Vet ikke om dette er sagt før.
Men at jeg som student ikke kan tjene mer enn 126k i året utenom, det kunne vel lånekassen spart seg for eller?
Tjener jeg mer enn det, goodye stipend/lån!
Er det noe jeg kunne bestemt selv, er det jo hvor mye jeg har lyst til å jobbe ved siden av. Synes jeg da.

Etter hva jeg forstår tidligere i tråden går du jo på videregående. Jeg vet ikke helt om man kan vurdere sånt uten å i alle fall ha bodd hjemmefra et par år, enten i arbeid eller som student.

Jeg er helt enig i deg at du ikke får mye i stipend/lån.
Jeg får får 6100 i mnd og bor for meg selv + mat så ekke mye morro man kan få.

syns du burde fått mere i lån i allefall for det er jo penge som de får tilbake i tilden og

Alt går an, men Oslo er for det første et sprengt marked å finne leiligheter i. Og selv når jeg sjekker lengre ut fra sentrum er det tålelig dyrt. Lengre ut fra sentrum kommer man gjerne over større leiligheter, ikke nødvendigvis rimeligere. For mitt vedkommende har størrelsen minimalt å si, ettersom jeg tilnærmet aldri er hjemme.

I tillegg er det mange praktiske problemer tilknyttet å bo langt unna skolen. Det viktigste er at det lille jeg har av fritid da vil gå på reise, og jeg syns ikke jeg er storkrevende når jeg sier at jeg vil ha et par timer til å sparke av meg skoene og slappe av mellom dagene. Jeg er allerede på grensen for hvor lite søvn man kan klare seg på i ukedagene, så å kutte i dét er i alle fall utelukket.

Et annet argument er at det minst en gang månedlig forekommer at jeg må sitte på skolen til litt utpå natten, besøker kjentfolk, drar ut eller gjør andre ting som fører til at man ikke rekker kollektivtilbudet (som forsåvidt ikke er så håpløst). Da er eneste alternativet å ta taxi hjem. Skjer det mer enn én gang og man bor utenfor ring 3 går vinningen opp i spinningen, for SÅ mye billigere er det ikke selv om man flytter i ytre strøk av det som kan kalles Oslo.

Jeg går på videregående, ja, og har bodd alene i 2 og et halvt år. Flytte hjemmefra da jeg begynte på VG1. Jeg får et usselt lavt stipend, og jobber som sagt mellom 20 og 30 timer i uken for å spe på. Jeg føler likevel jeg lever godt, og rekker masse på fritiden. Spiller blant annet organisert fotball flere ganger i uken, går på byen omtrent hver helg, får tid til andre hobbyer og fritidssysler som motorsport og spille instrument ganske ofte (selv om disse to sistnevnte er veldig fine aktiviteter med tanke på at de ikke krever noen avsatt tid, og man bare kan fylle på med dette når det passer seg). I tillegg spiller jeg poker, både på internett (tjener litt her) og live, for moro skyld. Jeg har en PlayStation som ikke akkurat står urørt, og i tillegg bruker jeg mye dødtid på dataen, for å lese VG, skrive på nFF, henge på Facebook osv, slik jeg for eksempel gjør nå.

Hvordan rekker jeg alt dette? Min uke er heller ikke mer enn 7x24 timer, men på en eller annen måte får jeg tid til 45 timer studie, 25 timer jobb, masse fritid og hobby, og likevel ha BRUKBART med penger. Legg merke til at jeg ikke er rik. Jeg sliter med å legge til side penger, blant annet ordi stipendet jeg får er nærmest ikke-eksisterende, pluss at jeg bruker MASSE penger på bensin ifm. motorsport-interessen min, kjøretøyene jeg har har kostet noen titalls tusenlapper (bil, motorsykkel), jeg har brukt 12000 på elektrisk piano, 9000 på ny laptop, 4000 på diverse spill, 4000 på tullete bøter (parkering) og stadig mye penger på byen, i tillegg til alle de faste utgiftene; husleie, strøm, medlemsskaper i hytt og pine, veiavgifter, skatt, internett, og så videre. Ja, jeg er ikke rik, men på grunn av ekstrajobb har jeg råd til å la hjulene gå rundt selv med alle disse godene. Jeg spiser ikke dårlig heller. Visst går det i nudler av og til, me det er fordi jeg liker det. Ellers har jeg et fullgodt kosthold, sett bort fra noe bestillingsmat i ny og ne på grunn av latskap. Jeg er tross alt ingen husmor, jeg synes ikke det er kjempegøy å lage mat og vaske og rydde og støvsuge og vaske klær og henge de opp igjen etterpå og hente posten og ta ut søpla, og så betale masse penger for nye vaskemidler. Men etter et par år alene har jeg blitt vant til det.

Så nei, jeg har ikke erfaring fra høyskole/universitet enda, men nå er jeg spent. Bruker som sagt 45 timer på studier hver uke, og det var visst ca like mye som anslaget som ble nevnt for høyskolestudier tidligere i tråden. Igjen - det varierer fra person til person. Noen studerer sikkert 15 timer hver dag, 7 dager i uken, og har altså 115-timers studieuke, men det er jo bare det jeg sier. Folk er forskjellige. Jeg skulle GJERNE hatt et høyere stipend, men er det strengt tatt NØDVENDIG? Nei, ikke for meg. Mine hjul går rundt. Selv med masse fritid og hva jeg anser som et godt liv.

Tja - jeg vil ikke si at du studerer hvis du går på videregående. Jeg brukte jo i teorien masse timer på skole da jeg gikk på videregående, men det var en ren sosial greie. Null krav ble stilt og jeg satt stort sett og tullet med venner. Når eksamen kom var det bare et par i året og toppkarakterer var helt oppnåelige med en dag eller to med lesing. Når du har obligatorisk oppmøte på skolen, men ikke egentlig noen krav til prestasjoner mens du er der, har det fint lite å gjøre med studier. Å komme hjem etter tolv timer på skolen hvor du faktisk har prøvd å øke forståelsen din hvert eneste sekund er en helt annen opplevelse enn noe jeg opplevde på videregående og jeg gikk ikke ut med et spesielt dårlig snitt.

Klart, det finnes håpløse studier som ikke stiller krav til egen innsats, men visjonen til regjeringen er nå engang en heltidsstudent. Da skal det ikke være nødvendig å jobbe for å leve over fattigdomsgrensa. Skjerp de lette studiene, øk støtten litt.

Studenter betaler også for pensumlitteratur (jeg betalte 2000 kroner for bøker i ett fag i år) og er i prinsippet voksne mennesker som har krav på å leve på, om ikke over, fattigdomsgrensa. Mener ikke at økningen skal være drastisk, jeg synes bare man bør få studiestøtte hele studieåret og at vi ikke ligger såpass langt under fattigdomsgrensen. Hadde du orket fem-seks år til på samme budsjett så er det fint for deg, antar jeg? En attenåring og en tjuefemåring har nok litt forskjeller i hva de anser som et verdig liv nettopp fordi vennene deres og miljøet deres i snitt vil ha langt mer å rutte med, i tillegg til at barn og forpliktelser dukker opp. Psykisk helse blant studenter er dårligere enn i befolkningen forøvrig og jeg tror ikke det er fullstendig frakoblet pengeproblematikken, for å si det sånn (ei heller er den eneste årsak)

Jeg skjønner hva du mener. Jeg får også karakterer langt over snittet, men det jobber jeg for å få også. Kravene vi møter, er faktisk temmelig strenge. Matematikk, fysikk, kjemi og slikt, er litt mer slapt. Der er det ansvar for egen læring, lekser blir gitt for vår egen del, og ikke sjekket, og det er kun kapittelprøvene og en eventuell eksamen vi har å tenke på. Nå jobber jeg en del for å virkelig forstå alt vi går gjennom, og ikke bare lærer meg formlene, som mange andre gjør. Dette er da glansfagene mine, jeg tar dem relativt lett, og bruker også en del tid på å studere utenfor pensum, av ren interesse for faget. Om du velger å kalle dette for "ikke studier", så er det helt opp til deg. Håper du ikke har noe i mot at jeg benytter ordet "studier" i alle fall.

Med fellesfagene, derimot, er det strengere. Vi har så mange obligatoriske stiler, rapporter, prosjekter, fremføringer og diverse, at det er helt sinnsykt. Av alle parallellklassene mine så er det også allmennt anerkjent at vi fikk den uheldigste lærerbesetningen, fordi vi har fått skikkelige slavedrivere i både norsk, historie, religion og gym. Det er disse fagene som er helt jævlige. Først og fremst fordi de interesserer meg midt bak, og dessuten fordi her er det ikke snakk om noe frivillighetsarbeid. Her skal hver eneste oppgave leveres, ellers får du skriftlig advarsel. Og det er ikke tull. 16 stiloppgaver og 4 prosjekter med tilhørende fremføring står det på i norsk hittil i år. Nå begynner særemnet. I historie raser vi gjennom kapitlene med obligatoriske prøver og innleveringsoppgaver hver eneste uke. Det samme med religion, der er det en hel haug med prosjekter. Gym er tungt nok, det har vi to timer i uken, men skal likevel levere en rekke øktplaner og lignende, i tillegg til prøver vi har.

Det er disse få, kjipe, uinteressante fagene som opptar nesten all min studietid. Jeg GLEDER meg til å begynne på universitet og få lov til å bruke hele studietiden min på å vri og vrenge hjernen for å forstå ting i favorittfagene mine. Jeg vet det blir tungt, jeg har nære venner og familiemedlemmer i fullt studiekjør på NTNU, så jeg har merket stresset på kroppen, og jeg ser og vet at det er tungt. Men sorry, jeg klarer likevel ikke å la være å glede meg til å ta fatt på det.

Og bare for å nevne det; ja, vi får låne bøkene gratis her på VGS, men selv VELGER jeg (jada, jeg velger selv) å beholde matte-, fysikk- og kjemibøkene. Har alltid likt å beholde disse bøkene, i tilfelle jeg skulle få lyst å bla tilbake på noe. Nå har jeg ikke hatt bruk for det enda, så foreløpig har det vært bortkastete penger de tidligere år, men jeg liker nå å gjøre det likevel. En annen liten snål ting jeg bruker penger på. Så jeg får den regningen på et par tusen dumpende ned i postkassen en gang i året. Helt greit.

Det koster en del mer på universitetet ja, men det får jeg heller takle da. Jeg er forberedt på det i alle fall.

Forresten kom jeg på en annen ting, i forbindelse med unødvendige utgifter jeg pådrar meg fordi jeg liker det. Jeg har også en eller annen merkelig fetisj på keeperhansker, av alle ting. Ser jeg et par fine keeperhansker, så kjøper jeg dem, selv om de koster seks eller åtte hundre kroner. Har masse ubrukte par keeperhansker hjemme. For en freak jeg egentlig er, når jeg tenker over det.

Nå er vi i desember. Da snakker vi om et totalt annet marked enn i august, som jeg allerede har beskrevet. Nå bodde du egentlig i Oslo...? Heldig for din del at du bor så stort og billig. Fire tusen for åtte kvadrat her. Stue er luksus.

Dersom Staten ønsker at folk skal studere ved høyskole eller universitet, hvorfor skal den ikke da også tilrettelegge for at studenter i de store byene kan ha en meningsfylt fritid? Det er en av faktorene som er viktigst for psykisk helse, et område hvor studenter er særlig utsatt. Husk på at det ikke er snakk om å kaste penger etter noen, det er snakk om å låne bort det lille ekstra som skal til for litt økonomisk spillerom som kan brukes på kjøleskapet som ryker eller en tur for å stå på ski. Hvorfor ikke gi de nødvendige studentene mulighet til å ha en brøkdel av det "yrkisene" får tilgang til rett etter videregående? Fordi det føles feil?

Jeg er selv student idag, og er priset lykkelig fordi jeg bor sammen med min kjære.

Her i Kristiansand er det under 1/3 som får studenthybel. Resten må ut på det private leiemarkede og leie der. Gjennomsnittelig studenthybel ligger idag rundt 4-7 tusen. Rom i et bofellesskap ligger på 3500 - 5! Jeg og min kjære var heldige, vi fant et litt eldre par som kun leide ut til studentpar. Og vi betaler ''bare'' 4400,- i månden + strøm og internett. Flere i min klasse leier hus isammen, eller rom i bofellesskap og betaler det samme som vi gjør for hele leiligheten. Jeg klarer meg såvidt alene på det jeg får fra lånekassen, men en litt stor strømregning, julegaver, tannlege besøk o.l må jeg ta fra sparekontoen fra sist sommerjobb.

Mange av mine klassekamerater må få penger hjemmenifra for å overleve. Noe som er trist nok. Både for foreldre og ungdom. Heller større lån etter studentlivet enn en syltynn økonomi gjennom studentlivet

Helt klar over forskjellen i markedet. Men det er jo mulighet for å skifte hybel selv om kalenderen ikke sier august? Det var heller ikke ment som kritikk, men jeg syntes det var overraskende dyrt og trodde det skulle være mulig å skaffe noe billigere, i det minste etter noe tid.

Det er forresten lenge siden jeg bodde i Oslo. Jobbet der i tre år etter videregående fra 99 til 2002. Prisene er jo selvsagt helt noe annet nå, men det virker som at relativt prisnivå mellom byene er ganske stabilt. Oslo led forresten da, som nå, av altfor få offentlige studentboliger. Som kanskje Norges største studentby er det en skam at det kun er offentlig boligdekning til bare noen få prosent av studentene. Massiv bygging av studentbyer kunne gjort livet enklere for mange studenter. Alternativet er økt støtte for de med høy leie, selv om dette kan være noe vanskelig å gjennomføre i praksis mtp dokumentasjon om nødvendighet.

Først må jeg vel påpeke at "yrkisene" gjerne har lærlingtid med svært dårlig lønn etter fullført videregående, så de lever ikke som konger de heller. Hvor lenge de er lærlinger avhenger vel av yrkesvalg, men de går riktignok som regel ut i ordentlig lønnet arbeid før sine tidligere klassekamerater fullfører noen bachelorgrad. Jeg synes også det er viktig å huske på at de med høyere utdanning ofte tjener bedre når de går ut i arbeid, noe som i seg selv er en økonomisk motivasjon og kompensasjon for utdanningen om ikke selve studieperioden skulle være det.

Så - det du sier er helt klart et godt argument, og jeg er ikke uenig. Som jeg sa innledningsvis så er jeg litt på gjerdet i denne diskusjonen. Jeg ser altså gode argumenter både for og mot økning. Ettersom jeg syntes diskusjonen var veldig ensidig i argumentasjonen og stort sett besto av argumenter for en økning, syntes jeg det var på sin plass å påpeke at det også finnes gyldige argumenter mot. Jeg kunne alltids kommet med argumenter for en økning også, samt presisert at jeg selvfølgelig er for 11 måneders studiestøtte, men dette hadde allerede blitt gjort, og det ville altså blitt noe overflødig.

Jeg synes denne artikkelen oppsummerer tilstanden ganske greit.

Noen hovedpoeng:

1000 nye studentboliger i året blir nærmest en dråpe i havet når studentene øker og 12 000 (!) stod i boligkø i 2008. Alternativene til boligstøtte må være husleieregulering, men sånt får gjerne folk til å skrike om kommunisme og ta frem faklene...

Et poeng som kan forsvinner i diskusjonen er at om studielånet økes så blir studentene mer betalingsdyktige og prisene på leiemarkedet vil presses oppover. Det er da fare for at vinninga går rett opp i spinninga samt at man gjør det vanskeligere for fattige å leie bolig siden studentene presser prisene enda lenger opp. Det ville nok vært en bedre løsning å få bygd flere studentboliger, men jeg har ingen illusjoner om at det vil skje med det frøste.