Jeg har det ikke godt for tiden. Nå er klokka 17:36, det er fredag 3 november og jeg skulle egentlig vært på jobb. Isteden sitter jeg her på rommet mitt og har nettopp stått opp. Fikk ikke sove i hele natt p.g.a det som skjedde. Måtte lyve til sjefen min og si at jeg hadde fått matforgiftning iløpet av natten, og da ikke fikk sove - noe som ikke er grunnen til mitt insomnia i det heletatt! Grunnen til at jeg ikke fikk sove var hjernen min. Den klarte rett og slett ikke å slappe av tilstrekkelig nok til at jeg kunne gli inn i deilige drømmeland og bare la de problemene jeg har i det virkelige liv være borte og ubetydelige for en 6-7 timer.

Denne teksten jeg skriver nå er en slags terapi for meg, det må du forstå, en måte for meg å få sortert og ryddet inne i hodet mitt.

Jeg er nylig blitt singel. I 5 flotte år og vel 3 måneder varte forholdet til kjæresten min. Det er veldig langt tid synes jeg da, med tanke på at vi ble sammen når vi begge var bare 18 år og sikkert fortsatt veldig umodne. Vi hadde et veldig bra forhold når vi var sammen. Vi elsket hverandre fult og helt, vi koset oss så mye vi kunne og vi prøvde så godt vi kunne å gjøre "kjæreste"-ting, noe som ikke alltid falt seg like naturlig. Jeg kan vel si det sånn at vi egentlig var veldig forskjellige på både den ene og andre måten, men sånn er det jo ofte. Vi hadde få felles interresser, og det vi delte var interresse for film og serier, å lage mat og det å være sammen. Ikke så veldig mye akkurat.

Men, vi elsket hverandre og hadde det alt i alt kjempefint sammen. Vi var ikke særlig sosiale utenom forholdet, og hadde vel ingen felles venner.Vi dro nesten aldri på byen sammen, og vi dro heller ikke individuelt ut heller, -hva var vitsen med det? De en dro ut med var jo som regel single, og de ville jo jakte og finne seg noen, og når de omsider fant noen stakk de jo av med den, og jeg/hun ble stående igjen. Vi hadde jo ikke noe behov for å "jakte", vi hadde jo en som lå hjemme i senga og ventet. Det ble mange hjemmekvelder med god hjemmelaget mat, film og avslappning i sofaen, tett omslynget. Noen ganger følte jeg meg veldig gammel og at forholdet var rutinepreget, og jeg så for meg hvordan vi ville se ut om 20 år, men matchende grilldresser og kropper som hadde forfalt av det late livet.
Slik hadde vi det i 5 år, og vi trivdes vel egentlig godt med det. Nå og da hadde vi såklart bølgedaler der vi ikke hadde det helt max, men som regel gikk det fort over fordi vi var flinke til å tolke hverandre og komme frem til løsninger.

I sommer fikk jeg meg en jobb på en av trondheims restauranter. Jeg skulle jobbe der i hele sommer, mens hun skulle jobbe fulltid som sykepleier i narvik. Vi kom ikke til å se hverandre hele sommeren, men det trodde vi kom til å gå greit siden vi begge kom til å jobbe så og si hele tiden. Utelivsbransjen viste seg å være mer morro enn jeg trodde, og det ble ofte 4-5 pils etter jobb nesten hver eneste dag. Det ble mye party og mye flørting både med kolleger og jenter jeg møtte på vors eller på byen. Jeg merket etter en og en halv måned i jobben at singellivet faktisk fristet bare mer og mer, og jeg glemte etterhvert hvordan det var å faktisk ha en kjæreste. Vi hadde dårlig med kontakt gjennom telefon, og jeg synes ofte at det var nesten plagsomt når hun ringte og ville prate med meg om ingenting mens jeg hadde andre ting jeg ville gjøre.

Jeg innså iløpet av sommeren at jeg ville ut og utforske på egenhånd, leve livet og gjøre alt det jeg alltid har hatt lyst til- og mange av de tingene går veldig dårlig kombinert med fast kjæreste. Jeg følte vel at livet løpte fra meg, og at nå, når jeg er i min beste alder(23 år) blir det for dumt å låse seg helt fast i et forhold som er superstabilt, og da om 20-30 år se tilbake på denne tiden med sorg og skuffelse over at jeg ikke fikk oppleve ungdomstiden min. Jeg innstilte meg på å gjøre det slutt. Når hun kom tilbake fra narvik oppførte jeg meg kunstig og rar, uten at jeg kunne hjelpe for det. Hun så med en gang at noe var galt og jeg svarte såklart at "neida, ingenting er galt".

På kvelden når vi lå i senga spurte hun på nytt og jeg kom med små hint om at singellivet fristet og at hun ikke viste hvordan det hadde vært å jobbe i utelivsbransjen i hele sommer og opplevd alt jeg aldri før hadde opplevd. Hun tok det som et togkrasj og fikk et aldeles forferdelig anfall av krampegråt, og jeg innså hva jeg nettopp hadde sagt. Jeg hadde knust noe inni henne merket jeg, noe som aldri kunne bli reparert eller bli som det engang var. Effekten av å se henne slik gjorde at jeg angret meg noe inderlig og jeg tok tilbake alt jeg hadde sagt og sa at vi skulle prøve videre, men at vi skulle prøve å forandre oss. Dette aksepterte hun merkelig nok, og vi holdt vel på i ca måneder. Vi lagde nye "regler", der vi skulle være mer fri fra hverandre og gjøre mer hva vi ville når vi ville. Det fungerte til en viss grad, men ikke nok for at jeg kunne slå fra meg tanken på det å være singel.

Jeg dro en uke på tur rundt i norge for å besøke noen gamle venner fra folkehøgskolen som vi begge gikk på. På den 6 dagen, akkurat når jeg satt med en kompis og familien hans og spiste middag, fikk jeg en telefon fra henne. Hun hadde tenkt veldig mens jeg var bortreist, og en kveld, når hun stod i dusjen hadde det plutselig slått henne - Dette ville hun ikke mer! Hun ville ikke sitte på gjerdet å vente på at jeg kom frem til hva jeg egentlig ville med dette forholdet. Av en eller annen grunn ble jeg svært trist når hun sa dette til meg, fordi det da med ett virket reelt. Det var faktisk over nå. Jeg hadde bare ikke vært sterk nok til å gjøre det slutt, så feig som jeg var hadde jeg ubevist spilt ballen over til henne, slik at hun måtte ta den avgjørende beslutningen. Jeg hadde bare ikke hatt baller til å stå for det jeg faktisk mente, og da måtte ta konsekvensen av det, isteden ble det hun som måtte ta det virkelige steget, - å gjøre det slutt.

Jeg dro tilbake til trondheim, hvor vi delte en leilighet vi hadde leid før sommeren. Når vi møttes igjen gråt vi sammen, og vi lå mye på senga og snakket om det som hadde skjedd. Jeg var veldig bekymret for hvordan hun kom til å takle dette, for ganske ofte brakk hun sammen i krampegråt der hun nærmest kollapset på gulvet. Det var veldig tungt å se henne slik. Vi ble enige om at vi skulle finne oss hver sin plass å bo, og at vi måtte få leid ut leiligheten så fort som mulig. Vi snakket veldig om hvordan vi skulle gjøre det mens vi fremdeles bodde sammen, og om jeg skulle sove hjemme hos foreldrene mine, på sofaen i stua eller i senga med henne. Det ble det siste, hun synes det bare ble for forferdelig å ligge alene og tenke i en tom seng.
Vi oppførte oss faktisk fremdeles som kjærester.-Vi ga hverandre klemmer og kyss, vi hadde sex(mye mer intens og deilig sex enn tidligere) men prøvde å la være å si ting vi hadde brukt å si når vi fortsatt var sammen, som f.eks at vi elsket hverandre(egentlig gjorde vi det fremdeles), og vi lot være å kysse den andre hadetbra om den andre skulle ut en tur. Litt etter litt trappet vi ned på kroppskontakten, men noen ganger glapp det for oss. Noen ganger kom det automatisk et "kjære" på slutten av en setning eller "hei snusk!" når en av oss kom hjem fra arbeid eller skole. Vi prøvde da å spøke det vekk med å putte på en "ex" etterpå.

Vi snakket endel om hvordan det kom til å bli å møtes når vi begge var single. At det kunne bli tungt å se den andre med noen andre, og regler for hva vi skulle gjøre i en slik situasjon etc etc. Vi snakket om at vi kanskje kunne bli gode venner med fordeler(sex) inntill en av oss fant seg noen andre, og der og da hørtes det ut som en god idè. Klart det! Hvorfor ikke? Herregud så naiv det går ann å være.

Hun fant seg et rom i et kollektiv med 3 venninner og jeg hjalp henne med å flytte ut. Vi flyttet alle mine ting opp til foreldrene mine og hun hjalp meg med det. Den kvelden, når vi hadde fått flyttet alt ut av leiligheten ville ikke hun sove på den nye plassen. Hun ville bli med meg tilbake til foreldrene mine og sove der med meg, så det gjorde vi. Dagen etter dro hun, og jeg dro avgårde på min nye jobb, og siden da har jeg ikke sett henne. Vi har hatt sporadisk kontakt via telefon/sms/mail angående praktiske ting, som å overføre strømabonnmenentet til de nye leieboerne og hvordan vi skal få solgt de felles hvitevarene. Jeg har også spurt om hvordan det gikk men henne, og hun har alltid sagt at men henne gikk det bra, noe som var betryggende for meg, da jeg alltid har sett på meg selv som den "sterkeste" i forholdet. Yea right.

Fortsettelse følger nedenfor..

Så gikk 1 og en halv måned, og jeg jobbet så og si hele tiden og var ikke i trondheim i det heletatt. Jeg flørter med jenter, skaffer telefonnummer og før etterhvert en følelse av at dette går jo riktig så bra. Ingen av jentene jeg treffer vekker noen slags følelse av forelskelse i meg, men det er nå ikke det jeg er ute etter heller da.
Igår, når jeg satt på jobb så tikket følgende melding inn på mobilen min sånn i 15:30 tiden:

"Hei.Du, det er litt vanskelig å si det dette, men tenkte at det var best at du hørte det fra meg ikke noen andre. Jeg har begynt å date en gutt fra klassen og har det kjempebra. Håper det går fint"

Pulsen min stiger opp til tett oppunder 200 slag i minuttet og innsiden av hendene mine blir svette og klamme. Jeg kjenner at jeg begynner å svette over hele kroppen og adrenalinet strømmer igjennom meg. Enormt kraftige følelser blusser opp inni meg, og jeg merket med ett at jeg absolutt ikke liker å få vite det jeg nettopp har fått vite. MI jente, sammen med en annen gutt, -allerede?! Til og med FØR meg? Hva driver de med akkurat nå? Ligger de i senga og kniser mens de venter på svar fra meg? Ligger de og har sex akkurat nå? Gjør hun "ting" på han? Er han bedre enn meg? Alle disse spørsmålene bobler opp igjennom magen min og opp til hodet mitt, og blir en stor ekkel klump. Jeg er rett og slett dritforbanna, dritsjalu og kjempelei meg, for dette var jeg absolutt ikke forberedt på i det heletatt! Saken er ikke slik at jeg kunne tenke meg å bli sammen med henne igjen, nei, men bare tanken på henne med noen andre gjør meg helt vill.

Jeg prøver å samle meg og skriver tilbake: "Ok..."

Jeg venter i 2-3 minutter og tankene bare kverner oppe i hodet mitt. Jeg får lyst til å brekke meg der jeg sitter. Får lyst til å bare komme meg vekk, bort, slå av hodet, ta en kokende dusj, sette et skudd med dop, hva som helst for å få tankene bort på noe annet enn hvordan situasjonen akkurat er nå. Jeg får ikke noe svar. Skriver enda en melding: "Ja, har dere hatt sex da?" -Et spørsmål som jeg synes virket veldig fornuftig å spørre akkurat da. Meldinga jeg får tilbake er iskald og helt på sin plass: "Om vi har hatt sex eller ikke har vel ikke du noe med!". Jeg føler meg helt alene i hele verden der jeg sitter akkurat da. Jeg ser bare to ord i den setningen, nemlig "om VI HAR HATT SEX!har vel ikke du noe med?" og bildene av de to som ligger og nyter hverandre er som nåler i hodet mitt, -jeg vil at det skal stoppe men får det ikke til.

Jeg prøver så hardt jeg kan å distansere meg fra situasjonen. Sier til megselv: "du gir vel faen i det, det var jo dette du ville sant? bare bra for henne at hun har funnet seg en å trøste seg på". Jeg prøver å se på tv, lese VG og spille PSP men får ikke til å konsentrere meg i det heletatt. Jeg har enda 3 timer igjen på jobb, og det å prøve å være profesjonell akkurat nå er veldig vanskelig. Det er dessverre lite å gjøre på jobb idag, så blir bare gående å tenke nesten hele resten av tiden. Jeg ringer to venner med ca en times mellomrom der jeg ber om å få litt mental førstehjelp-noe de gir og det hjelper ca en halvtimes tid men så kommer følelsene og bildene tilbake for å hjemsøke meg. Den siste halvtimen blir det endel og gjøre-nesten som en velsignelse. Jeg går av jobb og stikker og spiser. Matlysten er tilnærmet null og jeg går på rommet og tar en varm dusj. Jeg hadde forestilt meg at jeg kom til å begynne å gråte men det skjer ikke. Har vel fått intrykket gjennom media at det skal hjelpe å gråte i slike situasjoner, selv om det er sett på som lite mandig, men får det da altså ikke til.

Jeg logger meg på MSN og ser at ex-kjæresten er pålogget som "borte". Jeg vet at det er en avsindig dum idè men tar alikevel kontakt. Jeg legger igjen etpar beskjeder som " Hei hei! ", "Er du der?" , "Håper du ikke ignorerer meg iallefall ", "Skulle bare si at jeg har det bra og sånn!". Jeg skal akkurat til å skrive at jeg nå stikker og legger meg så vi får snakkes siden da hun svarer. Jeg prøver å sette ord på hvordan jeg føler det, selv om det er blodig urettferdig at jeg nå skal la henne få skyldsfølelse for situasjonen som JEG skapte i første omgang", så gjør jeg det alikevel. Hun sier at dette gidder hun ikke å høre på.Jeg sier meg enig og beklager meg selv.
Jeg spør forsiktig hva gutten hun dater heter, men det nekter hun å svare på. Har vel ikke jeg noe med, dessuten, hva godt har det for seg? Hun har jo så jævlig rett. Jeg er nå blitt den sjalu ex-kjæresten, noe jeg aldri trodde jeg kom til å bli. Hun forteller at hun alltid trodde at det kom til å bli den andre veien rundt, at jeg kom til å finne meg noen først, og at hun kom til å være i den situasjonen jeg er i nå, og er egentlig like overrasket som meg. Sier at gutten hun har truffet "Tok henne på senga" og var svært så sjarmerende og hyggelig. Bra for henne sier jeg, og ønsker henne lykke til.
Jeg sier at jeg nå skal gå og legge meg og ønsker henne god natt. Hun svarer bare "okey". Jeg venter et minutt eller to og skriver så "dæven, du har blitt en kald fisk *******(navnet)" og får igjen "okey". Jeg blir dritprovosert og logger rett av og slår av laptoppen.

Jeg prøver å fortelle meg selv at jeg bare skal gi faen og at det er for det beste, men det fungerer ikke. Jeg ligger og ser på mobilen i håp om at det kanskje skal tikke inn en melding fra henne der hun beklager seg men den kommer aldri. Klokken er nå 22:30 og jeg legger meg for å prøve å sove. Klokka blir 23:30. Så blir klokka 00:30 og jeg er fortsatt like våken. Tankene bare glir innpå det samme om og om igjen, og uansett hva jeg prøver å fokusere på så fungerer det ikke. Av en eller annen grunn blir tankene fokusert rundt temaet "bagasje", og jeg ser for meg kofferter, bagger, poser og esker i alle situasjoner. Prøver å analysere det men kommer ingen vei. Alle tankene mine er preget av en oransj farge, noe jeg også ikke forstår. Klokken blir 02:30 og jeg skal nå på jobb om 3 timer og 30 minutt og jobbe i 12 timer. Jeg innser at dette ikke kommer til å fungere med mindre jeg gjøre noe aktivt. Jeg tar 30 pushups for å bli annpusten for kanskje da å sovne, fungerer ikke. Finner frem en penn og skriver en stappfull A4 side om hvordan jeg føler det akkurat nå, fungerer ikke. Jeg begynner å få et inntrykk av hvordan insomnia føles.

Nå har klokken blitt 03:20 og det å få tilstrekkelig søvn er ute av bildet. Jeg vil nå enten klare å sove i max 2 timer for så å våkne å være helt rævkjørt, eller å våke igjennom natta og satse på at jeg skal prestere tilstrekkelig 12 timer på jobb etter å ha vært våken i nesten 36 timer i strekk. Uaktuelt. Jeg ringer sjefen min og forteller at jeg har fått akutt matforgitning og at jeg har sittet på do siden klokken 00 inatt. Ber om å få en sykedag, noe som går greit.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Som jeg sa innledende: jeg skulle ønske jeg bare kunne skru av hjernen min akkurat nå, og bare fungere. Alle disse følelsene jeg har nå er egentlig helt unyttige og strider mot fornuften min, men så går det bare ikke ann å slå de helt av heller! Jeg skulle ønske at jeg var var i trondheim slik at jeg kunne oppsøke ex-kjæresten min også fått snakket skikkelig ut med henne. Jeg tror at jeg hadde fått det bedre da. Jeg hadde også fått det bedre om jeg og en kompis hadde tatt en 3-dagers tequila-fylla.


Jeg vet ikke om dette jeg nettopp har skrevet vil ha noen terapeutisk effekt på meg. Følelsen kommer til å gå over litt etter litt, det veit jeg, men fram til da så er jeg "fanget" her på rommet mitt, inne i hodet mitt.
Onsdag neste uke drar jeg oppover til trondheim igjen. Da skal jeg flytte inn i det nye leiligheten min midt i byen. På lørdag neste uke skal jeg ha innflyttingsfest, og jeg har invitert mange kompiser og mange av de jentene jeg har blitt kjent med. Akkurat nå så gleder meg meg ikke til det i det heletatt, sjøl om før jeg fikk den meldinga klokken 15:30 igår så var det nesten alt jeg tenkte på-hvor bra den festen skal bli..

Vurderer å stikke bort til sykepleierne og be om å få noen innsovningstabletter eller noe, slik at jeg kan komme meg i gjenge igjen. Aner ikke.

oj, skulle ønske jeg kunne analysere deg som en hobby psykolog. Jeg må isåfall lese gjennom hele teksten din på et tidspunkt hvor jeg er edru. Elsker denne typen problematikk. fortsettelse følger.

Dette blri vel samme terapi som å slrive dagbok regner jeg med. Håper ting ordner seg Alltid greit å få ting ut, om det er å si det til noen, skrive dagbok, blogg eller som i ditt tefelle forum inlegg lykke til videre med livet. Mange fisk i havet, som du sier du har selv opplevd

Ja, må vel skrive meg inn i rekken bak deg. Har hatt det akkurat som deg.
Når jeg leser dette så er det som jeg skulle skrevet det selv. Dette skjedde med meg for ett år siden +. Er mer eller mindre over det, bortsett fra enkelte dager jeg kommer på hva som skjedde. Har meget liten kontakt med den exen nå. Etter noe jeg fant godt gjemt under en stein som kalles: Viljestyrke. Det er det eneste som kan få noen igjennom noe som dette.
Tho sitter jeg nå med 3 dagers sykemelding etter og ha fått en "psykisk"knekk. Har tatt helt kveld i hodet. Vil egentlig ikke snakke med så mange om saker heller, så det er en av grunnene til at jeg ikke klarte meg da.
Men ettersom man snakket mer og mer med andre nære venner, og mentalt og fysisk bare blokkere all kontakt med personen, så etterhver skal det løse seg.
Ta tiden til hjelp. Er vel det eneste jeg kan komme med som råd.

Dry your eyes mate! Veldig bra skrevet, blir litt vanskelig å skrive svar på denne posten da du verken spør om råd eller liknende, men god bedring er vel det beste jeg kan skrive.

bare det å få vite at jeg ikke er den enste som har opplevd dette hjelper meg. jeg trenger å vite at det kommer til å gå greit,noe jeg innerst inne vet allerede nå, men det stadiumet er så uendelig langt borte. iallefall ikveld

Øsnker deg lykke til videre! Er for tiden inne i akkurat samme typen forhold som du nevner her, og har vært innom de samme følelsene, også. Har ikke gått igjennom kjærlighetssorg (takk og pris) ennå, så kan nok ikke si noen nyttige ord for deg der.

Jeg ville spurt legen om noe som hjelper deg å slappe av før du legger deg, f.eks sovepiller eller benzoer. Du har min fulle sympati.

-Bjølg

Mulig hun bare vil la deg oppleve det du lot henne oppleve?

Uansett, tiden leger alle sår. Det kan fort føles som du er helt alene i verden, og ingenting du eller andre foretar seg gir mening. Det kan føles ut som verden har gitt opp på deg, og det vil aldri forbedre seg.

Men så er det jo slik at livet har en merkelig måte å balansere seg på. Plutselig en dag vil du oppleve noe/noen som får deg til å glemme alle dine sorger. Tro meg, det *kommer* til å skje. Inntill den dagen kommer, anbefaler jeg deg å tenke konstruktivt. Prøv å forstå hva du vil. For det kan du tjene på den dagen du kommer til å møte eks-dama (sorry uttrykket )). Ikke hold noe tilbake da. Fortell henne akkurat hva du føler. Ikke la stoltheten din holde deg tilbake.

Anbefaler også være sammen med venner. Hør på hva de har å si, men ikke la dem overtale deg til noe som helst. Du bestemmer hva du selv føler, og mener er best å gjøre (kanskje litt dobbeltmoralistisk siden jeg nå skriver dette, men ta det heller som en oppfordring fra min side ).

Fint skrevet forresten.

Herrejesus, så ærlig dette virker! Jeg er mektig imponert, så mye at jeg etter å ha lest det jeg i utgangspunktet trodde bare ville være masse klaging faktisk sitter her og vil uttrykke støtte og forståelse! Det er som om jeg skulle ha skrevet dette selv, for det er liksom min fortelling også. Rekner med evig mange her på forumet også kjenner seg igjen i det du skriver.

Men jeg er redd jeg ikke kan si annet enn at du trenger tid for å bearbeide, glemme og komme deg videre. Livene går videre riktig så naturlig... etter en stund.

akkurat. ikke gå i fella hvor du tror at du kan "vinne" henne tilbake, bare du får nok tid så skal du nok overbevise henne om at akkurat du er rett for henne, osv. kom deg ut blant folk igjen, ha noen rebound forhold og etterhvert møter du ei ny. det vil ikke være det samme og du vil alltid ha minner om ting som har vært, men sånn er det!

Tråden din setter seg dypt, det er godt å kunne snakke om/videreformidle noe og bli hørt, og i dette tilfellet føler jeg virkelig med deg. Ikke vær redd for å snakke med gode venner om dette, kanskje det viser seg at begge har hatt ekstremt uheldige opplevelser det er godt å få snakket ut om. Det er bra du tar deg tid til å fortelle forumet om det, nonetheless. Sympati er bra i slike situasjoner. Hva du gjør er opp til deg, men vær alltid klar over at det fins gode tider etter de dårlige, og uansett hvor mange tårer du feller vil du alltid overleve. Det er sunt å felle noen tårer. Lykke til!

Dette er hva man kaller "the blues"....

(/)nsker deg lykke til videre.... Kjaerligheten er et mysterium...

Veldig bra skrevet og lykke til videre i livet,som dei andre seier bruk tiden til og bearbeide.

Når jeg sitter med tanker som kommer til å vare i huet, har jeg som regel tatt meg noen bokser carlsberg for å få den til å holde kjeft. Hjelper vanligvis.

Men kanskje ikke dette tipset er så bra... Det værste jeg har opplevd i kjærligheten er fortsatt en tiendel av hva du har opplevd... Vel, følger du rådet mitt om øl, husk å begrens deg til en sixpack, og gå inn for å sove (vil ikke at noen skal bli alkis pga tipset mitt).

Jeg føler med deg. Synes at det var bra at du skrev ned tankene, følelesene og det som skjedde. Trur at det kommer til å hjelpe. God Luck videre da ;p

Som mange før meg har sagt du er ikke den første, og du blir nok dessverre ikke den siste dette skjer med. Selv om det høres patetisk ut akkurat nå så fant jeg trøst i en fantastisk setning skrevet av en eller annen klok person for en god stund siden:

"Det er bedre å ha elsket og tapt, enn aldri å ha elsket"

Det her er veldig bra skrevet. Føler virkelig med deg. Håper du får/fikk noe ut av å skrive dette, og som andre har sagt før meg, gi det tid, vet at akkurat det er vanskelig å tenke og tro på nå, men gradvis så vil følelsen du har nå fade ut..

Slik jeg gjorde med eksen min, var at jeg sletta alt som hadde noe med ho å gjøre, bildene la jeg i en mappe langt inne på harddisken, nummeret sletta jeg fra mobilen, msn adressa blocka og sletta jeg. Jeg sa til vennene mine at de skulle drite i å snakke om ho og fortelle at de hadde snakka med ho, sett ho der og der..

Etterhvert så fikk jeg distansert det, og det gled vekk til slutt..
Men jeg kjenner meg igjen i det du skriver, og vet hvor tøfft det kan være

Det der kan funke, kan ikke si det var like alvorlig med meg og en ex, men han oppførte seg som en dass og jeg slo opp til slutt.. Jeg tenkte ikke på alle gode stundene mer, men på de gangene han var en dass. Da fikk jeg avstand og "hatet" ham litt. Idag, kan jeg le av det vi gjorde og tenke tilbake på det fine. Men så kommer tankene om at han var en dass, og jeg savner han ikke selv om jeg ikke hater ham. Så bare tenk litt negativt om henne, få henne ut, så kommer du til å klare å tenke tilbake på det gode om en stund. Slapp av.

Jeg vet det føles jævlig og du vil nok aldri glemme dette, men du kommer til å komme over det. Bare ikke grav deg helt ned. Gjør ting. Vær med venner. Fest. Skriv ned det du tenker. Jeg har stort behov for å snakke om ting, hvis det hjelper for deg og så gjør det; snakk.

Jeg har vært en liknende situasjon som deg. Det var for drøye to år siden. Jeg var helt knust, knekt og ødelagt i flere måneder. Hadde en veldig tung tid. Gikk faktisk ikke skikkelig over før jeg fant en ny.

Ellers var helge-rote-fylla faktisk en god midlertidig medisin!

Mennesker er simple dyr, men samtidig intelligente.

Noe som hjelper er som nevnt å gi det tid, det er en smertefull periode men dette klarer du å gå gjennom uten problemer - press frem brystet og viljestyrken din for det har du liggende mentalt om det ikke virker slik her og nå. Unngå depressive ting, som miljø, musikk, etc.

Og det som funker stort sett alltid, ihvertfall for meg, som har vært i samme situasjon som deg - kom deg ut blant venner og kjente, fest - ha det gøy, og finn deg nye jenter å flørte med så filtrerer du fort ut de smertefulle tankene med nye gode tanker og et 'nytt' liv. Å sperre seg inne i et mørkt rom og knote med PC'en over lengre perioder gjør at det tar lengre tid før tankene forsvinner - du er alene og sårbar. Kom deg ut og møt nye mennesker, det kryr av dem.

Nye mennesker - nye situasjoner og opplevelser - nye gleder i livet.

Gi det tid, at du tenker masse nå, og at det er en ondartet 'svulst' i kroppen din på grunn av situasjonen du nå er i er helt normalt. Er ikke verre enn å bare bite det i seg. Du er enda i et tidlig stadie, og du er ikke alene om å ha vært i situasjonen. Gråt om du vil, slipp det mentale presset i kroppen løs og få ting ut, kommer det ikke nå så kommer det senere.

Du klarer deg gjennom dette.

Leste ikke så mye, men delen med msn leste jeg, og det at hun bare sa "okey".
Jeg har også vært like tragisk som deg og det eneste du kan gjøre er å bryte all kontakt med henne, innse det! Du kommer aldri, ALDRI, til å ha en fremtid med dette kvinnemennesket.
Reis til syden og drikk deg dritings hver dag og pul 2-3 forskjellige damer om dagen!

Om du fremdeles tenker på henne da så kan jeg dessverre ikke hjelpe deg, og ingen andre kan heller.

Skål!

Hvis ditt ønske er å kjede oss til døde med ditt elendige "fra virkeligheten" innlegg, så skal jeg personlig gi deg en hagle for å blåse din eksistens fra denne verden. Hvis du har noe på hjertet, så si det NÅ!!!!!!Q!

-Du er en kuksugende jøde, hva er poenget med å gjøre det offentlig??=??????

oi, vanskelig å svare på denne posten, men jeg håper det ordner seg for deg
Foresten veldig bra skrevet

Si meg en ting unge mann. Er du ruset på noe? Kan jeg sodomisere deg med noe, så du slipper verdens smerte?

Du vil tydligvis komme over henne, men du oppdager at det ikke er lett.
Ettersom man da vet hva det er du vil, siden det var en grunn bak det du gjorde som startet alt dette, er mitt tips til deg å la tiden hjelpe. Tro meg, tiden er det eneste som kurerer en slik situasjon, i mine øyner. Det er forjævlig i begynnelsen, samt man klarer ikke å fokusere på noe annet, men når tiden går vil alt føles mye lettere.

Prøv å ikke gi henne kontakt, det er hva hun vil. Hun har det sikkert ganske ille hun og, ikke tro at han hun har funnet betyr like mye som det du gjør, grunnen til at hun fant en så kjapt var nok hennes måte å takle bruddet.

Lykke til.

Tusen tusen takk for alle fine svar(med unntak av k-f-j fra bergen,du kan dra til helvete)og oppløftende beskjeder.Det har faktisk hjulpet meg veldig å lese det dere skriver,og jeg ble ikke rent lite overrasket over hvor mye varme det faktisk går ann å få utifra et såpass upersonlig medium som internett. Jeg får ikke sove i natt heller, men idag må jeg på jobb. Tankene er mye de samme, men inatt tror jeg heller at det som gjorde at jeg ikke fikk sove var at jeg fokuserte såpass mye på at "inatt MÅ du sove, hvis ikke går alt til helvete", og det gjorde det vist . Sitter her og drikker supersterk og besk kaffe.

Har vurdert å sende en sms eller ringe ex-kjæresten min og fortelle henne hvor jævlig jeg faktisk har det, men, som jeg har lest i diverse innlegg fra dere, så er nok ikke det noen særlig smart idè, så jeg har lagt det på hylla. Har tenkt å møte henne neste gang jeg er i Trondheim da.

Hmm.. kjenner igjen en del av situasjonen og mye av følelsene. Jeg og eksen min klarte å ødelegge forholdet vårt på ca samme måte som dere to. Det gikk jo tilslutt som det måtte gå og det ble slutt. Nå, snart et år prøver jeg fremdeles å fikse ting å få henne tilbake (noen ting gir man bare ikke opp på), men noen ganger virker det håpløst. Det er utrolig vanskelig å holde seg positiv i slike situasjoner og jeg forstår veldig godt hvordan du føler det.

Jeg håper du klarer å komme deg videre, er viktig å ikke gro fast i sånt som dette når ting virkelig er over.

Samtidig så vet jeg at det kanskje er latterlig av meg og nekte å gi opp for å få eksen min tilbake, men hun er uten tvil drømmedama mi og jeg er jævlig sta og jeg har ikke tenkt å gå for noe annet enn det beste. Og når man elsker noen så skal det skummelt mye til for å få det til å forsvinne.

Du må komme deg vidre. Du har selvfølgelig ikke noe med at hun har sex eller ikke.
Få deg ett jævla liv gutt!

Bodde sammen med ei jente i 2 og ett halvt år, og hun er sammen med en kompis nå.
Funker greit det.

Lanze: Du må lære deg å forstå at folk er forskjellige, og da må du pokker meg respektere det. Er ting greit for deg er det ikke sikkert det er 'greit' for andre.

Shit, dette var faen bra skrevet. Skjønner hvordan du har det. Har mistanke om insomnia her også. Ikke pga ex-kjærester eller noe sånt, for dame har jeg. Jeg har det problemet at når jeg har lagt meg, og våkner igjen så virker det som om jeg nettopp har lagt meg ned. Altså ikke fått sove en dritt. Jeg kan ligge i senga, skikkelig trøtt men ikke få sove. Kroppen vil ikke, og alle tanker og bilder kommer inn i hue på meg. Dama mi bor da i Bergen å går på folkehøyskole, mens jeg er strandet i Tromsø. Skal ned til Bergen den 23.November, så mye av tankene mine går vel til det, men også det "hva gjør hun, hvem er hun ilag med nå, tenker hun på meg" osv. Disse tankene kommer bestandig om nettene, og da blir jeg liggende oppe å tenke.

Det med sex'en skjønner jeg deg godt. Jeg ville frika totalt ut, men folk er vel forskjellige. (Det burde du også respektere lanze)
Jeg har ingen spesielle råd å gi deg, annet enn å prøve å finne på noe som får deg til å bli "kongen på haugen". Prøv å tenk at dama har det helt forjævlig, at du har det bedre, at det finnes utrolig mange bra damer der ute som passer bra for deg (kanskje ikke det beste rådet, men det funker kanskje hvis du vil glemme henne fort)

Tilslutt vil jeg bare si lykke til, og håper at du kommer igjennom dette å får sove om nettene.

Takk for et kjempefint innlegg lanze.Er på jobb nå, har snart vært våken i 24 timer og kjenner det virkelig på kroppen. -Er kvalm og svimmel, både fordi jeg har drukket altfor mye kaffe, og det faktum at jeg er på ei hurtigrute som ligger ved kai,-de gynger bra de og skal jeg si dere.Har nå 5 timer igjen av vakta mi,og da er det rett tilbake til rommet. Tror ikke jeg kommer til å ha noe problem med å sovne da heldigvis...

Hva går jobben din ut på egentlig?
Du kan jo høre med sjefen din om du kan ta noen dager fri for å få orden på hodet, moren min fikk fri noen dager for noen år siden pga. noe liknende, men så hadde jo hun vært ansatt der hun (fortsatt) jobber i rundt 10 år og vært lite borte fra jobb ellers så.
Verdt et forsøk alikevel.
Men kanskje korte ned historien liitt før du spør sjefen, si noe sånt som at jenten du har vært sammen med i 5 år(eller hvor lenge det nå var) har slått opp med deg og du har blitt litt psyk pga. det og trenger noen dager fri for å rydde opp i hodet.

jeg jobber for et sikkerhetsfirma som har ansvaret for vakthold ved en stor onshore installasjon på mørekysten. har en turnusordning med en uke på og en uke av, så er ferdig på tirsdagskvelden. tror holder ut til da, og dessuten kommer jeg i gjenge igjen med tanke på søvn hvis jeg sovner sånn i 20-21 tiden ikveld

Fikk du sovet da?

jada.nå går med ett alt så mye bedre! igår når jeg hadde vært våken i godt over 28 timer i strekk var jeg nærmest "høy".Gikk liksom rundt og småflirte hele tiden og alt var bare helt bra.har funnet ei anna jente sjøl nå som har fanget min oppmerksomhet,så tenker mye på hu istede.tror ikke nødvendigvis at det er en direkte reaksjon på hvordan jeg har hatt det i det siste.uansett så tror jeg at det bare er bra,gidder ikke å gå rundt å deppe noe mere iallefall. easy come easy go?

sånn skal det være!
Lykke til!