Sitat av ivioyner
Det var vel heller ECT-behandlingene som ga han problemer med hukommelsen, ikke medisinering...?
Vis hele sitatet...
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang.
Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
|
113
8241
|
Sitat av gud_er_død
Ja det er det det heter men hva går det ut på da? Er ikke det blandt annet medisiner?
Vis hele sitatet...
Sitat av Gubbe
Sitat av Bitronic
Men jeg mener også at en person som ønsker å ta sitt eget liv har en moralsk "plikt" til å informere sine nærmeste om grunnene til at han/hun tar dette dramatiske steget.
Vis hele sitatet...
Da vil han jo pines...
Litt selvmotsigende?
Vis hele sitatet...
Etter min erfaring er det mye lettere å "legge bak seg" et selvmord hvor en på en måte vet hvorfor ting ble som de ble.
Som pårørende kan det være utrolig vanskelig å komme over et selvmord hvor motivet er uvisst.
Sitat av Bitronic
Hva jeg i grunn mente var at jeg synes en person som velger å ta sitt eget liv bør informere om hvorfor han valgte å gjøre dette, gjerne i form av et brev eller lignende.
Etter min erfaring er det mye lettere å "legge bak seg" et selvmord hvor en på en måte vet hvorfor ting ble som de ble.
Som pårørende kan det være utrolig vanskelig å komme over et selvmord hvor motivet er uvisst.
Etter min erfaring er det mye lettere å "legge bak seg" et selvmord hvor en på en måte vet hvorfor ting ble som de ble.
Som pårørende kan det være utrolig vanskelig å komme over et selvmord hvor motivet er uvisst.
Vis hele sitatet...
Sitat av ??Martin??
selvmordere har ikke inteligensen og ambisiøsiteten til å heve seg i samfunnet. dermed blir du hva man nesten kan kalle menneskelig søppel.
selvmordere er svak i den forstand at de ikke klarer å heve seg opp av møkka.
selvmordere er svak i den forstand at de ikke klarer å heve seg opp av møkka.
Vis hele sitatet...
Jeg kjente meg plutselig jævlig forbanna.
Jeg er sint på dere som flørter med tanken om å ende livet, som ønsker å se dødens morbide ansikt bare litt, som tumler med tunge tanker og et liv fylt av skrekk og depp. Jeg er forbanna på dere for at mange av dere fremdeles er i stand til å gjøre noe. Det blir så bortkastet hvis dere mener dere kan rettferdiggjøre smerten andre blir eller ikke blir påført av deres bortgang. Mens dere venter på å klare og komme dypt nok ned til at dere endelig kan rettferdiggjøre overfor dere selv at dere velger bort livet.
Jeg har det nemlig motsatt. Jeg klipper fra noe jeg skrev i et brev til familien min for to dager siden for lettere å illustrere:
...NNs dødsfall kom som et ventet sjokk. Vi hadde kavet i villfarelse i alle de årene vi hadde sammen, vi delte hans personlighetsforstyrrelser, beskyttet verden sammen, jeg dro alene på tilstelninger og løy så han skulle få fred der hjemme med angsten sin. Han var så redd og jeg fikk ansvar for å holde familiens ansikt smilende utad. Så var det over. Det vare, vakre, stolte redde, sinte menneske jeg hadde elsket sånn lå død i en slakteriscene foran sengen vi hadde laget babyen vår i. Foran føttene mine lå hjernen i biter. Hjernen med de nydelige tankene var borte, sprengt i fillebiter. Ansiktet, de vakre øynene istykkerrevet. Hånden som hadde formet så mye fint, fisket så mange fisker, vugget barnet vårt, strøket ryggen min under fødselen, lå stille. Helt, helt stille som en stor barnehånd – litt kald i høsten. Døden brummet. Han og jeg var i døden sammen, han måtte gå den siste veien alene, den som kanskje leder mot noe lyst. Jeg ble forlatt, alene igjen i mørket.
Siden da har jeg måttet dele sinnet mitt i to. Den ene delen har for alltid blitt i døden. Lengter etter den, jeg vil gå etter og finne der det kanskje er lyst. Hver dag siden NN skjøt seg og skyldte på meg for handlingen har jeg kjempet mot selvmordet. Ikke hans, men mitt eget. Jeg har vært så redd denne delen av meg. For jeg er mamma til verdens fineste lille jente som trenger at mamma er levende. Det er for henne jeg har sloss.
Jeg har innsett at en Cajsa som engang fantes ikke kommer tilbake igjen. Det er som å miste en sjelelig møydom. Den kommer aldri igjen. Jeg har endt opp som et menneske som har for store følelser til å kunne bevege meg fritt ute, jeg har ingen forsvar. Det ble revet ned da han tok livet sitt, alle hadde tilgang til mitt aller innerste, og jeg var for forvirret og skadeskutt til å se hva som ble delt. At hele verden beveget seg fritt innenfor den innerste grinda mi.
Det gikk på en måte greit da jeg drakk hver dag. For alkohol legger seg som en hinne over følelsene, så det ikke kjennes så vondt når det grafses. Men jeg ble så full av selvforrakt av å drikke. Kroppen este ut og jeg så gravid ut.
Uten alkoholen til hjelp måtte jeg se meg selv i ansiktet og jobbe med en sorg jeg ikke unner noen å måtte jobbe med. Og en angst for det vonde fordi jeg ikke hadde noe å forsvare meg eller ta det i mot med. Bare det å levere barnet mitt i barnehagen er et så stort helvete for meg at jeg sitter i to timer og får igjen pusten etterpå. Gråter mye og maktesløst da. Fortvilende å være så redd mennesker. Man er plassert utenfor enhver sammenheng, man blir en betrakter. Og det mest skremmende er at man ikke kjenner deltakelse med menneskene, man må late som man er mer levende enn død.
Jeg vet nå at NNs handling, en barndom uten særlig kjærlighet, seksuelle overgrep og vold har skadet meg så mye at det sannsynligvis forkorter livet mitt betraktelig. Det har jeg brukt et halvt år på å akseptere og sørge over. Jeg er så forferdelig trist fordi det vesle barnet mitt med det lyse sinnet etter meg og pappas vare følelser hadde fortjent så uendelig mye bedre. Det gjør meg så panisk og fortvila at jeg har skreket meg tom. Jeg vil jo, og trenger, å være sammen med ungen min, jeg vil ikke at vår lille familie skal være så til de grader fucked up. Men. Jeg har måttet komme frem til at det er dette som er min skjebne, og at jeg får prøve å holde ut årene jeg får tildelt og håpe at de er mange nok til at vakre jenta følges trygt gjennom barndommen av mammaen sin....
Jeg sier ikke at noen plikter å redde seg selv, men jeg ber instendig om at de av dere med gryende selvmordstanker tar til dere og bærer kjærligheten mennesker har til dere. Jeg vil ikke skremme eller påføre noen skyldfølelse, men jeg vrenger hjertet mitt litt nå fordi jeg vet at det kan redde kanskje et par stykker på veien mot det stupet hvor alt er fritt og døden er der nede. Statistisk kommer cirka 2,5 av medlemmene (hvis 20.000) her inne til å ta sitt eget liv i løpet av et år. Tanken gjør meg tung fordi jeg vet at det går an å sloss. Hvis du må. Og selv om ikke de positive hendelsene i livet kan veie opp for det vonde og mørke, er det fine øyeblikk i livet foran der. Og det er verdt å vite at du skåner mange mennesker for grenseløse pinsler og sorg etter deg.
Og er livet et rent, nådeløst og uutholdelig helvete, så sørg i det minste for å søle minst mulig til andres psyke på veien. Sørg for at du forlater denne verden på en anstendig måte. Fortell dem hvordan du har det, si at du ikke har glede av å leve, du kjenner ikke noen ting, du vet du er mett av dage. Spør dem om lov. De sier nei, men da har du spurt, og de forstår mer og respekterer lettere valget du tok.
Her er en setning fra begravelsestalen min: Ett sekund og så – stille, ett bitte lite sekunds avmakt skiller deg fra oss..
Jeg er sint på dere som flørter med tanken om å ende livet, som ønsker å se dødens morbide ansikt bare litt, som tumler med tunge tanker og et liv fylt av skrekk og depp. Jeg er forbanna på dere for at mange av dere fremdeles er i stand til å gjøre noe. Det blir så bortkastet hvis dere mener dere kan rettferdiggjøre smerten andre blir eller ikke blir påført av deres bortgang. Mens dere venter på å klare og komme dypt nok ned til at dere endelig kan rettferdiggjøre overfor dere selv at dere velger bort livet.
Jeg har det nemlig motsatt. Jeg klipper fra noe jeg skrev i et brev til familien min for to dager siden for lettere å illustrere:
...NNs dødsfall kom som et ventet sjokk. Vi hadde kavet i villfarelse i alle de årene vi hadde sammen, vi delte hans personlighetsforstyrrelser, beskyttet verden sammen, jeg dro alene på tilstelninger og løy så han skulle få fred der hjemme med angsten sin. Han var så redd og jeg fikk ansvar for å holde familiens ansikt smilende utad. Så var det over. Det vare, vakre, stolte redde, sinte menneske jeg hadde elsket sånn lå død i en slakteriscene foran sengen vi hadde laget babyen vår i. Foran føttene mine lå hjernen i biter. Hjernen med de nydelige tankene var borte, sprengt i fillebiter. Ansiktet, de vakre øynene istykkerrevet. Hånden som hadde formet så mye fint, fisket så mange fisker, vugget barnet vårt, strøket ryggen min under fødselen, lå stille. Helt, helt stille som en stor barnehånd – litt kald i høsten. Døden brummet. Han og jeg var i døden sammen, han måtte gå den siste veien alene, den som kanskje leder mot noe lyst. Jeg ble forlatt, alene igjen i mørket.
Siden da har jeg måttet dele sinnet mitt i to. Den ene delen har for alltid blitt i døden. Lengter etter den, jeg vil gå etter og finne der det kanskje er lyst. Hver dag siden NN skjøt seg og skyldte på meg for handlingen har jeg kjempet mot selvmordet. Ikke hans, men mitt eget. Jeg har vært så redd denne delen av meg. For jeg er mamma til verdens fineste lille jente som trenger at mamma er levende. Det er for henne jeg har sloss.
Jeg har innsett at en Cajsa som engang fantes ikke kommer tilbake igjen. Det er som å miste en sjelelig møydom. Den kommer aldri igjen. Jeg har endt opp som et menneske som har for store følelser til å kunne bevege meg fritt ute, jeg har ingen forsvar. Det ble revet ned da han tok livet sitt, alle hadde tilgang til mitt aller innerste, og jeg var for forvirret og skadeskutt til å se hva som ble delt. At hele verden beveget seg fritt innenfor den innerste grinda mi.
Det gikk på en måte greit da jeg drakk hver dag. For alkohol legger seg som en hinne over følelsene, så det ikke kjennes så vondt når det grafses. Men jeg ble så full av selvforrakt av å drikke. Kroppen este ut og jeg så gravid ut.
Uten alkoholen til hjelp måtte jeg se meg selv i ansiktet og jobbe med en sorg jeg ikke unner noen å måtte jobbe med. Og en angst for det vonde fordi jeg ikke hadde noe å forsvare meg eller ta det i mot med. Bare det å levere barnet mitt i barnehagen er et så stort helvete for meg at jeg sitter i to timer og får igjen pusten etterpå. Gråter mye og maktesløst da. Fortvilende å være så redd mennesker. Man er plassert utenfor enhver sammenheng, man blir en betrakter. Og det mest skremmende er at man ikke kjenner deltakelse med menneskene, man må late som man er mer levende enn død.
Jeg vet nå at NNs handling, en barndom uten særlig kjærlighet, seksuelle overgrep og vold har skadet meg så mye at det sannsynligvis forkorter livet mitt betraktelig. Det har jeg brukt et halvt år på å akseptere og sørge over. Jeg er så forferdelig trist fordi det vesle barnet mitt med det lyse sinnet etter meg og pappas vare følelser hadde fortjent så uendelig mye bedre. Det gjør meg så panisk og fortvila at jeg har skreket meg tom. Jeg vil jo, og trenger, å være sammen med ungen min, jeg vil ikke at vår lille familie skal være så til de grader fucked up. Men. Jeg har måttet komme frem til at det er dette som er min skjebne, og at jeg får prøve å holde ut årene jeg får tildelt og håpe at de er mange nok til at vakre jenta følges trygt gjennom barndommen av mammaen sin....
Jeg sier ikke at noen plikter å redde seg selv, men jeg ber instendig om at de av dere med gryende selvmordstanker tar til dere og bærer kjærligheten mennesker har til dere. Jeg vil ikke skremme eller påføre noen skyldfølelse, men jeg vrenger hjertet mitt litt nå fordi jeg vet at det kan redde kanskje et par stykker på veien mot det stupet hvor alt er fritt og døden er der nede. Statistisk kommer cirka 2,5 av medlemmene (hvis 20.000) her inne til å ta sitt eget liv i løpet av et år. Tanken gjør meg tung fordi jeg vet at det går an å sloss. Hvis du må. Og selv om ikke de positive hendelsene i livet kan veie opp for det vonde og mørke, er det fine øyeblikk i livet foran der. Og det er verdt å vite at du skåner mange mennesker for grenseløse pinsler og sorg etter deg.
Og er livet et rent, nådeløst og uutholdelig helvete, så sørg i det minste for å søle minst mulig til andres psyke på veien. Sørg for at du forlater denne verden på en anstendig måte. Fortell dem hvordan du har det, si at du ikke har glede av å leve, du kjenner ikke noen ting, du vet du er mett av dage. Spør dem om lov. De sier nei, men da har du spurt, og de forstår mer og respekterer lettere valget du tok.
Her er en setning fra begravelsestalen min: Ett sekund og så – stille, ett bitte lite sekunds avmakt skiller deg fra oss..
Sist endret av robinson; 21. juni 2007 kl. 01:34.
Hadde jeg hatt en datter eller sønn så hadde jeg holdt meg i live av den grunn. For ethvert barn fortjener en oppvekst med foreldre som prøver, i hvert fall en. Men noen andre en en datter sønn eller ektemann, kone hadde ikke jeg holdt meg i live for. Da måtte det vært noe større jeg skulle trodd på. Selv om jeg ikke kan forstå hvordan du har hatt det eller har det så er jeg enig i det du sier.
Uansett så skal det ikke mye til for å skjønne at det er alt for mange nordmenn som ikke tenker som deg og som ikke har innsett dette. Jeg tror at hvis du hadde skrevet mer om hvordan du tenker, hvorfor du tenker sånn så hadde det gjort en forskjell. Det er mange som ikke skjønner hva og hvem de har å leve for.
-Takk for at du sier din mening og deler dette med oss i hvert fall. Det har stor betydning for meg og sikkert mange andre.
Uansett så skal det ikke mye til for å skjønne at det er alt for mange nordmenn som ikke tenker som deg og som ikke har innsett dette. Jeg tror at hvis du hadde skrevet mer om hvordan du tenker, hvorfor du tenker sånn så hadde det gjort en forskjell. Det er mange som ikke skjønner hva og hvem de har å leve for.
-Takk for at du sier din mening og deler dette med oss i hvert fall. Det har stor betydning for meg og sikkert mange andre.
Sitat av ??Martin??
grunnen til sevmord er i bunn og grunn det at folk ikke føler de er en positiv addisjon til samfunnet de lever/omgåes i. man er rett og slett i veien for sine artsfrenders framgang. man får følelsen av udugelighet og giddesløshet. selvmordere duger ikke til noe, derfor gjør de samfunnet en tjeneste ved å ta sitt ubrukelige liv.
Vis hele sitatet...
Sitat av ??Martin??
det er dette som fåregår oppi hodet til en svært depresiv(potensiell selvmorder). De fleste er nokk ikke klar over det selv ettersom dette fåregår dypt nede i underbevistheten.
dette er tanker som er nedlagt i menneskerasens medfødte (dyriske) instinkt.
dette er tanker som er nedlagt i menneskerasens medfødte (dyriske) instinkt.
Vis hele sitatet...
Let's face it, du har i beste tilfelle lest en eller annen artikkel, og føler deg derfor smart nok til å oversette den til norsk, for så å implementere det du har oversatt (men beklagelig nok ikke forstått) inn i din egen idiotiske sammenheng som vi er vitne til her.
Nei, jeg vet, du har selv vært så lavt nede og vurdert selvmord, men funnet en vei ut fra det svarte helvettet at du nå kan tenke klart og du har foretatt en psyko-analyse av deg selv og dine "dyriske" tendenser og kan nå gi oss en unik innsikt om menneskelig adferd under tong depresjon. That must be it!
Sitat av ??Martin??
på bakgrunn av dette kan man si at selvmordere ikke er spesiellt selvrealisert. Ettersom de tross alt ikke klarer å se handikappet med en masse hormoner strømmende rundt igjennom hjernen som gjør at man blir depressiv. nå er det de færreste som klarer å se så langt å ha slik fårståelse for egen psyke. Da vil jeg si at mennesker som er svært inteligent og selvrealisert ikke dreper seg selv.
Vis hele sitatet...
Sitat av ??Martin??
Men det er deres valg. er man så blendet av enzymer og virkestoffer i hjernen så kan man bare hoppe i døden. selvmord er ikke feigt men SVAKT!
Vis hele sitatet...
Sitat av ??Martin??
selvmordere har ikke inteligensen og ambisiøsiteten til å heve seg i samfunnet. dermed blir du hva man nesten kan kalle menneskelig søppel.
Vis hele sitatet...
At Cajsa, credit til deg for at du er villig til å dele så intime og personlige deler av ditt liv. Er ikke i besittelse av en slik gave, du er heldig, i den forstand at du kan formulere dine tanker og følelser, 10 ganger jævligere og føle alt du gjør, og ikke være istand til å uttrykke det. Heldig/uheldigvis så har du noen som er avhengig av deg.
I understand, but can not comprehend. Lykke til videre.
Sitat av SalkiN
Idiot, kan ikke bruke Maslows behovspyramide til å forklare grunnen bak selvmord. Du mener at bare folk i bunnen av denne pyramiden vil ta selvmord, siden de ikke er, and I quote: "spesiellt selvrealisert". Hva skjer når folk som sitter på toppen plutselig bestemmer seg for å avslutte alt ? Hva skjer med din teori da ? "jo, vent, folk på toppen kan også ta selvmord, siden de har oppnådd alt, og derfor ikker føler noe behov for å leve lengre." Som jeg nevnte tidligere, du er farlig.
Vis hele sitatet...
Når det gjelder vellykkede mennesker, er det ofte press og en følelse av mislykkethet som er utløsende årsak. Leger tar oftere selvmord enn andre yrkesgrupper, det samme gjelder politi. Dette ser jeg i sammenheng med det å leve under et konstant press, ha ansvar for andres liv og helse og pålegge seg selv et umenneskelig ansvar som nødvendigvis må gå galt i blant. I tillegg er det i disse yrkesgruppene lett å få tak i våpen og medikamenter som raskt gjør jobben (det har vist seg at i de hjemmene det finnes våpen, er veien til selvmord lettere og skremmende nok er det 2.1 mill registrerte våpen i Norge)
Det er nemlig en ting jeg ser som felles ved så godt som alle selvmord jeg har hørt eller lest om og det er en enorm skamfølelse. Ofte blåst fullstendig ut av proporsjoner, men skammen sitter fastbitt i en suicidal sin psyke og gjør det umulig for den det gjelder å kunne bære vekten av seg selv eller forsvare videre liv.
Sitat av SalkiN
At Cajsa, credit til deg for at du er villig til å dele så intime og personlige deler av ditt liv. Er ikke i besittelse av en slik gave, du er heldig, i den forstand at du kan formulere dine tanker og følelser, 10 ganger jævligere og føle alt du gjør, og ikke være istand til å uttrykke det. Heldig/uheldigvis så har du noen som er avhengig av deg.
I understand, but can not comprehend. Lykke til videre.
I understand, but can not comprehend. Lykke til videre.
Vis hele sitatet...
Vel gave og gave, det kan like gjerne være en forbannelse. Men det eneste som kan hjelpe meg å beholde forstanden og ikke svømme meg videre inn i mørket er å kjempe mot den irrasjonelle (og altoppslukende) skammen (overnevnte) og skyldfølelsen over å være den eneste som hadde tilgang på psyken til en som ikke orket mer, at jeg ikke klarte å hjelpe mer, at jeg måtte gi opp. Det er ondt det han gjorde (hans siste formuleringer til meg var bebreidende og kan aldri viskes ut og jeg fikk aldri sjanse til å svare). Han var nødt til å hente frem et forferdelig bittert sinne for å hente mot til å trekke av. Dessverre rettet han disse følelsene mot meg, noe som er forstålig nok, han kunne jo ikke klandre foreldrene eller barnet sitt og var for syk til å klandre seg selv. Men jeg vet innerst inne at han ikke hatet meg, han ville ikke påføre den han elsket og mammaen til treåringen det han gjorde. Det måtte bare skje så fort for at han ikke skulle miste motet, så ble det feil. Jeg har tilgitt det. Skulle gjerne holdt om ham og fortalt at det er greit, jeg vet han egentlig hadde villet beskytte jentene sine med alle krefter mot det den syke delen av ham påførte oss.
Tusen takk for varme ord. Dette er imidlertid egentlig ikke noe jeg kan velge, men en slags selvpålagt plikt. Jeg har blitt den som aldri kan gå forbi et menneske i psykisk eller fysisk nød, jeg kan ikke la være å bry meg, jeg kan ikke leve med ikke å gjøre hva jeg kan for en bedre verden og bruke det jeg har av erfaringer til dette. Dette er mitt avlat for alt vondt jeg har gjort menneskene rundt meg. Dessverre er jeg flinkere til å ta vare på andre enn meg selv.
I mine øyne, selvmord krever en solid disiplin eller et veldig sykt sinn. Det strider jo mot menneskelig natur å skulle skade seg selv, tross alt har man jo nerver, kjenner frykt og produserer adrenalin/handler på impuls i situasjoner der livet står på spill.
Helt enig i det for å være ærlig. Inntrykket mitt er iallefall at selvmord er et mer moderne problem, uten at jeg har noe å lene meg på av ekspertise. Men kan vel trygt si at 99% av Norges befolkning lever på toppen av pyramiden, og at de fleste har alle de grunnleggende behovene dekket. Så det er kanskje de at folk ikke klarer å skape seg en "grunn" til å leve, eller "kjempe videre" når de har alle behovene dekket uansett.
Litt interresant hadde det vært å vite om:
-Selvmordsprosenten er lavere i land hvor man lider mer nød, f.eks en del afrikanske land og u-land generelt. Og om den er høyere i de typiske I-land hvor flertallet har dekket de grunnleggende behovene sine.
Basert på feeling, så vil jeg tro at så er tilfellet.
Idiot, kan ikke bruke Maslows behovspyramide til å forklare grunnen bak selvmord.
Vis hele sitatet...
Litt interresant hadde det vært å vite om:
-Selvmordsprosenten er lavere i land hvor man lider mer nød, f.eks en del afrikanske land og u-land generelt. Og om den er høyere i de typiske I-land hvor flertallet har dekket de grunnleggende behovene sine.
Basert på feeling, så vil jeg tro at så er tilfellet.
|
|