Jeg skulle gjerne sett at det ble en større bevisstgjørelse rundt dette med psyket. Når det snakkes om hvorfor rusmidler er farlige, hvorfor miljø hvor folk ruser seg er farlige, osv, så snakkes det alltid bare om det jeg vil kalle sub-symptoner. Rusmidler er farlige fordi man blir avhengig og rusmiljø er farlige fordi folka er kyniske, hensynsløse, desperate, m.m.
Dette sier ingenting om årsakene til problemene vi kan oppleve og blir dermed fort kjedelig og virker mot sin hensikt.

De fleste vet nok at man kan bli psykotiske av f.eks amfetamin, men her tenker folk at det gjerne ikke skjer om man bare ikke er våken i en uke i strekk eller noe. Og hva vil det egentlig si å være psykotisk uansett? Det jeg typisk ser her er en oppfatning av at man er psykotisk først når man snakker med seg selv, er farlig for seg selv og omgivelsene og, ikke minst, når man ikke selv i det hele tatt makter å se at det er noe galt med hvordan man oppfører seg. Dette er bare delvis riktig.
Faktum er at en person kan være psykotisk lenge før det er blitt så ille at det merkes, og da mener jeg lenge før andre har fått så mange signal at de merker det. Jeg sier ikke at psykotiske ikke har adgang til selvinnsikt i det hele tatt, men vi vet jo i utgangspunktet så lite om psykoser og sinnslidelser at det er vanskelig å stille en diagnose av seg selve, så det blir lite vits i å skulle diskutere det. Folk kan gå rundt med noe så vanlig som depresjoner uten å forstå det, faktisk gjerne heller tro at de er mer objektive, mer klarsynte for den kalde verden vi lever i, enn noensinne.
Og hva slags hjelp er det egentlig man får om man går til en lege og sier at man tror at noe er feil, men man vet ikke helt hva? Det føles ikke som om de som skal kunne hjelpe faktisk kan hjelpe. Det er ikke bare rett, men det har nok sannhet i seg til at helsepersonell også kan fortvile i et svakt øyeblikk.

Det jeg har observert at folk derimot føler de vet om psyken i sammenheng med rusmidler er f.eks at ecstasy (mer spesifikt MDMA) skal ha en helbredende effekt. Det hjelper deg til å se deg selv og til å godta deg selv, og jeg må selv innrømme at jeg er evig takknemlig for de gangene jeg har tatt stoffet. Det forandret, om ikke reddet, livet mitt. Men det måtte legges arbeid inn i det fra min side også, og man må lære seg at man alltid må arbeide med seg selv.
Å forsette å ta disse stoffene uten det arbeidet som trengs i ettertid gjør at man møter veggen. Man drar opp ting som man føler man har løst etter en tur, men egentlig blir det bare liggende der og vente i hodet ditt på at du bevisst skal løse opp det du har fått hjelp til å konfrontere. Veldig få forstår dette.

Det kan hende at du som leser dette er psykotisk. Det kan hende at jeg selv er psykotisk i dette øyeblikket.
For å snu det hele på hodet; Å ikke være psykotisk skal liksom signalisere at du er normal. Hva er normal? Ta de deprimertes forestilling om en kald, kynisk, vond verden. Er ikke det det verden på mange måter er?
Jeg vil hevde at det ikke finnes noe overordnet riktig, men at det dermed er desto mer viktig at vi tar ansvar for oss selve, lærer oss selve å kjenne, lærer oss å godta og være glade i oss og andre. Verden er mer enn et vondt sted, om du klarer å finne ut hvordan du skal åpne deg for det som er godt. Men det vil alltid være elementer av begge deler.
Vær bevisste og forsøk alltid å utvide denne bevisstheten. Ikke flykt fra verden eller fra deg selv - hverken i lidelse eller glede.
Snakk med noen, hvem som helst, om det er noe, hva som helst, som plager deg.

Dette ble litt masse, og er kanskje enda mer overflødig om man tar i betraktning at ingen spurte om dette, men jeg håper at det jeg har skrevet når noen.

Etter et hardt Ecstasy kjør i '01-02 hvor jeg spiste bokstaver som kjeks hver eneste dag, sammen med all verdens andre rusmidler som: Rohypnol, Amfetamin, LSD, Cannabis, Opiater og div. annet som var på markedet. Har jeg vært igjenom enhel del psykiske knekker opp igjenom.
Det som går igjen er sosial angst og deprisjoner.
Jeg opprettholder nok en god del av dette ved å fremdeles røyke cannabis, men jeg vet at den lange ecsatsy perioden min, der jeg spiste E hver dag i 8-9 måneder har hatt mye å gjøre med saken.
Den gangen annså jeg Ecstasy som ufarlig og følte meg lurt av både skolevesenet og politi. Ecstasy var absolutt ikke så farlig som de hadde fremstillt det, og jeg begynte heller ikke direkte på heroin "bare fordi" jeg spiste Ecstasy.
Hadde jeg bare brukt hodet sammen med E, kunne det kanskje ha gått bedre. Men både Ecstasy og uhemmet bruk av psykadelia har vært med på å ødelegge meg mentalt i lengden.

Jeg tror på at det er mulig å ha et noe lunde fornuftig rusbruk med de fleste rusmidler. Men det avhenger helt av bruker, og som trådstarter sier - realiteten innhenter deg èn dag. Om det er i morgen eller om 3 år.
Å gå på fest uten å ha spist Ecstasy var noe jeg slet med i mange år etter at jeg hadde sluttet å spise E. Og den dag i dag har jeg problemer med å ha det gøyt på et utested. Jeg ser ikke underholdnings verdien ved å gå ut på byen og "bare" drikke. Det er ikke som om jeg har lyst til å spise Ecstasy, som det var i begynnelsen. Men det er slags savn, som liksom ikke forsvinner - selv om jeg etter mange år ikke går å tenker på dette til dagen.
Jeg føler at jeg satte kroppen på en real prøve med å gå igjenom utallige speed psykoser, tvang kroppen min til å gå våken i 13 dager, spise LSD 5 dager på rad og i det heletatt alle de dumme påfunnene jeg hadde den gang.

Alt i alt synest jeg at hva som har skjedd for min del er logisk. Jeg har eksprimentert for mye, satt problemene mine til side. Utsatt dem og ikke tatt faresignalene som kroppen gav på alvor.
Det hører med å lytte til sin egen kropp, den vil som oftest gi deg beskjed når man er helt på viddene. Problemet er bare at man som oftest er så ruset, eller at ønsket etter å bli ruset er så stort at man ikke ser tegnene som blir gitt.
Innlegget kan sikkert tolkes moraliserende, men det er ikke ment for det. Det er ikke som jeg sier - ikke gjør det eller det. Men jeg velger å fortelle hvordan det -kan- bli etter overdrevent rusbruk.

Å ta seg en pause i rusbruket er alltid lurt. Det kan gi deg tid til å reflektere over hvilke ups and downs rusmidlene gir seg. Jeg vet bare med meg selv hvor fristende det enkelte ganger var å bare kjøre på med en psykadelisk måned, selv om jeg vet hvor skadeligt det er. Hjernen lurer seg selv ved å benekte all form for rusbruk og skadevirkningene rundt det. Slik har det i hvertfall vært for meg.
I dag sliter jeg med både angst, sosial angst og deprisjoner rett som det er.
I tilegg har jeg store problemer med mareritt. Mareritt som føles veldig ekte, gjerne forvridde drømmer om en situasjon jeg var i dagen før. Disse marerittene er ikke bare noe jeg klarer å skyve til siden, men noe som klarer å holde meg nede store deler av dagen også.
Det er ikke å skyve under en stol at jeg ved flere anledninger har måtte benytte meg av psykriatisk hjelp.
Alikevel er jeg så "smart" at jeg fremdeles bruker cannabis. Psykadelier er noe jeg tror jeg aldri vil komme til å legge på hyllen. Med mindre jeg føler jeg har utforsket nok, noe jeg pr. dags dato ikke gjør.
Men da tenker jeg mest på Fleinsopp og LSD. Men dette er noe som jeg _aldri_ nå lenger tar for å ruse meg. Når jeg bruker det, er det vel planlagt - og jeg har satt meg mål som jeg håper å få oppnåd med trippen.
Jeg hadde en pause fra alle psykadelier '04-06 hvor jeg kun brukte Cannabis. De to siste årene (høsten '06) til nå har jeg brukt Psykadelia, men da mest for å lære mer om meg selv.
Noe jeg vil påstå at jeg har klart å oppnå. Men jeg blir aldri fornøyd, så sopp er nok noe som jeg "alltid" kommer til å konsumere ved riktige anledninge.
Forskjellen fra før til nå er at jeg ikke føler at jeg har noen grense jeg må tøye.

Klokt av deg å ta den pausen, håper virkelig du klarer det!
Er lett å ville gjøre det du skal,
men skal mye til for å bestemme seg for å faktisk begynne å gjøre det.
Trist å si det men virker ikke som om advarsler som dette hjelper så ofte, men får håpe.

Jeg kunne ønske jeg hadde fått (og hørt) på alle som advarte meg i begynnelsen,
unner ikke mange å gå gjennom det samme som mange til slutt må.
Tror de fleste som har drevet en stund med rusmidler har opplevd lignende,
så svar tror jeg ikke du kommer til å mangle.

Har selv gått gjennom omtrent det samme, men selv hadde jeg en stor psykisk knekk
og psykiske problemer før jeg begynte med stoff,
så har fått dobbelt opp med den depresjonen og annet dritt
som ofte kommer snikende med rus.
Jeg ikke klarer slutte. Er lei av avhengiheten og det å være dårlig,
men samtidig så redd for å ha det som før,
uten mulighet til å ordne opp i det med noe(rus).
For det er gode følelser som er vanskelig å gi slipp på.
Er misunnelig på de som, kanskje ikke klarer å slutte,
men de som idet hele tatt klarer å prøve.
Skal ikke la denne posten bli til en Skrive-om-megselv innlegg,
lett for å begynne skrive og skrive om sin historie når man først begynner,
for det er sant det som sies om at det føles bedre når man har fått ut ting,
og ikke holder alt inni seg.

De som ikke har opplevd noe sånt ennå, det kommer, så ta ting som dette på alvor.
Hvis ikke er det du som kanskje kommer til å skrive samme greiene selv om en stund.