Sitat av
TheOnlyArf
Det er vel egentlig veldig subjektivt. Din moral trenger ikke å være noen andre sin moral. Hvorfor er det galt fra et moralsk perspektiv? Personlig ser jeg ikke hva som er moralsk galt i denne saken.
Takk for et interessant spørsmål!
Moral er i alle tilfeller nokså subjektiv. Det er innen filosofien ulike tilnærminger til problemet, og det vil her føre for langt å forsøke å komme opp med en detaljert oversikt over flere tusen år med grublerier, men la oss prøve. Det finnes ulike tilnærmninger tikl spørsmålet, og her er noen av dem.
[i]Deontologi/I]: Flere kjente filosofer, f.eks Immanuel Kant mente at det fantes en absolutt sannhet, og derfor en absolutt definisjon av rett og galt. Han mente at samfunnet burde definere et sett med regler og følge dem slavisk. Hvis bare reglene var gode nok ville også samfunnet bli godt. Dette er kjent som deontologi. En god tanke, og det ville jo bli ganske objektivt. Denne tilnærmingen har imidlertid to store problemer. Den ene er at det er umulig å lage et sett med regler som er gode nok; i et slikt oppsett vil du alltid få tilfeller der personer blir "offer for loven"; personen vet at de ikke har gjort noe umoralsk, dommeren likeså, men likevel må personen straffes fordi loven er uheldig formulert. Et annet problem er dette med tolkning av lover. Alt tolkes, og tolkningen er subjektiv. Å tro at man er objektiv og nøytral mens man egentlig er høyst subjektiv er veldig farlig. Jeg er derfor uenig i en slik tilnærming.
Utilitarisme: En mer pragmatisk måte å se det på er å dømme en handling utelukkende ut fra konsekvensene. Ble total lykke i samfunnet større som en konsekvens av handlingen? I såfall var den god. Denne tilnærminegn mener jeg er upraktisk, mest fordi det er umulig å vurdere alle handlingers konsekvenser. Dermed gir den uendelig spillerom for mektige interesser til å overkjøre indvidet - så lenge en stor gruppe er villige til å si at det var bra for dem, så er det greit. Et slikt samfunn vil jeg ikke ha.
Dydsetikk: denne idéen dreier seg om at det finnes egenskaper som er grunnleggende gode i mennesker, og hvis vi søker å maksimere disse, så blir samfunnet godt. En fin tanke, men den er grunnleggende urettferdig med tanke på individuelle variasjoner - hvem skal ha definisjonsm,akten til å definere hvilke egenskaper som er gode? Et slikt samfunn kan fort bli veldig ekskluderende. Videre kan ikke folk der straffes for å opptre dumt (med mindre man definerer intelligens som en dyd, og det åpner for andre problemer).
Alle disse tre overnevnte har én ting til felles: rasjonalitet settes over alle andre egenskaper - man forsøker å tenke seg frem til rett og galt utelukkende basert på en algoritmisk modell. Følelser holdes i størst mulig grad utenfor. Jeg menner dette er feil da følelser er en viktig menneskelig egenskap. Et godt samfunn for mennesker bør være tuftet på menneskelige egenskaper. Rasjonalitet er da selvsagt viktig, men for meg mest for å skjønne hvordan man skal komme frem dit man vil, og ikke nødvendigvis for å definere målet.
Dette bringer oss videre til...
Omsorgsetikk: Denne grenen baserer seg på menneskelige følelser som empati og omsorg. En handling er, enkelt nok god hvis den
føles riktig. Det er lett å kritisere et slikt system, da hvem som helst kan at hva som helst føles riktig for dem. Man tar derfor høyde for at ting som visdom, og en evne til å opparbeide seg en god moralsk magefølelse er veldig viktig. Interessant nok er også denne delen ganske godt psykologisk begrunnet: det er en kjent sak man ofte handler på følelser og instinkter selv om man tror man handler rasjonelt - man gjør det man føler er riktig, og bruker logikk til å rettferdiggjøre det i etterkant. Og det funker! Skal se om jeg kan grav frem noen referanser senere, men man har forsket på dette ved å utsette folk som har fått hjernens følelsessenter ødelagt av ulykker eller kreft for beslutningsproblemer. Disse har da intet annet valg enn å kun bruke "fornuft", og det funker ganske dårlig. Et annet relatert eksempel er f.eks sjakk - hjerneforskerne fant ut at Judith Polgar i stor grad brukte den samme delen av hjernen man bruker til å huske mennesker med når hun spilte, og ikke den matematiske delen av hjernen slik man kanskje skulle tro. En kruiositet, men likevel artig.
Så, til tilbake til vårt konkrete tilfelle: politiet (og satten generelt) har veldig mye makt og autoritet, og at de derfor burde være langt mer tolerante enn de er i praksis - den sterkeste part har et særlig ansvar for å ivareta ikke bare sine egne interesser, men også motpartens; de kan ikke bare tenke på seg selv. Imidlertid ser jeg det motsatte hele tiden - det er *mye* lettere å provosere en politimann enn normale medmennesker. De fleste behandler andre som likeverdige, og vil derfor gå ganske langt i å forsøke med diplomati før man tyr til tvang. Politiet har mer makt og sanksjoner og burde således strekke seg enda lenger enn de forventer at alle andre gjør. Det ville gi dem
respekt, for da hadde vi visst at hvis de først brukte tvang og vold så var det nødvendig. Dette har de også mulighet til å gjøre; de kan faktisk tillate en situasjon å eskalere ganske mye mer enn de normlt gjør før det blir farlig.
Dessverre gjør de det motsatte - litt poetisk kan vi si at de har en stor verktøykasse til disp, og oppi den ligger blandt annet en hammer. Dette er den eneste de bruker noe særlig, da de tilsynelatende ser på alt annet som spiker. Dette er maktarroganse. Det gir ikke respekt, for folk flest vet at når de bruker makt så er det trolig ikke nødvbendig. Altså blir folk mer skeptiske, og de må bruke mer makt for å opprettholde lydighet ved hjelp av frykt - vi gjør som politiet sier, ikke fordi vi tror det er klokt eller moralsk riktig, men fordi vi frykter konsekvensene hvis vi ikke gjør det. På samme måte adlyder jeg en direkte ordre fra en bævpet tulling, en voldelig kriminell eller andre personer med makt og vilje til å betvinge meg. Fordi jeg helst ikke vil bli herset med holder jeg meg unna slike, deriblandt politiet.
Så, hvorfor mener jeg at politiets opptreden i denne saken er moralsk gal? Kort fortalt fordi det
føles urimelig for meg. hensikten med en bot burde være å gi nok smekk på pungen til at folk lærer en lekse, men ikke mer og ikke mindre. I sistnevnte tilfelle kan folk spekulere i å bryte loven og kjøpe seg fri (ikke bra) og i det førstnevnte kan det få langt mer alvorlige konsekvenser (alvorlig økonomisk uføre) som er langt mer enn nødvendig. Å gi TS, i sin livssituasjon en så stor bot for dette forholdet er direkte tåpelig; en tiendel av prisen hadd svidd godt nok for en med hans budsjett - han hadde i allefall ikke vist fingeren til politiet igjen hvis han visste at det kosta man 750kr! Og da er 7500 helt på viddene.
Dette er min oppfatning av saken.