En 90 år gammel bestemor har krav på like god behandling som en 8åring.
Eller er det ikke sånn at alle er like mye verdt lenger?

Dersom penger er et så jævla stort problem, så kan vi heller faen meg innføre Aktiv Dødshjelp, noe jeg personlig er for.

Se det fra denne siden: To personer har fått samme typen kreft. Kreften har spredd seg like mye, og de har like stor sjanse for å bli friske av behandlingen. Den ene personen er en åtteåring og den andre en nittiåring. Vi har kun begrensede ressurser, så vi kan kun behandle én av de med denne livreddende behandlingsmåten – den andre må heller få smertelindrende medisiner til sykdommen tar overhånd noe tid senere. Hvem skal du bruke pengene på? Nittiåringen som allerede har levd ti år lenger enn man kan forvente, eller åtteåringen, som har igjen 70 år av levetiden sin? La oss i tillegg si at nittiåringen lider av hjertefeil, alvorlig gikt, er dement og til tider hysterisk, og har ingen venner eller familie. Åtteåringen lever et normalt åtteråring-liv. Å gi begge halv behandling er nyttesløst, så du kan kun behandle og redde livet til en av de. Hvem blir det, og hvorfor?

Jeg ser ikke at det løser problemet. Personen må fortsatt være villig til å bli avlivet, og det er det ikke så mange som er.

Begrunnelsen er annerledes, ja, men jeg synes også den første begrunnelsen høres mye verre ut enn den andre. Jeg vil nok heller leve med større sjanse for å utvikle depresjoner, angst og dårlig selvaktelse, samt stor sjanse for å bli avhengig av morfin, enn å leve med enorme smerter vel vitende om at jeg snart skal dø. Derfor er det heller ikke så rart at den andre begrunnelsen høres verre ut enn den første.

Det er nok også slik at man praktisk talt aldri vil bli så spesifikk som dette. Akkurat som man i dag nærmest har øvre aldersgrenser i kombinasjon med vurdering av øvrig helsetilstand for visse operasjoner – for eksempel for Parkinsons sykdom – vil det være naturlig i et system som tar hensyn til livskvalitet å gjøre det samme, men hvor disse grensene blir satt også med tanke på nettopp livskvaliteten etter behandling. Derfor blir en begrunnelse som "beklager, men vi kommer ikke til å operere din far på grunn av hans alder, helsesituasjon og sannsynlig livssituasjon etter operasjonen" mer sannsynlig – en begrunnelse ikke langt fra hva man kan få på et sykehus i dag.

Det er (så vidt jeg vet) ikke normalt å bli så spesifikk som du nevnte i på-spissen-eksempelet selv i direkte avveilse av enkeltsaker. Det er nok mer normalt å høre "det er dessverre ikke mer vi kan gjøre", eller "det er dessverre ikke mer vi kan gjøre med ressursene vi har tilgjengelig", enn det er å høre "det er dessverre ikke mer vi kan gjøre etter å ha avveid hvor gammel det er sannsynlig at din kone blir i forhold til hun på naborommet som er fem år yngre, og fordi vi i år er nødt til å bruke en større del av budsjettet enn normalt på å reparere flisgulvet på toalettene", selv om det kan være helt sant og på avstand forståelig. Livskvalitet vil derfor mest naturlig bli innlemmet i retningslinjer som ligger dypere i bakgrunnen enn hva som normalt blir presentert til pasientene og deres pårørende.

Ja, jeg er helt enig i at vi i veldig mange tilfeller vil mangle innsikt til å kunne gjøre avgjørelser om slik på detaljnivå. Men det er altså viktig å være klar over at selv om vi ikke har alle svar i praksis, så finnes det svar i prinsippet, og det faktum gjør det rimelig å være åpen for å ta det med i vurderingen når vi kan. For noen ganger er det tydelig at enkelte med stor sikkerhet kan forvente høyere livskvalitet enn andre, akkurat som enkelte med stor sikkerhet kan forvente å leve lenger enn andre.

Men poenget mitt nå er egentlig å presisere: det betyr selvsagt ikke at mennesker med for eksempel depresjoner eller genetiske predisposisjoner for andre sykdommer skal nektes behandling, eller noe som helst i den gaten – det ville vært fullstendig uakseptabelt. Et samfunn hvor kun de med høy livskvalitet får behandling er en helt forferdelig tanke. Jeg mener altså kun at det sannsynligvis er fornuftig å ta hensyn til antatt livskvalitet i tilfeller hvor det er helt tydelig – for eksempel ved ekstreme smerter og kort levetid, eller hvor pasienten nesten garantert blir totalt lam og må ligge resten av livet i respirator – og hvor prioritering av ressurser er fullstendig kritisk. I bunn og grunn omtrent som med levealder; man stiller seg ikke slik at man må prioritere mellom å redde livet til en syvåring og en åtteåring, og man stiller seg ikke slik at man må prioritere mellom å redde livet til en med depresjoner og en med revmatisme – prioriteringene skjer heldigvis på et høyere og mer generelt nivå.

Selvsagt ikke – det følger ikke i det hele tatt at noen skal avlives fordi de er en utgift (det er forresten heller ikke gitt at en med Downs syndrom er en utgift for samfunnet). Poenget er at dette er og blir en prioriteringssak, og da må man ha noe som legger føringer for hvordan man skal prioritere; alternativet er å kaste terning. Er du da uenig i at det er mer fornuftig å gi nye nyrer til en tiåring enn til en nittiåring når ressursene er begrenset slik at man ikke kan operere begge? Nå kommer man heldigvis ikke normalt i situasjoner hvor man må velge mellom to spesifikke individer direkte, men behovet for prioritering er der likefullt. Derfor overfører man dette prinsippet over til et mer generelt system som gjør det lettere å få enkelte operasjoner som ung og ellers frisk enn som gammel og ellers syk. Operasjoner mot Parkinsons sykdom er eksempler på dette i dagens praksis – desto yngre og friskere du er, jo større sjanse er det for å få operasjonen. Synes du dette er urimelig?