Sitat av
luni
The fuck? Selvfølgelig ville jeg heller hatt en utro partner enn en som slo og spionerte, hvis det var de eneste tre alternativene. Hvorfor skulle man ønske å være i et monogamt forhold med en som oppførte seg sånn? Alternativ fire burde være å ikke være i et usunt forhold. Vold og kontrollerende oppførsel burde ikke være greit fra partneren sin.
Selvfølgelig er alternativ 4 det eneste rette gitt at dette er den generelle atferden. Vi er nok enig i at "kronisk" snoking/utroskap/bitchslapping er totalt uten forbehold som dealbreakers.
Presiserte det gjerne ikke; men jeg tar utgangspunkt i at vi omtaler enkeltsituasjoner, "øyeblikks svakhet", og på alle måter unntaket heller enn regelen for forholdets dynamikk. I forhold agerer man fra tid til annen på emosjoner heller enn fornuft, og innimellom kan selv de mest fornuftige og avbalanserte mennesker tråkke milevis over streken. (Og bare så det er sagt, jeg har vært både utro og jeg har snoket, men jeg har aldri slått en dame i en ikke-seksuell setting. Men jeg har fått på trynet fra damer før.)
1) Den litt for sjalu typen som logger seg inn på facebooken én gang for å undersøke en misstanke..
2) krangelen som gikk litt for langt og endte i en liten bitchslapp.
3) julebordet som ble litt vel fuktig og endte med at h*n knullet en kollega.
Som kjent så er utroskap faktisk så vanlig* at jeg mener det må være lov å nytte litt "skjellig grunn til misstanke" ved vurdering av konkrete, spesifikke og berettigede misstanker.
Som nevnt er jeg totalt imot "generell" snoking, det er utrolig destruktivt, et alvorlig tillitsbrudd og noe jeg har mye, og elendig, erfaring med. Men når en dame begynner å endre kommunikasjonsvaner så betydelig uten noen logisk forklaring på det; da mener jeg helt ærlig at målrettet informasjonsinnhenting er berettiget. Misstanke om ting er ekstremt ødeleggende for forhold; konfrontasjon basert på ingenting konkret kan ofte eskalere noe jævlig - og erfaring har vist meg at mange damer heller holder en løgn som er avslørt gående bare for å slippe å måtte forklare seg. Da følger det jo som innlysende at det å konfrontere på bakgrunn av indisier bare blir en potensielt sett betydelig konflikt; med mer eller mindre 0% sannsynlighet for en plutselig tilståelse.
*
http://www.side3.no/dittsexliv/sa-va...422772186.html
Sitat av
luni
Mener du i fullt alvor at, i tillegg til spionasje, så er vold og skriking er akseptabel respons på en mistanke? (Jeg driter i at du prøver å bagatellisere det ved å kalle det "bitchslaps".) Det er sånn oppførsel som litt for ofte ender opp med en partner på krisesenteret, og jeg kan ikke fatte at det er noe du seriøst oppfordrer til. Spesielt når du har selvinnsikt nok til å innse at du selv har vært en sjalu idiot tidligere.
Jeg har vært en sjalu idiot, men det er også jeg som har fått bitchslappene. Ser jeg har vært altfor lite klar på hvor stor avstand jeg tar fra vold i nære relasjoner. Det er nok veldig miljøbetinget hvordan man vektlegger en enkelt bitchslap i en ekstraordinær enkeltsituasjon. Jeg ville aldri delt ut en bitchslap selv, men etter å ha fått meg et par titalls stykker i trynet selv så plasserer ihvertfall jeg dette veldig langt nede på listen over belastende aspekter ved forhold jeg har vært i.
Sitat av
luni
For alt vi vet kan denne dama slite med noe. Med en partner som heller vil overvåke henne enn å spørre hva som foregår så ville det ikke vært spesielt rart.
Spørre hva som foregår burde være selvsagt.. Men jeg ville tippet svare var rimelig intetsigende, gjerne lettere irritabelt. (Skulle det vise seg å være noe annet er selvsagt problemstillingen avblåst uansett).
Sitat av
Dodecha
Jeg tror poenget kommer klarer frem om man vrir litt på saken: La oss si at du har snoket på pc'n til din motpart, og funnet ut at h*n ikke er utro. Du har da krenket privatlivet til din kjære for å innfri nyskjerrigheten din og faktisk gjort skade på tillitsforholdet dere burde ha for å være i et forhold. Man har faktisk ødelagt premissene for et sunt forhold fordi man ikke kommuniserte godt nok og tydde til mistanker i stedet for å ta det motparten sier for god fisk.
Deteriasjonen av forholdet har allerede skjedd ved at det ikke ble kommunisert godt nok, man burde allerede fra starten konfrontere motparten med hva man oppfatter og føler, kommunikasjon er veldig viktig her, sett ansvaret på deg: "Jeg oppfatter det som **, jeg vil prøve å jobbe med dette **". Ikke vinkle det for anklagende: "Du er fraværende.., Du sårer..., Du gjør..."
Det er i mine øyne de viktigste punktene: Dere burde ikke ha kommet til denne situasjonen om dere kommuniserte godt nok, konfrontèr istedet for å være passiv agressiv.
Dette er en god illustrasjon på noe jeg anser som grunnleggende problematisk og irrasjonelt; men endog hva som er å definere som allmenn konsensus her.
For et sunt forhold mellom to oppegående og reflekterte personer så er jeg helt enig i samtlige av deres standpunkt. Slik jeg ser det er det ikke nødvendigvis de grunnleggende verdiene våre som spriker så forferdelig, men heller premissene vi legger til grunn for våre vurderinger.
Jeg har vært i usedvanlig mange lange forhold, og helt opp til det siste halvåret har jeg vel vært å definere som en litt usikker "forholdshore". Men jeg har aldri opplevd skikkelig kjærlighet, jeg har aldri følt at jeg har vært med "the one". (Unntaket er selvsagt når man mister noen, da er det jo ingenting annet enn perfeksjon man ser i sin forhenværende partner). Også dette kan med rette kritiseres; men realiteten er dessverre slik at de fleste forhold er milevis unna perfekte. For mange, særlig mindre attraktive menn, er forhold noe man er heldig om man kommer seg inn i. Mange får aldri så mye som en samboer i løpet av livet. Seleksjon er ikke et tema for disse, og ekte kjærlighet er vel unntaket heller enn regelen. Andelen single i samfunnet øker, og i følge denne neppe representative undersøkelsen er noen nøkkeltall:
94% av de single er ikke "svært fornøyd" med å være singel.
46% av de single lar være å dra på ferie fordi dem ikke har noen å dra med.
http://www.aftenposten.no/fakta/inns...r-6284045.html
Slik jeg oppfatter denne diskusjonen så kan minst like mye av uenighetene tilskrives forskjellige premisser som forskjellige verdier.
Mitt utgangspunkt for å mene det jeg mener er ganske enkelt at de fleste forhold ikke er uforbeholden affeksjon og en intensjon om å dele resten av livet sammen. De fleste forhold er mellom helt ordinære mennesker som ved tilfeldigheter har funnet tonen og sannsynligvis har kompatible egenskaper innen eksempelvis intellektuelle, økonomiske eller kulturelle parametere. Svært mange av dem venter i realiteten på noe bedre, noe som eksemplifiseres her, f.eks: (Nesten halvparten av dem på tinder er allerede i et forhold).
http://www.theguardian.com/technolog...d-relationship
En helt objektivt faktabasert vurdering av hva TS beskriver, satt i konteksten "et gjennomsnittlig forhold", tilsier ganske enkelt at frøkna er utro i en eller annen forstand.
Det kan gjerne være langt mindre enn et faktisk seksuelt forhold, de trenger ikke nødvendigvis å ha truffet hverandre en gang. Men det å begrense mulige reaksjoner på denne situasjonen til "spør rett ut og godta svaret du får uansett"; det finner ikke jeg særlig overførbart til den virkelige verden.
For å vri enda litt mer på det; hva om en av dere ble sammen med meg litt frem i tid, den jævla allreite x-junkien. Plutselig begynner jeg å bruke mye tid for meg selv, jeg kjøper store mengder aluminiumfolie, og det lå noe som lignet på heroin i lommen min. Ville et enkelt spørsmål og min kontante avvisning av det gitt dere nattesøvnen tilbake? Eller ville dere ansett situasjonen som sannsynlig og alvorlig nok til å kanskje lese kjapt den misstenkelige SMS'en jeg fikk mens jeg var i dusjen?
Alt i alt; noen forhold er visstnok helt magiske, og tilliten er like selvsagt som kjærligheten. Vet ihvertfall at en av dere har langt over gjennomsnittlig kvalitet på sitt samliv. Men ville dere noensinne laget et innlegg som dette på freak?
Dette er ikke et perfekt forhold basert på ubetinget kjærlighet mellom to sjelvenner; det høres derimot ut som et langt mer gjennomsnittlig forhold, med gjennomsnittlige premisser å legge til grunn.
Da er det faktisk ikke i ens beste interesse å se den annen vei og håpe på tillitens magi. Tillit og naivitet er altfor ofte deler av det samme tveeggede sverdet. Dersom det skulle vise seg at dama flytter ut etter at forholdet til den hemmelige elskeren har fått utvikle seg i et halvt års tid; hvilken enorme konsekvenser vil ikke det kunne få for TS' på så utallige mange måter? Å risikere utallige sånne scenarioer, bare for ikke å utfordre tilliten i forholdet; det virker bare ikke som noe jeg ville anse som etter beste egeninteresse.
Konsekvensene av å undersøke denne konkrete og høyst reelle muligheten for at dama er utro - gitt at en tar feil - er ubetydelige sammenlignet med konsekvensene som kan komme dersom TS tar alt dama sier "for god fisk" og misstanken skulle vise seg å være berettiget.
Sist endret av Tøffetom; 21. mars 2016 kl. 18:02.