Sted; Roskilde Festival, Danmark, 1/7-06.
Personer; Hovedsaklig Elysium & Moi.
Dose; ca 30-35g San Pedro-kaktus (meskalin) + litt pot tidligere på dagen.
Tidsrom; Fra konsum ca kl 1830 til vi la oss kl 0430.

Frykt og avsky på Roskilde?

Det å få i seg det stuffet her skulle vise seg å være en utfordring. Vi hadde gått til anskaffelse av en hånholdt kvern som Elysium begynte å male opp stæsjet med. Shit, tenkte vi mens vi holdt på, det her blir mye å trøkke ned i magesekken. Det at smaken visstnok var helt jævlig gjorde ikke prosjektet mye bedre. Etter å ha kverna opp stæsjet i passe store biter og fordelt det i to doser, blanda vi det litt etter litt i et glass med appelsinjuice. Vi må ha vært litt av et syn der vi satt og shotta grønngrumsete appelsinjuice og nærmest brakk oss for hver lille slurk. Smaken var egentlig ikke så ille, men det var tydelig at kroppen ikke ville ha noe aztek-style ganja ned i systemet, og prøvde etter beste evne å hoste det opp så fort det var kommet ned i magen. Brekkmiddel deluxe. Etter at vi gikk tom for appelsinjuice orka vi rett og slett ikke å hive innpå mer. Uten appelsinjuicen var det håpløst å lure magen til at det her faktisk kunne fordøyes.

Jaja, småkvalme tusla vi fra campen vår på vest mot festivalområdet, Primal Scream var destinasjon. Konserten begynte vel sånn cirka tjue minutter etter inntaket, men effekten satte ikke inn før cirka tjue minutter ute i settet. Det første jeg la merke til var at høytalerne på Orange scene plutselig begynte å boble og flyte litt rart, på en måte. Litt sånn syreaktig. Ikke noe kjempegreier. Etterhvert føltes det dog som om jeg stod i nedoverbakke, og som om jeg når som helst kunne ramle bakover. Smilet ble bredere, selv om faren for å kaste opp kjentes ut til å øke. Etterhvert ble dog spy-når-som-helst-følelsen bytta ut med en skikkelig sweet følelse og et råbredt smil. Primal Scream kicka fullstendig ass. Jeg fikk for første gang følelsen av å være i en annen sinnstilstand. Tanken var helt klar, men det føltes liksom ut som om jeg var i en slags gjennomsiktig pappeske som jeg så verden igjennom. Min egen lille boble, uten at jeg ble noe mer asosial av den grunn. Det var lett å prate med folk. Proporsjonene på kroppen føltes litt merkelig, men kroppen var veldig kontrollerbar. Konserten endte, vi klappa, og vekka vår venn Mince, som hadde sovna midt på bakken i den steikende sola midt på plassen foran Orange scene. Han så litt ut som en indianer, husker jeg at jeg tenkte i det han våkna. Mince stakk hjem til campen, mens Elysium og jeg bestemte oss for å bare tusle litt rundt.

Fotavtrykk i grusen var interessante greier. Jeg måtte konsentrere meg veldig for ikke å bare sette meg ned og studere de. Meskalinen var nå i full effekt. Fotavtrykkene så veldig ut som typiske azteker/maya-mønstre. Mye snirklete, kompleks og firkantede mønstre. Ganske åpenbart hvor de fikk inspirasjonen sin fra, altså. Jeg prøvde virkelig å bare se fotavtrykkene for det de var, men det var umulig, det her VAR kompliserte og fine mønstre. Vi bevega oss mot Arena. Gikk den lange veien nedover hvor det var masse grafitti på veggen til høyre for oss. Jævlig kult. Satte oss ned på en benk og kjente den deilige lekne trippefølelsen sitre i kroppen. Den var dog veldig ulik fra sopp og LSD som jeg har testa tidligere, det her kjentes rett og slett bare mer lekent og kontrollerbart ut, ikke like intenst. Elysium sa noe sånt som; "sjekk alle de dyra som går rundt her", og jeg sa noe sånt som "hehe, ja, føf, de kicker ass", og tenkte egentlig mest på alle de morsomme ansiktene jeg så inne i veggen. Elysium mente dog menneskene som gikk fram og tilbake og bare oppførte seg som dyr. Vi dro i gang en samtale om hvordan mennesker egentlig bare er dyr med innstinkter, og at det meste vi gjør er styrt av innstinkter. Vi overvurderer egentlig vår egen evne til å treffe valg, og den frie vilje er bare en illusjon. Blabla, masse drit vi har diskutert tidligere også, men det var bare SÅ iøynefallende akkurat da. Det er selvsagt veldig vanskelig å beskrive akkurat hva som foregikk i hodene våre, hva vi tenkte og følte, det kan virkelig ikke beskrives, men gjennom hele trippen hadde jeg en følelse som kan oppsummeres litt som; "livet er egentlig helt meningsløst, det er kun en slags lek, som vi velger å ilegge mye eller lite dramaverdi".

Vi bestemte oss for å sjekke ut Thåström, som spilte på Arena. På vei bort fant vi ut at vi skulle bølle med folk. Bl.a. skulle vi gå opp til random folk med Tool-skjorter og fortelle de at; "woooow, dude, harru hørt, eller? Tooool skal faenmeg spelle her i dag, az!", og så lage en stor gimmick ut av at vi liksom ikke visste at de skulle spille, lage et stort skuespill ut av hele situasjonen og prøve å mindfucke folk. Alle de Tool-dudsa vi gikk forbi så dog ut til å være i sitt vanlige selvopptatte dårlige humør, så vi ga f, og fant heller ut at vi skulle zappe folk med tæra og si; "THÅSTRÖM!", tåstrøm, ikkesant. Haha, så lejmt. Å se oss reke nedover mot Arena må ha vært moro. Vi sjangla fra side til side (alt var så fint å se på), og personlig husker jeg at jeg prøvde å psyke ut alle jeg gikk forbi ved å smile folk inn i øynene før jeg plutselig så veldig arg ut. Hehe, husker spesielt en kis som fikk smånoia. Snudde seg forskrekka etter oss og greier. Det var kult å pisse. Pisset så liksom ut som en slags laserstråle, og selve tissen var liksom en kanon som skjøt ut hele greia. Må ha sett rimelig skewt ut der jeg stod og pissa og nesten brakk sammen i latter av å studere "kanonen" min. Det var helt herlig å spasere nedover gata i sollyset med alle de glade folka rundt oss. Vi gikk og smådansa litt og diskuterte livet. "Så jævlig bra og moro livet er!", husker jeg vi kom fram til. Damn right.

Thåström var dog kjedelig, så etter å ha halvveis prøvd å zappe et par folk fant vi ut at vi skulle spasere tilbake til Minces camp og sjekke ut stemninga før Tool. Hos Mince var det masse dansker og et par australiere. Australierne hadde hørt hva vi hadde gjort og satt bare og lo av oss. Uforskammet. Teltet deres så ut som en jungel, og jeg husker jeg trodde det var en nedoverbakke inni der. De danske kompisene til Mince kom bort, og hun ene som er litt klengete begynte å henge rundt meg og prate grautete dansk. Da venninna hennes igjen satte seg og begynte å si ting som; "hvis jeg var deg, så hadde jeg hata meg selv" til min klengete compadre, så kjente jeg før første gang at turen fikk litt dårlige vibber. Et slags sjalusidrama var på gang, fikk jeg inntrykk av. Jeg reiste meg opp, dro med meg Elysium, og lovte Mince at vi skulle fråtse i frukt og danse i månelyset seinere på natta, før vi satte kurs mot Orange scene og kveldens høydepunkt; TOOL! Det er forresten jævlig vanskelig å balansere mellom teltliner og telt generelt når man har fått i seg kaktus, fant jeg ut. Det er dog ganske moro å tryne mykt, så det gjorde ingenting. Den kroppsvisiteringsseansen på vei inn på festivalområdet virka som om den tok en halvtime, selv om den egentlig bare tok noen få sekunder. Var som et eneste stort kaos med masse fulle mennesker som prata om hvor fulle de var og om hvor mye de skulle synge "I Got Erection" før Tool-konserten. Jævla fittetryner. Som en liten digresjon kan jeg si at en bekjent som ble vekket av dette helvetes refrenget på Roskilde i fjor presterte å stikke det trøtte trynet sitt ut av teltet og hoste; "så ta deg en ronk, da.", haha, respekt! Dette er altså samtidig en oppfordring til alle som fremdeles syns den linja er det hotteste man kan rølpe ut en lørdagskveld; RØLP HELLER NOE ACDC, DIN AIDSFLÅTE!

Vi kjøpte et par øl før Tool og satte oss ned på den lille tribunen lengst bakerst på Orange. Elysium var i sjappa, mens jeg satt der og kjente på hele greia. Det her var toppen av turen for min del. Jeg var rimelig i en annen verden der jeg satt. En dude foran meg sølte øl, og ølpytten så litt ut som den søpledynga i Fraglene. Boblene ble masse små øyne som liksom svirra rundt og fuglte med. Jeg hørte kun bruddstykker fra samtalene som foregikk rundt meg, og på et tidspunkt virka det nesten som om noen hadde satt en radiochip inn i huet mitt og sendte meg signaler fra alle mulige frekvenser. Den filtreringsdingsen i hjernen som sorterer ut samtaler virka ikke som om den funka. Hjernen min konsentrerte seg om samtlige samtaler på en gang, noe som var ganske forvirrende. Husker jeg hadde en lang tenkis om hvor viktig språk egentlig er for vår oppfattelse av verden. Vi har liksom bygd store deler av vår kommunikasjon rundt et sett symboler og tillærte lyder som skal sies på en viss måte og i en viss tone. Vi lærer og forstår liksom gjennom en slags form for musikk. Tenk hvor ulik verdesoppfattelsen til en fyr på andre sida av jorda er fra min bare på grunn av språket. Elysium kom etterhvert med ølen, som jeg virkelig ikke klarte å drikke. Det føltes som om noe satte seg fast i halsen min hver gang jeg svelget, og det smakte ikke engang godt. Ga bort ølen etterhvert.

Det begynte etterhvert å fylle seg opp med folk, så vi gikk nærmere scenen, satte oss på gresset og undret oss over hvor mange som hadde proppa i seg noe lignene som oss på denne vakre kvelden. Turen roa seg noe, og jeg følte at jeg hadde fullstendig kontroll igjen, selv om følelsen av å være i en helt annen verden fremdeles var der. Det var som om jeg var del av en stor hemmelighet ingen andre rundt meg fikk ta del i. Elysium og jeg hadde flere samtaler om mennesklig samhandling/sosialisering. Husker jeg fikk denne klassiske tenkisen min som jeg bestanding får på trip, jeg ser liksom mitt eget liv i et veldig visualisert tidsperspektiv. Tidligere har jeg alltid blitt veldig stressa av dette, men nå ble jeg faktisk bare betrygga. Vi lever kun i nu'et uansett. Hele turen var for min del en eneste stor positiv opplevelse, en bekreftelse på tanker jeg faktisk går rundt og tenker. Livet er en slags meningsløs lek vi fyller med innhold. Det var liksom ingen store revelations som kom fram, men mer en slags deilig bekreftelse på at de positive tankene jeg går rundt og tenker noen ganger faktisk stemmer. Livet er virkelig ikke håpløst, kun stappfult av muligheter. Vi LEVER, liksom. Vi er så heldige at vi ikke er døde. Vi kan gjøre HVA enn vi vil. Om så livet føles heeelt håpløst ut, så kan vi faktisk i teorien bare haike med en eller annen trailersjåfør til Monaco, leve av å stjele frukt fra frukthandlere, bo på stranda, bade litt i ny og ne, lære seg litt fransk og bare cruise rundt. Man kan gjøre hva faen man vil. Det er kun konvensjonene og frykt som gjør at vi misliker livet fra tid til annen. Konvensjonene og frykten blir pressa inn i oss fra vi er små kun for å gjøre oss til maurene i den berømte maurtua. Jeg vil at min deltakelse i maurtua skal kunne være viktig for folks liv. MYE tanker rundt dette temaet på dette tidspunktet. Positive tanker.

Vi hopper bare til Tool. Konserten kan ikke beskrives. Jeg er ingen typisk Tool fanboy, men det her var virkelig helt sjukt bra. Kanskje den beste konserten jeg har sett noensinne. Elysium og jeg stod der med konstante frysninger og glis om munnen, og diskuterte tekstene nå og da, mens vi til stadighet sa til hverandre; "fy faen, så bra det her er!". Store deler av tekstene er jo helt åpenbart bare forsøk på å beskrive følelsene og tankene man får ved inntak av diverse typer droger. Ingen hemmlighet akkurat det, men. Fant ut at vi skulle skrive og prøve å lage musikk på neste tur. Musikken og filmene på skjermen var PERFEKT shit for to karer trippin' Gonzo-style. Trodde først at skjermene og videoene ikke skulle ha noe å si, men joda, det hadde de. Mektige greier. Vil med dette anbefale alle å spise kaktus og se Tool, hehe. Turefølelsen gikk litt opp og ned underveis. Vi diskuterte mye kule greier.

Etter Tool stakk vi bort for å sjekke ut Funkadelic/Parliament. Følelsen var fortsatt litt groggy, men paradoksalt nok samtidig veldig "klar". Vi satte oss ned i gresset bak Arena og sjekka ut stjernene. Håh, så fete de var. Prata om sannsyneligheten for at det finnes liv på andre planeter, og at det er rimelig arrogant av oss å tro at det ikke finnes annet liv der ute. Elysium hadde visst hørt en eller annen forsker som mente det var 99% sjanse for at det finnes en planet helt lik jorden der ute ett eller annet sted. Fett. Åh, vi diskuterte så mye kult her, men det er så vanskelig å gjengi det skriftlig. Folka foran oss dansa jævlig kult, og spesielt en fyr klarte å gi meg et helt nytt syn på funk med dansinga si. Han var helt rå. Gikk opp til han og fortalte han hvor flink han var, og at han hadde forandra mitt syn på funk, noe han var svært glad for å høre. Alle var så glade. Vi var så glade. Og det føltes liksom ikke fake ut heller. Vi var ikke høye på noen ecstasy-rus, vi fikk bare bekrefta veldig mye av det fine vi allerede hadde opplevd med livet. Smil til verden - og den smiler til deg.

Etter konserten gikk vi litt mer rundt og kåla. Så rare ting her og der, mye mønstre som fløyt rundt hit og dit. Følelsen var å være "top of the world", uten at det ble noe cocky av den grunn. Vi stakk bort til den minste scenen, Pavillion, for å sjekke ut bandet til han karen i Furillo, Pato. Fett! Mot slutten covra de til og med Sound System av Operation Ivy, noe jeg skreik med til av full hals og skanka som jernet til. Fett, fett, fett! Etter konserten var klokka sånn 3 eller noe. Vurderte å stikke bort for å sjekke ut han Ricardo Villalobos, men orka ikke. Stakk bort til fries-sjappa og kjøpte noen veldig frityrstekte fettklædder. Jaja, om man ikke har spist på x-antall timer, så smaker alt godt. En eller annen kis presterte i køen å si; "you know, Danish people, they don't like standing in lines very much". No, shit, MacGyver, der traff du spikeren på hoidet! Briter er for eksempel veldig mye mer glad i køer enn dansker. To dudes prøvde å gi oss det inntrykk av at de var fra Belgia, men det var ganske lett å gjennomskue scamen deres. Det er et sånt generelt inntrykk jeg har fått av å trippe. Det er enkelt å gjennomskue ting som er "falske", på en måte.

Elysium og jeg gikk og la oss, etter å ha prata enda mer om mennesker og verden på vei hjem. Alle var så glade. Vi satte oss ned i campen til noen venninner før vi la oss og prata sjit. De hadde hatt det kult, de og. Følelsen da vi la oss den kvelden var svært god. Veldig slitne etter å ha gått og stått mye, men veldig tilfredse var vi. "Afterglowen" kom liksom allerede før turen var over. Gleden vi følte virka så ekte, den kom ikke av at vi hadde et stoff i oss, men fordi vi gjenkjente og fikk bekrefta så mange bra ting rundt oss. Den følelsen sitter igjen enda, og kommer forhåpentligvis til å gjøre det lenge enda. Om den noen gang går bort, så må noen minne meg på at livet kun er en lek, at vi har uendelige sjanser, at vi må møte frykten vår i døra og glemme alle konvensjoner og rett og slett prøve å være så frie som overhodet mulig. Vi burde være medmennesker og empatiske mot både mennesker og dyr, anerkjenne det faktum at mange har det kjipt her i verden, men likevel ikke la håpløsheten knekke oss, jobbe på, glede oss over ting vi burde glede oss over, og gjøre det beste vi kan, uavhengige av tillærte konvensjoner om hva som er rett og galt.

---

Har selvsagt ikke fått med en brøkdel av det vi opplevde denne kvelden. Er veldig vanskelig å beskrive følelser og inntrykk tilstrekkelig. Må virkelig bare oppleves.