Dette høres kanskje ut som et rart spørsmål, men jeg prøver meg likevel.

De siste par årene har jeg blitt klar over at jeg trolig drikker noe over gjennomsnittet. Jeg drikker rundt en 3-4 dager i uken, dritings i helgene og opp til en 4-5 halvlitere i ukedagene. Setting er som regel fest/byen/konserter/andre sosiale sammenkomster i helgene og chille hjemme med musikk/tv i ukedagene.

Jeg forstår at dette er et usunt drikkemønster, både mengde og hyppighet særlig i helgene. Det jeg dog sliter med å forstå er hvorfor jeg drikker så mye. Det er ikke slik at jeg sitter å bevisst prøver å døyve sorger eller noe, men likevel føler jeg til tider at jeg grenser til å være alkoholiker. Hvordan kan jeg finne ut hva som gjør at jeg drikker slik jeg gjør? Jeg har ikke lyst til å stoppe heller, er likegyldig til tanken om at det er "farlig". Hvorfor er jeg ikke mer bekymret, og hvorfor er jeg ikke selv klar over årsaken til drikkingen?

Mvh

Det kan være flere årsaker til at noen drikker mer enn gjennomsnittet. Det kan være lurt å begynne med å reflektere over ditt forhold til alkohol og forsøke å identifisere eventuelle mønstre eller utløsere for at du drikker. Dette kan inkludere undersøking av dine tanker, følelser og din oppførsel før og etter du drikker.

Det kan også være nyttig å søke støtte og råd fra en profesjonell, for eksempel en lege, terapeut eller en rådgiver for avhengighet. De kan hjelpe deg med å få et bedre innblikk i din egen situasjon og gi deg veiledning om hva du kan gjøre for å endre ditt drikkemønster dersom du ønsker det.

Det er viktig å merke seg at bekymring rundt alkoholforbruk kan variere fra person til person. Noen mennesker kan være mer bekymret for helsen og potensielle konsekvensene av overdreven drikking, mens andre kan være mindre bekymret. Hver person har sin egen opplevelse og forhold til alkohol. Hvis du er bekymret for ditt eget drikkemønster, kan det være verdt å undersøke nærmere, selv om du for øyeblikket ikke føler deg spesielt bekymret.

Uansett hva du velger å gjøre, er det viktig å prioritere din egen trivsel og helse. Hvis du føler at ditt drikkemønster påvirker din livskvalitet, relasjoner eller fysiske helse, kan det være lurt å vurdere å søke hjelp og undersøke mulighetene for endring.

Du grenser ikke, du ER en alkoholiker. Ikke ment for å være slem, men det er bare fakta. Sorry mac

Du er vel ikke bekymret fordi du har holdt såpass kort som du har gjort, og mengdene er ikke over høydene sett i forhold til som resten av landet holder på hver eneste uke. Hva tror du selv er årsaken da? Når du gidder å ta deg tid til å lage en tråd om det så mener jeg du ikke er helt ubekymret heller, årsaken kan være noe underliggende eller at du bare er student

for å finne det svaret når jeg lurte på det samme selv måtte jeg gå gjennom livet mitt fra start til nåværende dato med et objektivt og følelsesløst syn. Da fant jeg ut akkurat hvorfor, men det tok mange år.

Alkohol er lett å like og det er lett å drikke på seg et problem. Har livet vært decent og alkoholen egentlig bare er der for å nyte ting litt ekstra, så trenger det nødvendigvis å være noe mer enn det.

Du prøver ikke bevisst å døyve sorg eller følelser sier du. Er du klar over at det på absolutt ingen måte er det samme som at du ikke driver og flykter fra følelser eller noe annet?
Aner ikke noe om hvordan oppveksten din har vært og livet ditt forøvrig, men det er tett med ting fra familiære forhold som kan bidra til mye bagatellisering av deg selv og mye annet. Også er det massevis av forskjellige traumer som kan bidra til behov for å flykte. Eller så er det alltid mulig å bruke rus til å gjøre ukomfortable situasjoner mer komfortable.

Uansett hva årsaken(e) er så er det du og kroppen din som vet svarene. Men, det er som regel nyttig og nødvendig med assistanse fra terapeut, lege eller annet for å finne veien til slike svar.

Jeg begynte på samme måte som der du er nå, dvs at helga var hakket lengre enn for folk flest, og jeg tok meg 4-7 enheter på ukedager når jeg syntes jeg fortjente «belønning» eller for å prestere over evne de dagene ting måtte gjøres, men jeg ikke hadde overskudd. Det skulle etterhvert vise seg at jeg hadde adhd, og jeg har dessuten en relativt omfattende traumehistorikk (sistnevnte var jeg klar over).

Etter mye om og men, og selvrefleksjon, har jeg kommet frem til at årsaken til egen drikking (12-18 halvlitere daglig, fordelt på skarve 55 kg kvinne), er like enkelt som det er vanskelig; min egen verste fiende er og blir meg. Jeg ønsker å være glad i meg selv, men jeg vet ikke hvordan. I det ligger det at selvdialogen min er gjennomgående negativ (tross at jeg forsøker å argumentere imot), at jeg aldri føler jeg er tilstrekkelig og at jeg ofte ikke har den fjerneste anelse om hvorfor noen vil ha noe med meg å gjøre. Jeg har ikke enda knekt koden for å trives som meg selv helt edru, men jeg er nå kommet til ett punkt hvor jeg tenker at nå må jeg faktisk be om hjelp.

Den største feilen jeg har gjort her i livet er å tro jeg kan bære alt her i verden helt alene. Det er noe jævla pølsevev. Jeg tror ofte rusmisbruk munner ut av en grusom cocktail av skam og isolasjon, man skal selvsagt være forsiktig med å generalisere, dette er likevel min opplevelse og noe jeg har observert hos andre likesinnede.
No man is an Island liker jeg å si til folk, nå er det på tide å etterleve det selv.
Jeg håper at du finner ut av hvor skoen trykker hen, for du som jeg fortjener og ha det bedre. Som 50-vent så treffende sa; «Sun wouldn’t be special if it wasn’t for rain».
Jeg tenkte vanvittig lenge inn i eget hinsides alkoholbruk at det bare var gøy eller fortjent. Det er en spinnvill måte å forholde seg til forbruk ala 12-18 halvlitere daglig. Jeg blir ikke full engang mer, det er utelukkende vedlikehold, og flaut nå.
Snu i tide, jeg angrer på at jeg ikke gjorde. Nå ærre enda vanskeligere å kutte ut, fordi jeg veit hva de første 2-3 døgna uten innebærer. Dette ble mer personlig enn tenkt, men fuck it, kanskje det kan hjelpe noen der ute og forhåpentlig meg.

alkohol er som heroin , man får lykkestoffer utløst i hjernen og en blir avhengig, tilslutt kan en ikke nyte livet uten fordi da føler man seg lav, og helt tilslutt må man ha mer og mer og en oppnår mindre lykkefølelse for hvert år som går , men en klarer likevel ikke stoppe

Det er en kraftig overdrivelse. Jeg har drukket siden jeg var 14, jeg får ikke vondt i sjela, heller ikke noen andre plasser for den slags skyld om jeg ikke drikker på noen uker, ei blir jeg veldig glad av å bli rusa på alkohol. Om jeg vil bli full trengs det mindre nå enn når jeg var 20.

Bare. Slutte eller kutte ner så er du ikke alkis mer. Veldig enkelt. Men man trenger ikke bråstoppe, bare ta en og en dag og kutte 1 pils i uken. Man finne fort ut hva man vil og om man klarer det. Ellers må man søke profesjonell hjelp. Men ville ikke oppsøkt lege og sagt at du sliter med alkohol. For da kan lappen ryke. Og man får det på legehistorikken din

Lykkefølelsen når man er avhengig består stort sett av at man blir frisk.
Den overgangen fra å være abstinent og jævlig, til å bli normal.

Dette kan oppleves som euforisk når det går fort nok, etterhvert er denne overgangen det man lever for. Ikke rusen, men overgangen.

Nå var jeg ganske klokkeklar på at dette var alternativ og ikke sånn at alle trenger å ha en hard oppvekst.
Samtidig så vet jeg at man ikke trenger å ha en hard oppvekst for å ha en oppvekst med vesentlige mangler av menneskelige behov. Altså, bli sett, hørt, følelsesmessig speilet, anerkjent og inkludert.

Selv vet jeg mye om både det og det å ha en hard oppvekst etter å ha møtt og kjent mange med problematikk knyttet til alt som er nevnt. Noen av de har intense rusutfordringer, andre har det ikke.

Jeg kom ut til samboeren min om alkohol problemet i håp om støtte, hun støtter meg som faen og har selv kuttet ut alkoholen for min del. Jeg er på en periode uten alkohol for å finne meg selv, har ila siste 6 årene aldri hatt 2 ukers opphold fra alkoholen! For meg var alkohol noe som gjorde en bra dag bedre, eller en dårlig dag bra.

Alkohol var en belønning for en hard dag på jobb, mye møter og etter hard treningsøkt, eller når været var kjempe fin eller når det regnet. Har en unnskyldning på å drikke uansett hva.

Viktigste for meg er ikke helsen, men et håp om fremtid uten rusen. Jeg vil ikke våkne opp på en lørdag og hele jævla lørdagen er ødelagt pga fredagen. Skal sies jeg sliter mest i helger nå, hver fredag eller lørdag er det nesten som om hjernen bare: YAAAAY! ØL time også lager hjernen en sinnsykt unnskyldning til hvorfor jeg skal drikke.

Mitt liv er veldig mye press, driver eget selskap med ansatter og har mye investert i ulike assets som heletiden endre seg. Enkle mnd jeg er nær en konkurs mens andre mnd er det bra. Livet kan bli for mye av og til, og for meg er alkohol en måte å koble vekk fra daglig-livet. Kjenner jeg savner øl bare å skrive det her

Et skikkelig Chat-GPT-svar