Leste følgende sak om "riots i Oslo-city" på VG nå:
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/mi...p?artid=545854
Når jeg leser sånt, så er det nesten som om jeg har satt meg inn i tidsmaskin, og reist 300 år tilbake. Jeg mener, for det første:
1) Det er jævlig harry å gå i demonstrasjonstog. Demonstrasjoner mistet det meste av sin politiske makt for minst 30 år siden. Finnes det virkelig politikere som endrer mening selv om det går et demonstrasjonstog gjennom Karl Johan - i en så viktig sak som Gaza-konflikten? Isåfall, hvis de gjør det, så strider det mot hele den demokratiske ide; hvis man endrer mening fordi man ser en folkemasse som mener noe annet enn deg, så er du enten populistisk - eller så har du ikke tenkt godt nok igjennom ditt opprinnelige standpunkt (dvs. dum og/eller svak - uansett hører du ikke hjemme på stortinget).
Nå skal jeg være veldig politisk ukorrekt, men heller ikke "minne-markeringer" forstår jeg noe av. Hvis en kjent og kjær person avgår med døden, så skal man plutselig gå i fakkeltog. Spørsmålet er bare hvorfor? Jeg kan forstå at enkelte mennesker føler et behov for å markere sorgen sin, men på et mer rasjonellt plan, så oppnår man absolutt ingenting - utover muligens ego-tilfredsstillelse - av å gå gjennom en gate med en fakkel sammen med masse andre mennesker. Det er en urasjonell gruppementalitet som jeg på død og liv ikke kan forstå - og attpåtil er den ofte drevet av skyldfølelse; "Åh, jeg BURDE jo gå - for å markere mitt syn". (Nei, feil; da går du isåfall for alle de andre i toget - og ikke for personen som er død. Maken til dobbeltmoral).
2) Hvis man først skal gå i demonstrasjonstog, så får man for pokker ta å oppføre seg som folk. Brosteinskasting og brannbomber hører til understimulerte folkeslags adferd; dette er ikke mitt høyt utdannede Norge. Slik oppførsel virker bare MOT det formål som du går i tog for - og når jeg leser slikt, så bare rister jeg stillferdig på hodet og sukker over den dumme lille maurtuen som menneskeheten er. Snakk om å motarbeide seg selv.
Oppsummert:
- Ikke gå i demonstrasjonstog.
- Hvis du absolutt skal gjøre det, så oppfør deg i det minste som et realt menneske - så slipper du i hvert fall å skade saken din ytterligere.
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/mi...p?artid=545854
Når jeg leser sånt, så er det nesten som om jeg har satt meg inn i tidsmaskin, og reist 300 år tilbake. Jeg mener, for det første:
1) Det er jævlig harry å gå i demonstrasjonstog. Demonstrasjoner mistet det meste av sin politiske makt for minst 30 år siden. Finnes det virkelig politikere som endrer mening selv om det går et demonstrasjonstog gjennom Karl Johan - i en så viktig sak som Gaza-konflikten? Isåfall, hvis de gjør det, så strider det mot hele den demokratiske ide; hvis man endrer mening fordi man ser en folkemasse som mener noe annet enn deg, så er du enten populistisk - eller så har du ikke tenkt godt nok igjennom ditt opprinnelige standpunkt (dvs. dum og/eller svak - uansett hører du ikke hjemme på stortinget).
Nå skal jeg være veldig politisk ukorrekt, men heller ikke "minne-markeringer" forstår jeg noe av. Hvis en kjent og kjær person avgår med døden, så skal man plutselig gå i fakkeltog. Spørsmålet er bare hvorfor? Jeg kan forstå at enkelte mennesker føler et behov for å markere sorgen sin, men på et mer rasjonellt plan, så oppnår man absolutt ingenting - utover muligens ego-tilfredsstillelse - av å gå gjennom en gate med en fakkel sammen med masse andre mennesker. Det er en urasjonell gruppementalitet som jeg på død og liv ikke kan forstå - og attpåtil er den ofte drevet av skyldfølelse; "Åh, jeg BURDE jo gå - for å markere mitt syn". (Nei, feil; da går du isåfall for alle de andre i toget - og ikke for personen som er død. Maken til dobbeltmoral).
2) Hvis man først skal gå i demonstrasjonstog, så får man for pokker ta å oppføre seg som folk. Brosteinskasting og brannbomber hører til understimulerte folkeslags adferd; dette er ikke mitt høyt utdannede Norge. Slik oppførsel virker bare MOT det formål som du går i tog for - og når jeg leser slikt, så bare rister jeg stillferdig på hodet og sukker over den dumme lille maurtuen som menneskeheten er. Snakk om å motarbeide seg selv.
Oppsummert:
- Ikke gå i demonstrasjonstog.
- Hvis du absolutt skal gjøre det, så oppfør deg i det minste som et realt menneske - så slipper du i hvert fall å skade saken din ytterligere.