Tenkte jeg skulle skrive min første trip-rapport.
Vi er en liten vennegjeng som går videregående skole. Mer konkret, sisteåret allmenn. Vi er spredt ut over et større område, men alle har til felles at de i løpet av 13 år har vært i samme skoleklasse med minst en annen.
Jeg hadde kjøpt inn seks halvlitere med danskøl og skulle til en kompis av meg for et sent vors. Vi var 6 stykker der. Foreldrene var dratt på hyttetur, så kåken var ledig til disposisjon
Jeg, per og pål kom til kompisen vår halv 11. Vi satt oss i Tv Stuen og styrtet ned med pilsen. En time etterpå og på begynnelsen av å bli småfull, bestemte eieren av kåken seg for å dra på byen, og han og to andre kompiser (som var der fra før) lot meg, per og pål bli igjen. Rett etter at de hadde forlatt huset løp pål ned og henta en blunt full av grønt. Nettopp innkjøpt og nettopp gjort ferdig. Han hadde avklart med huseier at det var greit å røyke den, mot at de fikk den andre da de kom hjem fra byen. Vi var enige om at det var tull å dra på byen før klokken 01.00. Så pirat-taxien skulle komme tilbake etter 1 1/2 time.
Klokken halv 12 tok jeg mitt første trekk. Vi lot blunten gå på rundgang og etter 5 trekk husker jeg at jeg ble forbanna høy. Dette var noe av det beste jeg har røyka! Alkohylene nærmet seg toppen og jeg viste at jeg hadde maks 15 min på meg før marihuanaen var på det høyeste. Jeg kjente jeg begynte å få det travelt, og løp til kjøkkenet for å varme taco/lasagne/fucatzhia maten jeg tok med fra mamma. kvart på 12 satt jeg i tv stuen og spiste maten, som var den beste jeg noen gang har spist. Smakene smeltet på tungen min, som igjen fant fram alt mulig av ingredienser og stoffer. Jeg satt og undret hvor alt kom fra, hvor mye organisering som måtte til for at jeg skulle spise det spesifikke måltidet og hvordan noen var så lur at de fant opp måten å tilberede maten på.
Det som kommer nå er fylt med "sorte-hull" hvor jeg rett og slett ble så tungt beruset at jeg nesten ikke husker noe, med unntak av det mest spesifikke.
Maten var iallefall ferdigspist. Og jeg, per og pål satt og stirret i taket. Ingen sa et ord. Petter Northug hadde nettopp tatt en dårlig pallplassering i et eller annet mesterskap. Jeg kunne ikke se på tv'n, greide ikke fokusere, fikk ikke med meg hva som ble sagt.
Alt snurret rundt. Jeg kjente jeg ble forferdelig kvalm, jeg så per og pål. Klokken var helt sikkert passert 12, men jeg vil ikke spekulere i dette da jeg ikke har peiling. Jeg la meg sakte ned i sofaen, og kjente at jeg ble dratt ned i en uendelighet. Jeg satt helt fast, jeg kunne ikke prate og så nesten ikke hva som skjedde rundt meg. Det gikk 10 minutter til. Jeg hørte stønning fra per, jeg så på han. Han satt fast han og, han kom seg ikke løs. Jeg lukket øynene og ble dratt ned i uendeligheten igjen. Jeg ble dratt så langt ned jeg aldri har vært før, og trodde jeg aldri skulle bli normal etter dette. Jeg var dømt til et liv i høy-helvete. Jeg hørte en skarp, men utydelig piping. Det plaget meg veldig, hva var dette. Det ble tydeligere og tydeligere. Plutselig kjenner jeg bevegelse i sofaen, jeg åpner øynene. Pål roper ut, DET ER BRANNALARMEN. Jeg frøs fast, jeg kunne ikke bevege meg. I et desperat forsøk på å komme meg løs fra sofaen kastet jeg meg ut av den. Jeg lå på bakken, urørlig. Jeg var lamslått, Jeg kunne se at Pål løp fra Tv' stuen og inn i stuen. Endelig kom jeg meg løs fra dette grepet av fysisk og psykisk frykt. Jeg løp inn i stuen med pål, vel vitende om at Per satt fast i sofaen fortsatt.
Det var tydelig røyklukt i stuen, og vi ble såpass skremt at vi klarnet hode noen sekunder. og skjønte straks hvor røyken kom fra. Pål åpnet kjøkkendøren og vi ble møtt av en vegg med vond, illeluktende røyk. Jeg kunne ikke se hånden min foran meg. Stuen ble også fylt med røyk. Hva skjedde?! Instinktivt gikk vi begge inn i røyken på kjøkkenet. Jeg kjente hvordan røyken fylte lungene mine. Jeg fikk ikke puste, det var vondt og jeg gispet etter mer luft. Det var nytteløst, jeg fikk ikke oksygen i kroppen. Det at jeg trengte oksygen var heller ikke en faktor, jeg var for ruset og beruset til å tenke i det hele tatt. Hvor lenge kunne jeg holde pusten, uten oksygen? Tankene løp i hode, samtidig som fokuset var å finne ut hvorfor det var røyk. Magen vred seg i smerte, lungene kollapset og som et resultat av det kastet jeg opp. Om det var luft eller spy vet jeg fortsatt ikke. Jeg løp ut av kjøkkenet for å få tilbake pusten og gjøre meg klar til forsøk nr 2, denne gangen skulle jeg være effektiv. Pål var fortsatt der inne, levde han? Etter noen sekunder var jeg klar. Igjen så jeg ingenting foran meg. Jeg måtte lage mitt eget 3d kart over kjøkkenet. Jeg gikk rett mot ovnen. Der sto Pål, han så på meg og lo. "JEG ER SÅ STEIN AT JEG IKKE SER FLAMMENE". Å faen i helvete, dette er ikke bra. tankene løp i hode mitt. Pål fant veiene til kjøkkenvinduet og åpnet det. Jeg kryssjekket alt av knapper og varme på ovnen. Noen hadde stekt biff, platen var varm.
En kulde slo inn over meg, igjen ble jeg grepet av panikk. Jeg ropte til Pål. Vi måtte komme oss ut! Vi måtte se om det var ventilasjonsbrann! Rett før jeg løp ned trappen og ut, ropte jeg; Huset kommer til å brenne ned! Bail for FAEN! Det var full panikk nå, ting skulle ikke bli slik. Det var ikke sånn det skulle ende. Hva kommer folk til å si? Per var nå på beina, og pål sjekket om det kunne brenne i ventilasjonsanlegget ved å begynne å demontere det. Jeg løper ut i gata, det er røyk over alt. Røyken siger sakte nedover gateveien, som et tåketeppe. Den kom ikke fra pipa og kjøkkenvinduet var på andre siden av huset. Pål står på hverandaen med åpen dør hvor røyken siver ut og sier; vi fant det... En lettelse gikk inn over meg, jeg gikk inn i huset, som var sterkt røyklagt. Vi hadde unngått å brenne ned huset, politiet var ikke kommet og ingen naboer hadde reagert. Grunnen til røyken var en kake av alle ting. Som var blitt glemt igjen i microen da per hadde en sinnsyk munch.
Vi sto oppe uten å si et ord. Vi var fortsatt redd for politibesøk.
Ding Dong. Herregud, jeg fikk tredje noia for kvelden. Jeg løp ned trappen og ut i gangen. Jeg sniker ut av gangvinduet og ser to skikkelser som står der, samt en bil. Pål hadde løpt ned til meg. Jeg hvisket til Pål "Vi later som ingen ting, ikke lås opp". Og som i film, noe som forbauset meg, åpnet døren seg i det den magiske setningen ble sagt. For ingen hadde låst den jævla døren. Ansikt til ansikt med to idrettsjenter, som kjørte pirat den dagen. Som begge godt kjente hele gjengen, spurte hva faen som skjedde.
Vi gikk opp i stuen og de krevde en forklaring, noe de også fikk. Jeg satt med tårer i øynene. Ikke for at jeg var lei meg, men for at jeg var så fette stein i helvete! Jeg hadde nesten død av oksygenmangel, kunne blitt ferska av naboer/politi, og hadde i tillegg 3 bad-trips i en og samme tripp. Og i den sykeste rusen jeg noen gang hadde opplevd.
Helene satt seg ned og så på meg, hun pratet, jeg hørte ikke hva som ble sagt. Hun må ha trodd jeg var lei meg, for hun tok tak i hode mitt og klemte det til sin myke og omsorgsfulle kropp. Jeg merket kjærligheten i rommet, lykken av å ha overlevd. Lykken av å ha noen der, av å ha edruglighet tilgjengelig. Da gråt jeg, og jeg gråt og jeg gråt og jeg gråt. Tårene trillet på, de ville ikke stoppe. Og det var så godt, husker jeg syntes det var fantastisk, og rart og alt på en gang. Som en eksplosjon av følelser på en og samme tid. Husker ikke hvor lenge jeg lå sånn. Husker ingen ting, kroppen hadde fått fred. Den fikk ro til å nyte rusen den hadde rasjonert og spart på under det værste av dramaet. Alt av adrenalin var borte, kun utmattelse og tunge lunger kunne bekrefte den kampen av forvirring vi hadde vært i.
Klokken halv 2 var huseieren tilbake. Idrettsjentene hadde vasket opp kjøkkenet, spyet og lagt meg i sofaen. Per, som kun hadde vært våken for å hente kaken i microen,(røyk-kaken han hadde glemt i microen) lå nede på soverommet til et familiemedlem av huset. Pål hadde jeg ikke anelse på hvor var. I løpet av den timen etter brannen hadde jeg ikke hallusinert, tenkt eller drømt. Så snart kroppen og hode fikk fred sank jeg så dypt i rusen at jeg ble så godt som hjernedød, og responderte kun på lys. Pål tok seg av forklaringen og dramaet og alt som hadde hent til huseieren.
Jeg ble vekket rundt klokken 3. Tok meg litt grønt fra nr to nede med alle andre. Vi gikk opp i stuen, satt oss i sofaen og nøt det grønne. Igjen ble jeg dratt inn i en tung rus. Jeg husker ingen ting før neste morgen klokken 11.
Konklusjon: Jeg kommer aldri til å blande grønt med alkohol igjen.
Vi er en liten vennegjeng som går videregående skole. Mer konkret, sisteåret allmenn. Vi er spredt ut over et større område, men alle har til felles at de i løpet av 13 år har vært i samme skoleklasse med minst en annen.
Jeg hadde kjøpt inn seks halvlitere med danskøl og skulle til en kompis av meg for et sent vors. Vi var 6 stykker der. Foreldrene var dratt på hyttetur, så kåken var ledig til disposisjon
Jeg, per og pål kom til kompisen vår halv 11. Vi satt oss i Tv Stuen og styrtet ned med pilsen. En time etterpå og på begynnelsen av å bli småfull, bestemte eieren av kåken seg for å dra på byen, og han og to andre kompiser (som var der fra før) lot meg, per og pål bli igjen. Rett etter at de hadde forlatt huset løp pål ned og henta en blunt full av grønt. Nettopp innkjøpt og nettopp gjort ferdig. Han hadde avklart med huseier at det var greit å røyke den, mot at de fikk den andre da de kom hjem fra byen. Vi var enige om at det var tull å dra på byen før klokken 01.00. Så pirat-taxien skulle komme tilbake etter 1 1/2 time.
Klokken halv 12 tok jeg mitt første trekk. Vi lot blunten gå på rundgang og etter 5 trekk husker jeg at jeg ble forbanna høy. Dette var noe av det beste jeg har røyka! Alkohylene nærmet seg toppen og jeg viste at jeg hadde maks 15 min på meg før marihuanaen var på det høyeste. Jeg kjente jeg begynte å få det travelt, og løp til kjøkkenet for å varme taco/lasagne/fucatzhia maten jeg tok med fra mamma. kvart på 12 satt jeg i tv stuen og spiste maten, som var den beste jeg noen gang har spist. Smakene smeltet på tungen min, som igjen fant fram alt mulig av ingredienser og stoffer. Jeg satt og undret hvor alt kom fra, hvor mye organisering som måtte til for at jeg skulle spise det spesifikke måltidet og hvordan noen var så lur at de fant opp måten å tilberede maten på.
Det som kommer nå er fylt med "sorte-hull" hvor jeg rett og slett ble så tungt beruset at jeg nesten ikke husker noe, med unntak av det mest spesifikke.
Maten var iallefall ferdigspist. Og jeg, per og pål satt og stirret i taket. Ingen sa et ord. Petter Northug hadde nettopp tatt en dårlig pallplassering i et eller annet mesterskap. Jeg kunne ikke se på tv'n, greide ikke fokusere, fikk ikke med meg hva som ble sagt.
Alt snurret rundt. Jeg kjente jeg ble forferdelig kvalm, jeg så per og pål. Klokken var helt sikkert passert 12, men jeg vil ikke spekulere i dette da jeg ikke har peiling. Jeg la meg sakte ned i sofaen, og kjente at jeg ble dratt ned i en uendelighet. Jeg satt helt fast, jeg kunne ikke prate og så nesten ikke hva som skjedde rundt meg. Det gikk 10 minutter til. Jeg hørte stønning fra per, jeg så på han. Han satt fast han og, han kom seg ikke løs. Jeg lukket øynene og ble dratt ned i uendeligheten igjen. Jeg ble dratt så langt ned jeg aldri har vært før, og trodde jeg aldri skulle bli normal etter dette. Jeg var dømt til et liv i høy-helvete. Jeg hørte en skarp, men utydelig piping. Det plaget meg veldig, hva var dette. Det ble tydeligere og tydeligere. Plutselig kjenner jeg bevegelse i sofaen, jeg åpner øynene. Pål roper ut, DET ER BRANNALARMEN. Jeg frøs fast, jeg kunne ikke bevege meg. I et desperat forsøk på å komme meg løs fra sofaen kastet jeg meg ut av den. Jeg lå på bakken, urørlig. Jeg var lamslått, Jeg kunne se at Pål løp fra Tv' stuen og inn i stuen. Endelig kom jeg meg løs fra dette grepet av fysisk og psykisk frykt. Jeg løp inn i stuen med pål, vel vitende om at Per satt fast i sofaen fortsatt.
Det var tydelig røyklukt i stuen, og vi ble såpass skremt at vi klarnet hode noen sekunder. og skjønte straks hvor røyken kom fra. Pål åpnet kjøkkendøren og vi ble møtt av en vegg med vond, illeluktende røyk. Jeg kunne ikke se hånden min foran meg. Stuen ble også fylt med røyk. Hva skjedde?! Instinktivt gikk vi begge inn i røyken på kjøkkenet. Jeg kjente hvordan røyken fylte lungene mine. Jeg fikk ikke puste, det var vondt og jeg gispet etter mer luft. Det var nytteløst, jeg fikk ikke oksygen i kroppen. Det at jeg trengte oksygen var heller ikke en faktor, jeg var for ruset og beruset til å tenke i det hele tatt. Hvor lenge kunne jeg holde pusten, uten oksygen? Tankene løp i hode, samtidig som fokuset var å finne ut hvorfor det var røyk. Magen vred seg i smerte, lungene kollapset og som et resultat av det kastet jeg opp. Om det var luft eller spy vet jeg fortsatt ikke. Jeg løp ut av kjøkkenet for å få tilbake pusten og gjøre meg klar til forsøk nr 2, denne gangen skulle jeg være effektiv. Pål var fortsatt der inne, levde han? Etter noen sekunder var jeg klar. Igjen så jeg ingenting foran meg. Jeg måtte lage mitt eget 3d kart over kjøkkenet. Jeg gikk rett mot ovnen. Der sto Pål, han så på meg og lo. "JEG ER SÅ STEIN AT JEG IKKE SER FLAMMENE". Å faen i helvete, dette er ikke bra. tankene løp i hode mitt. Pål fant veiene til kjøkkenvinduet og åpnet det. Jeg kryssjekket alt av knapper og varme på ovnen. Noen hadde stekt biff, platen var varm.
En kulde slo inn over meg, igjen ble jeg grepet av panikk. Jeg ropte til Pål. Vi måtte komme oss ut! Vi måtte se om det var ventilasjonsbrann! Rett før jeg løp ned trappen og ut, ropte jeg; Huset kommer til å brenne ned! Bail for FAEN! Det var full panikk nå, ting skulle ikke bli slik. Det var ikke sånn det skulle ende. Hva kommer folk til å si? Per var nå på beina, og pål sjekket om det kunne brenne i ventilasjonsanlegget ved å begynne å demontere det. Jeg løper ut i gata, det er røyk over alt. Røyken siger sakte nedover gateveien, som et tåketeppe. Den kom ikke fra pipa og kjøkkenvinduet var på andre siden av huset. Pål står på hverandaen med åpen dør hvor røyken siver ut og sier; vi fant det... En lettelse gikk inn over meg, jeg gikk inn i huset, som var sterkt røyklagt. Vi hadde unngått å brenne ned huset, politiet var ikke kommet og ingen naboer hadde reagert. Grunnen til røyken var en kake av alle ting. Som var blitt glemt igjen i microen da per hadde en sinnsyk munch.
Vi sto oppe uten å si et ord. Vi var fortsatt redd for politibesøk.
Ding Dong. Herregud, jeg fikk tredje noia for kvelden. Jeg løp ned trappen og ut i gangen. Jeg sniker ut av gangvinduet og ser to skikkelser som står der, samt en bil. Pål hadde løpt ned til meg. Jeg hvisket til Pål "Vi later som ingen ting, ikke lås opp". Og som i film, noe som forbauset meg, åpnet døren seg i det den magiske setningen ble sagt. For ingen hadde låst den jævla døren. Ansikt til ansikt med to idrettsjenter, som kjørte pirat den dagen. Som begge godt kjente hele gjengen, spurte hva faen som skjedde.
Vi gikk opp i stuen og de krevde en forklaring, noe de også fikk. Jeg satt med tårer i øynene. Ikke for at jeg var lei meg, men for at jeg var så fette stein i helvete! Jeg hadde nesten død av oksygenmangel, kunne blitt ferska av naboer/politi, og hadde i tillegg 3 bad-trips i en og samme tripp. Og i den sykeste rusen jeg noen gang hadde opplevd.
Helene satt seg ned og så på meg, hun pratet, jeg hørte ikke hva som ble sagt. Hun må ha trodd jeg var lei meg, for hun tok tak i hode mitt og klemte det til sin myke og omsorgsfulle kropp. Jeg merket kjærligheten i rommet, lykken av å ha overlevd. Lykken av å ha noen der, av å ha edruglighet tilgjengelig. Da gråt jeg, og jeg gråt og jeg gråt og jeg gråt. Tårene trillet på, de ville ikke stoppe. Og det var så godt, husker jeg syntes det var fantastisk, og rart og alt på en gang. Som en eksplosjon av følelser på en og samme tid. Husker ikke hvor lenge jeg lå sånn. Husker ingen ting, kroppen hadde fått fred. Den fikk ro til å nyte rusen den hadde rasjonert og spart på under det værste av dramaet. Alt av adrenalin var borte, kun utmattelse og tunge lunger kunne bekrefte den kampen av forvirring vi hadde vært i.
Klokken halv 2 var huseieren tilbake. Idrettsjentene hadde vasket opp kjøkkenet, spyet og lagt meg i sofaen. Per, som kun hadde vært våken for å hente kaken i microen,(røyk-kaken han hadde glemt i microen) lå nede på soverommet til et familiemedlem av huset. Pål hadde jeg ikke anelse på hvor var. I løpet av den timen etter brannen hadde jeg ikke hallusinert, tenkt eller drømt. Så snart kroppen og hode fikk fred sank jeg så dypt i rusen at jeg ble så godt som hjernedød, og responderte kun på lys. Pål tok seg av forklaringen og dramaet og alt som hadde hent til huseieren.
Jeg ble vekket rundt klokken 3. Tok meg litt grønt fra nr to nede med alle andre. Vi gikk opp i stuen, satt oss i sofaen og nøt det grønne. Igjen ble jeg dratt inn i en tung rus. Jeg husker ingen ting før neste morgen klokken 11.
Konklusjon: Jeg kommer aldri til å blande grønt med alkohol igjen.
Synd at alt gikk så galt da.
Beste lesestoffet jeg har kommet over på lenge
ble en god historie, kjenner igjen " JEG ER SÅ STEIN AT JEG IKKE SER FLAMMENE" hadde en ganske lik hendelse selv, skulle lage brownis også presterer jeg å spille cod jævelig lenge, var så spennende fordi jeg var så jævla ballefjern...men tilbake til poenget jeg glemmer kaka, plutselig går brannalarmen, jeg hiver meg ned trappa og smeller opp ovnen og der var ett styk svart kake -.- da hadde jeg drekki og røyka grønt på BØTTE...ett tips; jeg anbefaler ikke grønt på bøtte, med mindre du skal bli så fjern at du bare svever i en drømmeverden konstant :P
