Vi blir alle født inn i samfunnet, og i bunn og grunn forventes det at vi alle skal gjøre det samme. Man skal få seg en utdannelse, få seg en jobb, få seg en familie, få seg X antall materielle goder (bil, båt, hytte, osv). Hvis man ikke klarer dette blir man nærmest sett ned på. Og gud forby om man gjør noe man ikke får lov til - da tar det ikke lang tid før onkel politi banker på døren.

Jeg er selv godt på vei til å oppnå alle disse tingene. A4 livet er mitt liv. Det har aldri vært et spørsmål for meg, før nå. Noen ganger føles det bare så tomt, alle disse tingene jeg gjør, bare fordi at det er forventet av meg. Egentlig vet jeg ikke om det er dette jeg ønsker.

Om jeg får meg en stor villa for eksempel, vil det gjøre meg lykkelig? En 8 til 4 jobb på et kontor, kun for å tjene staten - er det egentlig noe å trakte etter? Unger? Det blir vel bare enda flere ulykkelige sjeler, for hvem er vel egentlig fornøyd i dette samfunnet? Ekteskap? Som oftest virker det som om etter noen år sammen så er man enten ulykkelige, eller så går man hver sin vei.

Egentlig kunne jeg tenke meg å reise litt, utvide horisonten, gjøre noe som faktisk betyr noe for noen. For eksempel jobbe på et barnehjem i Afrika, reise til en øde middelhavsøy hvor jeg skriver ferdig boken jeg drømmer om å gi ut, studere filosofi, gi blaffen i alle disse materialistiske godene som jeg og alle andre hele tiden streber etter, men som aldri gir noe tilbake…

Er det bare jeg som føler det slik? Litt fanget på en måte? Er det noen her som har gitt blaffen i normene og gått sine egne veier? Har det i så fall vært tilfredsstillende?

God litteratur kan kanskje hjelpe deg. Ofte blir man i virkeligheten for opptatt av jag og mas, uten at man ser noen mening med alt sammen. Gjennom gode bøker får i alle fall jeg en mulighet til å "rømme" fra alt dette. Les f.eks. "Bestialitetens Historie" av Jens Bjørneboe; den gir <klisje> stor intelektuell stimuli </klisje>, og gjerne et nytt syn på verden. Ellers kan kanskje Dostojevskij være et alternativ. Dette er ikke lette bøker for underholdningens skyld, men tunge utfordrende saker som virkelig gir deg noe å bryne deg på. Et oppfriskende slag i trynet om du vil, som i alle fall for meg er en ren nødvendighet med jevne mellomrom.

Yuna: Synes du drar en del for sterke utsagn, bl.a ; "unger? Det blir vel bare enda flere ulykkelige sjeler, for hvem er vel egentlig fornøyd i dette samfunnet?"
Vel, jeg kjenner flere som har unger og faktisk lever livet sitt akkurat som de vil, i total sjelefred med seg selv. Tror faktisk att deres unger har noe å gjøre med denne oppnåelsen av lykke.
"En 8 til 4 jobb på et kontor, kun for å tjene staten - er det egentlig noe å trakte etter?"
Igjen, tenk om noen er din strake motsetning, vedkommende føler att dette er hans/huns kall her på jorden. Du dømmer nå disse nord og ned med et slik utsagn. SKUFFENDE.

Gilgamesj: Helt enig med deg i att hele den selvrealiseringa begynner å bli litt A4, liksom mote på en måte. Og hvorfor? Jeg tror att det er p.g.a av noen som har gjort det synes det er SÅ fett og ordet sprer seg. Det blir hype, med andre ord. Jeg synes dette ligner mere på en virklighetsflukt, problemer med å takle samfunnet våres helt. Vedkommende tåler ikke følesen av å våre utenfor A4-rammene i samfunnet. Min mening da.

Hva er dette for en problemstilling? Forventes at du gjør alle disse tingene? Dersom du ikke har lyst til å få deg utdannelse og jobb, så drit i det, men ikke forvent at du dermed får veldig mye større frihet til å realisere deg selv.

Redd for å bli A4? Jeg er ikke redd for å bli a4. Om jeg blir det er der fordi jeg har lyst til å være det, jeg tror ikke det er noen stor sjangse for at dersom alt går drit så er det det jeg ender som. Det finnes mye værre ting som kan skje.

Jeg leser et slags hån mot "A4" mennesker inn i innlegget ditt, noe som jeg finner ganske upassende. Eller er innlegget ditt bare et desperat forsøk på å ikke fremstå for et offer for popkulturen, noe du i så fall bedre kunne gjort ganske enkelt ved å la være å være et offer for popkulturen. Det er ikke vansklig. Det er ikke farlig.

Jupp vi er fanget i samfunnets usynlige kjettinger. Jeg er desverre lite spontan og velger å følge den stien som allerede er tråkket for meg. =\

Altså, det er en grunn til at rusmisbruket i verden øker og øker for hvert år som går nå.
Vi drikker mer, røyker mer, og prøver alikevel å bli sunnere.
en A4 tilværelse gir ikke livet mening sånn sett, og da tyr man til andre ting, f.ex rusmisbruk.
Vi har et liv som består av tv-titting, internett og drikking i helgene.

Vi mennesker slik vi er nå er ikke skapt for å leve i det samfunnet vi har skapt, vi har enda ikke funnet oss til rette.

Undersøkelser viser at jo hurtigere et samfunn forandrer seg, jo flere er det som tar selvmord.
Det er fordi de ikke finner mening i det livet de lever, fordi samfunnet forandrer seg for fort.

Jeg tror at dette er slike ting som vil flate ut om en stund, hvis samfunnet får tid til å stabilisere seg litt før vi utvikler det videre. Utviklingen går fortere enn vi takler nå. Alt er blitt for systematisk (A4).
Vi må også hjelpe til å få samfunnet til å flate ut, hvis ikke ødelegger vi oss selv.

Strengt tatt forventes det av oss å gjøre slik ja.
Hvorfor tror du du blir plassert inn i skolesystemet som 6 åring?
Hvorfor tror du at foreldrene dine forteller deg at du skal gå videregående skole og så universitet?
Fordi det er samfunnets forventninger.
For hvis du ikke gjør slik så faller du utenfor, og vi mennesker er ikke så selvstendige som vi liker å gi inntrykk av, vi er flokkdyr. Alle vil være en del av fellesskapet.

Ja. Mine tanker rundt dette

Var forberedt på at det muligens ville bli litt kontrovers rundt dette. Altså, jeg dømmer ingen, hver enkelt kan leve akkurat slik de selv ønsker. Jeg kommer nok mest sannsynlig til å leve livet mitt på akkurat samme måte, det er helt greit.

Kanskje jeg generaliserer litt for mye, det er sikkert mange som er superfornøyde med tilværelsen sin, men samtidig virker det som om veldig mange ikke er lykkelige slik vi har det nå. Jeg lurte bare litt på hvordan folk fyller tomromet sitt (dersom de opplever et tomrom).

Må si meg enig i mye av det L0rdMeL sier. Vi er gjerne ikke utviklet nok for det moderniserte samfunnet vi lever i. Kanskje det er derfor det er såpass mange rusmisbrukere, for å få ting litt på avstand, alt maset og jaget. Jeg tror det tar knekken på mange.

Kanskje litt av problemet er at vi har for mye tid til å tenke, og til å problematisere? Kanskje hvis vi virkelig måtte kjempe for tilværelsen så hadde det satt ting mer i perspektiv. Krig, død, sult, nød - kanskje det er noe slikt som skal til for at man virkelig forstår hvor heldig man er som lever?

Gilgamesj: Interessant å høre at du gjorde alle disse tingene, og at det likevel ikke ga deg så mye.

Psy_Illusion: Litteratur er sikkert en god idé. Kom gjerne med andre forslag til litteratur også.

hrafnidr: Jeg dømmer som sagt ingen, dette er bare mine egne tanker.
Offer for popkulturen - Hva legger du i det? Tenker du på materialismen? Hva er isåfall alternativet?

Så en liknende tråd for en stund tilbake:
Meningen med livet?

Det er slettes ikke bare du som føler det sånn, jeg tror at de aller fleste reflekterer over livet sitt en eller annen gang og finner ut at de bare er et A4 menneske som alle andre.

Du er nok et eksempel på en person som ønsker å bryte ut fra samfunnets forventninger og gjøre ting du drømmer om. Så hvorfor gjør du det ikke?

Ting kan være interessante selv om man ikke er alene om å synes det..

For å sitere Bill Hicks:
"The world is like a ride in an amusement park. And when you choose to go on it, you think it's real because that's how powerful our minds are. And the ride goes up and down and round and round. It has thrills and chills and it's very brightly coloured and it's very loud and it's fun, for a while. Some people have been on the ride for a long time and they begin to question, is this real, or is this just a ride? And other people have remembered, and they come back to us, they say, "Hey - don't worry, don't be afraid, ever, because, this is just a ride... And we... kill those people."

Ta en dag om gangen, og pass på at du har hatt det bra denne dagen. Det kan bli din siste

Jeg ønsker ikke å være et A4 menneske.
Men hva er vel et A4 menneske?
Alle har forkjellige meninger om det.

Det nytter ikke å tenke og grubble på hva man skulle ønske man kunne gjøre og skulle ha gjort.
Da kommer man ingen vei.

Lev livet slik DU ønsker å leve det.

Når man føler at man gjør de samme tingene om og om igjen og at livet blir A4, tror jeg det er viktig å greie å se og nyte detaljene som krydrer hverdagen. Det er jo som kjent de små tingene som gjør hverdagen verdt å leve.. Har i det siste lært at hvis man klarer i øyeblikket å se hva man kommer til å savne i ettertid og samtidig klare å nyte og sette pris på dette glimtet av lykke, gjør man livet mer verdt å leve.. Menneskene blir for fort vandt med situasjonen de lever i og rekker stadig etter nye høyder eller prestasjoner uten å stoppe et sekund og tenke "Nå har jeg det egentlig vanvittig bra.. *Sukk* Jeg har alt jeg trenger, jeg har venner, nok mat, god helse og familie.." Det er jo egentlig det som virkelig betyr noe midt oppe i eksamens mas, jobbstress og alle andre mindre bekymringer... Hvis man havner i en ulykke som gjør at man blir lam, er det naturlig å tenke: "Hvorfor satt jeg ikke mer pris på at jeg kunne gå og bevege meg?" Det er et meget surt eple å bite i..
Skjønner at min tankegang kan virke en smule pessimistisk, men jeg vil bare frem til at menneske må bli flinkere til å "Enjoy your moment and your life"

Jeg er ikke sikker, men jeg tror faren min har forstått denne tanken. For når vi er 17 år sender han oss altid ut til utlanded.. helst til sør america for å oppleve livet i et år. disse reisene har forandret alle av oss. ingen kom hjem som samme person som vi engang var. (dette er somoftest posetift)
jeg gleder meg til min reise kommer. Dette er en utrolig måte å se horisontene på. Det er utrolig å se hvor godt vi i norge egentlig har det. Å du får også lyst til å gi litt mer til andre en å bruke alt på Bil , Båt, hus og andre ting.

Så hvis dere har kjangsen så dra på en tur for lære et språk. Da tjener dere noen Studie poeng også..

Det gjør faren din helt rett i. De menneskene jeg kjenner som ikke har sett noe annet enn hjembyen sin og landet sitt før dem er fylt 25 er ganske tragiske innsnevrete mennesker som ikke ser utover sin egen horisont. For eksempel min egen far, som ikke var i utlandet før han var noen og tredve, og det har satt sine konsekvenser for å si det slik.
A4livet er ikke noe en skal gå inn i før en er klar for det,<før en har sett utover sin egen horisont.

Jeg tror at et A4-liv ikke burde blitt kalt et A4-liv. Enkelt og greit fordi det ikke finnes så utrolig mange folk som setter spørsmål ved sin egen hverdag. Jeg kjenner absolutt ingen som sier seg ufornøyd med seg selv og stillingene de har. Så lenge man lever et ålreit liv, så lenge man forsørger en familie med unger og kone/mann man elsker over alt, så lenge man har ting man er interessert i og så lenge man finner nye sider ved seg selv å utforske så blir ikke livet ditt samfunnsdedikert.
Såklart tjener man samfunnet, men er det noe galt i det? Vi bor i Norge, så samfunnet tjener deg også! Det er bare deg selv som setter grenser for hva du har lyst til å gjøre. Har du lyst til å reise til Afrika og hjelpe til i U-Land (noe jeg respekterer til det ytterste), så gjør du vel det da. Om du har lyst til å utforske verden litt mer enn den gjennomsnittlige nordmann så har ingen gitt deg kriterier. Alt du trenger å gjøre er å gjøre deg fortjent til det - dvs tjene seg nok penger til å faktisk utnytte den friheten oss nordmenn har.

jeg er bare 17 år men føler allerede at jeg skal gjøre forskjellige ting i en spessiell rekkefølge.. få utdannelse, kone og unger også videre.. Men saken er at i det siste har jeg begynt å tenke noe helt grenseløst om ca alt, hvor i livet jeg går, hva jeg vil også videre. Og jeg er nesten litt redd for å ikke finne noe svar, det kan jo bryte meg ned det. Jeg merker vis jeg er på en fest og drikker og har det gøy så er det vedlig befriende å Kunne rømme vekk fra tankene, men bare litt. foreksempel, Jeg har graffiti som hobby og jeg merker veldig godt at folk ikke liker det, folk vil ha meg litt på avstand. selvfølgelig ikke alle, men det blir et lite øyeblikk stille når jeg sier at jeg liker å drive med graffiti. Men det er vel sånn det er, sammfundet liksom. Jeg føler at det er så vanskelig å følge drømmene sine og gjøre hva man vil, det blir litt mye på en gang for meg. Alt i hverdagen er stress. Ting man må ha og diverse. Skulle ønske jeg kunne rømme til et eller annet sted og bli en bohem eller noe, leve i en fristad som christiania eller noe.. slippe stress, og for det meste ta de med ro. Selfølgelig ha en jobb, men en deilig en, jobbe på en kaffe der eller noe sånt for jeg må jo tjene litt penger. Ta livet med ro.. Uansett, deilig å få ut litt ting jeg har på hjerte.. Kanskje jeg rett og slett er litt redd for å bli voksen, jeg tenker alt for mye på livet for tia. jaja, ble sikkert bra bom på temaet det her, men deilig å få det ut.

O-tee.. Jeg syns de menskene som ikke respekterer deg for den DU er og hva DINE hobbyer er kan dra til (du vet) det der er bare idiotisk oppførsel. Grafitti er ren kunst kall deg selv for en kunstner. Det høres ut som du har litt stressende liv. Du må altid huske at du kan oppnå det utrolig hvis du tror på det. Du skal aldri miste håp og du skal leve hver dag som den var din siste. Tydligvis har du et Slitsomt arbeid og liv. Kanskje du burde tenke på det sosiale. er mensker greie mot deg på jobb ? for hvis ikke de er det vil du aldri kunne jobbe der i lengden. Kanskje du må prøve å skifte miljø. Hvis du virkelig har lyst til å arbeide i en Kafe eller bar så gjør det.. flytt til syden hvis det er din drøm. Så klart det vil være skifte miljø å starte på nytt. men først vil jeg at du skal stå opp for dine meninger og ikke la andre se ned på deg.

Hei Yuna. Jeg synes det er veldig fint å lese det du sier, selv om noen vil hevde det har blitt en hype. Hvis dette er hva du virkelig føler og ikke noe du har blitt påskrytt, da er det ekte og ingen hype. Derfor synes jeg du skal følge ditt hjerte. Følg din drøm. Når man sitter som gammel og skrøpelig. Tror du man angrer på tingene man gjorde eller de man ikke gjorde? Nettop.

Personlig likte jeg denne sydhavsøya di. Har du sett "thin red line"? I starten er det vel, at "hovedpersonen" han stikki av på en sydhavsøy. Bildene fra denne øya kombinert med denne musikken var så utrolig gode. Virkelig vakre scener som rørte ved noe i meg vertfall. Se naturen, skjønnheten, de innfødte. Det gav en smak av hva de fleste aldri får vite hva er. En smak av fullkommenhet.

Nå er jo som kjent dette individuelt. For min egen del har jeg problemer med a4 livet. I den forstand at jeg får panikk ved å se for meg selv i den situasjonen. Altså a4 situasjonen. For å si det litt brutalt kaller jeg det massehjernevask. Vi oppdras til å tro at det er det rette. At det ikke er noen veier utenom. Type the american dream. Vi blir indoktrinert med pessimisme og negativitet. Med morsmelken får vi vite at det ikke finnes noe som heter raske penger eller lett vei til rikdom. Eneste veien til lykke og en godt liv er hardt arbeid.

Og dette med unger. Det er mulig jeg er umode, men fy faen. Sette noe til verden som permanent skal stjele de neste 15 åra av ditt liv. Nei takk.

Uansett.. Det jeg har gjort da. Jeg trives ikke på skole og slikt. Jo det er hyggelig å gå skole for det sosiale, men jeg liker ikke læringsopplegget, dog jeg ikke er noe mindre begavet enn andre elever. Etter å ha prøvd meg innen litt forskjellig yrker har jeg startet for meg selv. Jeg har vert så heldig å komme på et segment hvor det fortsatt er svært liten konkurranse, jeg har skaffet meg gode leverandøravtaler og samarbeidsavtaler med andre firmaer osv. Jeg har det faktisk helt topp om dagen. Starter man for seg selv er det skjelden man får en pangstart. Det gjorde ikke jeg heller. Men tatt i betraktning at jeg bare har holdt på et par måneder, og jeg har allerede gjort 3 jobber og har ca. det samme på vent, samt at jeg kjører offensivt med annonsering kommende uke så ser dette meget lyst ut. Reponsen er over all forventning. Ja, jeg er faktisk jævlig glad for dette. Drømmen min er å bygge opp dette, så jeg kan leve fett av det. Bli et kjent navn innenfor dette segmentet. Kjøpe meg et hus et sted hvor det er mye sol og varme. Spania, Bulgaria, et eller annet. Og bruke penger på å reise. Oppleve verden. Det er det som er å leve etrikt liv for meg. Min mening med livet er å ha det godt med meg selv og de rundt meg samt å være en vennlig person. Jeg er glad jeg har funnet noe som funker, for nå slipper jeg å ha en sjef som maser om ditt og datt. Jeg slipper strenge forpliktelser, jeg styrer min egen tid. Jobber mer når jeg vil. Tar feire når jeg vil. Og ikke minst det at man ser resultater. Det å se man har klart å skape noe. Lykkes med noe. Det gir meg noe.

Når jeg begynte med dette spurte jeg fetteren min om han ville blir med på dette. Han svarte; "ja men det er vel restriksjoner for lagringskvantum av midlene man bruker og det er vel dyrt å kjøpe inn" og ditt og datt. Fuck off tenker jeg da. Du veit når det første man ser er begrensningene, ja da er man dømt til å mislykkes. Jeg ser nesten aldri begrensninger. Jeg ser kun muligheter.

Jaja. Blei litt div. dette. Gjør som du vil så lenge du kjører en seriøs linje. Tror neppe du vil angre. Alt som er her hjemme. Jobb, karriere, etablering, hus, familie og barn. Ja det vil det alltid være muligheter for.

Etter mange kloke svar her inne, så lurer jeg på om du Yuna har funnet ut av noe og kommet frem til hva du vil gjøre ut av ditt A4 liv

Tror det er svært vanlig at når ungdommer kommer opp i en viss alder begynner å tvile på samfunnet rundt seg, og ikke minst tvile på seg selv og sin oppfatning. "Men nesten uansett, ender vi opp med ett a4 liv. Etter vi blir litt eldre får man en trang til å etablere seg for å kunne slappe av. Vi hengir oss til systemet og dens normer. Og uansett, om du er en arbeider, en slave, en narkoman, en i fengsel. Det blir ett a4 liv. Kjedlig. Vi er kun en byggestein for å få samfunnet til å fungere. Samtidig "higer" vi etter å gjøre noe stort, gjøre som våre forbilder, søke erkjennelse, men hva spiller det noe rolle i lengden egentlig? Gjør dette at man rett før man dør, sier til seg selv, "dette vil jeg oppleve en gang til"?

Lev som Fight Club?

Blir jeg rik, og muligheten til å reise til tokyo, amerika og alle andre fancy byer, pluss selvfølgelig kjærlighet, gode venner og generelt muligheten til å leve livet slik jeg vil, da hadde jeg vært mer enn fornøyd!
Mange mener kanskje på at penger ikke skaper lykke, men min mening er at de tar feil. Selvfølgelig skaper ikke penger alene lykke, men hjelper til å heve lykken en del hakk!

Siden vi bare lever 1 gang, kan jo vi bare multiplisere våre personligheter for å oppleve flere liv.

Jeg for min del er livredd for det samfunnet vi lever i, jeg liker ikke utviklingen slik den er idag... Vi mennesker bygger oss opp for mye og for stort, på alt for kort tid. Det føles som om hele samfunnet holder på å kollapse, jeg vet ikke lengre hvor jeg skal gjøre av meg. Når jeg er ferdig utdannet, og har jobbet noen år, kommer jeg til å rømme. Jeg kommer til å dra til en skog, en øde plass - Sør Amerika, Sibir, Afrika.. Jeg vil ikke leve slik lengre.. Jeg vil tilbake til steinalderen, der hele poenget med livet var å stole på seg selv.

Hvorfor må samfunnet være slik? hvorfor skal man bygge så stort? Hvorfor skal man krige? Hvorfor ødelegge jordkloden med forurensning som CO2 og Radioaktiv stråling.. Jeg kommer ikke til å få ro før jeg bor i bushen uten kontakt med hverdagslige ting! Jeg syns ikke dette hysteriet om matrielle goder er noe tess lengre.

Det vet jeg sannelig ikke enda, men jeg har iallefall gjort meg opp noen tanker på veien.
Synes også det har kommet veldig mye klokt inn i denne posten

Mine mål videre er å sette litt mer pris på tingene slik de er akkurat nå. Og så skal jeg jobbe litt med å komme meg forbi de begrensningene jeg føler er satt, både av samfunnet og av meg selv. Mitt liv = mine valg.

Det eneste jeg ønsker å slippe er å sitte igjen med tankene om alle tingene jeg ikke gjorde... Man har tross alt bare et liv, så hvorfor ikke gjøre noe utav det? Om det enn bare blir for seg selv og for noen få andre.

Å begynne som selvstendig næringsdrivende slik fawkes har gjort høres forøvrig ut som en grei deal. Ditt ansvar, ditt liv, din frihet. Kanskje det kunne vært noe? Eller kanskje ikke?

Livet er for kort til å kaste det bort på for mange grublerier - selv om det ikke alltid er like lett

som jeg skulle ha sagt det selv.
Man nermer seg tiden da det er rett før man er ferdig med den trygge faste tilværelsen som fast skolegang gir og livet holder på å gå over i en ny fase. Denne fasen består stort sett av det ukjent, og med det kommer frykten for at livet skal mislykkes.
er vel ingen fasit på dette da et A4 liv forandrer seg litt fra person til person og enormt fra kultur til kultur.
Vi setter alle oss mål. Vi haster alle mot de målene. men gjør små ting i ny å ne som du har lyst til. da deg tid til å "oppleve" litt mere. å du skal se livskvaliteten din stiger litt etter litt.

ps: mange gode poster dette her. en av de første topicene på lenge som ikke har blitt forsøplet av andre. (å så kom jeg å ødela det )

Sier som faren til hovedpersonen i "Populærmusikk fra Vittula":

"..og faderen ba meg innstendig om å vokte meg for innviklede kvinnfolk med sexangst.
..Da burde jeg heller følge hans eksempel og finne meg ei framfus bondejente med stor rumpe.

Den andre årsaken til galskap var grublerier. Faderen advarte meg strengt mot å tenke for mye, bare på det nødvendigste, for grublingen var en uvane som bare ble verre jo mer man holdt på. Selv kunne han anbefale hardt kroppsarbeid som botemiddel;
..for tankevirksomheten innfant seg gjerne hvis man ... på en eller annen måte hvilte seg.

Spesielt viktig var det å ikke begynne å gruble over religionen...

Men det farligste, det han aller mest ville advare mot ... det var boklesingen"

Jobbe, drikke og avle unger, verre er det ikke.
Litt nybrottsarbeid i skogen gir deg garantert mindre psykoser enn å sitte
på kafé og fikle med hodet ditt

Selvsagt skal du stille spørsmål ved alt samfunnet har satt som normalen,
men det er veldig slitsomt, og da er A4 livet et trygt sted å gjemme hodet innimellom.

Det må da være bedre å leve ut A4-livet enn å ta A4-arket, brette det om til et papirfly, og mose det ut vinduet?

Det er sunt å være samfunnskritisk men man må ikke bli helt blindet og ikke klare å tenke fremover.

Norge er jo et notorisk A4-Land. Det forventes ikke bare at du skal skaffe deg en über utdanning (som forøvrig er greit nok.) men, alle skal jo presse deg. I tilegg forventer samfunnet at du skal ha samme syn som staten eller mangfoldet. Du blir jo stemplet som 'asosial' og hva nå ikke om du gjør noe utenom samfunnets normer.

Jeg tror vi blir glade når vi hjelper mennesker rundt oss. Når jeg føler med nedfor, så er det somregel ett eller annet egoistisk problem som plager meg. Med en gang jeg er til hjelp for noen andre, så blir mine problemer mye mindre, og livet litt lettere å leve.

Et typisk trekk ved A4-livet er jo at alt dreier seg om individets framgang og "lykke". Man blir så opptatt av sitt eget, at man glemmer å være et medmenneske i en større helhet. Så finnes det uendelig mange måter man kan være til hjelp for andre mennesker på. Men som jeg nevnte i en annen tråd; det er når vi opplever ekte felleskap at vi føler oss trygge og levende. Ekte kontakt med mennesker er den beste lykkerus Og slik kontakt oppnår man når man ikke først om fremst tenker på seg selv, men setter andre før seg selv. Ganske ironisk egentlig.

Mennesker er avhengig av hverandre. Vi speiler oss selv i menneskene og samfunnet rundt oss. Uansett hva man sier, så er vi et produkt av samfunnet rundt oss. Tror heller ikke mennesker er skrudd sammen for å leve aleine / kun for seg selv.

De fleste religioner påstår jo også at de kan fylle dette tomromet som også blir nevnt. Noen som tror det er en "åndelig" dimensjon med i bildet? At mennesker automatisk søker "noe mer"?

Tror du ikke at de kriget i steinalderen? Foreslår at du tar en titt på filmen "Cannibal holocaust" - er vel omtrent sånn det var i steinalderen, vil jeg tro.

jeg skal gjøre det samme hver dag til jeg dør. så slipper jeg overraskelser.

Syns det er litt dumt å være så imot a4 livet. Man skal ikke prøve å gjøre noe som ikke er a4, man skal gjøre noe som gjør deg lykkelig. For noen er lykke bikkje, jobb, kone og hytte på tjøme. For noen er det syretripper og veggismat på ei strand i india. Begge alternativene er likeverdige bare du har det bra med det du gjør. Virker som om det nå om dagen forventes at man skal gå imot strømmen, å ikke leve ett a4 liv. Men vist alle skulla flytta ut i jungelen, hvem faen skulle vi ringt til når vi ville hjem igjen?

Dersom man absolutt må bryte med "A4-livet" må man i alle fall sørge for at man er i stand til å forsørge for seg selv. Å snylte på foreldre/samfunnet/evt. andre er uetisk og ikke minst utrolig teit...

"every day, man and woman live their day in silent desperation" - Rossou

Jeg er en god person, sier mannen til seg selv, hvorfor er han der andre fyren vellykket og lykkelig mens jeg alltid sliter? Han spør seg selv; jeg er en god far og en god arbeider - hvor virker det som aldri noe blir sånn som jeg vil? Livet er ikke rettferdig. Jeg er tilogmed smartere og villig til å jobbe hardere enn noen av disse andre folka som virker som de alltid får det sånn de vil, sier han, i det han i det han slumper ned i sofaen for å se på tv, enda en kveld.

Du er nødt til å bli mer enn en god person og en god arbeider. Du må bli en god planlegger og en god drømmer. Du må se for deg fremtiden du søker etter. Du må sette inn lange dager og takle slagene i fjeset og skuffelsene som kommer. Du må lære deg å like prosessen av å lage nye vaner. Du må lære deg å gjøre det ukomfortable til det blir komfortabelt. Du må være klar for å angripe utfordringene, hvis du vil lykkes, for utfordringer er en del av det å lykkes.

Dette høres kanskje ut som en god del å gjøre, men la meg forsikre deg om, at prosessen fra å gå fra A4 til ditt drømmeliv er ikke egentlig så heftig som det kan virke som. Å tenke på det, er den vanskelige biten. Å grue seg og forvente alle kreftene du må bruke og forandringene du må gå igjennom er mye vanskeligere i hodet enn i virkeligheten.

Jeg kan love deg, at de utfordringene du møter på veien til det livet du ønsker er mye mer vanskelig å takle enn slitet og skuffelsene som kommer av å leve et A4 liv.

Å møte og overvinne utfordringer er en spennende opplevelse. Det gjør noe for å pleie sjelen og sinnet. Det gjør deg mer enn du var før. Det styrker den mentale muskelen din og gjør deg istand til å være bedre forberedt for den neste utfordringen.

Sett at du er en av de som er villig til å takle utfordringene. At du virkelig vil finne ut av prosessen du må igjennom for å gå fra a4 til livet du drømmer om. At du er bestemt på å gjennomføre reisen sånn at du kan oppleve belønningene.

Hva gjør du? Hvor begynner du? Hva er egentlig forandringene du må gjøre? Dette er spørsmålene jeg ofte hører fra de som ville lykkes, men ikke gjør det. Og som svar på de spørsmålene pleier jeg å oppfordre til det jeg ser mange har svart før meg her. Les og utforsk på områder du aldri har vært før, drøm og sett planene ut i livet, start for deg selv og omgi deg med likesinnede.

Det er feil at alle tenker slik - de fleste er A4 og trives med det. De som tenker sånn er annerledes. De er spesiell og kan utrette store ting og leve ekstraordinære liv.

Vi lever i en tid hvor de fleste bruker mer på utsiden av seg selv enn på innsiden. Det fører ofte til tragiske konsekvenser. For å få mer, må vi først bli mer. Og for å bli mer må vi jobbe hardere med oss selv enn vi gjør noen andre ting.

En må oppdage noen sterke følelser som alle har om livet ditt, og hva du vil gjøre med det livet. Du har mest sansynlig allerede det meste av erfaring, kunnskap og ferdigheter som trengs for å leve drømmelivet du ønsker. Det du kanskje mangler i er følelsene som driver deg til å bli mer enn du er.

Du er kanskje en av de som har blitt så involvert i prosessen av å skaffe seg et levebrød, at du har glemt valgene og sjansene du har for å designe ditt eget liv.

Så la beskjeden som følger røre deg, la den hjelpe deg med å oppdage følelsene som vil få deg til å ta en ekstra titt på livet ditt og hvor det er på vei.

Tross alt, du har bare ett liv, ihvertfall på denne planeten.

Så hvorfor ikke gjøre det et eventyr i oppnåelse. Hvorfor ikke oppdage alt du kan gjøre og alt du kan få? Hvorfor ikke oppdage hvor mange andre du kan hjelpe, og i prosessen, hvordan det vil hjelpe deg. Hvorfor ikke bli treet som strekker seg mot himmelen fra tusenvis av frø som fortsatt ligger inni et trygt skall av et A4 liv.

Enig med deg ang. steinalderen. Det er slik livet skulle vært synes jeg. Mindre stress og bekymringer, bare ta dagen som den faller seg. off topic, men det er nok derfor jeg er så interessert i friluftsliv: Det enkle livet hvor alt du eier ligger godt pakket i sekken din og du skaffer din egen mat. Digg!

Hvordan går det med trådstarter nå, to år etterpå?

ja det lurer jeg også på =P

Hvordan går det med trådstarter nå, 7 år etterpå?