Jeg har ingen løpende prøver, og de andre delene av livet jeg skal forandre innebærer heller ikke avkastning på kort sikt.

Det er med andre ord snakk om permanente forandringer i mine verdier og holdninger jeg håper på, som igjen vil gi avkastning på lengre sikt. Det er nettopp derfor jeg er redd for at det skal gli ut i å bli "meg selv" igjen, for det er ikke en person jeg lenger vil være.

Ser at det innledningsvis kanskje kan se ut som om dette er den klassiske "vil gjøre det bra på skolen", men det er bare en liten del av det.

Begynn å skriv blogg. Er innom og titter på noen blogger nå og da. Det som slår meg, er alle gangene de beklager seg fordi de ikke har blogget på et par dager, selv om de kun har 5-6 lesere om dagen. Så dette virker som en lett måte å holde fokuset oppe på.

send bloggen til noen venner eller kanskje legge en link på forumet. Så får du feedback.

Har selv prøvd å blogge, men var mer enn funblogg som gjenspeilte noen morsomme hendelser på militærleiren. blei vel mer "se og hør" for leiren.

Dere er begge inne på noe, og jeg har selv tenkt på dette. Men jeg er ikke særlig til blogger (aldri prøvd), og personlige "Journaler" blir vel slettet etterhvert.

Et annet problem er at dette forumet er såpass kjent, og om jeg begyner å legge ut detaljer om mer konkrete ting er det veldig lett for en som kjenner meg å gjennkjenne meg.

Noen forslag til hvor jeg eventuelt kunne gjort dette?

Kan forøvrig si at enda dagen knapt har begynt har den vært den beste på lenge.

Jeg har unnagjort mange utsatte gjøremål, og ingen av rusmiddlene tilgjengelig har jeg engang vurdert å putte i meg (frister rett og slett ikke). Det mest fascinerende var å sette seg ned med et ganske tungt fag, har aldri greid å fokusere så bra før, og sitter faktisk å koser meg med selvstudier (!). Jeg har ihvertfall ikke "mistet" det enda, og har virkelig troen på at dette er starten på noe bra.

Ang dette med venner er det uaktuelt. Av de vennene som kunne vært til hjelp ville det vært de "straighte", og de aner egentlig ingenting om hvordan livet mitt egentlig er. Så anonym på nettet er nok min eneste kommunikasjonskanal ang. dette, med et eneste unntak.

Har bare lest innleggene til trådstarter her og bare skummet lett gjennom de andre innleggene.
- men merker meg det typiske "klarsyn" over ens livs-situasjon som kan komme ved inntak av psykedelika, og et ønske om å forandre livet i retning av mere konstruktiv og riktig måte å leve på.

Dette høres for meg ut som et blaff av inspirasjon. Noe som er bra. Man trenger inspirasjon for å gjøre forandringer.
Så har man alle gamle inngrodde (u)vaner som kan ta over kontrollen når dette klarsynet fader bort - og trådstarters ønske om å ikke havne i denne klassiske fella.

Personlig tenker jeg at fenomenet trådstarter beskriver ikke er begrenset til ting som å være mere strukturert før prøver o.l. men at det er følelsen av klarsyn og innsikt og følelsen av å leve meningsfylt som er hva trådstarter egentlig trakter etter. Så er spørsmålet hvordan han kan fortsette å leve i en slik inspirasjon.

Den naturlige måten til å trene seg opp til å holde fokus, ha selvinnsikt og klarsyn over egen situasjon er ved hjelp av meditasjon.

Jeg vil anbefale deg å begynne med en slik praksis for å få til varig endring i livet ditt i en slik positiv retning - slik at inspirasjon gjennom psykedelika ikke bare blir et blaff som snart blir overskygget og glemt idet man glir inn i gamle (u)vaner.

Yes. Meditasjon er ikke dumt i det hele tatt. Da tar man "problemet" ved roten. Jeg vil anbefale Vippassana meditasjon. En usvevende og resultatorientert form for meditasjon som har ført til store forandringer i mitt liv. Men det er klart - for å kunne begynne med en slik praksis må man ha en indre motivasjon i en slik retning.

Har man ikke det så kan som ZionRoad sier 15 minutt til å "tenke over ens inspirasjon" eller lignende absolutt være positivt. Skrive blogg som folk har snakket om kan også hjelpe deg.

Et godt tips er å være ganske "nazi" med seg selv i begynnelsen for å gjøre plass til gode konstruktive vaner og tankemønstre i ens hverdag (og hindre at det bare blir et blaff). Etterhvert så går det av seg selv Lykke til!

Så plutselig denne tråden jeg selv startet for litt over et år siden, og begynte å fundere litt over hvordan ting var den gang kontra nå. Ikke bare fordi jeg er en selvopptatt jævel, men også fordi jeg regner med at semi-fuckups er relativt overrepresentert her på rusforumet.

Jeg har hverken blitt rusfri eller en sprudlende mønsterstudent, men nå har det heller aldri vært målet. Noen perioder blir man litt bajas, men totalt sett går det i riktig retning. Den nesten hverdagslige følelsen av å ikke kunne redegjøre for de siste dagene er vekk, og den jævlige følelsen etter impulsivt å ha ruset vekk et 4-siffret beløp er nok snart fortrengt. Hva 0-4 timer søvn hver natt faktisk gjør med deg merker du heller ikke før du slutter å trøkke trynet fult av speed i tide og utide.

Folk snakker ofte om hvor vanskelig det er å slutte med ditt og datt, og det å slutte med amfetaminmissbruket var det jeg gruet meg mest til. Jeg var langtifra den tyngste brukeren, det var vel snakk om 0,7-1,5 gram hver dag, over bortimot et år. Det gikk faktisk langt lettere enn forventet, delvis fordi trening alltid har vært en viktig del av livet mitt. Med progresjon kommer motivasjon

En annen svært viktig ting for meg var å droppe fylla. Helt. Ikke for alltid, men en liten stund. Drikker du hver helg
tillegger du deg fort en tåpelig frykt for å "gå glipp av noe", ihvertfall gjorde jeg det. Klarte ikke si nei til å bli med ut. Men etter bare et par helger så fristet det plutselig ikke lenger.

Det skal sies at jeg fortsatt ruser meg ukentlig, men det er ikke av samme impulsive natur som før. Om det er "suget" eller fornuften som snakker nå får være opp til andre å avgjøre, men jeg synes ihvertfall at rus er en så fin ting at jeg aldri i verden vil gi det helt opp. Men det er fortsatt et stykke igjen til jeg virkelig har det forholdet til rusmidler jeg anser som ideelt, men mens jeg venter på å modnes til det får jeg nyte de utelukkende positive konsekvensene av å gå fra deltidsnarkis til hobbynarkis

Sist skal det nevnes at det som virkelig gjør det verdt det, som er verdt mer enn alt det andre, er å se hvordan familie og andre som står deg nær går fra å være redd, til bekymret, og videre til stolt. Du merker ikke hvor negativ innflytelse du har hatt på dem før du har kontroll på livet ditt igjen.

Så til dere som vurderer å skjerpe dere litt, det er virkelig å anbefale! Denne "åpenbaringen" jeg hadde var nok heller bare underbevisstheten som tok meg selv i nakken. Det er bare å ville, og være litt tålmodig. Jeg ser at dette innlegget (og tråden forsåvidt) ikke har allverden med interesseverdi for folk flest, så moderatorer må bare slette i vei om ønskelig.