Sorry hvis dette ligger under feil kategori, please bytt hvis det ikke passer.
Har dere noen gang følt dere helt tomme?
Det mangler noe?
Alt du gjør blir bare feil og alt er galt?
Jeg har levd i 17 år og aldri følt at jeg har noen venner som står meg særlig nær. Jeg har alltid stått alene i alle sammenhenger, og INGEN som backer meg opp og står i ryggen min. De som kaller seg "mine venner" snur jo ryggen til meg så fort det passer dem, noe som irriterer meg noe så grenseløst! Før pleide jeg å bli lei meg når dette skjedde, men.. Nå har jeg mere og mere skjønt at den eneste personen jeg trenger her i verden er egentlig meg selv. Jeg er min egen lykkes smed som det heter.
Foreldrene mine og jeg har heller aldri hatt et særlig godt forhold. Krangling, hyling og skriking døgnet rundt. Jeg gruer meg til å våkne hver morgen av stemmen til pappa. Det er grusomt. Men bak her ligger det en historie dere ikke kjenner.
Familieterapauter har blitt brukt flere ganger, men til ingen nytte.
Det ENESTE stedet jeg føler meg elsket og verdsatt er i religiøse miljøer. Blandt andre kristene ungdommer som meg. Jeg kan få tårer i øynene bare ved å tenke på alle de gode personene som henger rundt der.
Jeg har blitt veldig kristen.
MEN NÅ TIL SPØRSMÅLET
Jeg ser ingen mening med å henge rundt her hjemme i Norge lenger. En "ensom ulv" som meg trenger ingenting her. Jeg har sterkt vurdert å bli med i fremmedlegionen, der har hvertfall folk nytte for meg.
Derfor lurer jeg egentlig på om noen av dere kjære freaks har noe å si rundt fremmedlegionen? Burde jeg eller burde jeg ikke? Holder de fortsatt på med fysisk avstraffelse f.eks?
Takker for alle svar! : -)
Har dere noen gang følt dere helt tomme?
Det mangler noe?
Alt du gjør blir bare feil og alt er galt?
Jeg har levd i 17 år og aldri følt at jeg har noen venner som står meg særlig nær. Jeg har alltid stått alene i alle sammenhenger, og INGEN som backer meg opp og står i ryggen min. De som kaller seg "mine venner" snur jo ryggen til meg så fort det passer dem, noe som irriterer meg noe så grenseløst! Før pleide jeg å bli lei meg når dette skjedde, men.. Nå har jeg mere og mere skjønt at den eneste personen jeg trenger her i verden er egentlig meg selv. Jeg er min egen lykkes smed som det heter.
Foreldrene mine og jeg har heller aldri hatt et særlig godt forhold. Krangling, hyling og skriking døgnet rundt. Jeg gruer meg til å våkne hver morgen av stemmen til pappa. Det er grusomt. Men bak her ligger det en historie dere ikke kjenner.
Familieterapauter har blitt brukt flere ganger, men til ingen nytte.
Det ENESTE stedet jeg føler meg elsket og verdsatt er i religiøse miljøer. Blandt andre kristene ungdommer som meg. Jeg kan få tårer i øynene bare ved å tenke på alle de gode personene som henger rundt der.
Jeg har blitt veldig kristen.
MEN NÅ TIL SPØRSMÅLET
Jeg ser ingen mening med å henge rundt her hjemme i Norge lenger. En "ensom ulv" som meg trenger ingenting her. Jeg har sterkt vurdert å bli med i fremmedlegionen, der har hvertfall folk nytte for meg.
Derfor lurer jeg egentlig på om noen av dere kjære freaks har noe å si rundt fremmedlegionen? Burde jeg eller burde jeg ikke? Holder de fortsatt på med fysisk avstraffelse f.eks?
Takker for alle svar! : -)
