Jeg tror de fleste mennesker egentlig vil være gode, men de kjenner lysten til det onde.
Det er enklere å være ond, tror jeg. Hvis man er completely good så lyver man jo ikke eller noe sånn, så enklere å være ond. Ikke det at jeg dømmer deg som ond hvis du lyver asså
Alle vil vell være bra og ha bra kvaliteter, men det er vell ikke noe man kan velge. Jeg tror mennesket er ondt av natur, eller, vanskelig å velge. Må nok ende på, litt av begge.

Jeg for min del føler meg mye bedre ved å hjelpe andre enn ved å være direkte ond mot folk.
Det finnes mange gode mennesker der ute, men også mange onde.
Men det er vanskelig å sette mennesket i bås på den måten, da er det bedre å si at noen mennesker er gode og noen er onde.

Slik er det bare.

samvittighet er vel det som hindrer de fleste i å gjøre onde ting, eller rett og slett og bli stemplet som en drittsekk/kriminell

Å lyve er vel ikke nødvendigvis ondt ,kommer jo litt ann på hensikten bak løgnen.

Det er ingenting her i verden som er ondt eller godt. Dette er kun begreper vi bruker for å definere hvorvidt noe strider med, eller går over ens med våre egne moralske grenser.

Mennesket natur er et mangfold av følelser og instinkter, og vi er selvsagt på ingen måte begrenset til en av disse fiktive motpolene.

Men hvis du hjelper andre , bare fordi det gir deg en bedre følelse enn å være ond, er det da å være god?

Jeg tror heller ikke vi er begrenset til en av de, tror de er der og er skapt av "oss selv"/"det" som alle de andre motpolene vi finner i naturens lover, de er der enkelt og greit for at vi skal føle at vi lever.

Heh, godt poeng.

Jeg hjelper da visselig andre, ikke sant? Det er da det som er poenget.
Slik som du forklarer det så får du meg til å virke egoistisk når jeg tenker på andre, når jeg vil hjelpe andre.

På den måten blir den personen jeg hjelper kanskje litt gladere og som en liten bonus har jeg en god samvittighet og gleden av å ha gjort noe godt.

Så nei, jeg gjør ikke gode gjerninger for min egen del.

Menneskenaturen handler ikke om og være ond eller god, men om og overleve.

hehe sånn sett er det jo bra for både deg og de du hjelper , man kan jo kanskje da putte det innenfor kategorien God?

torsken: godt robotkonsept. spis, drit, sov, formèr, repeter.

jeg lar tankene gå;

ond og god er relativt, å styres egentlig av flertallet.. så en ond person er en som går imot flertallet, og det vil si at alle med et anderledes bilde av verden en resten av verden er ond får vi har jo noe som kalles onde tanker og da er man ond..

enkelt og greit tror jeg ikke på godt og vondt. siden det er relativt og en bør tenke utenfor boksen når man snakker om naturen, det som er godt i naturen er å bevare sin rase, derfor er det lite apekatter som dreper apekatter eller løver som dreper løver men det skjer. men så har vi fått en syn som gjør det ondt å drepe dyr, så å drepe et dyr får å spise er greit men å drepe for moro skyld er ikke? katter dreper for "moro" skyld, men hva er effekten av det, jo det legges en grei linje slik at verken katter eller mus blir for mange av og det er en bedre balanse når dyr drepes tidlig i mat skjeden. så når mennesker som vi hær har problemer med å ha nok mat og siden vi er øverst på nærings skjeden vil det da være galt å drepe mennesker for å holde populasjonen nede siden vi ikke har noen over oss for å ta ansvaret?

offtopic:
det er en makt balanse som vil utvikle seg til et enda større problem, og når vi blir for mange vil nok vi som alle andre dyr i mat skjeden til slutt være for mange, og siden vi mennesker kan nære av så mange forskjellige ting ender vi opp med å ødlegge grunnlaget for dyr enda lengere nede i matskjeden og da plutslig få en kjempe katastrofe siden de vi lever av ikke har nok å leve av..

snox:

I filmverden finnes det scener av nøyaktig samme greie. Det finnes også det motsatte.

Et lite eksempel på hvordan du forklarer ting:
Du er en elev i en klasse. Plutselig sier læreren at dere får en lekse, dette nekter du å gjøre mens alle de andre velger å gjøre det for deres egen fordel. Gjør dette deg ond?

Du har rett i at det er relativt ettersom folk ser forskjellig på hva som er godt og ondt. Men det defineres uansett. Se feks på loven, den skiller automatisk gode mot onde. Robin Hood, et meget godt paradokseksempel, han _stjeler_ (noe som er ondt) fra de rike og gir til de fattige (som er godt).

Men er det så lurt å sammenligne oss mennesker som stiller seg høyere enn mot dyr?
Dyr er noe helt annet. Vil du sammenligne deg selv mot en manet?
Tvilsomt...

Du bruker samme resonnement som de antikke relativistene, snox. De mente at godt / ondt ikke er absolutte begreper, men snarere definert ut i fra hverandre. Godt og ondt er menneskeskapte kontraster. Uten ondt kunne det ikke finnes noe godt, nettopp fordi ondt er definert som det motsatte av godt.

Et relevant eksempel fra dagens samfunn er æresdrap. I den vestlige verden blir dette oppfattet som grusomt, mens det i enkelte arabiske land blir oppfattet som "godt" å opprettholde familiens ære (nesten som nestekjærlighet, oppretthold familiens gode navn til dine etterkommere).

Det som jeg syntes er litt sjukt med vår natur er at den er så forskjellig, noen mennesker ville fks reagert med sinne, medfølelse, tristhet hvis de så noe vondt skje med noen, mens andre mennesker finner glede i å gjøre helt sinnsyke ting som fks torturere, drepe og lemleste folk.

Jeg syntes rett å slett at det bare blir for enkelt å fks begrunne at mennesker gjør sånne ting(sistnevnte) på grunn av fks en dårlig oppvekst, psykiske problemer, osv
Lurer på om det er en eller annen "kraft" inni oss som prøver å få oss til å gjøre sånne ting?

shinobi: Hvordan er 'en kraft inni dem' forskjellig fra å kalle det psykiske problemer?

Siden jeg setter det ved siden av psykiske problemer , mener jeg da at det er noe annet en "bare" psykiske problemer.

alt kjem an på kva ein er oppfostra til. hadde mine foreldre vore seriemordara som lærte meg å drepe pedofile på de mest bestialske måter, og fortalt meg at eg var eit godt menneskje, hadde eg ikkje då trudd eg var eit godt menneskje?

men som nokon nevnte handlar alle menneskje for å overleve. Viss me oppfører oss slik at folk meiner me er gode, kan ting leggja seg bedre tilrette for oss, slik at me "overlever" betre. My 2cents

Vel, egoisme kommer jo inn under det som blir betraktet som ondt, og de fleste vet at mennesket ut fra naturen (på lik linje med alle dyr vil jeg tro) er egoistisk.

Ondt er vel en vurderingssak? Jeg mente egoistisk i den forstand at vi sette vårt eget (og nærme menneskers) ve og vel først. Dette gir mange interessante utslag i hverdagen.

Definitivt ond.

"Fordi du mener det så mener du det?" Jeg spør (igjen) - hva mener du skiller psykiske problemer fra det du kaller en kraft inni noen, som gjør at du vil ha omtale dem forskjellig.
Hittil synes jeg bare at du vil kalle typer av psykiske problemer for noe annet. Prøver du å si at mennesker er 'gode', og det må være noe annet.. i mennesket.. som gjør onde ting. Da er du jo like langt.

skjønner at du syntes det høres likt ut som ett psykisk problem, men det er på en måte en slags drivkraft som får deg eller prøver å få deg til å gjøre de tingene som fks gir deg psykiske problemer.
Jævlig vanskelig å forklare.

Tror verken vi er gode eller onde, bare grådige.
Menneske er det største skadedyre på planeten tellus, bare se va vi har gjort mot planeten oss selv og andre dyr.

Før man diskuterer om menneskenaturen er god eller ond burde man diskutere om det finnes noe som er godt eller ondt. Jeg vil støtte vedkommende som allerede har nevnt at godt og ondt lite annet enn menneskelige konstruksjoner for å skille "oss" fra "dem"

Vi definerer oss selv gjennom andre, og ved å peke på at noen eller noe er onde kan vi fremheve oss selv.

Det eneste som er "godt" i naturens mest grunnleggende form er det som er godt for meg. Alt annet er en konstruksjoner for å holde samfunnsstrukturen sammen. For det tror jeg også er et viktig poeng. Samfunnet slik vi kjenner det trenger disse kunstige definisjonene for å kunne fungere.

Som individer må vi akseptere å gi slipp på mye av vår individualitet for å kunne fungere i samfunnet.

Som utgangspunkt har jeg (vi?) lært at mennesker er godt, men fristes av det onde.
Det er kanskje en barnelærdom vi alle har, om vi så følger den er en annen sak.

Yin yang tankegangen er min oppfatning. Vi er begge deler, på samme tid. De fleste handlinger har en reaksjon, og selv om handlingen er bra for deg (eller noen andre), så finnes det alltid noen det går ut over.

Det kommer selvfølgelig ann på hvordan vi ser på det. Litteraturen (f.eks. Ringens Herre, som så mange har lest) beskriver menneskeheten som en udugelig rase. Grådig, maktsyk, sjalu, krigersk. Fra Matrix husker vi agent Smith som beskriver menneskeheten som et virus, et virus som ødelegger jorden ved å bruke opp resursjene. Det er "naturlig" for oss mennesker, men samtidig en rimelig bra måte å sikre menneskerasens død (på sikt).
Andre har selvsakt filosofert menneskeheten (og betenklig nok ofte kun deler av den, som ariske, kristne, muslimske, jødiske, norske eller andre grupper) opp i skyene, med blind tro på at vi er "guds utvalgte" skapninger som (skapt i hans bilde og Jesus Christ Superstar er super cool, bla, bla) er gode.

Denne debatten vil selvsakt aldri stoppe. Vi som mennesker kommer aldri til å stemple oss selv som kollektivt onde, selv om drontene eller andre utryddede arter kanskje ville stemme for den definisjonen.

Spørsmålet er kanskje mer fruktbart stillt mot enkeltindividene; i hvilken grad klarer jeg å holde en balanse som gjør at folk rundt med oppfatter meg som en hyggelig fyr.. (i motsetning til den jævelen jeg egentlig er

At menneske er egoistiske, ble jeg først klar over etter jeg en hel kveld prøvde å finne eller overbevise at det finnes noen handlinger som ikke er egoistiske til en god gjeng på en fest.

Det endte med at jeg furt og full gikk hjem.

Det er heller en mer interessant diskusjon. Om noen finner en handling som ikke er egoistisk, er dette nesten et vitenskapelig funn!

En handling som ikke er egoistisk, eksisterer ikke. Hver eneste handling som mennesker utfører, hver eneste reaksjon og aksjon har egoisme bak seg. Til og med våre reflekser er egoistiske, våre tanker. Dét er vår natur: vær ego, og overlev.

...|...: Hvordan kan du si at reflekser er egoistiske? Begrepet egoisme innebærer et at handlingen er reflektert over... Jeg er dog ikke enig i at det ikke finnes fullstendig uegoistiske handlinger, men det er en så grunnleggende debatt at man aldri blir enig.

Men jeg vil utfordre deg på noe du skrev litt tidligere:

Hva er ondskap egentlig? Dersom alle er "onde" tvers igjennom, hva er da begrepet ondskap og hvorfor er det negativt ladet? Noe som (i følge deg) er helt grunnleggende i menneskenaturen kan da ikke være negativt, men snarere helt naturlig?

Som når man bruker det at homofili er naturlig som argumet for å kontre religiøs konservativisme, vil man da ikke kunne gjøre det samme med ondskap?

Tilbake til mitt tidligere poeng: Hvordan kan vi diskutere hvorvidt menneskenaturen er grunnleggende ond eller god når vi ikke vet hva som utgjør forskjellen, eller hvorfor?

Ren ondskap finnes ikke. Ikke engang Hitler eller BinLaden. De har gjort som de har gjort pga vrangforestillinger og personlig overbevisning. At det skulle ligge en slags drivkraft bak onde handlinger, bør man være religiøs for å mene.

Rent vitenskapelig slås det fast at alle gode handlinger er rasjonelle og gjøres av egoistiske hensyn. Det kan i og forseg være riktig, men uansett finner man ikke godere arter på kloden enn menneskene. Vet ikke om noen arter som yter hjelp og omsorg for andre enn sine nærmeste, bortsett fra mennesker. Det å være human betegner både godhet og menneskelig.

Menneske er også den eneste arten jeg vet om som bruker tid og energi på å hjelpe mennesker og dyr de hverken kjenner eller har møtt. Det kommer nok av en egenskap vi er alene om: Savittighet

Religiøst sett mener Kristendommen at mennekstets natur er ond, Islam derimot mener utrolig nok at den er god.

dyr er ikke noe helt annet,
hva som er godt og hva som er ondt bestemmes av den sterkeste part, å i demokratiet er det flertallet som er den sterkeste part.

Vel, jeg har vel kanskje et forvridd syn på verden men, egoisme er vel ondt. Jeg er veldig egoistisk, hvis jeg hjelper andre er det av egoistiske grunner og ikke noe annent. Jeg mangler empati og har ikke medfølse med andre, hvis det ikke anngår meg bryr jeg meg egentelig ikke. Hvis andre får det ille av mine handlinger og jeg tjener på det er det ikke noe problem. Jeg er ond som fy.
Men, alikevel har jeg aldri blitt kalt ond eller noe slikt, de fleste jeg kjenner ser på meg som rolig, retferdig og snill. Men, bak fasaden er jeg nokk ond. Min natur er ond, uten tvil.

vi har utviklet oss til å leve som parasitter.
dyr kan kansje være egoistiske men de lever ikke mot sin natur.

Men all utvikling er jo "naturlig". Er jo synn at måten vi lever på skader naturen, men det er jo bare sånn det er

Jeg syns det er feil å bruke ordene godt og ondt, for godt og ondt finnes ikke. Tenk heller konstruktiv eller destruktiv handling, mot seg selv og andre. Mennesket er oppbygd av hundrevis konstruktive og destruktive egenskaper og handlinger - noe som kommer av rent instinkt, noe av følelser og noe av tro(som er og basert på følelser og usikkerhet).
Det blir jo som å dra alle under en kam hvis man sier at menneskeheten er "god" eller "ond", for vi har en veldig komplekse og forkjellige måter å leve på.

Ved å tillegge ondskap deskriptive former som kvalitativ og kvantitativ vil en i første omgang tydeliggjøre for andre et av flere skiller vi ilegger det kontradiktoriske velbefinnende.
Det subjektive velbefinnende er kompatibel med det velbefinnende, men ikke utelukkende ekslusivt for subjektet.
Kan en derimot hevde at det det subjektive illebefinnende er eksklusivt for subjektet?
Fysiologiske betingelser forsikrer oss f.eks ved hjelp av en knappenål å innse at det subjektive illebefinnende rent faktisk er eksklusivt for subjektet, da ingen andre med forstand bryter ut i et au over knappenålens møte med ens nerver.. Dog går argumentet på snørra om en opprettholder troen på den uavlatelige bevissthet. Stadigheten til de ustanselig kategorisende bevisstheter gir ikke nok grunnlag til å kalle noe ensbetydende godt eller ondt utifra vår urokkelige tilknytning til andre bevisstheter.
Dette da selvet er for seg selv bare ved å være for andre, og selvet er for den andre bare ved å være for seg selv.

Mer snirklete formuleringer finner man ikke en gang på tinget

På en side helt enig, men dagens forhold har sløvet disse overlevelseinnstinkene, vi trengere ikke sloss for å overleve lengre, men vi jobber fortsatt for å være alpha, få respekt og kansje overleve på best mulig måte, sånn sett. Og da må vi noen ganger gjøre handlinger som kan bli sett på som "onde" i dagens samfunn, men felles for alle er fordi det gjør oss godt som personer på en eller annen måte.

"Godt" og "Ondt" er prinsipper som til stor grad er skapt av vårt menneskelige sinn. Vi kan feks. ta steining av folk, noe som blir utført på diverse grunnlag. For de fleste av oss i vesten er dette en ond, og helt uakseptabel handling, men for dem som utfører handlingen er den god og helt naturlig. Slik kan vi komme frem til at det ikke finnes noe godt eller ondt, bare forskjellige perspektiver. Da kommer vi frem til spørsmålet om hvorfor vi har laget disse ideene om "godt" og "ondt", noe som sannsynligvis bunner ut i en gruppementalitet som ligger innkodet i menneskets natur. Flokkdannelsen er en naturlig del av menneskets atferd, og det vil være letter for gruppen å forsvare seg mot ytre trusler om den karakteriserer disse som onde, da den slipper å sette seg inn i de andres følelser osv....

hvorvidt mennesket har en "ond" natur, faller da på det første avsnittet..

Vikingene(som de blir kalt nå for tia)hadde helt klare begreper om godt og ond. Du børe ikke lese mange sider av norrøn mytologi for å se at brorparten av de historiene handler nettop om kampen mellom de gode og det onde. Den jødiske mytologien, som vi har inført som statsreligion handler mindre om den kampen, men heller mer mot at vi skal underkaste oss jøde-guden med lukkede øyne

Hei! Om mennesket er godt eller ond? Dette er selvsagt et svært kompliser spørsmål. Personlig er jeg av den oppfattning at mennesket er ondt, og at alle handlinger vi gjør, er noe vi gjør for oss selv.
Man kan selvsagt argumentere med at mennesker er selvoppofrende. Mennesker har empati. Mennesket engasjerer seg i saker som langtifra angår dem, i ren medmenneskelighet. Men, dersom man analyserer disse situasjonene, ser jeg det som sannsynlig at mennesket gjør slike ting, på grunnlag av hva andre mennesker tenker om dem. mao, de gjør det utifra en egoistisk tankegang, om at andre mennesker skal få et bedre bilde av dem. (Nå ble dette litt rotete)

Allikevel, jeg personlig tror at vi kun handler utifra hva som gagner oss. Om det så være fysisk eller psykisk.

Mennesket er verken onde eller gode.

Grubla litt rundt denne tråden her og laget en liten filosofisk setning:
[COLOR=Magenta]Gode eller onde handlinger kan kun defineres ut i fra egen samvittighet[/COLOR]

Jeg Tenker at mennesket starter ganske primitivt, det tenker mest på seg selv (egen gevinst) Et lite eksempel: to barn på et par år sitter og leker, det ene barnet får lyst på leken til det andre barnet. hun/Han tar leken med makt, og det andre barnet begyner og gråte. Mens barnet med den nye leken er glad og likegyldig, bare leker videre som om ingenting har skjedd. Men så kommer mamma eller pappa med en pekepinne til det lekende barnet, de sier det der er ikke rett. Se hva du har gjort , nå må du være grei og gi tilbake og si unskyld. Man kan vell gå så langt og si at små barn er noen av de mest hensynsløse skapningene man kan oppdrive. Men etterhvert lærer man hvordan man skal oppføre seg, ihvertfall noen .