Jeg lider selv av pyromani, og så at det ikke var noen tråd om dette på forumet.

Er det andre som har denne diagnosen?

Pyromani er ganske misforstått blandt folk, og veldig feil fremstilt i media.
Svært få av de som er brannstiftere er pyromane.
Pyromane har ofte ingen trang til å ødelegge, men er overfacinert av ild, og setter fyr på ting for å oppleve friheten, freden, og ekstase.
En pyroman "må" sette fyr på noe, men opplever allikevel ikke dette som tvang.

En pyroman ser også ofte på ild som en måte å frigjøre oppbygging av stress og/eller aggresjon. Ofte etterfulgt av tilfredshet og glede.

Jeg har personlig alt under kontroll, på den måten at jeg ikke gjør noe som kan gå ut over meg selv eller andre.
Noen parterte trær, og litt bensin på et forlatt steinbrudd er nok for meg.

De farlige pyromane er de som har mistet begrep om virkeligheten, og ikke ser farene involvert.

Ellers tror jeg vår gode venn og pyrotekniker Till Lindemann i Rammstein illustrerer pyromanien godt i sangen "Benzin":


I don't need a friend, nor cocaine
I need neither a doctor nor medicine
I don't need a woman, just Vaseline
some nitroglycerine
I need money for gasoline
explosive like kerosene
with lots of octane and free of lead
a fuel like gasoline



Det må vel være noen sykelige pyroer her på forumet?

Bra du tok opp dette, har skiftet mening om pyromane nå

Jeg er definitivt fascinert av ild. Da jeg var yngre, var molotov cocktails, hjemmelagede bomber og store bål en del av hverdagen min. Ettersom jeg har blitt eldre har jeg derimot fått mer sans for små, koselige bål i skogen. Det gir en indre ro å sitte å se inn i flammene.

Trestammer og bensisn i et steinbrudd høres ikke kjedelig ut det heller, men det er ikke noe jeg ville tatt initiativet til å gjøre. Å gå en tur i skogen med noen vedkubber i sekken derimot...

Hva er definisjonen for pyroman? Får jeg en lighter i hendene (og det gjør jeg ofte) så skal det svært mye til for at jeg ikke prøver å sette fyr på et eller annnet. Bordet, papir, en flaske, korken på flaska, teip, klementinskall, godteripapir, bongen, jeg vet ikke hva. Jeg elsker å leke med stearin og lys på hytteturer (eller hjemme, for den slags skyld), og det finnes lite mer tilfredsstillende enn å sitte og se på et bål man selv har laget, være seg i skogen eller i peisen. Jeg får stadig høre "Du er pyroman du, .... " av vennene mine. Er jeg pyroman?

Jeg vet ikke helt hva du velger å kalle meg, men jeg har også alltid vært fascinert av flammer. Det finnes ingenting som er nydeligere enn flammer, så vidt jeg vet.. Jeg har alltid vært glad i å brenne ting, spesielt ting som brenner godt, og jeg har også alltid vært glad i å tenne på meg selv på forskjellige måter Hva kaller man det? Jeg husker godt i 12-årsalderen da jeg sprayet deodorant på meg selv for så å tenne på. Og hvis jeg kommer over en flaske tennvæske nå for tiden, tar det sjeldent lang tid før jeg står og "blåser flammer".

Flammer er fantastisk, og det er veldig mye jeg skulle likt å se brenne, men jeg klarer å skille min fascinasjon fra virkeligheten og skjønne det at det er egentlig ikke kult når nabohuset brenner.

Helt enig med deg Felix.
Da jeg var "liten" var jeg overfasinert av ild og eksplosjoner, har ikke aning på hvor mange spraybokser og diverse som har gått på bålet, eller hvor mye fyrverkeri som har blitt modifisert.
Idag er situasjonen litt annerledes, nå forbinder jeg ild med bål i skogen på fisketur, gjerne med gode venner, et par pils med noget attåt
Merkelig med denne indre roen som skapes ved å stirre inn i flammene. Jeg, og en del andre får jeg inntrykk av, kommer i en slags transetilstand av å se inn i flammer, være seg bål eller i peisen hjemme. Tror kanskje det er noe som ligger latent i oss, da ild har følgt oss i alle tider, både i ritualer, som redskap og overlevelse. Noe av det samme kan kanskje sies om nattehimmelen, som jeg også får en veldig spesiell følelse av å stirre på, da stjerner og månen har blitt brukt både til navigasjon og i mer åndelige settinger så lenge vi har tråkket rundt på kloden.

Dette er en tidsfordrivelse du burde slutte med.
Hvis ikke har jeg mistanke om at du vil ende opp som denne karen: http://www.talarforum.se/speakerimag....gustavson.jpg

Han ser jo ut som han er en glad mann han, eller så er huden brent seg til et smil. Lo litt når jeg så det selvom det ikke burde være morsomt...

Uansett, jeg har også alltid vært fascinert av flammer og ild, men jeg heller mer mot fascinasjon av eksplosiver og ting med litt mer energi i seg.

Jeg har altid fått høre at jeg er en pyraman. Jeg blir glad å rolig av å fyre på papir å små pinner.

Jeg elsker ild, jeg synes det er utrolig spennende, avslappende og fantastisk(!), så hvis det du sa er definisjonen på pyroman er jeg nok innenfor der. Jeg har alltid elsket å lage fakler, eksprimentere med tennveske og lignende og fyrstikker, ah, fyrstikker! Har bare fiklet smått, men etter at jeg har fått sansen for ordentlig pyroteknikk har ikke hodet vært innom noe annet. Alle skolebøkene mine er fulle av formler og oppskrifter og jeg snakker ikke om annet.. Når det er sagt er det lite som kan måle seg med et bål å se på, nei. Et bål har fin størrelse og flammene er ikke så ville. To trær dynket med bensin på et øde sted må jo se helt utrolig kult ut, men bål er avslappende!

Jeg vil ikke omtale meg selv som pyroman, eller noe relatert til det. Jeg har en stor interresse for kjemi og kjemiske reaksjoner. Jeg elsker å brennne ting, spesielt brennbare vesker som bensin, tennveske osv. Et bål er avslappende, med unntak av den årlige kvistbrenninga, der varmen er så intens at det svir, men likevel er tilfredsstillende.
Jeg elsker thermite, som jeg liker å kalle en mellomting mellom bål, og pyroteknikk.
Jeg holder ofte på med noe, og klarer meg ikke en uke uten smell.
Vennene mine kaller meg syk, og ikke helt skjønner seg på pasjonen jeg har for alt som brenner, freser, lyser, bobler, smeller og ryker .
Selv om mange har et rart syn på det, trives jeg med det, og det er viktigere enn alt annet. Det er hvertfall hyggelig å dele sine små og store gleder her i verden, med noen som forstår seg på det.
Etter å ha lest denne tråden har jeg litt bredere og positivt syn på pyromani, men som sagt må man skille mellom realiteten, og aldri skade en levende ting.

Jeg tror jeg er litt pyroman, og ikke den typen pyroman som media fremstiller det. Jeg er en som rett å slett blir beroliget av flammer, varme, digger også ting som smeller, men blir ikke beroliget av det, blir mere glad og i godt humør : )

Har spessielt lagt merke til att jeg er pyroman når jeg har havnet i krangler (gjorde nettopp det over nettet -.-') da bruker jeg rett og slett å ta frem en lighter (Zippo ) tenne den, og bare sitte å stirre inn i flammen, dette får meg på andre tanker i tilleg til å roe meg ned hvis jeg er stresset!

Flammer er fine "ting" <3

Jeg tror en facinansjon av ild ligger naturlig i mennesket, og ikke at det i seg selv gjør det til en mani.

Jeg fikk forbud på ungdomsskolen mot å ha med meg lighter (av lærer), fordi jeg tente på for mye ting både inne og ute på skolen haha

Tydligvis få som satt pris på litt påtenning av saker i gangen under prøve-eksamen :/ wonder why...

Jeg er enig i at et bål i skogen er veldig avslappende. Ikke mye som gir mer sjelelig enn å sage ned ett stort tre, typen minst en halvmeter i diameter, med buesag så klart, fyre et stort bål og bare slappe av. La tankene løpe fritt og nyte skogens ro.

fasinasjon for brennende ting ligger latent i urmennesket inne i alle (tror jeg)

en kompis av meg har/hadde en utedass som ikke var brukt på gud veit og lenge, som mora han sa han skulle fjerne.
så vi tømte ei jerry kanne i og på denna dassen, fyra på og damn for en godfølelse det var og se og ikke minnst føle kreftene til flammene, dette var midtvinters og slike tynne kvister ele puselabb/harelabb/eller hva de kalles, begynte og fisle som slike damp kokere der hvor knoppene sto vanvittig morro og se på, helt til vi så det begynnte og slikke flammer oppover ei gammal gran med diameter rund 80-90 cm, men det så ut til att treet hadde en slik forsvars mekanisme elns for varmen fikk aldri helt taket på treet det bare slikket og brant opp lav/mose og så fikk det liksom stå i fred.

så en liten pyroman/flammefasinert kar kan man vel si man er
vi har alltid en eller to årlige fester oppe hos han her som en av oss har med seg noe en sku hatt brennt opp, gammal sofa eller spise stue, alt går i flammene

lang og teit skriv men hey må man så må man

Syntes navnet mitt beskriver meg godt jeg. Bare at jeg uttrykker meg selv VIA fyrverkeri.