Sitat av
Provo
Når du snakker om at fenomenene er observasjonsavhengige, så er det ikke observasjon slik vi tidligere har snakket om. Det krever ikke et observerende sinn. Denne effekten dreier seg om at når man måler et system, så vil målingen påvirke systemet. I kvantemekanikk gjør dette seg gjeldende hovedsakelig gjennom Heisenbergs uskarphetsprinsipp, som populært eksemplifisert i blant annet dobbelspalteeksperimentet. At dette ikke er intuitivt betyr selvfølgelig ikke at det skal være guder involvert. Jeg må si jeg blir nysgjerrig på om du egentlig kan nok kvantemekanikk til å kunne konkludere slik du gjør, eller om du bare tar det på løse new-age-rykter og tradisjonelle misforståelser.
Nei, guder er ikke involvert i moderne fysikk, men mange av fortolkningene som kvantemekanikken tillater, impliserer en observatør som et nødvendig element i "kollaps av bølgefunksjonen". I en viss forstand er det feilaktig å si at målingen påvirker kvantefysiske systemer på grunn av usikkerhetsprinsippet, siden vi her ikke snakker om en kausal påvirkning, men en ikke-lokal effekt som involverer såkalt sammenfiltring av partikler med vilkårlig distanse til hverandre, der måling på en av partiklene resulterer i kollaps av alle de andre, dvs. determinerer hvilke egenskaper de inherent besitter. Dette umuliggjør "objektive" partikler (i din forstand av dette begrepet).
Hvordan vi velger å definere "observasjon" er avhengig av fortolkning (hvorav det finnes mange), men det er i alle tilfelle vanskelig å argumentere for eksistensen av et observasjonsuavhengig univers ut i fra moderne fysikk, uansett hvilken metafysisk fortolkning man måtte foretrekke. De fleste av kvantemekanikkens opphavsmenn var krystallklare på dette punktet, som f.eks. Werner Heisenberg:
"
I think that modern physics has definitely decided in favor of Plato. In fact the smallest units of matter are not physical objects in the ordinary sense; they are forms, ideas which can be expressed unambiguously only in mathematical language."
"
One cannot go back to the idea of an objective real [material] world whose smallest parts exist objectively."
Pascual Jordan:
"
Observations not only disturb what has to be measured, they produce it. [...] We ourselves produce the results of measurement."
Eugene Wigner:
"
It is not possible to formulate the laws of quantum mechanics in a fully consistent way without reference to consciousness [...] It will remain remarkable in whatever way our future concepts may develop, that the very study of the external world led to the conclusion that the content of consciousness is an ultimate reality."
Sitat av
Provo
Jeg vil tvert i mot si at du forsøker å forutsette dualisme, mens jeg påpeker at dette er en påstand av religiøs art. Den vil derfor ikke bli behandlet som noe annet.
Dualisme oppstår i det man postulerer noe utenfor sanseverdenen, det være seg f.eks. Gud, sjelen eller en ytre observasjonsuavhengig verden. Du altså dualist når du postulerer eksistensen av en objektiv verden (i din spesielle forstand).
Sitat av
Provo
Jeg har ikke oversett den. Jeg har argumentert mot dine påstander om at vitenskapen ikke konvergerer mot virkeligheten, men jeg har også presisert at vi aldri kan vite helt sikkert om den teoretiske modellen vår er fullstendig riktig. Det viktige er at vi alltid kan luke ut feil. For eksempel kan du ha en hypotese om at tunge legemer faller raskere enn lette legemer i vakuum. Dette kan man teste, og hypotesen er som kjent feil, og en teoretisk modell som inneholder en regel som sier at tunge ting faller like fort som lette ting vil være nærmere virkeligheten enn en som sier at de ikke gjør det, hvis alt annet er likt. Etterhvert som man luker ut feilene vil den teoretiske modellen stadig nærme seg virkeligheten – som er definisjonen på konvergens.
Eksemplet ditt med tunge legemer i vakuum holder ikke mål, siden en teoretisk modell av denne situasjonen ikke sier oss noe om hvorvidt modellen nærmer seg en observasjonsuavhengig verden, men kun forteller oss om hvordan slike legemer oppfører seg. Verken legemenes oppførsel eller fysikalitet befinner seg imidlertid i noen "ytre objektiv verden", men skapes av nervesystemet.
I det hele tatt er problemet med konvergeringshypotesen din er at det ikke finnes noen måte hvorved vi kan teste den vitenskapelig. Den er med andre ord en metafysisk påstand.
Hvis vitenskapelige teorier konvergerte mot en "sann" virkelighet, hvordan kan det da ha seg at teoriene opererer ut i fra
prinsipielt inkompatible premisser? Hvordan kan vi f.eks. forene kontinuitet med diskontinuitet?
Vitenskap er bare en stor lapskaus av ulike, ofte motstridende modeller som
prinsipielt ikke kan sammensmeltes. Man tar litt her og litt der, bygger et korthus med mange paradoksale rom, helt til alt plutselig en dag snus på hodet og raser sammen: en vitenskapsrevolusjon (i Kuhns forstand).
Teoriene i nye paradigmer har som regel ingen som helst likhet med de gamle, så hvor er kontinuiteten mellom teoriene som må ligge til grunn for en gradvis konvergens? Hvor er kontinuiteten mellom Newtons gravitasjonslov og Einsteins generelle relativitetsteori? Eller mellom den klassiske fysikken og den moderne? Den finnes ikke.
Så lenge en måling i fysikken ikke kan eksistere i isolasjon fra måleapparatene, og i visse tolkninger en menneskelig observatør, er det meningsløst å påstå at vitenskapelige målinger konvergerer mot en sann representasjon av noe absolutt ytre.
Werner Heisenberg:
"
The hope that new experiments will lead us back to objective events in time and space is about as well founded as the hope of discovering the end of the world in the unexplored regions of the Antarctic."
John Wheeler:
"
No elementary phenomenon is a real phenomenon until it is an observed phenomenon."
"
Useful as it is under everyday circumstances o say that the world exists 'out there' independent of us, that view can no longer be upheld. There is strange sense in which this is a 'participatory universe'"
Den samme konklusjonen må vi trekke når vi betrakter hjerneforskningen. Alt vi opplever oppstår dypt inne i nervesystemet, og de faktorene som trigger genereringen opplevelsene våre (stimuli), er fullstendig ukjente størrelser. Påstanden om eksistensen av en differensiert iakttagelsesuavhengig verden utenfor sanseorganene og hjernen, er derfor ren metafysikk, og har ikke noe med vitenskap å bestille.
Vitenskapen har aldri dreiet seg om å finne ut hvordan verden er i seg selv ("ding an sich"), selv om denne spekulative hypotesen var et viktig utgangspunkt. Det finnes ikke noe konsistent vitenskapelig verdensbilde, kun et knippe ofte paradoksale, men virksomme teorier og modeller man benytter seg av etterhvert som man får bruk for dem, avhengig av konteksten. Ethvert verdensbilde er metafysikk, vitenskap er metode.
Niehls Bohr:
"
There is no quantum world. There is only an abstract quantum description. It is wrong to think that the task of physics is to find out how nature is."
Sitat av
Provo
Det jeg sier er at du fremmer en religiøs påstand, ettersom du hevder en hypotese som ikke kan falsifiseres i seg selv; men like fullt kan den omformuleres til falsifiserbare hypoteser ved å helt enkelt snu spørsmålet. Jeg har allerede forklart hvordan jeg mener dette kan utføres, så jeg trenger vel ikke fortelle det en gang til.
Det er ikke noen grunnleggende forskjell på en religiøs og en metafysisk påstand, og som jeg har vist over, har også du en metafysikk som du forfekter. Det har vi i øvrig alle sammen, både ateister og religiøse (selv om du utvilsomt vil fortsette å benekte dette faktumet).
Sitat av
Provo
Din variant av hypotesen er ikke falsifiserbar, og kan derfor ikke avgjøres av vitenskapen direkte. En omformulering, derimot, gjør den sårbar for testing.
Nei, og det er heller ikke din påstand om en observasjonsuavhengig ytre verden. På et eller annet punkt i argumentasjonen er både du og jeg nødt til å komme trekkende med en påstand som ikke er falsifiserbar; et utgangspunkt, et premiss, en forutsetning, et aksiom. Verken alle dine eller alle mine påstander kan avgjøres av vitenskapen. Vi stiller dermed likt.
Sitat av
Provo
Det er ikke et spørsmål om etikk. Det er et eksempel som viser hvor absurde konsekvenser man får av din virkelighetsdefinisjon. Du kan ikke bare se på hvordan definisjonen gagner akkurat deg og din sak uten å se hva slags andre konsekvenser den får. Tenk på det som et reductio ad absurdum.
Hvis det ikke er et spørsmål om etikk, kunne du vel kanskje finne et litt mere nøytralt eksempel enn en selvmordsbomber som bilde på konsekvensene av erkjennelsesteorien min? "Guilty by association" er dårlig argumentasjonsteknikk, og det at konsekvensene kan være katastrofale, er i alle tilfelle uten relevans for sannhetsgehalten i en teori. Når det gjelder "reductio ad absurdum" i denne sammenhengen, aner jeg ikke hva du snakker om.