Fikk lyst til å anbefale en gruppe som har fascinert meg de siste månedene. De er ikke så lette å komme over, men alle bør sjekke ut disse gutta for en skikkelig sær, spennende og utrolig opplevelse. Coil har laget veldig mye forskjellig musikk, og det er absolutt ikke alt jeg liker, men jeg vil dekke mest mulig av det de lager, kanskje det jeg ikke er så fan av treffer noen =)
Coil er John Balance og Peter Christopherson som skilte seg fra Psychic TV i 1982 for å lage egen musikk. Deres første prosjekter går under sjangeren industrial, selv om de alltid har vært eksperimentelle og beveget seg utenfor sjangre. Typiske eksempler fra denne tiden er Slur, The Anal Staircase og Tenderness of Wolves. Men det var absolutt ikke dette jeg ville vise dere, så ikke gi opp her.
Det spennende skjedde da de beveget seg vekk fra industrial- og acid house-greiene til mer eksperimentell musikk med en del drone-inspirasjon. De gikk ofte under andre navn, som ELpH, Black Light District og Time Machines. Det kribler i kroppen bare av å skrive om dette, her er et par eksempler:
Black Light District - Die Wolfe Kommen Zuruck
Coil vs. ELpH - pHILM #1 Musikken de laget under navnet ELpH er noe av det drøyeste jeg har hørt. Det er helt uten utenomjordisk og spesielt.
Time Machines er deres drone-pseudonym. Da det ble gitt ut, ville d eikke bruke navnet Coil fordi musikken var så abstrakt og forskjellig fra deres tidligere utgivelser. Albumet består av fire spor, som hver representerer et hallusinogen. John Balance var en mystiker, interessert i magi og Time Machines hadde et helt annet formål enn å bare være musikk:
7-Methoxy-β-Carboline: (Telepathine)
2,5-Dimethoxy-4-Ethyl-Amphetamine (DOET/Hecate)
Etterhvert har ikke folk forventet en bestemt type musikk fra Coil, og de ga ut Coil Presents Time Machines for å knytte deres navn til Time Machines-albumet. Denne utgivelsen er imidlertid ikke lik, men ekstremt bra: Everything Keeps Dissolving
Mens de kategoriserte musikken fra deres startepoke som Solar musick (k-en kommer fra Aleister Crowley, som ville lage et skille mellom rituell, egentlig magi fra de moderne tryllekunstnerne), startet de nå å lage Moon musick, og ga ut to albumer som hovedsaklig presenterer denne musikken: Musick to Play in the Dark Vol. 1 og Vol. 2. Dette er dyp, mørk, minimalistisk musikk, som oftest med en rolig, fortellende vokal og behagelig melodi. Noen eksempler: Batwings (en av mine favoritter, utrolig vakker), Ether,
Are You Shivering?, The Dreamer Is Still Asleep
I 1998 ble et nytt medlem, Thighpaulsandra, med i Coil, og albumet Astral Disaster. Dette kombinerer deres mørke, drone- og dark ambient-musikk med vokal, og resultatet er nesten nifst. Astral Disaster er et av albumene jeg liker best, jeg elsker å legge meg ned i et mørkt rom og reise avgårde med denne musikken. The Mothership & the Fatherland og The Sea Priestess vil nok få dere til å skjønne hva jeg mener.
De ga også ut en del live-albumer i denne tiden, og de bør man ikke gå glipp av. De er Queens Of The Circulating Library og Constant Shallowness Leads To Evil. Førstnevnte er et timeslang drone-stykke; hele sangen er ikke på youtube, men denne gir et lite innblikk. Constant Shallowness Leads To Evil er mer noise enn drone, og det er kanskje albumet som folk finner vanskeligst å skjønne, men personlig elsker jeg det. Musikk trenger ikke å ha melodi eller rytme, den kan like godt være helt åpen for tolkning. Istedenfor å høre på det som man gjør til vanlig musikk, kan man se på det som en sensorisk opplevelse som er helt overjordisk hvis man bare lar musikken lede veien. For å gi noen eksempler: Free Base Chakra, Higher Beings Command og Beige.
Coil kan være lite tilgjengelig og veldig abstrakt for mange, men jeg anbefaler å gi det en sjanse. Ens musikksmak utvikler seg, og for et år eller to siden hadde jeg spurt hva som var galt med folk som hørte på dette, nå elsker jeg det. De har også vist en mykere og mer melodiøs side, som Going Up er et fint eksempel på. Dette nydelige og melankolske musikkstykket som var noe av det siste John Balance skrev før han døde er en av mine favorittsanger noensinne, og jeg avslutter tråden med denne. Lykke til =)
Coil er John Balance og Peter Christopherson som skilte seg fra Psychic TV i 1982 for å lage egen musikk. Deres første prosjekter går under sjangeren industrial, selv om de alltid har vært eksperimentelle og beveget seg utenfor sjangre. Typiske eksempler fra denne tiden er Slur, The Anal Staircase og Tenderness of Wolves. Men det var absolutt ikke dette jeg ville vise dere, så ikke gi opp her.
Det spennende skjedde da de beveget seg vekk fra industrial- og acid house-greiene til mer eksperimentell musikk med en del drone-inspirasjon. De gikk ofte under andre navn, som ELpH, Black Light District og Time Machines. Det kribler i kroppen bare av å skrive om dette, her er et par eksempler:
Black Light District - Die Wolfe Kommen Zuruck
Coil vs. ELpH - pHILM #1 Musikken de laget under navnet ELpH er noe av det drøyeste jeg har hørt. Det er helt uten utenomjordisk og spesielt.
ELpH is a pseudonym for the band Coil. The name itself was used to describe glitches and unrehearsed sounds coming from their equipment that were not consciously composed. John Balance has referred to this phenomenon as 'channeling' and the band has often spoken of ELpH as an actual entity and 'invisible' member of Coil.
Vis hele sitatet...
Time Machines er deres drone-pseudonym. Da det ble gitt ut, ville d eikke bruke navnet Coil fordi musikken var så abstrakt og forskjellig fra deres tidligere utgivelser. Albumet består av fire spor, som hver representerer et hallusinogen. John Balance var en mystiker, interessert i magi og Time Machines hadde et helt annet formål enn å bare være musikk:
According to John Balance, the premise behind this release is that hallucinogens act as time machines - they can conjure up histories of yourself and/or act as predictors of the future. In any case, they can remove you from "temporal reality". These tracks on this disc are not only formulas for hallucinogens, but the tracks have been tested, retested, rejected, et cetera.
Vis hele sitatet...
2,5-Dimethoxy-4-Ethyl-Amphetamine (DOET/Hecate)
Etterhvert har ikke folk forventet en bestemt type musikk fra Coil, og de ga ut Coil Presents Time Machines for å knytte deres navn til Time Machines-albumet. Denne utgivelsen er imidlertid ikke lik, men ekstremt bra: Everything Keeps Dissolving
Mens de kategoriserte musikken fra deres startepoke som Solar musick (k-en kommer fra Aleister Crowley, som ville lage et skille mellom rituell, egentlig magi fra de moderne tryllekunstnerne), startet de nå å lage Moon musick, og ga ut to albumer som hovedsaklig presenterer denne musikken: Musick to Play in the Dark Vol. 1 og Vol. 2. Dette er dyp, mørk, minimalistisk musikk, som oftest med en rolig, fortellende vokal og behagelig melodi. Noen eksempler: Batwings (en av mine favoritter, utrolig vakker), Ether,
Are You Shivering?, The Dreamer Is Still Asleep
I 1998 ble et nytt medlem, Thighpaulsandra, med i Coil, og albumet Astral Disaster. Dette kombinerer deres mørke, drone- og dark ambient-musikk med vokal, og resultatet er nesten nifst. Astral Disaster er et av albumene jeg liker best, jeg elsker å legge meg ned i et mørkt rom og reise avgårde med denne musikken. The Mothership & the Fatherland og The Sea Priestess vil nok få dere til å skjønne hva jeg mener.
De ga også ut en del live-albumer i denne tiden, og de bør man ikke gå glipp av. De er Queens Of The Circulating Library og Constant Shallowness Leads To Evil. Førstnevnte er et timeslang drone-stykke; hele sangen er ikke på youtube, men denne gir et lite innblikk. Constant Shallowness Leads To Evil er mer noise enn drone, og det er kanskje albumet som folk finner vanskeligst å skjønne, men personlig elsker jeg det. Musikk trenger ikke å ha melodi eller rytme, den kan like godt være helt åpen for tolkning. Istedenfor å høre på det som man gjør til vanlig musikk, kan man se på det som en sensorisk opplevelse som er helt overjordisk hvis man bare lar musikken lede veien. For å gi noen eksempler: Free Base Chakra, Higher Beings Command og Beige.
Coil kan være lite tilgjengelig og veldig abstrakt for mange, men jeg anbefaler å gi det en sjanse. Ens musikksmak utvikler seg, og for et år eller to siden hadde jeg spurt hva som var galt med folk som hørte på dette, nå elsker jeg det. De har også vist en mykere og mer melodiøs side, som Going Up er et fint eksempel på. Dette nydelige og melankolske musikkstykket som var noe av det siste John Balance skrev før han døde er en av mine favorittsanger noensinne, og jeg avslutter tråden med denne. Lykke til =)
