Jeg har nok forholdsvis begrenset kunnskap om geigertellere, så det er bare å rette på meg hvis noe er feil, men det er et par ting jeg kan si.
For det første har læreren din nesten rett i at du må ha argon mellom platene. Det er ikke
helt riktig, fordi det behøver ikke å være akkurat argon, og fordi det ofte ikke holder med bare argon. Du må ha en inertgass, slik som f.eks. helium, argon eller neon, hvor neon er mest brukt, gjerne iblandet 5-10% halogener (organisk damp kan visst også brukes), med et totalt trykk på ca 0,1 atm. Det vil si, du kan la være å blande inn halogener, men du vil da få et uvisst antall feilutslag, med mindre du løser det elektronisk ved å senke spenningen mellom platene et kort øyeblikk mellom utslagene. Problemet med feilutslag oppstår nemlig når de resulterende positive ionene av inertgassen trekkes mot katoden og slår løs ekstra elektroner (via
elektronoverføring, eksitert tilstand -> deeksitasjon -> fotonemittasjon -> ionisering -> avalanche), mens med halogener så kolliderer ionene med disse og overfører ladning, slik at halogenene trekkes mot katoden i stedet. Energien vil dermed gå med på å bryte opp strukturen i halogenene, slik at det ikke blir nok energi til å slå løs flere elektroner.
Det ser også litt ut til at du har misforstått virkemåten noe. Det er ikke noe radioaktivt materiale som går gjennom platene. Derimot er det gassen som blir ionisert, så alfapartiklene/betapartiklene/fotonene må ha en mulighet til å entre gassen gjennom en åpning. Det må selvsagt være tett, så du må velge et materiale som slipper gjennom strålingen. Kvartsglass er en mulighet, men ekskluderer alfastråling. Glimmer slipper gjennom alfastråling, men er rimelig skjørt, i tillegg til at det skal være noe dyrere. Det er også kanskje verdt å merke seg at det er vanligere, og sannsynligvis enklere konstruksjonsmessig, å bruke et rør (derav
Geiger-Müller-rør) med en glass-/glimmerdekt åpning i enden, enn det plateoppsettet du har tegnet opp. Man har da selve røret som katode, og en elektrode langs midten av røret som anode.
De gamle transistorene læreren din snakket om har jeg lyst til å tippe på at er germaniumtransistorer, selv om jeg da ikke får det han sier til å stemme helt. Germanium har et
båndgap på 0,67 eV, og er følgelig mest sensitiv for fotoner ved den energien (kortbølget infrarød, IR-B), mens fotoner er ikke ioniserende før ved noen få eV. Den vil riktignok reagere på fotoner ved høyere energi enn 0,67 eV også, men avtakende med frekvensen. Derfor ser jeg ikke helt poenget med å bruke akkurat germanium fremfor silisium, som har et båndgap på 1,11 eV. Strengt tatt er jeg svært usikker på om noen av de vil fungere til dette, men det kan være at læreren din tenker på noe annet enn meg. Hvordan transistorene reagerer på alfa- og betapartikler vet jeg rett og slett ikke.
Til slutt så kan jeg si at den elektriske koblingen din neppe vil fungere. Du vil nok være nødt til å forsterke signalet før du kan drive en høyttaler med det. Du kan erstatte høyttaleren med en passende motstand, og forsterke spenningen over den.
