Sitat av
Anita83
Tusen takk for info om LAR IsThisReal
Det er absolutte siste utvei for meg. Det betyr nemlig at jeg mister lappen for lenger enn om jeg klarer å bli clean (lang historie), og jeg er utrolig avhengig av lappen for å få litt mening i hverdagen. Den psykiske helsa er på vei nedover, og jeg har SÅ lyst til å klare det, men det hadde hjulpet å høre fra noen med erfaring at det er fult gjennomførbart og at livet uten er mye bedre
Hva er grunnen til at du mister lappen hvis du starter i LAR, eller mistforstår jeg deg her? Personlig har jeg lappen, men går kun på Buvidal og måtte avlegge rene prøver i X antall måneder, og går man på flere medisiner antar jeg det er strengere, så mulig det er noe sånt du tenker på?
Vil bare legge til at alt var ikke en dans på roser for meg fra første stund, da det tok meg ca 1 år inn i LAR-behandlingen med blandingsmisbruk før jeg kom i bedre rutiner og klarte å gi meg helt med misbruket.
Sitat av
Anita83
Nei, jeg ønsker selvfølgelig ikke å være i LAR resten av livet. Jeg har prøvd langtidsbehandling før, sprakk samme dag jeg kom hjem.
Jeg føler meg på en måte mer motivert denne gangen, men jeg har jo kun dårlige erfaringer med å prøve å slutte.
Jeg har vært på et par NA-møter i det siste og det virker motiverende. Skal fortsette å gå på slike møter. Og snakke med ara og høre hva de mener.
Lurer på om noen her som har klart å slutte kan dele noen erfaringer og tips? Hvordan er livet uten opiater vs med opiater?
For meg begynte det hele med en naiv nysgjerrighet om å prøve heroin for første gang. Jeg var ikke klar over hvor raskt det kunne eskalere. Til å begynne med, trodde jeg ikke at folk kunne bli så avhengige av stoffet etter et par ganger. Men etter hvert som jeg ble mer vant til rusen, gikk jeg over til sprøyter, og da var veien allerede lagt. I begynnelsen var det gøy, uten stress og uten abstinenser, men det tok ikke lang tid før avhengigheten snek seg inn uten at jeg var klar over det. Jeg måtte stadig ha mer for å oppnå samme rus, og til slutt hadde jeg bare råd til en liten justering for å unngå abstinenser.
Livet mitt ble gradvis verre. Jeg mistet jobben, brøt kontakten med familie og venner, og til slutt solgte jeg alt jeg eide for å finansiere avhengigheten og var så redd for å få abstinenser, for det er noe av det verste jeg har opplved. Jeg hadde ikke engang en seng å sove på, og livet mitt føltes helt meningsløst. Det var da jeg innså at jeg trengte hjelp. Jeg la meg inn på rehab og det kjentes nesten ut som en liten ferie for meg. Slapp å tenke på matlaging, hadde en seng å sove i, slapp å stresse med å finne ny justering for å ikke bli dårlig. Samtidig som jeg var lagt inn, slettet og blokkerte jeg alle kontaktene mine på ltf og facebook. Man må slette all kontakt, eller så kommer man aldri videre.
Etter å ha fått støtte fra LAR og vært gjennom rehabilitering, har livet mitt endret seg drastisk til det bedre. Jeg har fått tilbake kontakten med familien min, er gift med verdens beste mann, og en stabil jobb som jeg faktisk er utdannet for. Buvidal og LAR har vært en viktig del av min reise mot bedring. Jeg klarer å tenke klart, føler meg fri til å utforske nye steder og aktiviteter, og har til og med begynt en utredning for ADHD/ADD. Det beste av alt er å endelig kunne føle alle følelsene mine igjen og kjenne ekte glede og lykke.
Ja, veien mot bedring kan være lang og utfordrende, og det er helt normalt å føle seg nedstemt og tvilende underveis. Men husk at du ikke er alene. Omring deg med støttende mennesker, og søk hjelp fra helsepersonell og fagfolk. Jeg vil sterkt anbefale å vurdere rehab eller langtidsbehandling før du eventuelt ser på LAR som et alternativ. De vil gjerne at du prøver alt annet først.
Husk at det er håp og at det er mulig å komme seg ut av den onde sirkelen av avhengighet. Livet på den andre siden er virkelig verdt å kjempe for!
Sist endret av IsThisReal?; 17. mars 2024 kl. 18:58.
Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.