@ ivioynar
Beklager hvis denne besvarelsen blir litt rotete og uforståelig, men jeg tror jeg har begynt på min andre runde med svineinfluensa nå og hjernen er litt grøtete, men jeg skal forsøke å argumentere så forståelig som mulig og så godt som jeg kan. Jeg velger å besvare dette fordi jeg ikke kan se at jeg gjentar samme ugjerning som i tidligere poster og jeg vil igjen råde folk å se på besvarelsen som en personlig uttalelse og ikke som en forkynnelse, preken, omvendelse eller whatever det kan misforstås som.
Jeg føler meg tryggere dog på at jeg ikke begår noen dødssynd av å besvare deg ivioynar, siden jeg ikke tror jeg sparker noen som allerede ligger nede - slik jeg av flere årsaker fikk fornemmelsen av i min debatt med Third3ye. Der var det så mye - mest sannsynlig - misoppfatninger av historiske fakta at jeg oppfattet det som om jeg preket nestekjærlighet mens jeg sparket til et liggende menneske! Til og med en ateist ville oppfattet det som en dødssynd. At jeg fikk andre til å være enige med meg i å finne nestekjærligheten ved å sparke til et liggende menneske gjorde ikke samvittigheten bedre av den grunn! Så var det sagt..
Det går fint an å anta at språk er underlagt naturlovene og derfor uttrykker en del av vår eksistens. Matematikk, eksempelvis, er et
formelt språk og har i lange tider vært benyttet for å forklare vitenskapelige teorier som sannsynlige eller usannsynlige. Språk i sin form har utviklet seg gradvis over tid og følger i prinsippet Darwins evolusjonsteori om naturlig og kunstig seleksjon. De som tilpasser seg best er naturligvis også de som overlever. Og dette er utgangspunktet i aksiomet som diskurssetningen "det finnes ingen sannhet" baserer seg på - eksistensialisme.
For å forstå dette bedre er det nødvendig å forstå
lingvistikk. Din tolkning av problemstillingen er utelukkende
retorisk, i det du fremhever det paradoksale i setningen. I så måte glemmer du at diskursanalysen også handler om det filosofiske perspektivet, som en besvarelse til Third3yes spørsmål om tolkning i hans forrige post. I tillegg til at setningen besvarer hans spørsmål om tolkning i forrige post, besvarer den også hans spørsmål om behovet for å forsvare min tro! Med andre ord trengte jeg ikke mer enn
en setning for å besvare to spørsmål! Og dette faktumet kan observeres med dine egne øyne her:
Sitater opprinnelig fra Third3ye:
Du sier det jo selv! Religion er alt om tolkning, og bibelen (som du igjen sier) er bare en serie fortellinger som kan tolkes på mange måter. Men, det er den religiøse skriften for kristendommen. Den religiøse skriften definerer religionens tro.
Vi kan klage og motstride hverandre ut i evigheten. Alt jeg vil er å lage en plass for meg og min tro i denne verden. Alt du vil er å beskytte din. Benekter du dette?
Kilde
Setningen "det finnes ingen sannhet" beviser dermed at det ikke nødvendigvis trenger å være den religiøse skriften som definerer ens egen tro, og at alt vi mennesket har tillært oss handler om tolkning. Dermed faller det på urimelighetens plass når han fremsetter et krav om at jeg skal med sikkerhet kunne si om alle kristne tolker kristendommen på samme måte, eller kun vil ha etiske og balanserte meninger (les kilde).
For i sannhet er det mer komplisert enn som så. De kristne skriftene er ikke det eneste som definerer en persons tolkning av en religion, men også dennes bakgrunn og personlige meninger, eller i vitenskapelig kontekst kalt
subjektive oppfatninger. En hindu som har konvertert til kristendommen behøver for eksempel ikke å ha samme subjektive oppfatning av de kristne tekstene som en ateist som har konvertert til kristendommen, eller for den saks skyld en opprinnelig kristen.
Forskjellene er betydelige til tross for at de kristne tekstene er ganske så tydelige. Hva som derimot er lik for alle medlemmer av kristendommen, det være seg også andre abrahammistiske trosretninger, er hovedbudskapet i vår religion - det finnes bare en gud og vær mot deg selv som du vil at andre skal være mot deg (i overført betydning de 10 bud eller også Koranens regler for opptreden og atferd).
I seg selv er dette et paradoks. Hvordan kan vi være mot andre som vi selv vil de skal være mot deg, hvis de andre er gudløse (ateister) eller har en annen religion som ikke tror på noen gud (eksempelvis buddhister el. diverse new age-religioner) eller tror på flere guder (hinduisme)? Svaret er
ydmykhet, det å kunne se sine egne feil fremfor å påpeke andres feil, som lignelsen med å fjerne bjelken for eget øye før en fjerner flisen fra sin brors øyne! Først da er man i stand til å se budskapet slik det virkelig fremstår, ellers vil budskapet være like fjernt for deg selv som for andre.
Slik kan også setningen "det finnes ingen sannhet" fremstå, til tross for at det ikke er en religiøs tekst. Betydningen av denne setningen, med mindre den gjennomgår en diskursanalyse, vil fremstå som en fjern eller diffus sannhet bygd opp av subjektive oppfatninger. I virkeligheten, når de nødvendige premissene blir fremsatt, så ser man at konklusjonen - eller tolkningen - er valid. Premissene må være utgangspunktet for hvordan en avleder konklusjonen av gjeldende retoriske og filosofiske setningsgrunnlag - eksistensialisme.
For å vise til et annet eksempel av nestekjærlighet med paradoksal betydning, er det hypotetiske tilfellet når du velger av nestekjærlighet å gi en tiggende narkoman 1000 kroner på gata (kan også være mindre, men summen er bare for å markere poenget). Du gjør det av nestekjærlighet, men på samme tid kan det også tenkes at narkomanen bruker pengene sine på rusmidler, som absolutt ikke var intensjonen bak din gjerning. I så tilfelle hjalp du ikke narkomanen mot hans eller hennes demoniske besettelse - rusmidler - men du gav næring til dette i stedet. I samme tid kan det godt tenkes din gjerning gav den fattige mat eller klær, eller en verdighet i tråd med den kristne julens budskap. Kan man da tolke gjerningen din som en god eller ond gjerning? (paradoksal intensjon, lenker nederst i posten)
At paradokser skjer er nok heller ikke urealistisk i de kristnes øyne - dog ble jeg overrasket over at det skulle være urealistisk i øynene på ateister også? Er ikke "Big Bang"-teorien i seg selv et paradoks? Et avvik utenom det normale? I mine øyne er ihvertfall Big Bang, som er gjeldende i henhold til kvantemekaniske teorier, like paradoksalt som skapelsesberetningen er i bibelen - og absolutt i samme tråd! Budskapet i bibelen forteller oss at alt liv på jorden er blitt til ved lys og vann, og tror du neimen ikke at vitenskapen sier seg enig på dette området også. Fantastisk!
Det i seg selv vil - for mange fundamentalitiske kristne og fanatiske ateister - være et paradoks i seg selv..
Mitt siste tilsvar til Third3ye i min siste post som først og fremst fremstår som en beklagelse, inneholder også svar skjult i teksten. Leser du i kilden er han fast bestemt på å finne de selv, og jeg skal ikke hindre ham i det. Det finnes ingen sannhet er en av dem. Men først og fremst dette med å forstå sine egne feil fremfor å finne feil hos andre. Vitenskap og religion er enige om et annet punkt også, som Richard Dawkins tydeligvis må ha oversett: Et sted må reglene komme fra! Uten regler faller verden slik den eksisterer i dag. Uten naturlover finnes ikke eksistensen! Dette er en felles oppfatning på tvers av tro og vitenskap og er gjeldende også i moderne tider, og har mest sannsynligvis vært gjeldende i alle tider!
Som eksempel kan vi se for oss forskjellene mellom humanetikken og kristendom slik den har utviklet seg i dag. Forskjellene er nesten ubetydelige, morallæren og verdiene er nesten identiske - forskjellen er at humanetikken ikke har en oppfattelse av en allmektig Gud som styrer vår eksistensielle tilværelse. Den vil heller fremme de humanetiske verdier fremfor å fremme verdier fremsatt av en Gud. Dette er sikkert vel og bra, men hva med oppfattelsen av at regler må komme fra et sted, og vise seg å være gyldige, for å tilfredsstille de strenge normer for lære? I tilfellet Norge, hvordan kan vi som aldri har opplevd noe vondt, lære andre om det vonde? Hvordan kan vi som spiser oss gode og mette, lære andre om sult? Hvordan kan vi som har en regjering som beskytter oss, lære andre om regjeringer som ikke beskytter dem?
I overført betydning spør jeg om hvordan det blir hvis mennesket selv skal lære bort verdier og moral, uten å ha et verdigrunnlag selv som er universielt gyldig? Ser man på verdigrunnlaget til buddhisme, hinduisme, sikhisme, kristendom, jødedom, islam og sikkert andre religioner, så ser man et felles syn på hvordan mennesket skal opptre overfor hverandre og sin
tro. I humanetiske valg bestemmer du stort sett dette selv så lenge det ikke bryter mot FNs menneskerettighetserklæringer, så kan du gjøre som du selv vil. Også krenke en annen manns tro, så lenge du ikke bryter dennes religionsfrihet. Det kalles for ytringsfrihet. Intensjonen er god den, men med eksemplet mitt med den narkomane tiggeren, så ser vi at humanetikken settes på vanskelige etiske valg og prøvelser den umulig klarer å løse selv. Tro i dette tilfellet ser jeg på som løsningen - bare se på de 10 bud og spør om ikke de er gyldige selv i dag?
Hvis etikk er av subjektiv oppfatning, så betyr dette i grunn at reglene i etikken er av subjektiv oppfatning og dermed har alle en form for rettighet som hele tiden brytes. Dette ville vært det samme som om alle skulle hatt sin egen versjon av naturlovene, og fysikken var bestemt av subjektive oppfatninger! Til og med jeg, som er en høne i fysikkens verden, kan se at dette blir feil! Det må finnes en sannhet i denne verdenen også, som leder til andre sannheter - slik det finnes en sannhet i troens verden, som leder til flere sannheter.
Men ikke alle sannheter er sanne. Dermed utvikler det seg flere sidegrener av en opprinnelig gren fordi mennesket kan feile! Når et menneske gjør en feil betyr ikke det at sannheten ikke var sann, men at
menneskets subjektive oppfatning, eller tolkning denne gangen, var usann (feil). Det er hva som legges i min fremstilling av at ikke alle sannheter er sanne. I overført betydning sier jeg at "det finnes ingen sannhet". Men denne setningen er uriktig! Hvis denne setningen stemmer, betyr det at setningen må være usann - altså at det
fins en sannhet! Men at ikke alle sannheter er sanne..
Er ikke dette et gyldig paradoks i seg selv, når det første bud i bibelen sier at: "Du skal ikke ha andre guder enn meg!" I vitenskapelig overført betydning betyr det at dere ikke skal ha andre sannheter enn en sannhet, hvis du legger merke til mitt avsluttende spørsmål i forrige ydmyke post:
Du tror kanskje ikke på Gud - men tror du på Sannheten? At det er menneskelig å feile viser seg atter en gang at når noe i vitenskapelig kontekst er mer sannsynlig enn den forrige teorien, overtar den dets plass som
Sannheten, noe som i sammenligning også har skjedd med de mange abrahamittiske trosretninger. Men de bygger seg fra en og samme
tro! I prinsippet bygger også vitenskapen seg fra
en teori og forandrer seg underveis, lik den kristne troen har en tendens til - på bakgrunn av ens bakgrunn og personlige meninger - å forandre seg underveis. Likevel er vi enige om at reglene bør komme fra en bestemt plass, hvis ikke vil jo alle hvermansens personlige meninger være gyldige sannheter, og dette er i følge meg feil - men kan ikke la seg bevises. Derfor er ikke alle sannheter sanne. Eller tar jeg feil?
For øvrig vil jeg bare komme med et eksempel, denne gangen langer jeg ut mot kreasjonisme, som kan være en av de "usanne sannheter" i følge bibelen (Forkynneren 3,18):
Gud prøver dem så de kan se
at de i seg selv ikke er mer enn dyr.
Til tross for at forkynnerens ord både er triste og deprimerende ved førstegangs lesning, så kan jeg heldigvis
tolke bibelen helhetlig, istedet for stykkvis, og da kan forkynnerens budskap leses annerledes. Men på et nivå må jeg da påstå at han har rett, og det er i kapittel 3, vers 18, som nevnt over. Dette beviser da tydelig for kristne at Darwin hadde rett? Hvorfor skulle ikke jeg da tro, med de overveldende biologiske bevisene vi har, at Gud ikke er sannheten? På bakgrunn av vitenskapen tør jeg påstå at Gud ene og alene er Sannheten!
For øvrig kan en lese dette om
"Hva er vitsen med fysikk?"
Hvilke lover stod for eksempel bak det store smellet som startet universet for 14 milliarder år siden?
Kikker du teoriene litt nærmere etter i sømmene blir de nemlig riktig så fascinerende, på sitt rare, science fiction-aktige vis.
.. og om
paradoksal intensjon.
Den paradoksale intensjon beskriver en hverdagserfaring som går ut på at det en prøver å oppnå, gjerne ender med det stikk motsatte.
Fenomenet er beskrevet av apostelen Paulus i ett av hans brev.
Betydningen av mening (en mer omfattende artikkel om den paradoksale intensjonens metode).
«Dr. Frankls ord har en dypt sannferdig klang, for de hviler på erfaringer som er for dyre til å tillate noen usannhet.»
Håper jeg svarte på spørsmålet ditt. Hjernen er så grøt at det er vanskelig for meg å tyde om jeg oppfattet poenget i argumentet ditt riktig, eller om jeg har fått frem poenget i argumentene mine feil? Hvis så har skjedd, må jeg bare beklage. Jeg beklager heller på forhånd nå, istedet for å bruke unødvendig lange begrunnelser på å beklage det i ettertid..