Jeg er etterlatt etter et par selvmord, ett av dem i nær familie, det andre en venninne. Derfor kommer jeg ikke til å starte tråden med min mening, men heller spørre dere.

De mest repeterte utsagnene jeg har hørt om temaet er disse:

• Selvmord er feigt, det er feigt å la andre sitte igjen, mens man selv stikker av fra problemene

• Enhver person har rett til å bestemme over sitt eget liv – og død.

• Selvmord er et rop om hjelp/oppmerksomhet

• selvmord er moralsk forkastelig

• Selvmord utføres av psykisk syke, samfunnet (psykiatrien) har det fulle ansvaret

• Å ta sitt eget liv er den modigste handlingen et menneske kan gjøre

• De som tar sitt eget liv gjør det i affekt og ville levd videre om de ble reddet

Jeg er spent på å høre tankene deres rundt dette. Det er, slik jeg ser det, et av de siste tabuene i samfunnet vårt. Det føles ofte stigmatiserende, som om man utleverer noe svært personlig, dersom man forteller at en av ens kjæreste har tatt sitt eget liv. Hva den man forteller det til kan man bare gjette ettersom det ikke kommer noe ærlig syn på det etter at man har fortalt om sitt eget tap.

Hvorfor man tar selvmord, og om det er etisk riktig kan kun bedømmes etter hvert enkelt tilfelle. Dersom personen som tar livet av seg er faren i en familie, eller bor alene på en øy. Vi har jo alle hørt skrekkhistoriene om mor og datter som kommer hjem fra supern pg finner pappa i en ledning fra taket i garasjen. I et slikt scenario har jeg problemer med å se ropet om hjelp. Man er jo nesten garantert å dø. Et eksempel på et rop om hjelp er piller.
Flere vitenskapelige studier hevder at dersom personen har tatt livet av seg ved hjelp av piller er dtte et rop om hjelp fordi personen som regel ønsker å bli funnet.

Det er samtidig viktig å skille mellom rop om hjelp vs ønske om oppmerksomhet. Dette er to vidt forskjellige ting...

Når allt kommer til alt er det ingen andres feil at vedkomne velger å ta livet av seg (Med mindre vedkomne med vilje har blitt drevet mot selvmord av en bekjent.)

Brunost

*EDIT* Wee post nummer 100!!!
*edit2* KP til cajsa for genial tråd

Jeg har også opplevd selvmord i nær familie. En onkel av meg valgte å ta sitt eget liv for snart 1 år siden. Ingen hadde trod noe slikt kunne skje, vi som kjente han best hadde ingen anelse om han hadde noen problemer som kunne føre til at han ville ta sitt eget liv. Han har 2 unger, og kone som han har vært gift med i 10år.

Det som for meg og resten av familien er vanskelig i denne saken er at ingen vet grunnen til at han valgte og ta sitt eget liv. I ettertid har jeg hatt mange tanker om hvorfor han gjorde det han nettop gjorde. Nå sitter 2 unger uten far og ingen av de vet hvorfor han gjorde det. Han hadde ikke skrevet en lapp eller noe som kan gi oss svar på hvorfor ting ble slik de ble.

Men nok om dette...

Noen mener det å ta sitt eget liv er en feig løsning, og man tenker bare på seg selv. Jeg er delvis enig i dette. Jeg har selv slitt med depresjoner og har sett mørkt på hele livet i noen perioder og tenkt tanken på og gjøre det slutt. Jeg har vært ut og inn i samtaler med leger og gått på antidepresiver osv... Men samme hvor mørkt ting har vært har jeg bestandi klart og tenke litt positivt. Uansett hvor mørkt livet kan være, så er det bestandig noe positivt og se fram til.

Samtidig respekterer jeg de som har tatt valget med og gjøre det slutt, noen sliter veldig psykisk eller med andre problemer og klarer ikke og komme ut av det. Enkelte er redd for og søke hjelp, mens andre vil ikke. Om du selv ikke ønsker hjelp eller velger å ta imot hjelpen du kan få så vil du tilslutt møte "veggen" Om du er deprimert og sliter med eks psykiske problemer over lengre tid og du ikke klarer og finne en positiv utvei så forstår jeg at noen personer tar valget med å ta sitt eget liv.

De etterlatte etter slike tragiske ulykker om jeg kan bruke det ordet vil tenke my på dette i ettertid, hvorfor gjorde han det? Har jeg gjort noe galt? Sviktet vi han? Hva kunna vi gjort for at dette ikke skulle ha skjed? Mange kommer til og få problemer i ettertid pga valget du tok.
Men skal du bestandig tenke på alle andre når livet ditt er helt ute og kjører ? Greit de du etterlate blir såret og vil sitte tilbake med mange tanker om hvorfor dette har skjed. Men om du sliter så mye at du ikke finner noen annen utvei en å ta ditt eget liv, så forstår jeg de som velger dette. Iallefall om du har gitt forsøk på å ta imot hjelp. Ikke alle er like sterke psykisk.

Skal man tenke på sitt eget liv eller andres?

Det finnes altid noen som vil hjelpe deg!

Ble veldig rotet skrevet dette, og sikkert ikke så veldig mange som forstår noe. Men har gitt et forsøk

Du glemte ett vesentlig punkt som gjelder for så og si ALLE selvmord og noe som jeg mener; Selvmord er og blir en egoistisk handling. Bare tenk på pårørende hvordan de har det etterpå?

Det kan jo også diskuteres om det er feigt og svakt. Feigt pga man ikke tør å møte problemene i livet, svakt fordi man ikke takler dem.

Men ja. Alle personer har retten til og bestemme over sitt eget liv mener jeg, dette gjelder også og ta sitt eget liv. Men det er aldri den rette løsningen.

Mulig jeg kan virke litt kynisk nå men jeg har så absolutt full sympati til de som er pårørende etter ett selvmord!! Jeg synes at selvmord er det tristeste ett menneske kan gjøre mot seg selv og jeg håper jeg aldri kommer til og oppleve ett selvmord i min omgangskrets!

Å ta selvmord syns jeg på ingen måte er modig. Spørsmålet som gjerne blir reist i forbindelse med selvmord er om det er en egoistisk handling. Jeg har diskutert dette temaet så mange ganger (også her på forumet om jeg ikke tar helt feil) og bottom line for min del er at man har rett til å gjøre hva man vil med sitt eget liv. Mange sier som sagt det er egoistisk, men det er like egoistisk av folk å tvinge en person til å leve et liv som ikke er til å holde ut.

Det fins forresten hele fem tråder om _NØYAKTIG_ det samme temaet fra før. Søk på "selvmord" så finner du det.

Er det ikke like egoistisk å forlange at en person skal kun leve pga du vil det, uansett hvor jævlig den personen som vurdere selvmord har det.?
Spesielt viss man har søkt hjelp og prøvd de mulighetene som samfunnet har å tilby nå til dags?
Men det er litt idiotisk å ikke f.eks. legge en lapp som forklarer situasjonen eller snakke med de som blir pårørt av et slikt valg...

Selvmord er både modig og feigt, for å si det enkelt.
Tror ikke det er et valg et menneske vil ta i utgangspunktet.

Jeg har inntrykk av at en del av dere mener at selvmord begås av folk som er friske. Jeg tror ikke det er tilfelle i det hele tatt. Dem som tar selvmord regner jeg som høyst sannsynlig psykisk syk. Det trenger ikke nødvendigvis å være en schizofreni eller slikt, men bare en kraftig depresjon.

Hvis ikke personen er psykisk syk, så kan det være en kraftig (negativ) hendelse eller noe annet i livet som er uutholdelig å leve med. Man tenker ikke nødvendigvis klart i en slik livssituasjon. Og hvis man ikke har et nettverk rundt seg som fanger opp diverse faresignal, så skjer det tragiske.

Derfor blir det galt å legge vekt på om det er feigt, egoistisk eller moralsk forkastelig. Det skal vel litt til for at noen tar selvmord? Jeg vil si folk som tar selvmord er psykisk syk, eller rett og slett ikke klar i hodet.

Edit: da mener jeg folk som er fysisk friske. Ikke dødshjelp ect.

Det er vel opp til hver enkelt, men for meg: Telefonsamtaler med familie, venner osv. Pils og pælme ting hardt i veggen (uten å plage andre) funker også jævli bra. Ex-en la igjen en kulegrill som kurerte det meste da det ble slutt

Men alt i alt, stor takknemlighet for at jeg er der jeg er, og så velger jeg å se muligheter framfor begrensninger!

Må presisere at jeg har vært utrolig heldig både med familie, og til dels mange av mine venner! Især familien og min mor stiller opp til alle døgnets tider!

Og moralen min er: Alle har det jævla kjipt før eller senere, så det er bare å gjør det beste ut av det, folk har overlevd være ting før!! (dette er sagt utifra meg selv, og jeg vet jeg kan være norgesmester i å være sårbar..)

Håper dette var et utfyllende svar?

Hilsen Anders

Edit: Har egentlig masse mer på hjertet angående hvordan jeg holder motet oppe når det blåser som verst, men dette var hovedtrekkene Det viktigste er å tenke positivt!

Hvis en person over anstendig alder har vurdert det og kommet frem til at selvmord er løsningen, selv om han/hun vet at andre mennesker i livet hans/hennes kommer til å bli påvirket av det bør personen ha lov til det.. Det å forvente at en person skal pine seg gjennom et liv når han/hun heller vil dø - det er egoistisk det

Heh, her var det mye rart. Først og fremst synes det blir feil å gjøre selvmord akseptert i samfunnet da det i aller høyeste grad gir en støtteerklæring til de som ikke ser noen annen utvei at selvmord er okej. Jeg synes det er direkte forkastelig å lese innlegg som støtter oppom selvmord som akseptabelt.

En venninne av meg valgte å sette selvmordstanker ut i livet i en alder av seksten år. Selv om hun hadde tenkt på selvmord før, var det først etter at hun brøt kontakten med sine gamle venner og fant en gruppe nye venner på et nettfora for suicidale at hun gjennomførte det. I en sms som tikket inn klokken 4 om morgenen stod det at hennes nye venner mente det ville løse alt. Heldigvis endte det med at hun nå blir tvangsbehandlet, men det kunne ha gått så mye verre.

Jeg mener helt klart at dette viser farene med å akseptere selvmord. Det er viktig å forstå at en person som vil ta sitt eget liv allerede er psykisk syk, personen tenker ikke klart lenger og ser ingen utvei men det betyr ikke at det faktisk er slik. Dette gjelder personer som er suicidale på grunn av hendelser i livet som påvirker personen psykisk, ikke mennesker i ekstrem fysisk smerte. Der mener jeg det trengs en debatt.

Det er avataren din. Hva er det for slags SKO!!

OK. Jeg skal aldri erstatte et sitat lenger med bla..bla.. bla.. og jeg skal aldri mer si noe useriøst om selvmord, dra vitser på bekostning av kreftpasienter, handicappede, fulle folk, homofile, dansker, svensker, negre, pakistanere, folk med liten tiss, blondiner etc. Det kan jo tilfeldig tenkes at det er en dritings homofil negersvenske med liten tiss i en tråd med en blond mamma som døde av kreft, som tar seg nær av vitsene mine. Det må jo jeg kunne lukte, akkurat som jeg burde kunne sniffe opp når en annen forumskribent har en datter med pappa som spiste bly. For alle forvokste guttunger i min kategori må selvfølgelig ha psykiatrisk innsikt på lik linje med spidermans edderkoppsans.

Jeg har ikke så mange sterke meninger om selvmord. Det kan godt være at jeg ville følt at folk som tok selvmord var noen feige jævla egoister hvis jeg selv ble etterlatt, men det har nok da mer med MINE følelser å gjøre enn det beskriver virkeligheten. Det er kanskje litt vanskelig rent praktisk å lage statistikk over selvmordsgrunner, litt vanskelig å stikke spørreskjema i hånda før de henger seg og sånn. Men jeg er ganske sikker på at feighet ikke er en generell grunn til selvmord. Det er faktisk sånn at en ikke skal gi suicidale angstløsende medisiner, fordi en da ser at selvmordsraten ØKER. Da tør de plutselig å følge tankene sine helt ut en gang på natta når depresjonene er verst.

Hvis jeg skulle se på vaskelappen i nakken din, står det "dypt alvorlig eksemplar" eller "irriterende pompøs og selvhøytidelig" skrevet med liten skrift der? Ved siden av "Do NOT tumble dry, som morra di tydeligvis overså..

Du og alle postene du skriver her inne er BOSS kardemomme! Du bidrar ikke med noe, og ødelegger alle tråder du skriver i. At du ikke kan se hvorfor folk reagerer på måten du skriver her inne sier alt om deg. Du er ubrukelig, og burde vært kastet til helvete ut av FF!

[/OT]

EDIT; Haha, du tror for godt om deg selv kardemomme

Jeg vil ikke si at jeg på noen måte støtter selvmord, men jeg syns argumentet med "tenk på alle de pårørende" osv. er forkastelig. I et forsøk på en annen måte å formulere meg; når jeg tenker på ordet tortur ser jeg for meg en person som blir utsatt for maksimal fysisk smerte mulig, uten å bli drept. Selvfølgelig finnes det andre måter for tortur, men det er ikke det jeg prøver å diskutere her. Så - la oss gjøre denne fysiske smerten i tortur om til psykisk.

Da har vi en person, med maksimal psykisk smerte, som pines hver dag. Og da snakker jeg selvfølgelig ikke om de ti-tusener av ungdom som synes synd på seg selv, jeg snakker om den 0,5% - kanskje mindre, som virkelig lider! Er det da rett å ha et samfunn som krever at denne personen skal leve, for at familie og venner skal slippe å føle sorgen av tapet?

Jeg mener ikke at selvmord er akseptabelt, i de fleste tilfeller vil jeg tro at man med hjelp fra andre, og ved å se fremover, kan komme seg på beina igjen. Som du sa, Men, de personene (la oss nå anta at av hele verdens befolkning finnes det minst èn) som ikke har noe mulig utvei - som livet rett og slett er en lang tortur for. Skal denne personen fortsette å la seg pines for familien og vennenes del - istedet for å ta livet av seg selv? Er det bare jeg som finner dette "kravet" til å leve for andres del forkastelig?


Edit: Åfftåpik: La oss prøve å holde kardemommeby ute av diskusjonen, ettersom verken han eller de som "krangler" med han bidrar?

Her er det jo da nødvendig med en definisjon på akutte selvmordskandidater - så jeg prøver meg. En person som selvmord uten tvil vil være det beste valget for, da livet videre ikke har noen annen tenkelig/utenkelig mulighet for forbedring - syns jeg burde få ta livet av seg selv ja..

Jeg utelukker bare ikke at for en eller annen stakkar der ute er selvmord den beste veien..

Men det er ikke det jeg er ute etter å argumentere for i denne samtalen, da det meste under dette temaet er som du sa veldig hypotetisk. Det jeg vil frem til er at det å se på selvmord som en egoistisk handling er forkastelig. Jeg mener at det å kreve at et annet menneske skal leve for din skyld, din lettelse, dine følelser - det er egoistisk.

Syns jeg ser denne typen, dritings den 24 med sangen "Skyter meg på julaften" skrudd på full guffe..


Det kan være godt å hate litt. Da er en kanskje mindre lei seg over det en har mistet.

Er ikke sikkert du kan gjøre så mye for å hindre det, akkurat som det ikke er sikkert du kan gjøre så mye for å hindre schizofreni.

Du tar først og fremst vare på de rundt deg fordi du har godt av det selv, ikke fordi du er så jævla god eller har et universelt ansvar.

Allikevel hverken ser folk det, eller vet hvordan de skal reagere når de mistenker det. Tenk så flaut hvis de tar feil? Hva skal de gjøre a? Ringe mammaen? Prate med vennen om hvordan det går med deg? De fleste er altfor keitete til å gjøre noe sånt.

Definer for mye. Det er ikke sikkert du kan gjøre en dritt for å forebygge selvmord.

Jess. All you need is love.. da da da daaah....

Ansvar er et ideologisk ord, som brukes av folk som vil legitimere at de kun forholder seg til en side av årsakene, eller som ikke vet hva de snakker om og trenger et fint ord for å fylle tomrommet.

Medisin bryr seg ikke en dritt om å forebygge. Du tar først og behandler folk etter at de har blitt sjuke i Norge. Du får ikke penger av staten for å forebygge helsa di.

Pumps heter det, veldig mange av mitt kjønn bruker slike. Om du ikke omgås mange kvinner, er jeg sikker på at du kan se det på gata etter i en skobutikk. Avataren min er fin synes jeg, jeg liker røde pumps

Det synes jeg er godt å høre. Du vet, å feilsitere et annet menneske er jo ganske galt å gjøre, da premissene for meningsutvekslingen blir feil. Dessuten kan du oppfattes som ikke så lur, når du ikke klarer å skrive noe provoserende til eksisterende innlegg, men heller må finne på noe selv. Rart synes jeg, det må da finnes en tråd du kan få ut litt galle på?

Du kan vel det, men det er ikke så sosialt akseptert at du sier noe respektløst om dem, på grunn av deres psykisk sykdom, hudfarge, seksuell legning, nasjonalitet, størrelse på genitaliene eller hårfarge som du nevner. Det er noe av det viktigste i det å kunne sette seg inn i følelsene til et annet menneske. Empati heter det, og er helt nødvendig for å utvise noe som heter sosiale ferdigheter.

Her bruker du et klassisk virkemiddel som heter overdrivelse. Det gjøres ofte for å tydeliggjøre hva man mener. Du benytter det i større grad enn du i grunnen trenger. De fleste har nok forstått greia di for lenge siden. Du er simpelt hen overtydelig. Jeg kan bare ikke begripe hvorfor du ikke heller forsøker å snu og lære litt av å ha driti deg ut – i steden vikler du deg bare videre inn i det. Det kan da umulig føles godt for deg?

Jeg kunne kanskje startet tråden med å fortelle at jeg fant samboern min død etter å ha tatt sitt eget liv, men jeg var ute etter å få feedback på hva jeg hører som vanligste (og forenklede) første reaksjon på selvmord som fenomen. Min erfaring ville ganske sannsynlig preget resten av innleggene.

Jeg tror deg ikke helt, men hvis det du sier er sant, ville jeg nok råde deg til å ligge unna en slik tråd, hvor det nødvendigvis vil komme innlegg fra noen med erfaring i en eller annen form. Som regel en følelsesladd og noen ganger dypt personlig og tragisk.

Man reagerer heldigvis forskjellig. Men det jeg kan si deg, er at alle selvmordsetterlatte føler ufattelig mange og store følelser – hele fordømte spekteret. Alt det man tror man ville føle, og mye mer. Jeg husker jeg ble overrasket og full av skyldfølelse da jeg kjente lettelse oppi alt. Men ser jo nå at det er naturlig når man har levd med et dødssykt menneske i noen år, det være seg somatisk eller psykisk sykdom.

Vel ikke spørreundersøkelse, men man har forkningsmaterieale fra f. eks overlevende etter forsøk og brev (selv om det bare er en tredjedel som etterlater seg brev og de som regel ikke inneholder annet enn følelser. Ingen svar). Så man har ofte en pekepinn om utløsende årsak, men det er aldri grunn alene. Et selvmord er en prosess, en kjedereakjson som har skjedd langt inni sinnet til den som drives til det. Det er en tilstand jeg har sett på veldig nært hold. Det er en kamp om å ønske seg noe å leve for uten å se at det sitter midt i deg selv. Det er å svømme seg fullstendig vill i en liten del av deg selv. Husker jeg diskuterte begrepet lykke med en som senere tok sitt eget liv. Vedkommende definerte lykke slik: "Lykke er summen av forventning". I ettertid gir det meg frysninger. Tenk at for mange er ikke lykke de magiske øyeblikkene i livet som kommer helt brått. Eller det å kjenne uforbeholden kjærlighet til et annet menneske. Det å ha drømmer om noe man ikke helt vet hva er enda. Det er derimot noe man beregner og planlegger, noe man setter seg mål for. Og de målene er definert av skyhøye krav til en selv. For meg er det en fullstendig fatal og desillusjonert syn på livet. Hva når man må se målsettingene og si til seg selv at man ikke har innfridd "forventningene"? Huff.

Nja, man medisinerer deprimerte i stor grad, og i noen tilfeller er det kun med medisiner og innleggelse at en suicidal har noen overlevelsessjanse. Det du har rett i er at noen antidepressiva har vist seg handlingsutløsende før medisinen får satt seg og serotonin/dopaminnivået har stabilisert seg. Det forbindes en viss selvmordsfare med denne fasen.

Hva feighet og mot angår, tror jeg det må en god porsjon av begge deler for å gå det siste skrittet og faktisk utføre et selvmord. Men vi snakker ikke utifra forutsetningene til de fleste. Vi snakker på et helt annet nivå i menneskepsyken enn der feighet og mot befinner seg.

Dette er da en nærmest en selvfølge, men det er en stor forskjell på å ønske å leve - og å ville leve sitt liv, under de forholden det er nå..


Uenig.. Mener at det er både feigt og modig som Casja sa; Selvmord er ikke en modig handlig, selv om det krever mot..

Meget uenig, men det har jeg allerede uttalt meg om i mine poster over..