Definerer du ikke egoisme du nå? Personlig mener jeg at det å være individualist i dagens samfunn er tilnærmet umulig. Alt er gjort før.
Se på raddiser, emoer og punkere for eksempel. Prøver å bryte normer og skille seg ut; havner i bås.

Bjølg: word !

Ellers , link .

Tatt fra wikipedia:

An individualist enters into society to further his or her own interests, or at least demands the right to serve his or her own interests, without taking the interests of society into consideration.

Jeg mener fortsatt at en individualist tenker på seg selv først og samfunnet etterpå.

Fra wikipedia:

The Saint-Simonians did not see political liberalism as the problem though, but saw in "individualism" a form of "egoism" or "anarchy".

Så hva er det da som skiller egoisme og individualisme?

Individualisme, eller "ekte" individualisme om du vil, er det å gå i seg selv, finne sitt innerste "selv" og definere seg selv innenfra og ut.

Noe som gjør meg en smule oppgitt, er at det virker som nesten samtlige som blir ansett som en individualist, blir det av utseende-relaterte grunner. Man trenger ikke se annerledes ut enn "alle andre" for å være en individualist. Du kan ha et helt og holdent A4-utseende, og samtidig være en individualist. Det individualitet er, er å gå i seg selv og finne ut hva man er og vil være. Fysisk fremtreden har ingenting med det å gjøre.

Emoer, gothere, punkere, rappere og alle andre kles-ekstremister er ikke nødvendigvis individualister, uansett hvor mye de skiller seg ut. Det virker som om mange gjør det utelukkende for å gå imot noe annet, og da kunne de like gjerne fulgt den trenden. De er verken mer eller mindre individuelle om de følger noen for å følge, eller gjør motsatt av de som følger andre bare for at de ikke vil følge dem. Det handler om å finne ut hva en selv vil, ikke basere seg på andres forventninger - uansett om man lever opp til de, eller går imot de.

Det er nok eksistensialisme du sikter til her.

Ikke nødvendigvis få kontakt med, men la seg styre mer etter vilje og ikke nødvendigvis vurdere alle faktorene omkring(andres mening, e.l.). Altså, ikke som i la seg styre av primitive instinkter, men heller la den første tanken være mer avgjørende i utfallet av et valg som vedrører egen eksistens.

Og jeg påstod ikke at dere andre neglisjerte det, jeg skrev noen.

Jeg forklarte også hvorfor på en forståelig måte.

Selvfølgelig kan man det. Poenget mitt var at mennesker altfor ofte tar med hva andres syn på deres valg vil bli som en tungtveiende, eller relevant faktor; og at man ofte burde stole mer på ens egne, spontane dømmekraft. Dette kommer åpenbart nok ut av søken etter konformitet, og jeg mener at individualisme er noe som vender seg bort ifra akkurat det.

Vær så snill å ikke voldta semikolon. Det har ikke gjort deg noe.

Men:
Individualisme defineres ut ifra dokpro som

1 syn som hevder at enkeltindividet har en vesentlig og selvstendig betydning innenfor en helhet
2 trang til individuell selvhevdelse

«Å ikke la seg styre av andres syn på dine valg» kan vel gå under «individuell selvhevdelse», men det er så absolutt ikke et kriterium.

Å se på seg selv som en del av samfunnet er i all enkelhet individualisme, i alle fall etter offisielle definisjoner. Når historikere spør om individet eksisterte i middelalderen, så spør de egentlig om individualismen eksisterte. Eksisterte det en helhet de kunne se seg selv som en del av?

Jeg vill også sagt en som ikke svelger alle gruppebestemte "sannheter" uten kritisk vurdering. Men jo, kort sagt, er det dét jeg mener en individualist er. Jeg ville også byttet ut "samfunnet" med gruppen, fordi selvom du bryter med samfunnsbestemte normer, betyr ikke det at du ikke bare svelger andre gruppers ufornuftige og dogmatiske leveregler.

[quote=Nihil;1273271]Individualisme, eller "ekte" individualisme om du vil, er det å gå i seg selv, finne sitt innerste "selv" og definere seg selv innenfra og ut.

Helt på linje med deg i dette. For meg er individualisme et livslangt prosjekt, det motsatte av egoisme, i og med at vi alle i siste instans ikke først og fremst er timelige, fysiske vesner bundet til tid og sted, men spirituelle, knyttet til det allestednærværende, skapende, tidløse. I gamle Grekenland het det "Gnothi Seuraton" = "Kjenn deg selv", i den egentlige, ikke sansbare, men mystiske, intuitive, kjærlige, sanne virkeligheten.

Egoisten trenger ikke se seg selv som separert fra samfunnet. Det har ingenting med egoisme å gjøre.
Egoisme er det å ville ivareta seg selv og oppfylle sine behov - fremfor andres. En egoist vil kunne se seg selv som en del av en helhet like godt som noen andre. Det er i egoistens største interesse å opprettholde et fellesskap, ikke for andre sin skyld, men for sin egen, selvfølgelig.

Alle er egoister og styres av intuitive egoistiske motiver.

Egoisten trenger ikke se seg selv som separert fra samfunnet. Det har ingenting med egoisme å gjøre.
Svar: Jo, det er nok nettopp det som er egosismens og egoets oppgave, enten du ser det fra yoga/altruistisk/hinduistisk eller f. eks hedonistisk/freudiansk synsvinkel.

Egoisme er det å ville ivareta seg selv og oppfylle sine behov - fremfor andres. En egoist vil kunne se seg selv som en del av en helhet like godt som noen andre.
Svar: Det vil han ikke, nettopp på grunn av bindingen til sitt eget som du selv nevnter i første setningen.

Det er i egoistens største interesse å opprettholde et fellesskap, ikke for andre sin skyld, men for sin egen, selvfølgelig.
Svar: Ikke nødvendigvis. Kun så lenge han eller hun mener de gavnes av dette fellesskapet. Og det er nettopp her egoisten kommer til kort overfor den sanne individualisten idet denne siste erkjenner at å kjøre frem eget ego hverken er i til eget eller andres beste idet det ikke evner fremme hverken egen eller andres kjærlighetsevne.

Aller er egoister og styres av intuitive egoistiske motiver.
Svar: Dette er riktig inntil en erkjenner at dette medfører et overfladisk liv og aktivt begynner å arbeide med seg selv for å vokse seg større som menneske og medmenneske. Å utslette egoet totalt, synes imidlertid, selv når vi betrakter selv de største ånder (f.eks. Buddha, Sokrates, Lao Tse, Jesus bare for å nevne noen) å være et bortimot umulig prosjekt og kan hende derfor heller ikke ønskelig så leng vi er bundet til en fysisk/psykisk/mental/sosialogisk/biologisk etc. tilværelse.

Takk for interessant diskusjon! Nå køyer jeg for i dag...

Egoisten trenger ikke se seg selv som separert fra samfunnet. Det har ingenting med egoisme å gjøre.
Svar: Jo, det er nok nettopp det som er egosismens og egoets oppgave, enten du ser det fra yoga/altruistisk/hinduistisk eller f. eks hedonistisk/freudiansk synsvinkel.

Egoisme er det å ville ivareta seg selv og oppfylle sine behov - fremfor andres. En egoist vil kunne se seg selv som en del av en helhet like godt som noen andre.
Svar: Det vil han ikke, nettopp på grunn av bindingen til sitt eget som du selv nevnter i første setningen.

Det er i egoistens største interesse å opprettholde et fellesskap, ikke for andre sin skyld, men for sin egen, selvfølgelig.
Svar: Ikke nødvendigvis. Kun så lenge han eller hun mener de gavnes av dette fellesskapet. Og det er nettopp her egoisten kommer til kort overfor den sanne individualisten idet denne siste erkjenner at å kjøre frem eget ego hverken er i til eget eller andres beste idet det ikke evner fremme hverken egen eller andres kjærlighetsevne.

Aller er egoister og styres av intuitive egoistiske motiver.
Svar: Dette er riktig inntil en erkjenner at dette medfører et overfladisk liv og aktivt begynner å arbeide med seg selv for å vokse seg større som menneske og medmenneske. Å utslette egoet totalt, synes imidlertid, selv når vi betrakter selv de største ånder (f.eks. Buddha, Sokrates, Lao Tse, Jesus bare for å nevne noen) å være et bortimot umulig prosjekt og kan hende derfor heller ikke ønskelig så leng vi er bundet til en fysisk/psykisk/mental/sosialogisk/biologisk etc. tilværelse.

Takk for interessant diskusjon! Nå køyer jeg for i dag...

Egoisten trenger ikke se seg selv som separert fra samfunnet. Det har ingenting med egoisme å gjøre.
Svar: Jo, det er nok nettopp det som er egosismens og egoets oppgave, enten du ser det fra yoga/altruistisk/hinduistisk eller f. eks hedonistisk/freudiansk synsvinkel.

Egoisme er det å ville ivareta seg selv og oppfylle sine behov - fremfor andres. En egoist vil kunne se seg selv som en del av en helhet like godt som noen andre.
Svar: Det vil han ikke, nettopp på grunn av bindingen til sitt eget som du selv nevnter i første setningen.

Det er i egoistens største interesse å opprettholde et fellesskap, ikke for andre sin skyld, men for sin egen, selvfølgelig.
Svar: Ikke nødvendigvis. Kun så lenge han eller hun mener de gavnes av dette fellesskapet. Og det er nettopp her egoisten kommer til kort overfor den sanne individualisten idet denne siste erkjenner at å kjøre frem eget ego hverken er i til eget eller andres beste idet det ikke evner fremme hverken egen eller andres kjærlighetsevne.

Aller er egoister og styres av intuitive egoistiske motiver.
Svar: Dette er riktig inntil en erkjenner at dette medfører et overfladisk liv og aktivt begynner å arbeide med seg selv for å vokse seg større som menneske og medmenneske. Å utslette egoet totalt, synes imidlertid, selv når vi betrakter selv de største ånder (f.eks. Buddha, Sokrates, Lao Tse, Jesus bare for å nevne noen) å være et bortimot umulig prosjekt og kan hende derfor heller ikke ønskelig så leng vi er bundet til en fysisk/psykisk/mental/sosialogisk/biologisk etc. tilværelse.

Takk for interessant diskusjon! Nå køyer jeg for i dag...