Dette blir den siste posten jeg poster her på forumet. Jeg kom over tråden for noen uker siden ved ett google søk om dødsfallet. Jeg har tenkt mye på å skrive en reply siden det. Og jeg bestemte meg nå i kveld. Kanskje for å muligens få en slags ende på ting, si farvel på min måte liksom. Tenker også at jeg på en måte skylder det å si litt om hva som skjedde. Fortelle folk litt om hvordan min situasjon har vært og hvor uforsiktig og ustabil man kan bli av stadig rusbruk. Forhåpentligvis få noen til å tenke seg om to ganger hvis de skulle finne på å være så dum som meg. Kall det en advarsel fra en som veit hva det er å være uforsiktig og hensynsløs. Og hvis det får bare en av dere til å tenke dere om to ganger før dere skal innta ett nytt stoff eller vurderer å prøve sprøyter for første gang, så må jeg si det har vært verdt det å poste her.
Rart å lese det som folk skriver om oss som var involvert, merkelig å se seg selv på den måten. At jeg faktisk har kunne gått under alle de beskrivelsene folk beskriver meg som her. Det som fikk meg til å tenke endel var når jeg leste en som skrev noe sånn som at «De må ha trodd de var udødelige»
Jeg vil også bare avkrefte som noen sier at vi ikke kan ha visst noe om mcg og kutting av RC osv. Det gjorde jeg. Eneste problemet var at jeg ikke hadde respekt for stoffet og evt fatale følger. Som en skriver så trodde jeg faktisk at jeg var udødelig. Tro det eller ei, men så syk var jeg faktisk blitt. Etter utallige overdoseringer på diverse rusmidler som burde fulgt til sykehus opphold, hadde gått «bra» fysisk så trodde jeg at jeg ikke kunne dø på Psykadelika. Det trodde jeg også en stund etter dødsfallet med kameraten min, da det var han som døde og ikke jeg.
Jeg gikk inn å leste PM'ene jeg hadde skrivd til Nichotin før og etter dette skjedde. Merkelig. Jeg kjenner ikke igjen meg selv, kan ikke beskrive hvor syk jeg nå skjønner at jeg har vært.
Sv: BR-DFLY
Tja, gikk ikke så bra det her. Kamerat av meg døde av od, vi skøyt det. Masse stress nå, er på Psykiatrisk osv. Kommer til å legge inn ett innlegg på det etterhvert, bare litt mye stress nå. 1g er 2000 doser
har naturens slutta å selge til norge? mulig det er pga detta da, så vel sikkert på nyhetene at det var en barneværns instutisjon i trysil som noen hadde mixa dop. det var meg... jah. men jeg kommer sterkt tilbake.. hehe ^^
Dette er skrevet av meg til Nichotin i en PM 8. mars 2007, 1 måned etter dødsfallet. Det som skremmer meg er den utrolige barnslige tankegangen, den sykelige «gi faen» holdninga og den lille respekten for livet. Jeg leser meg selv og tenker at det eneste som står i hodet til den gutten der er DOP, DOP, DOP. Hvordan få tak i det, hvordan bruke det, og hvordan bruke det hardest mulig. Jeg merker også den sykelige undertonen av å være «kul». VÆRE KUL? Hva faen står det til oppi hodet til han der!? Jeg kjenner ikke igjen meg selv. Derfor velger jeg å si han. Det er ikke meg, jeg ønsker rett og slett ikke vedkjenne meg den personen. En person som ler av selve livet. En person som mangler null respekt for hverken seg selv eller de rundt seg, og ikke minst for de rusmidlene han intar. Og som han helst inntar IV fordi han er sykelig avhengig av Nåler. En hensynsløs og syk personlighet.
Jeg hadde brukt sprøyter med amfetamin, minst, ukentlig siden sommeren 05'. Jeg hadde vært på barneværns instutisjoner siden februar 06'. Foreldrene mine har slitt utrolig mye med meg. Jeg begynte å ruse meg på alkohol allerede i 10-11års alderen. Jeg husker jeg og naboen min pleide å ta vodka fra bar skapet til moren min og blande med cola. En av de første gangene drakk jeg meg så full at jeg passa ut på sofaen hans. Man kan vel si at jeg har vært hekta på rusen siden det. Det ga meg den flukten jeg alltid har «trengt». Jeg har vel ikke akkurat hatt det så bra siden det heller. Misforstå meg rett, jeg har alltid hatt det bra hjemme, ikke blitt mobba siden tidlig tidlig barneskole, alltid vært flink på skolen og har alltid hatt mye venner og familie som bryr seg. Men det har vært noe inni meg. Jeg har slitt mye med depresjoner og det utvikla seg mer og mer når jeg begynte å røyke hasj i 12 års alderen. Jeg holdt meg på hasj en stund. Var en av de «Jeg røyker bare hasj. NEI til alt annet!»-folka. Helt til jeg ble introdusert for amfetamin og exstacy. Da var det bare hasj, amfetamin og E'er. Så blei jeg tilbudt piller, og etter det var det: «Bare hasj, amfetamin, e'er og piller.» Jeg vet at flere av dere kjenner den historien med egne erfaringer.
Vel, det gikk vel ganske bra helt til jeg tura over på exstacy sommeren 05'. Da var jeg vane røyker, solgte hasj og røyka atskillig selv. Den E' tippen utløste en hasj psykose og var starten på en psykisk lidelse med stemmer i hodet. Jeg tippa natta før jeg skulle på 1 ukes ferie til Tyrkia med moren min, broren min og typen til mor. Jeg tura helt til flyet skulle ta av. Jeg husker jeg stamma gjennom tollen. Og før vi sjekka inn så måtte jeg fortelle mor hva som hadde skjedd for at hun skulle prate meg ned. Jeg greide ikke lande og begynte å bli rimelig redd selv. Hodet mitt lukta så å si svidd og jeg kan jo si at jeg ikke var den mest bevandra innenfor e'er. (selv om jeg hadde tura endel før det.) Mamma fikk helt panikk når jeg fortalte det. Det frika jo ut meg enda mer, og jeg som begynte å bli passelig paranoid på flyplassen trodde jo alle så på oss. Noe det er godt mulig de gjorde, ettersom mor fullt forståelig flippa totalt. Hun lurte på om vi skulle ringe mormor og morfar og jeg skulle bli igjen. Jeg sa at nei, jeg fikser det. Jeg husker den kokte følelsen jeg hadde når jeg spente meg fast på flyet og tanken om hva som ville skje når flyet tok av kicka inn. Jeg innbilte meg at jeg ville ture meg ihjel rett og slett. Og på en eller annen måte greide jeg å sovne før flyet tok av.
Det er merkelig å tenke tilbake på at jeg kan huske at alle Tyrkerne vi møtte på, enten på gata eller hotellet snakka norsk. Og alle snakka dritt om meg. Og det foregikk i en uke. Dette var mitt første møtet med en ordentlig psykose. Da jeg kom hjem var det første jeg gjorde å ta meg en tur ut med den grammern jeg hadde lagt igjen til jeg skulle komme tilbake. Jeg husker det var merkelig når jeg røyka den jointen. Jeg blei skikkelig rar. Jeg ble paranoid og hørte hva folk tenkte om meg. Jeg greide ikke prate ordentlig og det føltes som om jeg skalv i stemmen. Jeg hadde angst.
Jeg skjønte ikke hva som skjedde med meg den dagen. Jeg skjønte det ikke i ukene som fulgte heller. Men etter en stund hvor angsten bare ble værre og værre og jeg begynte få problemer med å gå ut å møte folk som skulle ha bomber fordi jeg fikk angst av det. Da bestemte jeg meg for å slutte. Jeg husker siste gangen jeg røyket da. Jeg kom hjem og fikk ikke sove. Jeg var mer annspent enn jeg noen gang hadde vært på amfetamin og jeg hørte folk utenfor. Da skjønte jeg vel egentlig at hasj ikke var bra for meg lenger.
Som en dagligdags vane røyker så hadde jeg behov for daglig stimuli av rus og jeg tror ikke jeg brukte mer enn en uke før jeg fant ut at amfetamin var «Mitt» nye rusmidel. Jeg begynte å bruke det daglig og ble fort kjørt i hodet. Jeg satt oppe mange dager av gangen og spesielt når jeg like etterpå begynte å skyte. Jeg husker det kicket jeg fikk av sprøytene. Det værste var at jeg ikke likte det første gangen jeg prøvde en gang. Jeg blei bare overjustert og stein. Litt samme følelsen som hasjen den dagen etter Tyrkia turen. Men jeg fortsatte. Og det eskalerte. Jeg blei kald, kynisk, følelsesløs og voldelig hjemme. Jeg bodde da hos moren min. Jeg terroriserte hjemmet. Jeg kjenner jeg blir lei meg av å tenke tilbake på den personen jeg har vært. Jeg spilte wow om natta, når mor og bror dro til sine gjøremål så sto jeg opp og la meg på sofaen med noia for de folka utenfor vinduet. Merkelig nok har de aldri kommi inn. Enten det har vært politi eller gærne torpedoer som skal ta meg, og tilogmed noen ganger troll og alver. Det er mange som har vært utenfor vinduet mitt og titta på meg. Jeg husker naboen hadde kameraer i alle sprekkene i taket. De stappa jeg med papir. Spesielt de på badet, der jeg pleide å skyte. Da hadde jeg hvertfall kontroll på om mor eller bror så gjennom nøkkelhullet, i motsetning til rommet mitt.
I noen av de siste dagen i januar kom jeg i en kragel med mor hvor hun truet med å ringe politiet. Jeg husker jeg hadde 8 stk Gulbrune Chanel igjen etter partiet den helga. Jeg slo hull i døren hennes, viste henne tablettene og sa at hvis hun ringte politiet så spiste jeg de. Det gjorde hun og Det gjorde jeg. Så gikk jeg i dusjen som om ingenting hadde skjedd, jeg tenkte ikke over e'ene engang. Ikke før jeg satt i politi bilen med kraftig pepperspray svie i ansiktet etter å ha motsatt meg arrest. Da begynte jeg å ture. At det gikk bra er jo også bare flaks egentlig. Jeg husker politimannen ved siden av meg spurte om de skulle kjøre meg på sykehus og jeg svarte «Nei, dette takler jeg». Jeg har faktisk ikke spist E'er etter det. Eneste jeg husker av det er noen glimt fra jeg kom på politi stasjonen, sa en komentar om at «Du stikker faen meg ikke den opp i rævva mi!» når han ene politi mannen tok på seg hanske, sto å dansa i flere timer, trykka faktisk på «music» kanppen på stetotofonen og spurte om de kunne sette på musikk og prata med flere av kameratene mine som åpenbart IKKE satt i glattcella sammen med meg.
Jeg blei kjørt på instutisjon dager etterpå. Der stakk jeg av og fortsatt ruse meg. Hjem på perm å hente rusmidler, hjem og ruse seg på instutisjon. Og stikke av da. Bli borte helt til jeg blei plukka opp av politiet og kjørt tilbake. Dette fortsatte 3mnders oppholdet og på korttids og en stund inn i langtids oppholdet i Trysil. Jeg husker vi stjal instutisjons bilen og blei stoppa i en veisperring på motorveien mot kløfta. Jeg stakk tilogmed av på krykker med knekt bein en annen gang. Det var første gang jeg skøyt morfin. Det fortsatte jeg med sammen med piller for å hodle smertene i beinet i sjakk. Jeg blei tatt og kjørt tilbake gjentatte ganger. Helt til jeg ga opp og skjønte at jeg måtte innfinne meg med å være der Jeg fikk meg jobb og slutta stikke av. Isteden kjøpte jeg med meg masse rusmidler på perm og rusa meg tilbake på instutisjonen. Jeg skøyt masse pepper og begynte igjen å røyke hasj. Jeg fikk en uutholdelig angst og stemmer i hodet. Så jeg fikk begynne på medisiner. Anti-Psykotisk og Anti-depressiva. Jeg slutta på anti-depressivaen, jeg blei så flat av det. Anti-Psykotikaen hjalp endel, men ikke når jeg satt våken i flere døgn på amfetamin og røyka hasj i samma slengen. Jeg var så sliten av amfetaminen at jeg ved flere anledninger mot slutten begynte å kaste flere gram i slengen, etter å ha sitti utallige timer på toalettet med en hånd klar på skyllekanppen og den andre nedi do med klipsposen tulla inn i papir. Jeg husker lettelsen de gangene jeg skylte det ned, og angeren. Jeg hadde så angst, spesielt for å bli tatt. Det var somregel det det begynte med. Folk som pratet gjennom vinduer, gulv og tak om at de skulle komme å ta meg for å bruke. Jeg husker angsten, delvis fordi jeg til tider sliter med den fortsatt.
fortsettelse følger..