Min mening!


Når man ligger der, helt på slutten.
Så tror jeg kroppen er så sliten, den har jobba i flere år å nå jobber den for å ta sitt siste pust i denne verden. Man kjenner at det bare blir stille, alle lyder går over til "surring" som når man er drita å bare blækker. Man klarer ikke å oppfatte stort mye rundt seg, øynene blir tunge som om man skal sovne etter flere døgn uten ordentlig søvn.

I det man trekker luft for siste gang, kjenner man at kroppen "dovnerbort", øynene lukker seg for å gå inn i dvale, på en måte.
Kroppen detter sammen som om noen trakk ut proppa, "schhhh", der forsvant den siste lufta i lungene. Å man sover.


Dette er min mening om hvordan det er å dø når man er helt frisk.
Har opplevd nære familiemedlemmer dø av kreft.. For de var det LANGT ifra så "deilig" å dø, som for min friske oppfatning.

Man kjenner at kroppen er fylt av helvette å faenskap, man gjør alt man kan for å holde seg selv i live for å kunne ta farvell med alle rundt, man vil ikke gi opp pga de rundt, de du er glade i.
Jeg mener man faktisk kan kjenne at man dør, når man har kreft elns. Slik jeg har opplevd det så har de vista det i et par minutter.
De har tatt forvell, gispa etter luft i noen helt forfærdelige krampetrekninger.. For så å bli helt slapp, å sovner.



Om jeg er så heldig at jeg får oppleve en "sykdomfri død", så håper jeg det er på ei strand, på en øde øy langt langt vekk fra resten av verden, kun mine nærmeste er ved min side.

Om jeg er så uheldig at jeg for oppleve en "sykdomsfylt død", så vil jeg gjøre alt for å få i meg noe som tar knekken på meg før smærtene tar meg!


-Pump

kom deg til lege

jh_: Kvelden før dette skjedde var jeg ute og drakk enorme mengder sprit. Dagen derpå dro jeg til en kamerat for å mekke taco til frokost. Så plutselig gikk det rundt for meg, og der var vi igang.

Legene tok masse tester, jeg var til observasjon, osv, osv, og så begynte jeg å få flere anfall, mildere dog, for nå dør jeg ikke... Men uansett så har det tatt oppimot to år før jeg fikk en diagnose på en "mildere form for epelipsi", etter at jeg hadde gått igjennom en søvntest. Jeg hadde sist anfall i begynnelsen av Mai, og fikk diagnosen og medisiner samme måned. Nå får jeg håpe jeg holder meg anfallsfri frem til neste Mai slik at jeg kan få tatt lappen :P

Kan også nevne at jeg ikke lenger drikker sprit

Edit: Beklager ett noe rotete innlegg!

Jeg tenker også sånn her enkelte netter. Ikke at jeg er redd for å dø, men hvordan døden er. Etter hvert tar fantasien overhånd, og jeg får ofte noia og får ikke sove i det hele tatt. Faen, det suger.

DarkStar: Faen, det var en syk historie. Grunnen til at du opplevde "døden" som fælt kan jo være det at hjertet, men ikke hjernen, sluttet å fungere, og at du derfor var i stand til å oppfatte det.

Sitter her å leser siste del av Dr. Rick Strassman's DMT: The spirit molecule, veldig interesant lesning angående linken mellom psykedelia og nær-døden opplevelser, han utforsker veldig mange teorier innen kjemien bak opplevelsene.

Sammendraget som finnes om nær-døden på wikipedia er også et interessant 'sammendrag'.

Når det kommer til andre rapporter av nær-døden opplevelser så rapporterer de fleste, imotsetning til det som blir skrevet i tråden her, en opplevelse uten frykt, der man godtar hva som har skjedd, oftest etterfulgt av en følelse (telepatisk kommunikasjon e.l.) av at "det ikke er din tid enda", for å så bli returnert tilbake til kroppen.
Folk som har opplevd dette sitter oftest igjen med 'kunnskap' om at døden ikke er slutten, men en overgangsfase, og at frykten for døden er borte, men at de heller ikke vil påskynde den. Ofte blir de mer resolutt, gjør mer uttav sitt liv og utfører ting de ellers ikke hadde motet til å fullføre tidligere.

Hadde en prat med kompisen i dag, og må rette meg selv litt;

Jeg ble ikke grepet av panikk når jeg våknet, og jeg begynte ikke å grine umiddelbart. Jeg skjønte ikke en dritt av hva som skjedde, og satt bare der med ett tomt sløvt blikk. Jeg hadde visstnok også mumlet noe uforståelige greier da jeg brått våknet, deretter prøvde han å forklare meg hva som hadde skjedd og at ambulansen var på vei, og da det gikk opp for meg, først da begynte tårene å renne.

Jeg tror på nær-døden opplevelser, jeg tror på at det er nødt til å være noe mer etter døden! Jeg tror også på at man får drømmer eller opplever ett eller annet når døden inntreffer, men jeg husker ikke at noe slikt hendte med meg. Jeg husker ikke å ha sett en dritt... Skulle så gjerne ønske jeg husket det!