Det kan godt tenkes du stusser over spørsmålet eller tenker at det ikke gjelder deg. Men det hadde vært interessant å se om dere klarer å svare på det. Jeg har en liten følelse av at veldig mange rusbrukere trenger å bruke det for å lette verdenen sin for en stund. For selv om noen virker sløvende og noen virker sånn at du blir krustallklar, så har alle rusmidler til felles at de lar oss sitte litt på siden av de heftigste følelsene våre og heller gi oss ro eller underholdning. Med andre ord virkelighetspause/-flukt.

Selv har jeg dragning mot det meste, men grensene mine tilsier at jeg ikke kan gå for langt og at når jeg gjør det er jeg klar over at jeg må betale tilbake til meg selv. Men jeg har nok vært ganske avhengig av en form for rus nå og da siden tidlig tenår.

Så jeg spør av ren nysgjerrighet

når jeg var rundt 15/16 år gammel ca, deromkring.
Grunnen til at jeg ruser meg er rett å slett fordi det er så forbanna morsomt, enkelt å grett.

Når det er sagt så ruser jeg meg kun på alkohol, har dog vært innom diverse narkotiske stoffer uten at jeg syns det ga meg noe spesielt..

Hvis snus gjelder, fant jeg ut at jeg begynte å bli avhengig i fjord tror jeg.. Da ble det lettere å skaffe tobakk for meg enn før og det førte til at jeg snuste mer. Nå har jeg snus i kjeften kanskje 20 t i døgnet.. Kunne ikke tenke meg å slutte.
Det smaker jævlig godt, men ikke som godteri-godt.. Er vel da nikotinen som trekker..

Jeg bruker ikke planter og kjemikalier for å flykte fra virkeligheten, men for å oppleve mer av den. Gjennom eksprimentering med stoffer jeg anser for å ha en spirituell verdi, har jeg lært mye om både meg selv og livet generelt. Endring av bevissthet åpner for nye perspektiver og tanker, og det å søke disse tilstandene er etter min mening et sunnhetstrekk, så lenge det gjøres med ett grunnlag av kunnskap og forsiktighet. Er ikke avhengig av annet enn kjærlighet og grønn iste fra Tine..

Egentlig en veldig interessant innfallsvinkel. Med omtrent samme mål. Jeg tror nok de fleste som benytter seg av rusmidler har en trang til å se virkeligheten fra en annen vinkel (hvis man nå kaller nykter tilstand for virkelighet da, men la oss si at nykter=virkelig, for enkelhets skyld).

Jeg skal selvsagt ikke påstå at andre er avhengige av rusmidler, det får man nesten svare for selv. Men jeg tror at det er mange som hevder seg uavhengige, men som likevel føler livet fattigere uten, og er en slags avhengig uten å innrømme det.

Sånn samfunnet er satt sammen nå er det kontroll som står i høysetet. Vi skal være i stand til å balansere på en sylskarp egg uten å dette ned på feil side, enten det gjelder vektkontroll, dop, alkoholforbruk etc. Det er en slags prestisje i det å kunne kontrollere noe som i utgangspunktet er vanskelig å kontrollere i det hele tatt.

Mulig jeg er vag, men jeg tror at mange flere enn man ville kalle alkoholiker eller narkoman er avhengig (om så psykisk) av rus. Slike som jeg som er i en krevende jobb, men som daglig bruker mine metoder – som jeg selvsagt er blitt en slags avhengig av for å være helt tilfreds. Jeg kan fint leve uten, med resultat at min verden blir tristere og mindre nyansert.

Jeg er helt enig. Og jeg tror dette er et fenomen som gir seg mer og mer til kjenne, spesielt i alkoholkulturen. Jeg kjenner alt for mange mennesker som drikker til de tryner ut på fortauet, helst så ofte som mulig. Men at de har et ubalansert forhold til alkohol vil de ikke høre snakk om, den innrømmelsen sitter langt inne hos de fleste hobby-alkoholikere.

Denne måten å ruse seg på ser jo ut til å ha blitt helt akseptert som en del av vår kultur. Selv om det faktisk er snakk om en løsemiddel-kultur her.. Og når alle du kjenner gjør det, så blir det jo veldig mye lettere å bare bøtte nedpå selv, uten å reflektere noe videre over hva man egentlig driver med.

Personlig har jeg aldri vært noe fascinert av alkohol eller andre løsemidler. Men jeg har tidligere hatt en ubalansert og overdreven bruk av cannabis, lsd og fleinsopp.

I dag bruker jeg bevissthetsendrende substanser mer som et sakrament enn som noe jeg ruser meg på. Jeg gjør det ikke ofte, og har det stort sett veldig bra uten noen form for rusbruk. Har ingenting å flykte fra, er bare nysjerrig og eventyrlysten..

I niende klasse gikk det opp for meg, og jeg fikk hjelp.
Siden da har jeg holdt meg unna det meste unntatt psykedelika, for det gir meg så mye.
Det å dykke i sitt eget hode og bare føle på alt synes jeg er bra avveksling fra en slitsom hverdag og som kan gjøre livet enklere til tider da jeg får følelsen av å ha "skjønt" noe ikke alle andre har. I dag er jeg ikke avhengig av noe som helst annet enn røyk og det er jeg ganske stolt av.
"Jeg bruker ikke planter og kjemikalier for å flykte fra virkeligheten, men for å oppleve mer av den" som mentalmelt sa så riktig.

Jeg passer på å ikke bli det. Er veldig bevisst på hvor mye jeg ruser meg og konsekvensene av det. Det eneste som kan minne om en avhengighet er nedturene jeg kan få etter noen litt for rusa helger. Men jeg passer på å ha noen dager, så mange som mulig, pause ganske ofte for å holde meg uavhengig.

Da jeg leste mitt eget innlegg her om hvilke rusmidler jeg har brukt, og det gikk opp for meg hvilken måte jeg skrev om det på. Så nå får jeg visst bare stå på.

Når jeg hadde drikki alkohol hver dag i et par uker i 10. klasse merka jeg et sug hver gang jeg ikke hadde. Men klarte å slutte, og drikker nå moderat i helgene. Avhengig av røyk, hehe. Også ble jeg vel nesten avhengig av ketamin. Da slutta jeg med engang jeg for en stund. Nå for dagen røyker jeg endel gress, håper ikke det samme skjer her xD

Utenom den nevnte nikotinen vil jeg ikke si jeg er rusavhengig, men jeg merker at det er vanskeligere å sove uten hasj etter en stund med gjevnlig kveldsrøyking. Dette er en av grunnene til at jeg tar meg en nyktremåned en gang i året.

Har tidligere (1998) vært ganske så (psykisk) avhengig av speed for å fungere, heldigvis regulerte dette seg selv til slutt da speedpushern min ble busta og huset jeg bodde i ble revet. Ingen tilgang på speed og husrom på gutterommet hjemme hos mor og far gjorde susen.

Så i den grad jeg er rusavhengig for tiden er det når jeg har mye kjipt å tenke på og "trenger" noen jointer og/eller drammer for å sovne i tide.

Helt enig i dine synspunkter på rusavhengighet Cajsa. Man behøver ikke være avhengig av et spesielt stoff, mere rusen i seg selv.Tenkt endel på det. Jeg mener man er avhengig om det er mulig å se et mønster i vanene dine. har man en heidundrandes helg en gang hvert eneste år og sverger til den ser man jo et mønster i det, selv om akkurat det eksempelet er veldig i grenselnd her. Mitt synspunkt kommer klarere frem hos den som har denne helgen en gang i månden osv... Det går jo veldig på hvor hyppig man gjør det. Og ordet rus det dekker jo virkningen av alle rusmidler. Klarer man bryte ut av dette mønsteret man følger, enten om det er daglig rus, ukentlig, månedlig osv ja da har man fått tilbake kontroll over forbruket. Men suget vil nok fortsatt være tilstede i disse situasjoner man er vandt med å ruse seg. Det er år dette suget har forsvunnet man kan friskmelde seg

for min egegn del har rusbehovet vært totalt tilstederværende siden den gang jeg fikk meg en sixpack da jeg var 13-14 men man kan vel kalle det en slags innkjøringsperiode de 2 første rene da. Det store helgefenomenet har vært gjennomgående, snakker ikke om hver dag selv om det nok har vært slik 40% av de siste 12 årene. alt fra alkohol, hasj til det litt tyngre. Dette har kun vært pga ønsket om "noe ekstra" ikke for å dekke vonde minner eller følelser, for det har jeg hatt svært lite av i mitt liv (men når jeg tenker meg om kan det kansje ha noe med hvorfor jeg har følt meg så tilfreds gjennom disse tidene, og livets uungåelige negative impulser rett og slett ikke har fått mulighet til å feste seg i mitt sinn som da sjelden henger seg opp i hindringer pga rus og opplevelser) Men store gjennom hele denne perioden har det jo ligget i tankene at det har vært et behov for rus, og at det ikke gjør meg godt. for det er klart det har gitt meg myye problemer opp gjennom tidene. Nå har jeg da omsider klart bryte ut av dette mønsteret, føler jeg da. Og vil nok jobbe lenge med å rette opp i ting jeg ikke har brydd meg om tidligere. Men her er ingen anger, og jeg har levd et godt liv med alle de opplevelser jeg drømte om som ung, hvis jeg ser bortifra drømmene om stor rikdom osv. Det er vel nå neste fase av livet (de mer kjedelige drømmene) kansje jeg bar behøvde litt lenger tid på å vokse opp? Når det skal sies jeg er på ingen måte ferdig oppvokst, men kansje litt mer opplyst

Jeg har kun to skikkelige avhengighetsforhold akkurat nå. Sigg og Cola.
Sukkervannet har holdt meg i et koffeingrep i mange år, men jeg føler at jeg nå begynner å bli fri. Gått flere dager siden sist nå, og jeg har bestemt meg for at jeg føler meg mye bedre uten.
Røyken derimot har jeg sluttet med i korte perioder, men aldri helt klart å bli kvitt. Blir fort en pakke eller to om dagen på det verste, og ned mot 3-4 om dagen da alt går som det skal.

Jeg drikker nesten ikke alkohol, og røyker hasj kun da jeg føler det passer seg. Venter alltid til jeg har gjort unna alle viktige gjøremål. Tar gjerne en nykter mnd i ny og ne, og passer på at det aldri blir hver eneste dag over lengre tid.
Det eneste andre jeg kan komme på da er vel psykadelika, som fascinerer meg av en annen verden. Men det begrenser seg stort sett til lesing.

Siden jeg har et helt fantastisk sterkt avhengighetsforhold til nikotin, har jeg bestemt meg for aldri å prøve ting som kokain, amfetamin og liknende. Det hadde gått fort til helvete..

Jeg tror at misbruk og avhengihet kan defineres som mye. Men det jeg har merket er at jeg kan bruke speed i perioder for så å holde opp i perioder, Det er ingen problem å ikke ta speed. Problemene starter først når tilgangen ikke er der. Veldig mange lurer seg selv ved å tro dem har full kontroll å greier å slutte. Men du vet aldri hvordan du vil reagere før den dagen tilgangen ikke er der. Da først vil du merke din avhengihet. Er vel dette som kasses psykisk avhengihet?

Det er vel det. Jeg vet med meg selv at jeg aldri blir så røyksjuk som da jeg vet at jeg ikke har sigg.

ikke enig i det dere sier... Er du fysisk avhengig da vil du få problemer om tilgangen er borte da. Man kan klart få problemer psykisk og om tilgangen forsvinner. Men man kan fortsatt være psykisk avhengig og den beste måten for å få bukt med problemet på kan være akkurat det, å komme seg vekk fra tilbudet. enten ved å isolere seg/flytte osv. Porblemet kan da være når man regner seg som avvent og kommer tilbake til tilbudet og ryker på fristelsen. Derfor som jeg sa tidligere er man først avvent idet man ikke føler fristelser og sug lenger. For min del har det alltid vært psykisk avhengighet og den beste løsningen ville da være å trekke seg unna, selv om jeg har klart det uten å gå så drastisk til værks. klart psyken din forandrer seg når man brått slutter med noe man er vandt med, men det kommer nok veldig ann på personens psyke og innstilling... Mye går på innstilling, ser du på deg selv som en taper så blir du en taper, enkelt og greit

kan kjenne meg igjen i det meste som blir nevnt her, men mye virker for meg nesten mer som å "rettferdigjøre" forbruket sitt. Ikke noe vondt idet, misforså meg rett, kjenner meg igjen i mange argumenter her, det er ikke det står på. Men for meg så handler det på en måte å gjøre det jeg har lyst til, når jeg har lyst. Å det er ganske viktig spør du meg.

Eneste rusmiddelet jeg er 'avhengig' av er vel alkohol. Men det holder jeg meg til to ganger i uken.
Men merket vel rundt 16års alderen at dette var noe som fasinerte og intresserte meg.
Røyka en del hasj og prøvd speed en gang. Hasj har jeg gått lei så røyker svært sjeldent.
Speed var et utrolig stoff, men synes ikke det er verdt det.

Må bare si masse fine inlegg, å eneste "rusmiddlet" jeg har vært avhengi av er lighter gass, merket det vel i 9ende klasse, merket et grusomt sug, ga en spirtuell vri på virkligheten egentelig fikk meg til å slappe av tenkte endel, men heldigvis fikk noen kompiser meg til å slutte

ja lightergass er vel ikke akkurat det smarteste å være avhengig av eneste jeg er avhengig i er snus!

Der har du et perfekt eksempel på hvor bredspektret psykisk rusavhengighet er. For jeg mener da dette ikke er noe man blir avhengig av, ihvertfall ikke slik lightere er. Jeg har selv aldri prøvd butangass så jeg vet jo ikke, men jeg tror det kan ha noe med oksygenmangel å gjøre uten å si dette for sikkert. Dette må da være et tilfelle av psykisk behov for avkobling/rus eller hvasomhelst egentlig.

Du skal være veldig glad du har gode smarte vennersom fikk deg til å slutte, vet om flere tilfeller der dødsfall har vært resultatet av slike idiotiske påfunn

Hmm. da jeg var 14 og ble avhengig av snus
Kan ikke tenke meg og slutte heller, nummy!
Ellers er det litt alkohol og andre stoffer.
Men ikke noen tunge greier.
Liker at det føles bra, men er også glad for at jeg kommer tilbake til virkeligheten etterpå.

Har vel egentlig aldri innsett det skikkelig, men at jeg er en misbruker er det vel ingen tvil om.
Drikker øl eller røyker bønne stort sett hver dag, og bruker andre rusmidler når det faller meg inn.
Prøver i perioder å ikke røyke så mye bønne, har gjort det i det siste, og da har alkohol forbruket gått opp drastisk. Har uker nå og da der jeg ikke bruker noenting, men det er egentlig ganske sjeldent..
Har hatt perioder med pillemisbruk blandt annet, men det gikk over av seg selv. Ble kjedelig tror jeg.

Hadde jeg hatt, skulle du fått KP for ærligheten din, lanze. Vet du hva, jeg tror innmari mange har et forbruk tilsvarende ditt. Og jeg tror det er ganske mange som ikke helt ser at de på en eller annen måte er avhengigMitt ligner vel litt, bortsett fra at jeg ikke rører piller. Men er veeeldig litt for glad i litt oppkvikkende slankepulver, så din pilleknasking veies vel opp av det ikke helt rene melet jeg har i nesen.

Det eneste vi kan tviholde på er at kontrollen ikke skal minke ytterligere, uansett hvo0r tøffe tak det er.

Begynner å bli noen år siden jeg rørte piller da, bare så det er sagt.

Jeg innså at jeg ikke var helt ærlig i den siste posten min. Selv om jeg strengt tatt klarer å holde meg nykter i perioder, og jeg ikke er "på kjøret", er rusbruken en så stor del (eller backdrop) av livet mitt at jeg vel må kalle meg avhengig. Ikke fysisk, og ikke av et bestemt rusmiddel, men psykisk hekta på rus i seg selv må jeg nok kunne påberope meg å være.

Tror jeg egentlig alltid har vært det. Forstod det vel først ifjor, etter sånn, x antall mnd med heftig amfetamin bruk, ca. 1 gram om dagen. da var det på tide å legge opp ;p

hehe,samme her..gikk 1gram hvis ikke mer om dagen..etterhvert da,begynte jeg og merke det:P og alle de andre vanlige vennene mine og,var aldri med de mere liksom..hehe..

måtte ta det med ro tenkte jeg så slutta,begynte og trene litt osv..men har meg en en helg kansje,men er sjeldent..

jeg har aldri insett at jeg har et rusproblem og kommer vel aldri til å innrømme det heller...

faktum er at jeg sitter med piller til en gateverdi på over 6 000kr her som jeg lurer på å knaske litt av før jeg stikker på skolen...

går til psykiater 1gang i uka, har kontakt med rusmiddel-avdelingen i byen og har et bredt støtteapparat rundt me jeg egentlig ikke føler jeg trenger... men for all del, om det hjelper meg å klare hverdagen og skolen med så mange personlige problemer, psykoser, paranoia og alt annet jeg har slitt med opp igjennom livet så er det vel verdt det. Ikke minst det faktum at man får gyldig fravær når man er på slike "møter". har vurdert å oppsøke NA (Anonyme Narkomane, skjønner ikke hvorfor det heter NA når det blir feilaktige initialer)...

men back on topic, ja jeg har et rusproblem, jeg ruser meg, jeg selger litt dop for å tjene penger til eget bruk... og har med dette sendt en god veninne av meg halvveis på kjøret... heldigvis har vi fått hjulpet henne slik at hun blir sendt på avrusning til sommern og at hun KUN handler med meg eller noen jeg setter henne i kontakt med, da hun nylig hadde en opplevelse med noe rottegift(les: ecstasy)

alt i alt, ja jeg har et rusproblem, men jeg føler ikke det er stort nok til at jeg må sperres inne i et hvitt rom med madrass vegger enda...

Da jeg var rundet 18 år, regner jeg med at jeg innså jeg hadde et rusproblem. På den tiden var problemene konsentrert rundt daglig amfetamin- og ecstacy-misbruk.

Men det var vel egentlig ikke før jeg rundet 19/20 år, at jeg virkelig forsto at noe måtte gjøres. Da var jeg hekta på subutex, amfetamin og benzodiazepiner. I tillegg til at jeg var en såkalt sprøytenarkoman, forstod jeg etterhvert at noe drastisk måtte gjøres.

Jeg la meg inn, til avrusning og rehabilitering i 2006, og kan i dag stolt si at jeg er rusfri.

God morgen!

Jeg skjønte vell ikke at jeg var rusavhengig før etter at jeg ble psykotisk. Da skjønte jeg at noe måtte gjøres. Da var jeg 19. Det er kjipt med psykose, under det ikke min værste fiende.

Hihi narkomane amonymikere er bra!