Jeg har prøvd flein før. Med godt hell. Men det var før jeg prøvde LSD for første gang, som ga en meget blandet tripp.

Sist jeg prøvde flein var i Amsterdam for et halvt år siden. Tror det var av type "Cuban". Denne skulle ikke være så sterk, så jeg og en kompis tok fem hver (de er store!), en tredje kompis hadde aldri prøvd før, så han tok tre. Det viste seg at disse var svært så potente.

Jeg var ikke forberedt på det som skulle skje. Det hele minnet svært om en LSD-tripp. Men for mitt vedkommende ble det enda verre. Min underbevissthet, som selvfølgelig ble vekket til live, tok tak i alle mine erfaringer og impulser, stokket dem sammen i et mønster, og "opplyste" meg om min uunngåelige skjebne i livet: selvmord. Jeg vet det høres sprøtt ut, og jeg hadde aldri tenkt denne tanken før. Men det var nå det som skjedde. Jeg så på mine to kompiser med et spørrende blikk. Selvfølgelig var jeg av den oppfatningen at vi kommuniserte telepatisk, og de bare nikket bekreftende at "beklager, men sånn er det. Bare hengi deg til opplevelsene." Jeg freaket ut. Uansett hvordan jeg vred og vendte på ting, gikk mitt indre fraktale mønster i samme retning. Utfallet ble det samme, og det drev meg til vanvidd!

Etter jeg kom ned, fikk jeg opplevelsen på avstand. Jeg pratet med kompisene mine om erfaringen dagen etter, og de kunne (selvfølgelig) avkrefte at de hadde skjønt hva som gikk igjennom hodet mitt. Men det hadde føltes så virkelig, at jeg brukte noen dager på å bare avfeie opplevelsen som en kjip tripp.

Men, for noen dager siden, dukket samme feelingen opp på nytt. Det var etter å ha sett et par episoder av LOST (tro det eller ei), at det samme budskapet dukket opp i hodet mitt. Og en gang til, dagen etterpå. Normalt sett er jeg en fyr som er fornøyd med livet og som aldri ville drømme om å gjøre noe sånt. Men i det siste har jeg tenkt mer og mer på om jeg begynner å bli sinnsforvirret. Følelsen har blitt mer ekte for hver gang.

Hvis jeg hadde brukt en kompis som nykter "overvåker" under trippen, ville det da blitt noe annerledes? I følge Erowid er ikke overvåkerens jobb å snakke en ut av sinnstilstanden, men snarere å be vedkommende bare gi seg hen. Som mine to steine kompiser uansett gjorde. Men hva hvis de i stedet hadde avkreftet at denne følelsen bare var en merkelig sinnstilstand, at formålet med en tripp er å reflektere over tilværelsen, og ikke prøve å finne ut av en "skjebne"? Det burde vel ha hjulpet.

Kan løsningen være å trippe på nytt, for å få bekreftet at hver tripp er annerledes, og at det tilfellet som skjedde i Amsterdam ikke vil skje hver gang? For akkurat nå er det den trippen jeg husker, og den som stadig vender tilbake til meg og gir meg et godt snev av panikk hver gang. Vet ikke om en psykolog vil hjelpe, da må vedkommende i så fall ha kunnskaper om psykedeliske stoffer, noe jeg tviler på om de fleste har...

Noen som har tips eller erfaringer? Mottas med takk.

Hvor kommer LSD inn i bildet? Sterk flein? Du tenker ikke på en annen type sopp?

En annen type sopp? Fluesopp? Er det så mange typer psykedelisk sopp da?

Når man sier 3, er det 3G eller 3 sopp?
Hvordan var doseringen deres iforhold til hva som er anbefalt?

Takk for tips! Jeg har ikke tenkt å ta psykedeliske virkemidler på en stund, nei. Og ja, er nok best å ta i trygge omgivelser. Jeg glemte å nevne at de kjipe tankene dukket opp da vi satt på en pub og drakk øl under trippen. Ikke det smarteste jeg har gjort, for å si det sånn. Det var kubansk flein, jeg husker det nå. Grunnen til at jeg nevnte LSD, var at sopptrippen jeg fikk med norsk flein for et års tid siden var av en helt annen karakter. Den jeg fikk i Amsterdam minnet veldig om den jeg fikk av en lapp med LSD tidligere.

Når jeg sa 3, mente jeg 3 stk sopp. IKKE 3 gram. Selv tok jeg 5 sopp i amsterdam. Men disse er mye større enn norsk flein. Men mannen i coffee-shopen forsikret oss om at de ikke var like potente. Til vår store forbauselse var det tvert om...

Enkelte personer er tydeligvis mindre skikket til å utforske sitt indre enn andre. Kjipt, for slike indre oppdagelsesreiser er jo viktig.

Jeg har ringt min fastlege for time, så får vi ta det derfra. Takk for alle svar hittil!

kjenner meg veldig igjen her umorsom, jeg har vært borti de samme tankene selv å vært plaget flere uker etter siste trippen min, jeg kontakten psykolog og sykemeldt meg fra jobb å bodde hjem til mamma og pappa en perdiode, det hjalp meg. såffal, holde deg unna det en god stund

ja, når det blir hett rundt ørene finnes det ingenting bedre enn å flytte hjem til mor

Takk for det! Begynte å lure på om jeg var aleine i universet her ;-) hehe Det er stort sett ikke noe problem, men plutselig kommer det noen flashbacks. De kan vare alt fra et minutt til en halvtime. Jeg klarer å overtale meg selv om at det bare er i huet mitt. Men igjen, etter en seriøs tripp kan man fort tenke at hele tilværelsen og hele universet bare er i ens eget hode, og at frihet til å velge bare er en stor illusjon...

Jeg ville uansett skrive ut det hele og det fulle her, for det er også en slags terapi. Å ikke holde det inne for meg selv i min egen lille verden, men faktisk vite med meg selv at jeg er åpen nok til å snakke om det. Det i seg selv hjelper veldig mye...

Jeg må også legge til: Er det ikke supert å ha et forum på norsk uten fordommer?? Jeg mener, de aller fleste ville jo bare sagt at det er ens egen feil når man prøver sånne ting. At det er ren idioti, når man ser alle mørketallene. Men det er nettopp det, man veit ingenting før man har prøvd selv, og for de aller fleste går det jo helt fint! De fleste ender opp med å bli mer reflekterte, bedre mennesker. Som Doug Stanhope sier: "The only ones against drugs are the ones who have never done drugs, and the ones who totally SUCKED at doing drugs!" Jeg har opplevd både gode og dårlige stundere selv, og hvis jeg velger å ikke prøve mer, så er det på bakgrunn av mine egne erfaringer og gode råd fra folk som veit hva det dreier seg om -- IKKE fordi samfunnet sier det.

Ja, det finnes mange forkjellie psykadelske sopper. Det finnes også flere typer fleinsopp.
Det virker for meg som om trådstarter vet veldig lite om hva han faktisk putter i seg, noen som jeg ser på som svært negativt.

Altså, det var en sopp jeg aldri hadde prøvd før, men den var kjøpt på en coffee-shop, fint innpakket i plast. Type "Cuban", med psilocybin som hovedvirkestoff. Vi stilte spørsmål på forhånd, sa at i Norge har vi spissfleinsopp (liberty cap), og at vi gjerne ville ha noe som ikke var særlig mer potent enn den. Da anbefalte han "Cuban", og anbefalte dosering osv. Vi fikk også med C-vitaminer i tilfelle vi ville ned som følge av "bad trip". Så alt gikk fint og redelig for seg på den måte. I samme omgang kjøpte vi en pakke Hawaii-sopp, som er enda mer potent (og en pakke med Columbian, som jeg smuglet hjem til Norge). Jeg knasket noen få Hawaii dagen etter, men fikk bare en mild rus da, antakelig fordi jeg hadde blitt delvis resistant fra dagen før, samtidig som Hawaii-soppen hadde et mer lystig stuk over rusen, mer a'la den fra norsk flein, med en del visuelle hallusinasjoner i stedet for bare psykiske som er er mer abstrakte.

Jeg skal ikke late som jeg vet veldig mye om psykedelisk sopp, men at den var kjøpt i en ordentlig butikk, med ordentlig merking og gode råd på veien, det er i hvert fall sikkert.

Nå er vel alle rusmidler psykoaktive. Uansett, skal si meg enig i at øldrikking på en pub ikke er den absolutt beste settingen i verden, men så har jeg utsatt meg for langt mer utfordrende settinger selv, uten at jeg vil bli kalt uvitende av den grunn..

Hvis det er noe trøst har jeg vært borti noe av det samme. Dog ikke på Psykedelika; men på å sniffe benzin av alle ting. Må bare understreke at det er noe av det dummeste og utsette seg for, for alle de som hvirkelig vurderer og dynke filla si.

Det som skjedde var at jeg sniffet utrolig mye en periode. Og en natt, så besvimte jeg av det. Jeg husker denne vanvittige drømmen jeg hadde. Det var hvirkelig mer ekte enn livet. Det føltes som om jeg hadde kommet meg hjem, etter en laaaaaaaaang reise. Livet mitt passerte i revy, og jeg gjorde meg allvorlig talt klar til å "dø". Jeg så meg selv i tredje person, i form av en boble i gull. Jeg så også en annen boble ved siden av meg som jeg prøvde å kommunisere med. Jeg var meg, og den andre bobla, det var alt annet. Rundt oss var alt mørkt. Vi kommuniserte telepatisk, eller det vil si, jeg kommunsierte, jeg fikk ikke annet en bekreftende svar.
På "peaken" av denne særdeles rare drømmen, så hadde jeg faktisk glemt alle jeg noen gang hadde vært glad i, for meg var de en illusjon. Det var bare meg, meg og den andre bobla, som av en eller annen grunn hadde utgitt seg for å være flere personer i drømmen min (på dette tidspunktet var jeg overbevvist om at HELE min eksistens på jorden hadde vært en drøm av en sær karakter, og at det var NÅ jeg var våken).

Men jeg snappet ut, og jeg følte det. Jeg gråt nesten. Jeg skulle tilbake til det meningsløse marerittet med krig, vold og sult, og mine egne problemer (var på avrusning denne tiden) som en topping på det hele. Og når jeg la meg få sekunder etterpå, omtåket og forvirret over at livet mitt føltes så ekte, tross det var en drøm, la jeg meg i håp om å våkne til meg selv, denne gyldne bobla, atter en gang, og leve ett meningsfyllt liv. Jeg var 100% overbevist om at hele mitt liv var en drøm, det var tilværelsen som boble som var ekte. Det høres kanskje svært sært og sprøtt ut, og sikker dritkomisk ut, men tenk deg det selv da? Følelsen av å vandre i ett levende mareritt når du vet hvor du hører hjemme? Sånn var det for meg.

Hvertfall.. Etter hvert som jeg klarte å ro meg bort fra denne hendelsen, så fikk jeg stadig "flashbacks". Filmer jeg så, musikk jeg hørte, ting mine beste venner sa, ovverbeviste meg om at alle var en del av komplottet; de ville holde meg her til evig pinsel. Og jeg holdt på å bli gal i perioder. Jeg savnet tilbake til da den andre bobla hadde vært ensformig og ærlig mot meg, og ikke delt opp i alle disse andre menneskene og dyrene som stadig forvirret meg.

Jeg tror ikke du fikk innblikk i din hvirkelige underbevvisthet, snarere så fikk du en veldig ovverbevisende illusjon om hva som var deg. Du må bare jobbe med deg selv, og spikre deg fast i alt det gode. Sannheten er, per dags dato så er jeg ikke helt sikker på om at dette her er livet mitt, men jeg har lært meg å se så mye vakkert her at jeg ikke bryr meg så mye om det lenger.

Hadde jeg lest dette når jeg var på det værste, hadde jeg tatt det som enda en del av "komplottet", og hadde blitt livredd. Jeg tror jeg skjønner hvordan du har det. Lykke til med å komme deg på beina igjen, livet er som regel ikke mer eller mindre enn det du gjør det til, du vil nok oppleve det du også, det kan ta tid, men smør deg med tolmodighet og ikke gjør noe drastisk i negativ retning. Tiden har tross alt en veldig beroligende effekt på oss. Og tid er jeg sikker på at alle her på forumet har nok av. Og den bitende tomheten du føler nå, den forsvinner sakte men sikkert, men det tar tid.

Ikke tripp igjen....Er ikke noe mere enn det du gjør det til selv

Kan det ikke være slik at man nettopp kan løsne opp slike traumer med enda en tripp (da gjerne i bedre setting) så man får nye og bedre assosiasjoner og inntrykk i hodet?

Vel. Uansett hva man måtte ta i ettertid. Man tar en risiko vil nå jeg si. Ved å bruke rusmidler for å fortrenge hendelsen, så kommer det som regel tilbake i mangfoldig mye mer dritt. For å snakke helt ærlig ut, og med hensyn til egne erfaringer.

Psykedelika kan være ett lite sjangsespill. Jeg mener, om du blir desorientert av en vanvittig hvirkelighetsoppfatning, vil jeg tro at det kan sette såpass spor i deg at du automatisk kan søke tilbake til det. Jeg vil si at dette er sjangsespill, hvertfall inntill man får en lit bedre peiling om hva som er realitet og hva som ikke er det. Om umorsom her enda opplever tilbakefall på hendelsen sin, og blir skremt av disse, vil jeg ikke si at han/hun er helt der enda. Bedre å være føre var enn å være etterpåklok når det gjelder å utsette sin egen mentale eller fysiske helse for unødvendige belastninger.

Hadde jeg vært deg ville jeg minimert alt inntak av rusmidler i lang tid framover, i hvert fall psykedelia.

Takk for å dele historien, Potrick! Betyr mye!

Det tenker jeg og... Får se, jeg tar avstand for en stund. Men alt går mye bedre nå! Jeg tror jeg bare trengte å fysisk skrive ned mine opplevelser, og vite at ikke alle er "del av komplottet". Jeg har faktisk både vært i kontakt med standup-komiker Doug Stanhope, og den legendariske Dr. Abram Hoffer (ikke Dr. Albert Hofmann), som på 60-tallet brukte LSD i behandling av schizofrene pasienter. Han har gitt meg kontaktinfo til en finsk psykolog, skulle jeg føle behovet.

Jeg vet at dette er en greie som jeg selv må behandle, men for meg har det hjulpet veldig mye å dele erfaringene med mine medmennesker. Og å få avkreftet disse følelsene av folk som har peiling på psykedelia.

Mange takk! :-)

Will do! :-)

Men jeg må også legge til, at jeg aldri i mitt liv ville vært foruten oppvåkningene jeg har hatt med psykedelia. Å få innsikt i at virkeligheten er hva man gjør den til selv, og hvor utrolig mange lag med "tilværelse" som finnes. Utrolig fascinerende!

Opprinnelig skrevet av Innipunn
Kan det ikke være slik at man nettopp kan løsne opp slike traumer med enda en tripp (da gjerne i bedre setting) så man får nye og bedre assosiasjoner og inntrykk i hodet?

Innipunn:
Minst sannsynlig.

skjedde det samme med meg i amster i 06. jeg og en kompis spiste en porsjon hver av den sterkeste soppen(vi fortalte han vi kjøpte det av at det var første trippen vår). jeg besvimte på mcdonalds:P bare fallt ned i bakken, og ingen brydde seg. kom hjem til norge med sterke depresjoner(var (moderat) deprimert fra før av) og en sinnsyk sosial angst med mange subparanoide tanker. har funnet ut senere at man skal ta en halv porsjon første gang, og en av de mildere soppene. kjemper mot angsten fortsatt, men går til psykriater og det har bedret seg. men lurer også på teorien din om å trippe på nytt er iallefall en del av løsningen. jeg synes du bør gå til psykriater. de vet mye mer om sånt enn psykologer, som ikke vet om stort annet enn nesetippen sin og freud.

stripedcat:
De har vel samme bakgrunnsutdannelse - den ene er mer en fordypning i problematikken, den andre er mer en generell behandling.

Hva er subparanoide tanker?

ehm.. vanskelig å forklare. det er vel relatert til paranoia. jeg er veldig mistenksom ovenfor personer, og kan ikke helt stole på dem. jeg tenker også over hva folk tenker om meg, og danner meg en mening om det, for så å dømme dem etter det. si f.eks. jeg møtte deg på gata og du var sur for et eller annet, da kunne jeg komme til å tenke at du hatet meg, og så hadde jeg begynt å hate deg eller blitt lei for det, helt uprovosert egentlig. noe i den duren..

Umorsom; bare fint å være til hjelp..!

Jeg ville heller faktisk aldro vært foruten denne opplelves, føler den gjorde noe med mitt syn på livet, synd å gi benzinen den æren der men... Får heller satse på at det var endogent DMT som åpnet lyset for meg, for tror jeg var i livsfare en liten periode der..

Peace

Har hørt en del om DMT. at det bare varer i 10 min. er jo veldig forlokkende. At mn "skjønner" meningen med livet som en haug med digitale nuller og enere , at det store regnestykket bare legger seg framfor deg er jo meget fristende. Men jeg har også hørt at dette stoffet kun anbefales til de mest heavye tripperne. Tror ikke det inkluderer meg, ut fra de problemene forrige trip ga meg ;-)

God jul!!!

hahahaha! jeg skjønte ikke en dritt først av det første du skrev:P
ja, subparanoide tanker er bitch, og er redd det kommer til å være en del av livet fremover. jeg trodde jeg først var paranoid, noe psykriateren min rettet strengt på, så det kan være bra å ha rett diagnose iallefall. det er jo absolutt ikke lett å forklare det! ja, det kan nok stemme at det kommer etter langvarig psykose. som jeg sa tidligere har jeg jo vært deprimert i mange år. kanskje soppen bare var siste dråpen i glasset? uansett er iallefall ikke soppen den eneste faktoren i spillet. men det trøster å se at det har forbedret seg i det siste - så stå på!