

jeg er ikke no professor elr no. men det virker som du har prestasjonsangst.

Mennesker er født forskjellige. Noen skinner naturlig i rampelyset, andre brenner opp. Det er ikke dermed sagt du er psykisk syk; spør deg selv: bryr du deg?

Eller, formulert veldig annerledes: kan du presentere en sak du virkelig brenner for? Noe du virkelig har peiling på, som ikke er tåpelig og påtvunget?

Hvis du svarer nei på det siste vil jeg holde en knapp på angst...under tvil.

Den slags problemer (fremføring) er veldig veldig vanlig.

Selv i AD-klassen på Westerdals, der vi stort sett hadde presentasjoner hver eneste uke gjennom tre år, så var det mange som hadde vanskeligheter med å stå foran klassen og vise fram noe, samme hvor mange ganger de hadde gjort det før. Vi hadde også kurs i presentasjonsteknikk, men typisk nok var dette frivillig, og de som trengte det mest ville jo ikke delta.

Skal se om jeg kan grave fram noen tips, men det viktigste er ihvertfall - du trenger absolutt ikke å gå til psykolog for noe sånt som dette. Det handler i bunn og grunn om selvtillit, og jo tryggere du er på a) det du skal presentere, b) de du skal presentere det for, og c) deg selv, jo enklere er det.

Det er også en del triks for å dra tilhørerne mer inn, og dette er naturligvis noe som igjen vil gjøre helheten bedre, og dermed deg sikrere.

Selv var jeg en svært stille og innelukket person i mange mange år. Jeg tror hovedårsaken til at jeg mislikte å snakke høyt er at de gangene jeg under min skolegang eller under sosialt samvær i min ungdom forsøkte å snakke høyt endte jeg som regel opp med å bli avbrutt av noen andre. Så jeg kom rett og slett aldri til ordet. Dette tok knekken på min sosiale selvtillit.
Jeg begynte først å utvikle meg til å kunne fungere bedre sosialt og i fremføringssammenehenger etter å ha vært i arbeid en del år.

Jeg er introvert av natur, men har lært meg til å vise frem en utadvent side av meg når det passer meg. De yrkene jeg har hatt har stortsett vært servicerelaterte og har gitt meg selvtillit når jeg har mestret situasjoner som har dukket opp - en selvtillit jeg da altså har tatt med meg i andre sosiale sammenhenger.

Jeg tror den største utfordringen jeg har møtt på med tanke på å snakke til mange mennesker samtidig var første gangen jeg skulle snakke over høyttaleranlegget på en jobb jeg hadde. Det var snakk om å snakke til ca. 1000 mennesker samtidig.
Jeg hadde store problemer med å skulle trykke på annonseringsknappen for å si min håndfull med setninger, men jeg klarte det til slutt. Jeg skalv som et aspeløv i stemme og kropp i noen minutter etterpå.
Etterhvert når jeg ble vant til det så gikk det som smurt. Det ble naturlig og jeg lekte meg med å snakke på forskjellige dialekter, og jeg taklet greit å ta annonseringer på norsk, engelsk og tysk.

For meg var det et spørsmål om selvtillit og trening. Jo mer selvtillit og trening jeg har fått opp i gjennom årene jo lettere har det blitt, og mennesker er ikke så forskjellige.
På bakgrunn av mine egne erfaringer så vil jeg anbefale deg å hoppe ut i det så ofte og mye som du kan, eksponer deg for den frykten for å fremføre du har fått og finn ut den ikke er så farlig som den til tider kan virke som.
Du vil mange ganger si noe feil, det er fullstendig ufarlig. Hvis noen skryter av fremføringen din så tar du det til deg, om noen har kritikk så tar du til deg den konstruktive delen av kritikken slik at du har mulighet til å bli flinkere til neste gang.

Jeg jobbet i reiselivsbransjen og klarte og annonsere at fartøyet skulle til en helt annen destinasjon enn planlagt, endte med at en kamerat av meg kom bort med en kopp kaffe og en håndfull småbekymrede passasjerer kom og fikk bekreftet at vi virkelig skulle til riktig destinasjon. Annonserte på nytt over høyttaleranlegget om riktig destinasjon... og det var det. Ingen skade skjedd. Jeg var en smule rød i ansiktet en stund men det kan man leve med.

Lykke til, så skal du se du utvikler deg til å bli riktig så flink å fremføre før du vet ordet av det! Vel faktisk så tror jeg du er flink allerede, du må bare finne ut av det ;-)

Dette er absolutt et triks, men pass på å feste blikket, bli der litt, og ikke bare la det flakke rundt.

Helt normalt, tror nesten alle har det, inkludert meg.
En ting jeg har lagt merke til, er at når det er andre i klassen som har foredrag og de "driter seg ut" så er det ingen andre i klassen som bryr seg/legger merke til det engang! Selv så har jeg "studert" psykologi så jeg merker det totalt, og syns det er både gøy og interessant, men jeg har delvis samme problem så jeg dømmer de ikke. Men mest sannsynelig så er det bare du som merker det, og hvis andre gjør det så bryr de seg neppe.

Heisann.
Begynner å bli en stund siden sist nå.
Presentasjonsangsten min har ikke bedret seg tvertimot har den forværret seg. Men nå har jeg endelig fått en lærer som virkelig har tatt tak i det. Jeg ble sendt til elevinnspektøren på skolen og fortalte mitt problem og slikt. Jeg fortalte også at jeg hadde hatt noen sterkt emosjonelle tider de siste årene som var kranglingen mellom min mor og far i hjemmet, så skilsmissen, når jeg fikk vite at jeg hadde diabetes type 1, onkelen min fikk hjertestans (noe som knakk meg totalt psykisk en periode ) og nå nylig når min farfar fikk slag. Han sa at det kanskje kunne hende at det hadde noe med dette å gjøre.

Jeg tror kanskje det kan ha noe med dette å gjøre, for slik som jeg føler det har jeg stengt alt dette her ganske inni meg, og ikke latt det gå så veldig mye utover meg sosialt sett.

Men nå skal jeg til helsesøster på tirsdag og blir mest sannsynlig henvist til en psykolog som skal prøve å ta hånd om dette her. Så forhåpentligvis skal det gå bra.

Takker for masse bra svar!