Jeg pleide å tro på Gud, jeg var sterkt troende som barn og vokste opp med kristne foreldre, bibelskole osv.
Jeg hadde et veldig bra forhold med Gud helt til jeg kanskje var ti år. Da var det for mye motstand hjemme og på skolen. Frem til da hadde Gud alltid følt helt ekte for meg, jeg elsket han og jeg følte jeg fikk kjenne hans kjærlighet tilbake.
Rundt 5. klasse etter skoleskifte ble det klart for meg at jeg faktisk var i minoriteten om å tro på Gud, noe som var veldig merkelig, jeg tok det for gitt i min oppdragelsesboble at Gud var universalt for alle. Videre mot 7. klasse hadde jeg det enda dårligere, og på toppen av det hele hadde jeg et kjæledyr som døde i veldig tidlig alder (måtte avlives pga påkjørsel av mc)... Jeg begynte å kjenne et større behov enn noensinne for direkte intervensjon eller bekreftelse fra Gud om å vise et tegn til at han eksisterer... Og i løpet av noen måneder, var "gløden" jeg alltid hadde kjent som en kontakt med Gud borte. Det var ei tøff tid for meg. I en del år fremover var jeg en "høylytt ateist", men i etterkant har jeg blitt en "usøkende agnostiker". Det betyr at jeg i praksis lever som ateist, men at jeg ikke er bastant bestemt på at det er helt umulig at noe guddommelig eksisterer.
I retrospekt som voksen, kan jeg beskrive bedre hvordan "kontakten" med Gud føltes:
Det var en "speilkrets" i hjernen. Den kjærligheten jeg sendte til Gud og Jesus, kom tilbake 1:1 tilbake til meg. Det føltes helt ekte ut, men det var altså kun mine egne følelser og kjærlighetskjemikalier som lurte meg selv til å se en illusjon om en kjærlighetsfullt bestevenn, altså Gud.
Etter å ha vokst opp, å fått noen psykedeliske opplevelser i bakbeltet(?), sitter jeg igjen med at Gud
eksisterte, for meg. Jeg, som mange andre har før og etter meg, blitt lært om en Gud (dvs alle typer Guder, ikke bare den kristne Gud), og fått en manifestasjon av Guds eksistens til å eksistere i vårt hode. Den Guden var "ekte" i vårt hode. Jeg tenkte ikke dette da når jeg var 12 år, men nå som godt voksen vil jeg si at Gud "døde" i mitt hode, og at Guds lik enda kan kjennes i hodet mitt.
Selv om Guds lik ikke fysisk eksisterer i hodet mitt, føles inntrykket større enn "psykisk". Disse følelsene oppstår kun når jeg aktivt reflekterer (slik som jeg gjør nå), og det kan beskrives som at mitt sinn og hode sameksisterer med en vissen og død aura, som representerer et utgravd leverom i Guds ikke-fysiske lik.
Når jeg visualiserer Guds lik, føler jeg meg varm og trygg, til tross for at jeg vet hvor morbidt og merkelig det høres ut som. Men Guds lik er der for meg å fortolke og aksepterer, og hvilke følelser som lever i det som er igjen av mitt forhold til Guden som en gang eksisterte i mitt liv, er for meg alene til å holde mellom meg og liket til Gud som jeg ene og alene føler har en eller annen form for eksistens, i mitt liv.
Sitat av
JegBareLurer
Den var fin
Min hobby er å unngå å samle på noe, verdens enkleste hobby.
Når du umulig kan vite hva som skjer etter døden, kan man da si at ateisme da i det hele tatt en ting?
Ateisme betyr at man ikke tror på noe høyere makt, og at man bevisst ikke tror på at det kan være mulig. Dvs. en total fornektelse for at høyere makter *kan* finnes.
Å tro at ingenting guddommelig finnes, samt å tro at ingenting overnaturlig skjer etter døden, er 100% noe som er en "ting". Hvis man er åpen for at overnaturlige makter eksisterer eller at det *kan* finnes liv etter død, er man en agnostiker. Det er dog er skille på dem som aktivt søker vs. ikke er søkende etter noe å verdig til å tro på.
Tilføyer en ting til: Uansett hva andre mener at de veit eller ikke, betyr det ikke at andre kan føle seg 100% sikker i at de veit noe.
Du mener at andre ikke VET noe, og at de bare føler, mens for andre mennesker, vil de selv kunne tenke at det er du som ikke VET, og at du bare føler. Begge deler er likestilte meninger og følelser, hvor begge parter bør ha rom for kritisk selvrefleksjon.
Et eksempel jeg ønsker å bruke fra ditt egne opprinnelige innlegg:
"Det er få som er mer ivrige etter å overbevise hverandre en religiøse og ateister. Dere VET ingenting, dere tror og føler."
Det er helt greit at du mener det, men hvorfor valgte du da å starte en egen tråd om dette temaet, hvis du istedenfor kunne valgt å starte en slik diskusjon hvis det allerede drøsser av diskusjonssøkende ateister? Det virker litt lite gjennomtenkt å komme med en slik påstand, etterfølgt av en annen påstand om at "oss" ikke troende vet ingenting.
Sist endret av KrølleBølleBrur; 1. desember 2023 kl. 12:39.
Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.