Personlig tror jeg dette med å dø - er en svært betydningsfull affære. Jeg tror at når man skal forlate dette livet - så er dette en hellig stund av stor betydning. Jeg har sett flere døende personer. Og i timene før dem dør har de fleste en svært spesiell utstråling og energi. Jeg har spekulert på om dette er fordi dem allerede har smakt på noe av døden, at vissheten om at døden er nær er der, at dem føler det, hvordan døden snart vil omfavne dem. I møte med noen av disse døende kan man få følelsen av at noe hellig er ved å skje... Og i tiden rett etter at noen er død - så synes jeg det kan ligge en energi igjen i rommet hvor døden har intruffet.
Å dø på en bra måte tror jeg er en kunst. Noen mennesker dør i angst og smerte. Noen dør fulle av fred. Det er en kunst å dø. Det er en kunst som de vise forbereder seg til hele livet. Hvordan man tar imot døden - hvordan man forlater livet og går inn i evigheten. Jeg tror dette er av svært betydningsfull karakter.
Døden er som et speil som speiler livet. Og jeg tror at når man møter døden - så vil livet, dens karakter, hva livet virkelig er, stå meget klart for en.
Ifølge buddhistisk lære vil det i dødsøyeblikket komme opp en dyp fortrengt fornemmelse som man vil bli nødt til å konfronteres med. Hele livet så konfronteres man med ens egne fornemmelser som man reagerer eller ikke reagerer på i større eller mindre grad, alt etter hva man konfronteres med og alt etter hvordan man behersker kunsten å leve. Hvordan man i dødsøyeblikket reagerer på denne siste dype og meget sterke fornemmelse vil i følge buddhistisk lære - avgjøre hvordan det neste liv vil være. Om man går i døden med et sinn full av negative reaksjoner og følelser - så vil det neste liv ha dette som utgangspunkt. Om man møter døden med fred og harmoni så vil det neste liv være fylt av slike kvaliteter.
Man kan selvsagt velge å tro at bevissthet ikke fortsetter i et annet liv når materien må takke for seg. Å tro at bevisstheten - som observerte dette fysiologiske fenomen av levende materie også blir til ingenting når den fysiologiske organismen ånder ut. Jeg har en fornemmelse av at det ikke er helt slik.
Med denne troen så er den tilsynelatende frihet og stopp på all lidelse - som selvmord for noen kan representere - en illusjon. Selvmord - et møte med døden mens ens sinn er fylt av lidelse, sorg, sinne, motløshet eller hat - er ikke kunsten å dø.
Kunsten å dø kan bare læres gjennom kunsten å leve. Behersker man kunsten å møte livets medgang og motgang med et harmonisk og balansert sinn, så er forutsetningen til stede for å kunne møte døden med samme type sinn.
Man må møte livet. Man kan ikke flykte fra lidelsen. Man må møte den.
Jeg er smertelig klar over at lidelsen i livet til mange mennesker er uutholdelig. Jeg forstår meget godt tanken på selvmord og den tilsynelatende frihet fra lidelse som en slik handling kan representere.
Likevel så tror jeg veien ut av lidelsen går gjennom å akseptere, møte og å bekjempe - ikke ved å flykte hodestups i døden.
Jeg har erfaring ved å jobbe på psykiatrisk klinikk. Og der møter man ofte mennesker som lider meget. Jeg forstår meget godt at tanken på selvmord kan virke nærværende i en slik situasjon. Samtidig så har jeg observert hvordan enkelte har reist seg fra asken, uten at det har vært videre lett, men at ting sakte har begynt å snu. Og at man begynner å blomstre.
En venn av meg gikk i krise for noen år siden. Han sluttet jobben, startet i terapi osv. Hele prosessen tok år. Han har alltid vært en svært populær og godt like person. Han er velskapt og godt likt av jenter. Og har tilsynelatende alltid spredd god stemning rundt seg. Tilsynelatende lykkelig og smilende. Men inni seg har han følt en tomhet, følt at livet var meningsløs. Selvmordstanker var tilstede. Han fortalte meg at når han kjørte bil så kunne han ofte fantasere om å kjøre inn i en fjellvegg eller lignende. Da alt virket så tomt og meningsløst.
For mange så var det svært rart at denne personen som var så populær og godt likt og tilsynelatende lykkelig, ble innadvent og deprimert. Noen stilte spørsmål med hans søken og om terapien han gikk i virket (han ble jo tilsynelatende bare mer deprimert, fikk også sosialangst osv.). Etterhvert startet min venn også med meditativ praksis ved siden av terapien.
Det som foregikk i denne prosessen sier han selv var et møte med mørket inne i han selv. Han hadde hele livet levd borte fra hans indre - flyktet fra mørket i han selv - helt til krisen innhenten han. Prosessen å møte seg selv, og å også innlemme det fortrengte mørket i ens person, bli et helt menneske, kan være tung.
Det siste halvannet året så har jeg sett at min venn har blomstret mere og mere til. Det er godt å være i hans nærhet. Han har fått et stort rom i seg. En visdom. Han sier han aldri har hatt det så bra. At han føler en dyp indre glede ved bare å være til.
Han fortalte meg her om dagen at han har en overbevisning om at døden ikke finnes. At livet er evig. Han hadde kommet til denne erkjennelse. Videre fortalte han at han hadde mistet sin redsel for å dø. Det tok litt tid før jeg skjønte hva han mente. Han snakket om at i tiden da han følte en meningsløshet og tomhet - og tanker om selvmord - så bunnet dette i en redsel for å dø - som er det samme som redsel for å leve. At nå hadde denne kimen til angst forlatt han. Og en stor frihet tatt dens sted.
Jeg skjønte med dette at min venn virkelig har blitt befridd. Blitt hel. Hans vesen og livsførsel vitner også om dette.
At denne krisen rammet han har med andre ord vært en velsignelse. Han flyktet hele livet fra en indre tomhet og meningsløshet. Og ved å møte den ble alt tilsynelatede først værre og mere overveldende - men gjennom prossessen har han bekjempet den. Og ved dette også bekjempet redselen for livet og døden.
JAh.
Han er blitt en inspirasjon for meg - og jeg håper han kan være til inspirasjon for noen andre her på forumet.