Denne har også blitt postet på norcan for de som vanker der. Om dette er en trip kan vel bestrides, menmen.
Eventyrerne: suspekt, konsept og lotharion
Det var blitt sent da vi bestemte oss for å gå ned til vår faste røykespot, som var på en bru som gikk over utløpet av en liten innsjø. Tidligere på dagen hadde vi inntatt 2 jointer, men rusen var gått over, og alt som gjensto var en behagelig følelse. Jointen var feit, og utrolig tettpakket. Tuppen av den brant som en lavaklump, og duften av cannabisen var himmelsk. Det er blitt tussmørkt ute, men utsikten er utrolig. Vi ser utover innsjøen, og i horisonten rager tre trær over alle andre. Månen er hel, og det er utrolig stjerneklart. Konsept bemerker at dette er det perfekte øyeblikk for å innta naturens goder, og vi er alle enige. Jointen går på rundgang, og vi merker alle at vi begynner å bli dratt inn i tjallens vidunderlige verden. Lotharion gir seg når jointen er litt over halvferdig, mens jeg og konsept kaster ikke bort noe. Det er nå det begynner.
Lotharion gir fra seg en øredøvende fis, og vi faller alle sammen i et latteranfall. For en perfekt og surrealistisk start på vårt eventyr. Vi blir stående og betrakte utsikten i flere minutter, bare avbrutt av kommentarer om hvor pent dette stedet faktisk er. Jeg ser opp på den klare nattehimmelen og finner hunder, mennesker og ansikt som leker med hverandre. Jeg nevner dette for de andre, og med en gang de retter blikket opp, så ser de det samme. Jeg holder meg fast i rekkverket på bruen, og kjenner alle årringene og merkene i treet. Det slår meg at dette var en gang levende, og jeg blir nesten overveldet. Jeg ser på trærne rundt, og jeg kan nesten ikke fatte at bruen er laget av deres døde frender.
Etter en stund bestemmer vi oss for å gå tilbake til huset. Lotharion leder veien, og det er jeg glad for. Jeg ser ned på stien og får en følelse at jeg går i vann. De mønstrene som røtter, barnnåler og grus lager gjør at stien ser ut som en bekk. Jeg begynner å le av situasjonen, da jeg vet at det er en sti jeg går på, men for mine øyne så ser det ut som det er rennende vann. Vi kommer etter hvert til en bred grussti, den såkalte lysløypa. Konsept stopper opp og utbryter forbløffet: "Dette er da ikke Kurland. Vi er på Hevingen!" Med en gang han sier det så ser jeg likheten. "Du har rett! Dette er grusveien som går oppover mot golfkula." Jeg føler at jeg nesten må gni meg i øynene. Aldri før har jeg blitt slått av en så sterk følelse av déjà vu. Vi går langs lysløypa, og jeg retter nok en gang øynene mot bakken. Denne gangen så ser jeg utrolige mønstre i løv og grus. Det minner om et gammelt veggteppe. Jeg ser hvordan alt henger sammen, og hvordan hvert lille løv er med på å danne dette utrolige maleriet. For en følelse.
Det har gått en evighet da vi kommer frem til sivilisasjonen. Kontrasten mellom by og skog føles større enn noen gang. Heldigvis er det ingen mennesker å se. "Det føles som om vi er ferdig med et langt eventyr," sier jeg trist i det vi når frem til døra på huset. Men dette er noe jeg aldri kommer til å glemme.
Eventyrerne: suspekt, konsept og lotharion
Det var blitt sent da vi bestemte oss for å gå ned til vår faste røykespot, som var på en bru som gikk over utløpet av en liten innsjø. Tidligere på dagen hadde vi inntatt 2 jointer, men rusen var gått over, og alt som gjensto var en behagelig følelse. Jointen var feit, og utrolig tettpakket. Tuppen av den brant som en lavaklump, og duften av cannabisen var himmelsk. Det er blitt tussmørkt ute, men utsikten er utrolig. Vi ser utover innsjøen, og i horisonten rager tre trær over alle andre. Månen er hel, og det er utrolig stjerneklart. Konsept bemerker at dette er det perfekte øyeblikk for å innta naturens goder, og vi er alle enige. Jointen går på rundgang, og vi merker alle at vi begynner å bli dratt inn i tjallens vidunderlige verden. Lotharion gir seg når jointen er litt over halvferdig, mens jeg og konsept kaster ikke bort noe. Det er nå det begynner.
Lotharion gir fra seg en øredøvende fis, og vi faller alle sammen i et latteranfall. For en perfekt og surrealistisk start på vårt eventyr. Vi blir stående og betrakte utsikten i flere minutter, bare avbrutt av kommentarer om hvor pent dette stedet faktisk er. Jeg ser opp på den klare nattehimmelen og finner hunder, mennesker og ansikt som leker med hverandre. Jeg nevner dette for de andre, og med en gang de retter blikket opp, så ser de det samme. Jeg holder meg fast i rekkverket på bruen, og kjenner alle årringene og merkene i treet. Det slår meg at dette var en gang levende, og jeg blir nesten overveldet. Jeg ser på trærne rundt, og jeg kan nesten ikke fatte at bruen er laget av deres døde frender.
Etter en stund bestemmer vi oss for å gå tilbake til huset. Lotharion leder veien, og det er jeg glad for. Jeg ser ned på stien og får en følelse at jeg går i vann. De mønstrene som røtter, barnnåler og grus lager gjør at stien ser ut som en bekk. Jeg begynner å le av situasjonen, da jeg vet at det er en sti jeg går på, men for mine øyne så ser det ut som det er rennende vann. Vi kommer etter hvert til en bred grussti, den såkalte lysløypa. Konsept stopper opp og utbryter forbløffet: "Dette er da ikke Kurland. Vi er på Hevingen!" Med en gang han sier det så ser jeg likheten. "Du har rett! Dette er grusveien som går oppover mot golfkula." Jeg føler at jeg nesten må gni meg i øynene. Aldri før har jeg blitt slått av en så sterk følelse av déjà vu. Vi går langs lysløypa, og jeg retter nok en gang øynene mot bakken. Denne gangen så ser jeg utrolige mønstre i løv og grus. Det minner om et gammelt veggteppe. Jeg ser hvordan alt henger sammen, og hvordan hvert lille løv er med på å danne dette utrolige maleriet. For en følelse.
Det har gått en evighet da vi kommer frem til sivilisasjonen. Kontrasten mellom by og skog føles større enn noen gang. Heldigvis er det ingen mennesker å se. "Det føles som om vi er ferdig med et langt eventyr," sier jeg trist i det vi når frem til døra på huset. Men dette er noe jeg aldri kommer til å glemme.
Digger selv å gå rundt i skogen osv der d er fin natur når jeg er fjern:P Kjenner meg igjen i noe av det du sier.. At man ser ansikter på himmelen osv 