Politikk engasjerer meg. Jeg blir som regel ikke spesielt engasjert i enkeltsaker eller partipolitikk - og selv om jeg gjerne liker å følge med på hva som foregår i verden, bryr jeg meg ikke stort om hvilken vei ting går i alle disse sakene verdens folkevalgte håndterer. Det som engasjerer meg er prosessen rundt alle disse avgjørelsene - politikerene som i et øyeblikk fremstår som mer naive enn Miss Teen USA-kandidater og i det neste gjennomfører manøvre som ville fått Machiavelli til å måpe og til sist oss forvirrede velgere som til slutt tar valg uten å helt forstå dem.

Det er en veldig god grunn til at stemmegivningen under valg er anonym. Allikevel har veldig mange mennesker ingen problemer med å stolt erklære tilhørighet. Jeg antar det er nok en del av den nye tiden, hvor personlig bare er en merkelapp som betyr at tingen snarlig kommer til å havne på en blogg, et diskusjonsnettsted eller facebook. La det ikke være noe tvil om det - politiske meninger, uansett hva det virker som i gjerningsøyeblikket, handler minst like mye om identitetsbygging som det handler om å peke ut veien til en ideell fremtid. Hvor mye av folks meninger er kompensasjon for egne mangler og forsøk på å rettferdiggjøre ting ovenfor sin egen samvittighet? Og hvor mange går ikke rundt og proklamerer engasjement for å virke litt mer spennende? Er du ikke vittig, pen eller har talenter? Det nest beste alternativet er definitivt engasjement. Enkelte ungdomspartier må nesten være en salig blanding av naive jenter og gutter som vil imponere dem. Skråsikkerhet er en fin rus.

For å si det rett ut: Politikk skremmer meg. Jeg skjønner ikke hvordan det skal være mulig for et enkeltmenneske å ta avgjørelsen om hvordan ting skal styres på alle plan. For de fleste saker er det ikke bare to, men titalls ulike polariserte synspunkter - alle med et solid sett begrunnelser og teorier som alle motsier hverandre. Å sette seg nøye inn i kun en av enkeltsakene som får sine femten minutter på den politiske agendaene vil ta en evighet og i dag bombarderes vi av hvor mange viktige saker hver dag? Tre? Fire? Det er langt på vei umulig å sette seg godt nok inn i en sak for å ta en sikker avgjørelse om hva man bør mene, noe ofte ytterst ulike synspunkter blant fagmennesker på sine fagområder illustrerer. Hvordan skal da enkeltmennesker ha et håp om å kunne velge det "riktige" sett rasjonaliseringer og samtidig avvise en haug logiske argumenter og fakta som sier det stikk motsatte? Jeg håper virkelig ikke svaret ditt er magefølelsen, for da kan vi like gjerne pakke sammen demokratiet først som sist og håpe at byttelappen fremdeles gjelder.

Noen mennesker er forbannet med evnen til å virkelig bli engasjert. En norsk toppolitiker, som jeg ikke skal navngi fordi jeg ikke gidder å lete fram intervjuet jeg leste, merket seg at det var tilfeldigheter som gjorde at hun havnet i det partiet hun havnet. Du møter opp til ett ungdomspartimøte og så, noen kalkulert følelsesmessige ord senere, har du svelget snøret med agn og det hele. Noen forførende ord, et verv i ungdomspartiet som sekstenåring og plutselig er du statsministerkandidat som nærmer seg 50 med flere tiårs trening i å ignorere noen fakta og elske andre. Jeg kan umulig være den eneste som våkner opp hver morgen litt smånervøs på hva disse tullingene har funnet på nå?

Det jeg er sikrest på i all min forvirring er at tilhørighet i ytterpunktene er et sykdomssymptom. Om det er en traumatisk hendelse i barndommen eller en generell predisponering til å behandle fakta som godteri i løsvekt som får folk til å søke til det ekstreme, vet jeg ikke. Alt jeg vet er at jeg har vanskelig for å se for meg de tankeprosessene som lar en person ha vurderingsevnen inntakt og samtidig tilfeldigvis alltid velge ytterpunktene i tråd med partiprogrammet helt selvstendig. Og det at det gjerne finnes en hel flokk av disse, som kommer til de samme vurderingene helt uavhengig av hverandre, det må sies å være et sant mirakel!

Jeg vet ikke helt hva jeg prøver å komme frem til, annet enn at jeg ikke helt forstår hvordan det er mulig å ikke til enhver tid tvile på avgjørelser og vurderinger - både politiske og personlige samt de som relaterer til kjøp av skorpioner. Vi blir oppfordret til å ha meninger, til å kjempe for det vi tror på - men den viktigste evnen, evnen til å tvile og å ikke mene noe om noe før alle fakta foreligger (gjør de noensinne det?) blir ikke satt pris på. Du skal mene, du skal være engasjert sies det, kanskje fordi det er engasjerte mennesker som prøver å bringe idealer videre mens tenkende sinn synes det er for galt å la sin egen tvil gå i arv. Det blinde engasjementet er en pest som med jevne mellomrom hjemsøker vår stakkars klode og mens apatien har hatt et solid grep om oss i de siste tiårene, virker det som om det blusser opp igjen for alvor nå. 9/11, Islam, terror, global oppvarming, morderbier og atomvåpen. Mens verden koker er det greit å ha et kaldt hode.

Personlig mener jeg at det og være engasjert er bra. Men det er når du blir politiker du begynner og bli dum.

ProtoZ: Politikere er nok ikke dumme (de fleste i alle fall, noen er jo bare programmerte roboter), men du behøver likevel ikke ha særlig høy utdannelse for å havne på stortinget (ikke at det nødvendigvis har noen sammenheng med intelligens eller samfunnsforståelse...). Nå skal det sies at jeg har bare blitt fortalt om undersøkelser hos Møre og Romsdals 9 representanter, og jeg husker ikke nøyaktig kriteriene for "høy/god utdannelse", så jeg skal absolutt ikke være for bastant... Uansett, det jeg prøver å si er at man kanskje ikke alltid trenger være smart for å være toppolitiker.

Så sant, så sant. Husker en jente i klassen min på vgs som hadde nesten null kjennskap til politikk og den tids aktuelle saker, det eneste som var viktig for henne var å alltid presisere at hun ikke hadde noen som helst fordommer ( i tilleg til å være en dødsirriterende fjortisjente som whinet om kjæresten sin, og definerte Stockholmsyndromet som å være altfor sjalu på nevnte make). Uansett, denne jenta pratet litt med en jevnaldrene SU-fyr og han overtalte henne til å bli med på et lokalt SU-møte. Så, dagen etter i geografien diskuteres hvordan en skal "redde miljøet/verden". Denne jenta, som tidligere ikke har visst verken hvorfor klimaet forandres eller hva følgene kan være, begynner å spy ut drøssevis av forslag til innskjerpinger osv. Senere, i samfunnsfagen, siterer hun nærmest hele SVs partiprogram under en "diskusjon" om politikk. Det var tydelig at ikke hadde en anelse om bakgrunnenstoffet o.l., men hun visste hva partiet hun hadde vært på ett møte med sa, og det var da hennes meninger (for resten av livet?). Av og til føles det litt som om partier rekrutterer på litt samme måte som Vigrid .
Nå blir det kanskje feil av meg å bruke én person for å definere alle ungdomspolitikere (hvis det var det jeg ville fram til), men mitt inntrykk er i alle fall at det sitter manges slike zombier i alle våre politiske partier.
Beklager hvis jeg bare gjentok det du skrev.

Min erfaring er at man i ungdomspartiene( i motsetning til i moderpartiene) står man friere til å komme med forskjellige konklusjoner. Ungdomspartiene skal påvirke moderpartiene og det er derfor de 2 har såpass forskjellige manifester. Folk med styreverv o.l forplikter seg til å programmere partiets/ungdomspartiets manifest/program i offentligheten har ofte ikke muligheten til å ta en annen konklusjon enn partiets.

Heldigvis har vi sentralforvaltningen som kompenserer for mange av de folkevvalgtes mangler og ignoranse.

I departementene og tilsynene er det ansatt mange mennesker etter kvalifikasjoner, dette er dyktige fagfolk med lang utdannelse, som regel innen samfunnsvitenskap, jus eller økonomi. Disse menneskene har som jobb å utrede og rådgi arbeidsgiverne, altså de respektive ministrene, om de sakene regjeringen foreslår. Når en lov er vedtatt er det også disse personene som setter igang med å iverksette denne. Ansatte i sentralforvaltningen skal i utgangspunktet være et nøytralt redskap for den til en hver tid sittende regjering.

Politikerne lytter som regel til disse fagfolkene, men ikke alltid. Et godt eksempel på dette er den frastøtende moralske symbolsaken "kriminalisering av sexkjøp" hvor politikerne blindt har oversett alt av forskning og råd fra fagpersonell, ikke minst også hva de impliserte mener om saken.

At partipolitikk er kjedelig og fremstår som meningsløst tåkeprat og moralisering forstår jeg godt.

Jeg vet ikke om jeg vil ha politikere som skal inn i politikken bare for å tjene penger heller da. 1.3 millioner er mer enn nok i lønn til en statsminister IMHO. Hvis næringslivstopper ikke vil gå inn i politikken fordi det er for lite penger der, så kan jeg klare meg fint uten dem. Om jeg hadde vært politiker hadde det ikke vært for pengene, de bryr jeg meg svært lite om; da hadde det heller vært for makten. Neida

I fare for å gå noe OT: Hva med et system lignende det sveitsiske? Nå har jeg ikke satt meg skikkelig inn i det, men det fungerer jo for et land med over 7 millioner innbyggere, så hvorfor ikke her?

Ja, uten fagmennesker hadde nok ting aldri fungert. Jeg synes at det er dumt at det stadig blir flere politikere som kun har skolering fra ungdomspartier/internt samt en universitetsgrad i økonomi el. av liten betydning. Helst burde ministerpostene innehas av noen med både diplomatiske evner og en fagbakgrunn innenfor det de styrer. Man kan alltids drømme...

En ministerpost burde bare de mest erfarne politikerene blitt tildelt, men når det gjelder resten av regjeringen, synest jeg det er flott å ha unge og engasjerte, gjerne uerfarne politkere. Dette virker jo bare positivt inn i vedtakene dem gjør. Blir kanskje litt det samme som at det er viktig med forskjellige partier også.