Etter å ha vært "narkoman i Armani" i 10 år har jeg bestemt meg for å skrive en bok, og så får vi se hva som skjer videre.

Jeg har selv jobbet i et forlag, og boken kommer til å være rimelig unik med tanke på at det aldri har blitt gitt ut en lignende biografi i Norge tidligere.

Jeg legger ut et utkast av prologen som jeg håper dere kan gi meg noen tilbakemeldinger på.

Boken kommer til å handle om meg som nevnt; en østkant-gutt i midten av 30-årene fra Oppsal som var med i den såkalte Tveita-gjengen, sonet 3 år bak murene, kom ut og tok salgsbransjen med storm hvor jeg ble headhuntet fra den ene stillingen til den andre, og var en rimelig anerkjent selger som til slutt endte opp som administrende direktør med ca 70 personer under meg, uten noen form for gjennomført utdannelse.

En bedrift som styrtes i morfinrus.

Jeg festet sammen med de største A-kjendisene (som aldri kommer til å bli navngitt i forhold til noe dopmisbruk), selv om jeg har dratt linere med de man minst kan tenke seg av alle på de fleste hippe utestedene, og trodde jeg var kongen, selv om jeg var verdens største taper nå slik jeg ser det i ettertid.

Jeg har alltid også vært en eventyrer, og bodd mer eller mindre over hele verden.

Klarte ved en stor feiltagelse å banke opp mafiasjefen i en by i Sør-Amerika med 3 millioner innbyggere, hvor det ble en prislapp på hodet mitt.

Mistet ”lillesøster” (jeg har en bror som er 20 år eldre enn meg så det var bare 5 år mellom oss) av overdose, og ble selv narkoman i kjølvannet av det da jeg ikke fikset det.

Jeg husker nesten ikke de 10 siste årene av livet mitt etter å ha vært en morfinslave etter jeg endte opp med å få tredd en flaske 1 mm fra hovedpulsåren i halsen (kan ha vært 3mm men jeg forholder meg til hva legen og kirurgen sa), etter at jeg en nyttårsaften gikk fra et boblebad på terrassen inn for å hente mer sprit, vi hadde dratt inn mye vann som hadde blitt til is, og jeg skle forover, hvor det tilfeldigvis sto en flaske jeg kjørte tvers igjennom halsen (tusen takk til deg jeg ikke vet navnet på som var der og er sykepleier),

Våknet i respirator, og de hadde visst holdt på å miste meg flere ganger.

For meg ble det bare en grunn til å gå fra Rivotril til sterkere medisin

Alle forholdene jeg har hatt etter jeg ble narkoman har gått i vasken ettersom dopet var viktigere enn dem.

Jeg brukte 5-6 gram kokain daglig i nesten 8 måneder, og gikk med selvmordsplaner i kjølvannet av at jeg sluttet.

Heldigvis kom det et vennepar av meg ned å så meg. Det var vendepunktet i livet mitt. Jeg måtte flytte hjem. Marbella eller Sin City hadde tatt livet av meg om jeg hadde vært her et par måneder til etter det.

Dette er bare en brøkdel av hva boken kommer til å inneholde.

Jeg har holdt på å dø av forskjellige årsaker sikkert 10 ganger, og alle mener jeg har flere liv enn en katt.

Etter 4 år i Marbella møtte jeg veggen for alvor. Jeg byttet ut venner med Kokain. Det var ikke lenger et partydop. Det var som dere kan lese i epilogen, noe som utrolig nok ikke er nekrologen

Boken skal ikke bare være en advarsel som ”hold dere unna dop, det dreper”. Den skal være en historie om Columbus som har bodd mer i utlandet enn i Norge i voksen alder, småledd litt av de som har levd A4-livet hjemme.

I dag sitter jeg igjen med Svarteper.

Jeg ville ikke ha noen barn før jeg ble godt voksen, for jeg skulle se verden jeg. Jeg skulle bygge broer, skape fred, sprenge grenser og flytte fjell. Det angrer jeg på i dag, og jeg skulle ønske jeg valgte det normale fremfor et liv selv Prinsesse Stephanie hadde blitt sliten av ;-)

Setter utrolig pris på en tilbakemelding om hva jeg bør gjøre anderledes i prologen.

Det sies at jeg er veldig flink til å skrive, men jeg har aldri skrevet en bok før.

Jeg har en rød tråd å følge, så alt det er satt opp. MEN... har man hundrevis av ting som må inn, så er det vanskelig å finne en prolog.

For det er ikke noe spesielt ved den i det hele tatt i forhold til andre ting.

Jeg føler bare at den forteller ganske mye med få ord, og ikke minst får frem mye av budskapet med hvor paranoid og gal man blir av å bruke 6-7 gram kokain daglig over en så lang periode.

Det eneste positive det har dratt med seg er at jeg var kronisk tett i nesa før, og skulle egentlig opereres for det. Den jobben fikset colaen

På forhånd takk for hjelpen! Håper den ser BITTELITT underholdene ut, både på godt og vondt ut.

Veldig interresant! Håper du er over rusen og avhenigheten og lever ett godt liv nå da

Ser for meg en oppbyggelse med det første du kan huske hvor du rett og slett følger tidslinjen, er interressert i å høre mer fra tiden din i utlandet og hva som skjedde der

Lykke til, kp btw

Er ikke glad i å lese bøker, men når/hvis denne kommer ut kjøper jeg den.

Utrolig god ide!
Har selv lest Olaf Olsvik´s biografi "Rus og Rolex" flere ganger, en bok som havner i helt samme kategori som biografien din.

Er det du som skriver den selv eller har du ansatt en forfatter som skal formulere opplevelsene dine på mest mulig måte som i Olaf Olsvik´s versjon?

Mitt tips er å bruke den røde tråden som er i "Rus og Rolex" hvor du forteller alt ifra fødsel/oppvekst til den dag idag.
Jeg har lest flere selvbiografier av narkomane som har levd rimelig hardt og kommet seg ut av det med livet i behold. Fellestrekkene ved disse er at alle er så og si fremstilt likt som "Rus og Rolex". Jeg sier ikke at du skal herme, for all del ikke, men lær av en annen som har klart å selge bøker og sette lys på "hvitsnippsnarkomane".

Ønsker deg lykke til med skrivingen og ser frem til når boken når bokhyllene!

Prolog

Hva gjør jeg her i bilen min i halvsvime etter å vært bevisstløs? Hvorfor har jeg så sterke smerter i håndleddene mine, og hvor kommer alt det støvet fra? Det føles som at håndleddene er brukket tvers av. Hva gjør den støvete hvite likposen her, og ikke minst hvorfor ligger det en likpose på passasjersiden også? Hadde jeg passasjer? Ikke som jeg kunne huske. Da måtte personen allerede være brent opp siden det kom masse røyk ut av moteren, og allerede kremert, og det er ikke støvet i bilen jeg sitter og puster inn, men asken etter en kremert person.

Er det virkelig slik jeg skal ta farvel etter en fatal bilulykke som ender med døden. Likposen i fanget, i påvente av at noen drar den over meg? Perfekt...

Dog var det jo selvsagt kun en airbag som hadde slått meg ut, men hvorfor hadde jeg kollidert når oversikten var så klar, og strekningen kunne jo ikke bli noe rettere for deg. For hvis du ikke hadde sett meg; hvorfor sto du i det hele tatt og ventet med å krysse veien før jeg var 15-20 meter ifra deg, der jeg kom i en fart på 50-60 km/t, og du hadde allerede ventet en 4-5 sekunder på at jeg skulle passere?

Allikevel valgte du å krysse veien, der jeg kom kjørende i min Audi A8, som til tross for sin revolusjonerende aluminiumsramme kalt Aluminum Space Frame (ASF) for å spare vekt, er i småbilenes land, Spania, som en elefant med hjul på veien å regne, med sine 1690 kg, i forhold til den lille blikkboksen du kom kjørende i.

For ikke å glemme vekten av mine ”betydelige” 58 kg som jeg veide på det tidspunktet, og raget 183 cm over bakken, samt vekten en halvfull bensinkanne som min sekretær hadde kjøpt til meg.

Jeg tror ikke hun gjorde det for å være snill. Hun var vel bare utrolig lei av å måtte plukke meg opp hele tiden siden jeg alltid var for ruset til å i det hele tatt tenke på at det var et instrument i bilen som het bensinmåler, og ikke minst var det mer spennende ting i livet enn bensinstasjoner, som blant annet legevakter som skrev ut resepter, eller restauranter som solgte kokain over disk til bekjente.

Du sto jo og ventet på at jeg skulle passere deg akkurat som en blind mann venter pent og tålmodig på sin lille reise over gangfeltet når det endelig begynner å pipe.

Den irriterende pipelyden hadde på langt nær startet, og når du dro opp døra på passajersiden av bilen min å så blodet sile ned fra kuttet jeg hadde pådratt meg i pannen, og jeg så det det forskrekkede blikket ditt, så forsto jeg fort at du ikke var en blind mann som hadde byttet ut førerhunden med en Fiat Punto.

At han kom relativt uskadet fra ulykken skyldes at jeg traff han akkurat på siden av fronten, det hadde regnet (veiene i Spania blir nesten like glatte av regn som veiene i Norge blir av is). Så bilen hans dro en pen 180 graders piruett før den sto parkert klistret inntil bilen min.

Jeg ble skadet siden jeg ikke brukte bilbelte, og jeg prøvde tydeligvis å holde igjen med tanke på 2 forstuede håndledd. Nå er det slik at når farten blir høyere enn 10 km/t vil svært få være i stand til å holde igjen (spesielt jeg som hadde gått ned 30 kg på 6 måneder da jeg hadde byttet ut mat med kokain). Sammenstøtet skjedde nok i 50 km/t. De pipestilkene jeg hadde av armer den gangen løftet kanskje 20 kg i benkpress).

Dessuten er en airbag helt avhengig av at du sitter fastspent, og vil med rimelig stor sikkerhet skade deg om du ikke gjør det, når du er på vei fremover, og den kommer i en fart på 300 km/t. Så jeg kunne ikke annet enn klage, for her hadde jeg virkelig sjansen til å oppnå det jeg ville. Dø...

Før politiet kom til ulykkesstedet hadde jeg heldigvis kommet såpass til meg selv at jeg husket at jeg hadde 3-4 gram kokain i lomma, og et brett med piller som det sto MST Continius 60 mg på.

Hver pille inneholder 15 mg ren morfin. En kreftsyk og døende pasient behandles ifølge en lege jeg har snakket med ofte med en dosering på rundt 90-95 mg de siste dagene som er igjen før livet ebber ut. Det var mer regelen enn unntaket at jeg tok 10 tabletter til frokost. Med andre ord 50 % mer enn en døende kreftsyk pasient.

Heldigvis var det vitner der som så han krysse veien, og jeg ble mer eller mindre frikjent av politiet på stedet. Så var det en som satt på politistasjonen en time etterpå, for blodprøve, så var det heldigvis ikke meg.

Greit nok; jeg var neddopet av morfin, og jeg var høy på kokain. Jeg vet ikke hva man kan kalle den rusen, men ved en blodprøve i Spania som jeg bodde da, så hadde forsikringsselskapet til motparten hatt en veldig god sak, og jeg hadde nok havnet i fengsel... igjen (har en 3-års dom bak meg)

Jeg sørget alltid for å forberede meg godt før jeg la meg... de nettene jeg sov.

2 lange, tykke striper med kokain på nattbordet, og 10 piller som tilsvarer 150 mg ren morfin. Stripene fikk meg til å våkne, slik at jeg orket å krabbe ut av senga for å komme meg i dusjen. Der sto jeg til jeg kjente det varmet i hele kroppen. Det var ikke vannet som hadde varmet meg. Det var selvsagt morfinen.

Endelig var depresjonen og angsten borte for de neste 8-10 timene. Jeg kunne stryke skjorten jeg skulle ha på, dra på meg dressen, ta litt brunkrem i ansiktet, da jeg trodde fasaden ikke var sprukket ennå, naiv som jeg var.

Jeg hadde 10-12 slips hengende på kontoret, så det ikke ble for mye å huske på engang. Jeg var en adm dir for en bedrift med nesten 20 ansatte, med mer morfin i blodet enn en døende pasient. Slik dro jeg på jobben hver eneste dag med svært få unntak i 6 måneder.

Hvorfor ikke? Jeg hadde hatt 70 under meg tidligere. Den gangen gikk jeg ikke på selvmordsdopet kokain. Der lå den store forskjellen.

Jeg fikk aldri, og jeg prøver fortsatt å lete etter svaret, på hvorfor sjåføren ventet til jeg var så kort unna med å krysse veien. Han hadde absolutt ingen grunn til det ettersom jeg selv uten vitner hadde vunnet den saken enkelt og greit med tanke på vikeplikten han hadde.

Hadde sjåføren av den andre bilen like lyst til å dø som jeg hadde? Det kan jeg ikke tro. For hadde ikke jeg sluttet med Kokain hadde jeg vært død nå. Jeg hadde allerede planlagt testamentet, brevene til familie og venner.

Jeg var mer redd for å leve enn og død. Derfor sparte jeg opp morfintablettene til jeg hadde en dose som hadde drept en flokk elefanter, jeg bestillte hotellrom da jeg ville at noen skulle finne meg fort.

Så kom jula, og min "bror" (barndomsvenn som jeg har veldig sterke bånd til) nektet å reise her ifra uten meg. Det reddet livet mitt. For selv om jeg ikke hadde benyttet meg av alle pillene og hotellrommet, så hadde kokainen drept meg sakte meg veldig, veldig sikkert.

Tusen, tusen takk!

Olsvik og jeg har en helt annen bakgrunn. Olsvik var aldri kriminell eller eller sonet en 3 års dom.

Så vi har 2 forskjellige bakgrunner, selv om det selvsagt er mange paralleller man kan dra. Det blir dog ikke før i de senere årene.

Håper du liker prologen. Kom gjerne med innspill

jeg er heller ikke veldig glad i å lese bøker, men boken din kommer jeg til å kjøpe å lese igjennon grundig! :-)

Likte dette veldig godt!
Det eneste jeg kunne ha sagt noe på er at du kunnet ha fortalt mer om selve stoffene.
Hva gjør kokainen med kroppen? Hva gjør stoffet med hvordan du tenker/oppfører deg? Hvor kommer stoffet fra?
Jeg vet svært lite om disse stoffene og føler at med litt ekstra informasjon kan jeg leve meg inn i historien din litt mer. Sette meg selv litt mer inn i situasjonen du befant deg i.

Gleder meg sterkt til boka! Du forteller godt og jeg blir dratt med i fortellingen din. Helt på slutten av prologen kom jeg på at jeg satt og leste på nFF. Utrolig spennende, har virkelig lyst til å høre mer om livet ditt. Håper du gir oss flere smakebiter underveis.

Vel, jeg leser egentlig bare et riss til en prolog i teksten din, det meste er jo i stikkordsform. Vil vel egentlig anbefale deg å legge frem ideen din for en forlagsedaktør, helt enkelt. Tilbakemeldingene du får her inne er nok neppe faglig forankret. Det vil uansett være en redaktør som skal bearbeide og forme historien din og være din viktigste støttespiller.

Kjøp boka (haha!)

Neida... det er ikke sikkert det er noe forlag som er interessert i det hele tatt. Dog kan jeg fortelle deg hva som skjer med deg etter daglig bruk over mange, mange måneder.

For min del var kokain et partydop helt til jeg våknet opp i en villa i Marbella hvor jeg var utrolig bakfull.

Jeg gikk aldri ut uten morfin eller rivotril tilfelle jeg våknet et annet sted enn hjemme. Akkurat den perioden var det full skjærings etter en mislykket ferie i Karibien sammen med kjæresten, og jeg ga mer eller mindre faen i alt.

Det var kokain på bordet, jeg var sliten, og jeg tok det i midten av 30-årene for aller,aller første gang edru. Dette til tross for at jeg hadde bodd i Brasil.

Man blir slapp og sliten av alle pillene, men dette ga meg et superkick. Jeg følte meg normal for første gang siden jeg ble pillenarkoman. Da var det gjort.

Etter det gikk jeg daglig på kokain NONSTOP i 6-7 måneder.

De første månedene gikk det greit. Jeg fikk til og med høre at jeg så piggere ut på jobben. Så sluttet jeg å spise.

Etter noen uker virket det ikke som det gjorde i starten, og jeg måtte øke dosen. 2 gram ble til 3 gram, 3-5, og til slutt lå jeg på 5-7 gram om dagen.

Jeg husker ikke når jeg for alvor begynte å få store depresjoner. Jeg hadde hatt fylleangst i mitt liv, og angst pga abstinenser etter jeg hadde gått tom for piller på ferie. Dette var noe helt annet. Alt var helt svart, og hver dag jeg kom hjem fra jobben gikk jeg rett til sengs. Jeg ville bort fra alt og alle. Jeg slo av telefonen, parkerte bilen et stykke unna så folk ikke skulle tro jeg var hjemme. Jeg isolerte meg fulstendig fra alt og alle.

Det som skjer etter et langtidsmisbruk er at du får en så kraftig depresjon at du vil heller dø enn å leve.

Penger, damer, reiser JA ALT var totalt uinteressant. Jeg ville bare død.

Dette er sikkert veldig individuelt, men jeg kjenner meg jo veldig godt igjen når jeg leser andre sine opplevelser. De er så spot on i forhold til der jeg var.

Takk for interessen!

jeg tror boken hadde fått en "hva faen " effekt hvis du fikk leseren til å tro at dette er fiksjon på begynnelsen for så å bygge denne boken mer og mer sannsynlig. At f eks du kunne startet med den mest far out minne du har. bare en tanke liksom...

Haha! Takk takk! Jeg vet som sagt ikke hvor stor interessen er. Så om den noen gang havner i bokhyllene vet jeg ikke.

Jeg har bevisst aldri lest Rus og Rolex da jeg har tenkt til å skrive en bok om livet selv før kokain-kjøret startet. Jeg vil ikke være en plagiat, og jeg vil heller ikke hente noen ideer der ifra.

Dette må skrives med et utgangspunkt fra mitt og ikke han sitt liv. Jeg syns vel også han prøver å fremstille seg selv som veldig skinnhellig nå i ettertid. Det vil ikke jeg.

Jeg er den jeg er, jeg har gjort mye dumt i livet. Jeg har gjort mye som mange drømmer om, men som jeg drømmer om at jeg prioriterte vekk for et vanlig liv.

Jeg fikk en liten knekk før jeg startet med kokain. Jeg følte allerede i en alder av 35 år at jeg hadde gjort alt jeg ønsket i livet. Da blir det litt tomt

Nå ser jeg meg ikke tilbake bortsett fra når jeg skriver. Jeg ser fremover, og jeg gleder meg til å treffe ei jente igjen, stifte familie, å leve et normalt liv.

Glamour er gøy en periode. Etter en stund får man bare angst av det, møter mange overfladiske mennesker, og må nesten hele tiden fokusere på å ikke bli sånn selv.

MEN... nå har jeg ikke penger nok til å være så glamourøs lenger, og godt er egentlig det. De pengene tryllet jeg om til hvitt pulver som i dag har sørget for EN positiv ting.

Jeg snorker ikke noe særlig lenger. For nå er jeg jo ikke som nevnt kronisk tett i nesa lenger (DETTE ER INGEN OPPFORDRING TIL DEG SOM ER KRONISK TETT I NESA TIL Å TA EN 6-8 MÅNEDERS KOKAIN-KUR) haha!

Du er inne på noe der faktisk, så takk for tipset!

Det kommer til å dukke opp ting som tror er fiksjon også... garantert. Så jeg får vel nevne det tidlig i boka

Dessuten er det jo ting som må forandres litt. Jeg kan ikke akkurat skrive hvilke bedrifter jeg har jobbet for, navnet på vennene mine, og hvor de er i dag, steder osv.

Hadde jeg skrevet alt som hadde skjedd, så hadde den boka vært på forsiden av alle aviser. MEN... da hadde jeg ikke hatt en venn igjen haha! Så det skjer ikke.

Men jeg kommer aldri til å skryte på meg en opplevelse, og hver eneste hendelse i boka kan bakkes opp av venner


Hjertelig takk. Blir nesten rørt jo, og det gir meg motivasjon!

Interisant lesestoff! Jeg kjøper den ved første mulighet!

Virker som en veldig interessant bok, som jeg mest sannsynlig kommer til å kjøpe når den kommer ut.

Hvordan finansierte du livsstilen din?

Måten du skriver historien på gjør at det virker for meg som om dette er en reportasje i et eller annet mannfolkblad snarere enn en episk tekst, noe en roman jo er. Jeg mener det blir alt for mye fokus på små detaljer du ønsker å få med og at dette overskygger helhetsbilde av teksten. Det blir for lite driv, samtidig som at jeg ikke føler jeg sitter igjen med så mye etter å ha lest teksten.

I dette avsnittet på knappe 3,4 linjer får du frem 1) at du hadde to forstuede håndledd på den tiden, 2) maks antall km/t man kan krasje i og samtidig holde seg i setet, 3) at du har rast ned i vekt det siste halvåret, 4) km/t ved sammenstøtet og 5) en antagelse om hvor få kg du hadde klart i benkpress.

Jeg sier ikke at du skal droppe detaljer, detaljer i en tekst kan være flott det, men alt til sin tid. Velg deg heller ut et tema for hvert avsnitt og hold deg til det. For eksempel, kan du skrive et avnsitt hvor du i detalj maler et bilde av hendelsen rundt krasjet, VISE leseren krasjet, for så å følge opp med et avsnitt om tilstanden kroppen din var i på tiden ved ulykken. Spør deg selv: "Er dette relevant for det jeg vil formidle?" Følger du eksempelet får du frem det du vil si uten at det blir for mye for leseren på en gang.

I mitt hode har du to forskjellige veier du kan ta for å få formidlet historien din på en slik at det blir en god historie verdig. Du kan enten samarbeide med en etablert forfatter på den måte at du bringer historien og han skriveferdighetene, eller enda bedre: du skaffer du deg skriveferdighetene og gjør alt selv. Les bøker, skriv noveller, fortellinger, eventyr og dagbok, meld deg på skrivekurs eller registrer deg hos forskjellige fora på nett som har fokus på dette med skriving. Mulighetene er mange og du vil kanskje finne dine helt egne metoder. Samme det. Poenget mitt er hvertfall at de fleste trenger trening i skrivekunsten før de begir seg ut på et såpass stort prosjekt som en roman jo er.

Slik, da har jeg fått spydd ut mine meninger og du kan gjøre hva enn du måtte ønske med dem. Uansett, lykke til med prosjektet og ikke minst: hold oss oppdatert! En velskrevet roman rundt dette temaet er noe jeg absolutt ville sjekket ut!

Og ikke minst hvordan fikk du disse toppjobbene som en østkant-gutt uten utdanning?

Du må ha hatt den feiteste lønna for å finansiere 5-6g kokain hver dag, er ikke inne i pris på det men blir ikke det 5000-6000 kroner pr dag?

Takk for konstruktiv kritikk. Uten det blir det ingen god bok. Det er en grunn til at jeg legger det ut her. Jeg trenger tilbakemeldinger som dette, for da kan du og andre få det beste ut av meg

Dog syns jeg det er viktig å poengtere at jeg falt noe voldsomt i vekt. Effekten av å dra et kvart gram til frokost gir ikke akkurat matlyst, og skal man først gå på cola, noe absolutt ingen bør gjøre på den måten jeg gjorde det (at man gjør det 3-4 ganger i året ved festsammenheng har aldri plaget meg - uten at dette er noe jeg anbefaler), så få i deg mat først! haha

Jeg ønsker ikke å fremstå som en skinnhellig person i dag. Det å skrive denne boken er for meg balsam for sjelen, det gir meg en ekstra gnist og motivasjon til og klare å holde meg permanent unna det.

Jeg kan sprekke når som helst. Så jeg ser på dette prosjektet som min terapi, og jeg vil også belyse for andre hvor farlig det er å ta det i edru tilstand. For jeg har som nevnt aldri hatt problemer med å ta det i festsammenheng noen få ganger i året. Allikevel; går man på medisiner som gjør man litt trøtt og slapp, og man tar dette i edru tilstand, så vil jeg påstå at det kan få enorme konsekvenser.

Jeg er ikke ute etter å bli en fremgangsrik profilert forfatter. Jeg er ute etter å fortelle verden hvor lett det kan gå galt for ressurssterke mennesker.

Ja... de fleste er jo klar over det. Samtidig er det viktig å ikke bli for skinnhellig, og ikke minst sette en "tar du kokain på fest, så er du fucked", noe jeg mener er tull. Her snakker vi om hva som kan skje om man allerede er pillenarkoman.

Jeg startet på en måte i motsatt ende. For de fleste begynner med kokain, også må de ha noe beroligende for å takle hverdagen.

Jeg startet med det fordi de beroligende pillene gjorde meg trøtt og slapp. Det gjør det hele rimelig unikt, og skremmer det vettet av en person, så er det faktisk verdt det. For det jeg har vært igjennom kan nesten ikke beskrives.

En annen ting som må nevnes, uten at jeg skal sette meg selv i en forsvarsposisjon. Prologen ble skrevet på under 3 timer.

Takk for bidraget. Dette skal finpusses på helt til det er verdt å kontakte et forlag. Men at jeg har en story svært få har, og at det aldri har vært skrevet noe lignende, det er jeg sikker på. Så får vi se om det er noen som vil publisere den

Jeg er faktisk villig til å gå så langt med dette at jeg risikerer en kortere fengselsstraff for ting jeg har gjort, som jeg tror kan straffes i ettertid. Jeg må bare sjekke strafferammer, og ikke minst foreldelsesfristene. For det er et par ting som selvsagt ikke tåler dagens lys

Dokumentforfalskning

jeg kom ikke inn på et universitet i Australia uten å bytte pennen hun på en videregående skole brukte for å oversette karakterene til engelsk (en venn sitt vitnemål da jeg aldri tok videregående).

Pennen hun plutselig sto med i hånda etter jeg distraherte henne ved å få en til å mase voldsomt på henne om å låne en penn fort (da var jeg rask med å gi henne min "penn"), som jeg hadde kjøpt på Tanum som ikke var en vanlig penn, men en man kunne viske ut det man hadde skrevet.

Da var det bare å bytte navn til mitt, skru opp karakterene, og vips var jeg inne på universitet, som jeg dog aldri fullførte da jeg var mer keen på å bo i Brasil

Dette er dog snart 10 år siden, men den storyn må jo med.

Så mer kritikk - jo bedre blir boka, for jo mer tenker jeg, og den kom jeg faktisk på nå, og jeg må sjekke foreldelsesfristen da jeg selvsagt ønsker å gå fri

Det er dokumentforfalskning, så jeg må jo selvsagt sjekke alvorlighetsgraden av den.

Hva andre har gjort kommer jo selvsagt ikke til og nevnes. Jeg er ikke dum, og det har ikke noe med at jeg er redd for represalier.

Det har med en gylden regel vi alltid hadde: If you can`t do the time, don`t do the time

Jeg

Samtidig håper je

Det må jeg nesten sjekke foreldelsesfristen på før jeg svarer på. For blir det ingen bok, så blir det ingen straff heller

€50 per gram i Marbella. Ellers kan du se svaret ovenfor

Nå vet jeg ikkje hvilke bøker som finnes der ute, men denne type bøker er noe jeg lett kunne lest uten å bli lei..

Jeg syntes du skriver bra, og jeg ble med en gang dratt inn i historien. Om det er fordi jeg selv er en rastløs sjel som har lyst til å reise og bo verden rundt vet jeg ikke, men uansett..

Nå vet jeg ikke hva du skal fokusere på, men om de er feks døden, og hvor fælt du hadde det i rusens verden, ville jeg kanskje valgt å avslutte prologen med det avsnittet over.. Jeg mener at du da får en fin følelse om hva boken fokuserer på.. Resten av historein kan du feks fortelle i slutten av boken for å få en slags ramme rundt det.

Ellers ville jeg etter prologen begynt med oppveksten, ungdomsårne osv. frem til den dag idag.. Hva var det som formet deg til den du var og den du er idag, er greie ting du kan ha med.

Jeg syntes også det hadde vært interesant å lese mer om livet i utlandet ( hva du gjorde der, opplevelser, hvorfor akkurat feks Brasil etc. litt om valgene du tok og hvorfor)

Livet i rus/phsykiske (hva du følte nå du var påvirket, hva du følte når du var ren, hvorfor ville du dø, hvordan avrusningen var, etc)

Om dette gjør det bedre vet jeg ikke, men det var bare noen tanker som dukket opp når jeg leste..

Ellers håper jeg boken blir en realitet, og jeg ønsker deg lykke til

Jeg synes du er jævlig modig. Som du sier, kanskje blir det ikke bok denne gangen (kanskje når du har fått det enda mer på avstand?), men du SKRIVER, og det er sikkert en viktig del av terapien. Jeg heier på deg - balls, man, dette får du til!!

Hvordan går det med skrivinga, noe fremgang?

Spent på å høre mer fra deg, kommer helt klart til å lese boken!

Interessant historie! I want more

Takk, det er hyggelig å høre

Det har blitt lite med skriving den siste perioden da jeg fikk en liten setback for et par dager siden.

Jeg merker mer og mer hvor mye 6-7 gram kokain daglig har gjort med både kroppen og hodet, selv om jeg dog har gått opp fra 58kg til 70kg på rekordtid.

For kroppen skriker etter næring nå som jeg ikke rører kokain, og resten av døgnet som jeg ikke spiser går mest bort i søvn. Så jeg merker mest nå hvor sliten både kroppen og hodet er.

Har heldigvis gode venner som stiller opp hele tiden. Hadde jeg ikke hatt det så vet jeg ikke hvordan det skulle gått.

Så nå bor jeg hjemme hos en venn med en 8 år gammel datter, og vi har det kjempebra sammen (hun vil jo at jeg skal bo her permanent)

Hadde hørt mange skrekkhistorier om NAV, noe som ihvertfall skal med i boka.

For min del er det ikke noe problem. Jeg har barndomsvenner som til og med har gått sammen og kjøpt en bil til meg, under et annet navn, for ellers ville jeg ikke fått noen støtte fra NAV før jeg hadde solgt den.

Jeg får også låne penger til det jeg trenger av mat, medisiner osv. Det som dog skremmer meg. Hva med de som kommer til NAV med 2 tomme hender, er avhengig av akutt hjelp med bolig og ikke minst penger?

Det virker nesten som at NAV trenerer selv akutte situasjoner. For siden 30.april har jeg stått under "akutt" siden jeg ikke har jobbet i Norge på noen år, og har da ikke krav om arbeidsledighetstrygd.

Legen fra Universitssykehuset og fastlegen min mener at jeg er så utbrent at det kan ta 6-12 måneder før jeg er frisk nok igjen til å jobbe (ikke vet jeg siden jeg aldri har trappet ned smertestillende helt til scratch tidligere, men de mener det kommer til å bli en rimelig sterk, både psykisk og fysisk påkjennelse).

Til tross for skriv fra 2 forskjellige etater om at situasjonen er meget prekær, så blir jeg behandlet av NAV som en helt frisk person, som de pisker rundt for å hente den ene bekreftelsen etter den andre.

Hadde ikke jeg hatt gode venner hadde jeg ikke hatt penger på 10 dager til mat engang. For de har ikke skrevet ut en eneste krone, selv om jeg har fått grønt lys om å lete etter leilighet, som maks skal koste 7.000,-

Jeg spurte om det var de satsene de fulgte for 3-4 år siden også, noe jeg fikk bekreftet. Så inflasjon eller forandring i boligprisene tar de null hensyn til.

Jeg er absolutt ikke kresen så lenge jeg har en leilighet. Dog er det veldig, veldig vanskelig å finne noe i det hele tatt til den prisen i Oslo, så lenge man ikke skal bo i bokollektiv eller en eller annen underetasje av et hus.

Så selv med skriv fra legen om at jeg trenger mest mulig ro rundt meg fremover, og at det vil være veldig uheldig å plassere meg i et bokollektiv, med tanke på at jeg kommer til å få mye abstinenser fremover, og vil ikke ligge med kramper foran 3 andre ukjente mennesker, så er ikke det noe NAV tar spesielt hensyn til.

Samme hva; det mest skremmende er hvordan de behandler mennesker med akutt hjelp.

Hvor hadde jeg vært i dag hadde det ikke vært for gode venner? Husløs, og jeg hadde ikke hatt penger til mat.

Så stakkars de som har brent alle broer som går til familie eller venner. For det er ikke noe som heter akutt hjelp i NAV. Eller de kaller det for det, selv om jeg nå har gått 10 dager uten én eneste krone fra dem.

Men en ting som er sikkert; boka skal ut, om det så blir en gratis e-book om ingen vil publisere den, selv om jeg mener jeg har nok kjøtt på beinet til å fylle en rimelig unik historie..

Så bok skal det bli, og i skrivende stund ber jeg om materiell på Facebook fra alt ifra tidligere studievenner i utlandet til barndomsvenner.

For har man gjort et par tusen crazy ting i sitt liv, så er det mye jeg har glemt av det, som andre ikke har glemt.

Hehe... jeg ble blant annet påminnet den gangen jeg hadde kommet meg fra Ullersmo til Bastøy. Etter å ha blitt rimelig varm i trøya der hadde vi det mye gøy, jeg og en annen, som er den eneste jeg har kontakt med i dag etter soningen.

Man bor jo i hytter, og når man kommer for å sone blir man henvist til sin hytte.

Han som kom den ene gangen løp helt skrekkslagen ned til mottaket igjen etter vi satt helt nakne i sofaen å sa vi hadde ventet på han, for vi hadde hørt at det skulle komme en kjekk gutt på øya.

Han løp omtrent gråtende ned til mottaket igjen

Kommer tilbake når det skjer noe nytt.

PS! Et miljøskifte hjelper godt på når det kommer til Kokain. Jeg kan med hånda på hjerte si at det går dager imellom at jeg tenker på Kokain nå, for jeg forbinder ikke livet her som livet i Marbella.

Jeg kunne selvsagt tatt noen telefoner og ordnet det om jeg ville, uten at noen av mine nærmeste hadde forstått noe som helst. MEN... er nok for lei av å lure meg selv, og ikke minst så har jeg fått heeeelt avsmak på det etter en vanvittig nedtur forrige gang jeg tok det. Så det ser rimelig lyst ut, selv om ett sekunds galskap er nok...

Angående det med fengselsstraff, kan du ikke bare påstå for dommeren at det er fiksjon? Eller utgi anonymt som en eller annen sa.