Hei, nFF!
Klokken er 03:35 i skrivende stund. Hele rommet mitt oser av svidd gummibåt, og jeg klarer ikke sove før jeg får skrevet ned dette. Jeg presenterer mitt tredje forsøk på DMT. Også denne rapporten blir en smule kort. Det kommer vel ikke som en overraskelse da turene er relativt kortvarige (10 minutter for min del). Here goes.
Vi var fire stykker. Jeg, et kjærestepar og en spesielt utvalgt tripsitter. Hendelsen fant sted på rommet mitt, som jeg har innredet spesielt til slike anledninger. Blant annet tapet med ganske spesielt mønster, et teppe fra Shangri La med Cannabissymbol og lys som skifter i ulike farger. Ganske trippy fra før, med andre ord. Ingen mangel på sprituell og sjelelig stemning. Etter at tripsitter har tatt seg en joint bestemmer vi oss for å legge ut på reisen. Fyrer opp, en etter en. Ingen av oss greier det denne gangen. Det er ganske åpenbart at vi absolutt ikke greide å holde den lenge nok.
Neste plan var å spise litt frukt, øve oss litt på mulige teknikker og vente lenge nok til å kunne forsøke igjen.
Jeg visste at dette var siste sjanse. Vi kjørte på med 50 mg, og lot det stå til. Jeg holdt det inne til jeg følte at jeg sto på dødens terskel. Det er akkurat den følelsen jeg må se etter for å nå gjennom. Jeg har hatt den følelsen før, og det var når jeg trodde at jeg var iferd med å drunke. Man kjenner at kroppen overgir seg helt og bare lar seg flyte med. Ingen redsel, frykt eller lignende. Det bare skjer. Når saker og ting virkelig begynner å skje er det som en tikkende bombe. En, to, tre, pust. Eksplosjon! Som å bli skutt med en ballistisk missil inn i noe helt absurd virkelighet. Alt fløt sammen og gikk i ett. Innhyllet i så intense og fargerike omgivelser at jeg et øyeblikk følte at jeg måtte kaste opp. Cannabissymbolene boltret og lekte seg i noe som kunne virke som hele rommet. Det visuelle kan ikke sammenlignes med noe annet jeg har prøvd. Dette er så klart og tydelig. Du kan ikke selv styre/kontrollere det du ser eller ignorere det på noen som helst måte. Det er ingenting annet å gjøre enn å la Dimetyltryptaminet lede dansen. Dette er ikke tango for to. Jeg kunne ikke tro det jeg så, og jeg kunne absolutt ikke forklare det. Det trengte jeg i grunnen heller ikke da vennene mine var helt på det samme nivået.
Når "onset" startet var det ingen annen mulighet enn å synke sammen i en ubevegelig haug på sengen. Alle tre, på rekke og rad. Kroppsdelene føltes myke, bevegelige og flytende på en måte. Vi lå inntil hverandre og følte at vi nærmest gikk i ett og ble en og den samme. En bølge av varme traff meg umiddelbart, og jeg kunne kjenne energien strømme gjennom meg. Å registrere hvor eller i hvilken stilling kroppen lå var overhodet ikke mulig. Og jeg aner lite om når jeg hadde øynene åpne. Det lot ikke til å spille noen rolle. Tripsitter måtte åpne døren. Jeg kjente at det var veldig anstrengende å puste men selv om det var en smule ubehagelig skremte det meg overhodet ikke. Vi tittet litt rundt og utbrøt et par fraser om hvor sykt og ufattelig det var. Tripsitter bestemte seg for å sette på musikk da han så hvor vi var på vei. Han kunne lese oss som en åpen bok, og var rett og slett det beste valget vi kunne tatt. Alle tre følte at han var like mye med på turen som oss. Fantastisk å føle at man deler en slik opplevelse med alle i rommet. Valg av sang var No Turned Unstoned av Shpongle. Valg av tittel er inspirert av den. Låten trengte seg virkelig dypt inn i sjelden, og leverte sitt budskap. Snakket til meg. Fortalte noe mystisk og betydningfullt. Som om den ville veilede meg gjennom turen.
Like a mad man groping in a dark room.
Seek the light to burn away the gloom.
I've lost my mind but my feelings are true.
Everything I do I offer to you.
Now I've found you we could make our own luck.
Devouering first so I shall eat you up.
Come close your eyes from this dreams.
Reality is ripping at the scenes, ripping at the scenes.
Til slutt ble det så intenst at jeg var glad det ikke ville vare i mer enn de korte minuttene. Hvis min fenomenuelle verden hadde vært preget av såppas sanseforvrengte oppfatninger som ikke samsvarer den virkeligheten vi er vandt med tror jeg at jeg hadde blitt ute av stand til å klare noe som helst. Jeg fikk knapt frem noen ord. Disse hallusinasjonene var som et nytt strøk med maling over verden. De framtrer med full livaktighet, og nesten pålitelig, realistisk. Min subjektive oppfatning var nå i drastist endring grunnet sanseprosessen og bevisstheten. Jeg hadde disse i et par minutter etter etter at de andre hadde klarnet opp. Jeg fikk meg et realt trekk. Ansiktet til tripsitter var ganske spesielt å se på. Øynene hans var grønne.
Og det er vel rundt her historien slutter. Hjertet mitt hamret fremdeles som en slegge i brystet, og det var som å ha våknet fra en veldig intens drøm uten å noen gang ha falt i søvn. Eller kanskje litt som å bli gjennopplivet fra dødens terskel. Det kan på ingen måte forstås ved å lese dette da jeg ikke kan gjenfortelle det på en måte som rettferdiggjør stoffet. Tankene jeg hadde under turen er vel kanskje noe av det vanskeligste å forklare. Vel, uansett. Det var alt for denne gang. Nå får jeg lufte rommet før nesen går berserk.
- Lucy
http://i56.tinypic.com/2d7xbep.jpg
Klokken er 03:35 i skrivende stund. Hele rommet mitt oser av svidd gummibåt, og jeg klarer ikke sove før jeg får skrevet ned dette. Jeg presenterer mitt tredje forsøk på DMT. Også denne rapporten blir en smule kort. Det kommer vel ikke som en overraskelse da turene er relativt kortvarige (10 minutter for min del). Here goes.
Vi var fire stykker. Jeg, et kjærestepar og en spesielt utvalgt tripsitter. Hendelsen fant sted på rommet mitt, som jeg har innredet spesielt til slike anledninger. Blant annet tapet med ganske spesielt mønster, et teppe fra Shangri La med Cannabissymbol og lys som skifter i ulike farger. Ganske trippy fra før, med andre ord. Ingen mangel på sprituell og sjelelig stemning. Etter at tripsitter har tatt seg en joint bestemmer vi oss for å legge ut på reisen. Fyrer opp, en etter en. Ingen av oss greier det denne gangen. Det er ganske åpenbart at vi absolutt ikke greide å holde den lenge nok.
Neste plan var å spise litt frukt, øve oss litt på mulige teknikker og vente lenge nok til å kunne forsøke igjen.
Jeg visste at dette var siste sjanse. Vi kjørte på med 50 mg, og lot det stå til. Jeg holdt det inne til jeg følte at jeg sto på dødens terskel. Det er akkurat den følelsen jeg må se etter for å nå gjennom. Jeg har hatt den følelsen før, og det var når jeg trodde at jeg var iferd med å drunke. Man kjenner at kroppen overgir seg helt og bare lar seg flyte med. Ingen redsel, frykt eller lignende. Det bare skjer. Når saker og ting virkelig begynner å skje er det som en tikkende bombe. En, to, tre, pust. Eksplosjon! Som å bli skutt med en ballistisk missil inn i noe helt absurd virkelighet. Alt fløt sammen og gikk i ett. Innhyllet i så intense og fargerike omgivelser at jeg et øyeblikk følte at jeg måtte kaste opp. Cannabissymbolene boltret og lekte seg i noe som kunne virke som hele rommet. Det visuelle kan ikke sammenlignes med noe annet jeg har prøvd. Dette er så klart og tydelig. Du kan ikke selv styre/kontrollere det du ser eller ignorere det på noen som helst måte. Det er ingenting annet å gjøre enn å la Dimetyltryptaminet lede dansen. Dette er ikke tango for to. Jeg kunne ikke tro det jeg så, og jeg kunne absolutt ikke forklare det. Det trengte jeg i grunnen heller ikke da vennene mine var helt på det samme nivået.
Når "onset" startet var det ingen annen mulighet enn å synke sammen i en ubevegelig haug på sengen. Alle tre, på rekke og rad. Kroppsdelene føltes myke, bevegelige og flytende på en måte. Vi lå inntil hverandre og følte at vi nærmest gikk i ett og ble en og den samme. En bølge av varme traff meg umiddelbart, og jeg kunne kjenne energien strømme gjennom meg. Å registrere hvor eller i hvilken stilling kroppen lå var overhodet ikke mulig. Og jeg aner lite om når jeg hadde øynene åpne. Det lot ikke til å spille noen rolle. Tripsitter måtte åpne døren. Jeg kjente at det var veldig anstrengende å puste men selv om det var en smule ubehagelig skremte det meg overhodet ikke. Vi tittet litt rundt og utbrøt et par fraser om hvor sykt og ufattelig det var. Tripsitter bestemte seg for å sette på musikk da han så hvor vi var på vei. Han kunne lese oss som en åpen bok, og var rett og slett det beste valget vi kunne tatt. Alle tre følte at han var like mye med på turen som oss. Fantastisk å føle at man deler en slik opplevelse med alle i rommet. Valg av sang var No Turned Unstoned av Shpongle. Valg av tittel er inspirert av den. Låten trengte seg virkelig dypt inn i sjelden, og leverte sitt budskap. Snakket til meg. Fortalte noe mystisk og betydningfullt. Som om den ville veilede meg gjennom turen.
Like a mad man groping in a dark room.
Seek the light to burn away the gloom.
I've lost my mind but my feelings are true.
Everything I do I offer to you.
Now I've found you we could make our own luck.
Devouering first so I shall eat you up.
Come close your eyes from this dreams.
Reality is ripping at the scenes, ripping at the scenes.
Til slutt ble det så intenst at jeg var glad det ikke ville vare i mer enn de korte minuttene. Hvis min fenomenuelle verden hadde vært preget av såppas sanseforvrengte oppfatninger som ikke samsvarer den virkeligheten vi er vandt med tror jeg at jeg hadde blitt ute av stand til å klare noe som helst. Jeg fikk knapt frem noen ord. Disse hallusinasjonene var som et nytt strøk med maling over verden. De framtrer med full livaktighet, og nesten pålitelig, realistisk. Min subjektive oppfatning var nå i drastist endring grunnet sanseprosessen og bevisstheten. Jeg hadde disse i et par minutter etter etter at de andre hadde klarnet opp. Jeg fikk meg et realt trekk. Ansiktet til tripsitter var ganske spesielt å se på. Øynene hans var grønne.
Og det er vel rundt her historien slutter. Hjertet mitt hamret fremdeles som en slegge i brystet, og det var som å ha våknet fra en veldig intens drøm uten å noen gang ha falt i søvn. Eller kanskje litt som å bli gjennopplivet fra dødens terskel. Det kan på ingen måte forstås ved å lese dette da jeg ikke kan gjenfortelle det på en måte som rettferdiggjør stoffet. Tankene jeg hadde under turen er vel kanskje noe av det vanskeligste å forklare. Vel, uansett. Det var alt for denne gang. Nå får jeg lufte rommet før nesen går berserk.
- Lucy
http://i56.tinypic.com/2d7xbep.jpg
