Jeg drømmer stort sett helt totalt usansynelige ting, og ofte at jeg får skylda for diverse ting som skjer.
Det siste jeg husker å ha drømt, er at jeg er ute å kjører bil i 80-sone over fjellet, og så plutselig fra intet ut fra skogen kommer det en leopard 2 stridsvogn som skal krysse veien, og kjører over bilen min.
Bilen blir flat som ett papir, men jeg overlever av en eller annen merkelig grunn, og står plutselig ved siden av bilen. Besetninga på vogna stopper opp og klør seg litt i hodet, og skjønner liksom ikke helt hva de skal gjøre med det her, før dem kjører videre. Så blir det laaaang bilkø, og folk kommer å kjefter på MEG fordi bilen min er i veien og sperrer trafikken, og dem kan heller ikke bare kjøre forbi, fordi dem skal faen ikke vike for noe som er min skyld! Så kom han ene løytnanten min fra militæret på motorsykkel, og hadde med seg en luftkompressor, og bare pumpa opp bilen, så blei den like fin igjen. Så bare stikker han tilbake samme vei som han kom, uten å ha sagt ett ord. Så får jeg flytta bilen min så folk kan kjøre, men dem er heller mer interessert i å stå å kjefte på meg, enn å kjøre videre.
Så blir jeg innkalt til rettsak, og så er jo hele greia så klart min skyld, fordi leoen kom fra høyre, og jeg hadde da brutt vikeplikta mi (selv om den kom ut i fra skogen, og jeg kjørte i 80 langs hovedveien), og så blir jeg dømt til 45 år på glattcelle, med kun fiskegrateng og vann til mat. Så sitter jeg i glattcella og fortviler og vet ikke min arme råd, helt til jeg våkner..
Men så over til det merkelige. Den siste tida så har jeg tenkt på at neste gang jeg opplever noe totalt usakelig, så skal jeg spørre meg selv om dette er en drøm eller virkelig.
Så, når jeg drømmer noe helt usakelig, så spør jeg meg faktisk dette, og klarer å resonere meg fram til at 'aha, dette er jo bare en drøm!' Men likevel så klarer jeg ikke å vekke meg selv, eller kontrolere noe av det som skjer. Samma dritten bare fortsetter, og livet er like jævlig, og jeg er like fortvila, selv om jeg vet at jeg drømmer.
Det er en helt merkelig følelse. Det er liksom slik at jeg vet at det er KJEMPELETT å komme seg ut av denne dritten, men likevel gjør jeg det ikke!