Sitat av L0rdMeL
Dionysos: Skjønner hva du mener; men ikke sant: Hva som er estetisk og hva som ikke er estetisk er ikke noe vi kan uttale oss om og sette en fullverdig standard for siden dette er trancendentale sider ved mennesket, og ikke noe med verden i seg selv(som naturvitenskapen prøver å beskrive). Tidens film vil da være den filmen som passer best opp mot det estetiske ved vår konstituering av tilværelsen, altså gitt best subjektive følelser. Og siden trådstarter her tydeligvis ikke var ute etter hvilken film som statistisk sett har gitt de beste følelsene, men hva vi mente var tidens film personlig. For hvis ikke ville han bare henvist til en undersøkelse som viser dette.
Og jeg valgte hvilken film jeg mente var tidens film ut fra kriteriene empty_other satte opp, bare at jeg ikke formulerte dem selv, nemlig "Min oppfatning av en god film er en film som kan underholde. En stor film er en som også får meg til å tenke (ikke nødvendigvis filosofisk tenking)."(Empty_other)
Det at han i setningen før avviste at le chien andalou ikke var en av dem trenger bare bety at måten vi konstituerer vår virkelighet er forskjellig
Hvorfor burde en film fortelle en helhetlig historie? Er ikke film også kunstverk, bare en annen fremstillingsform? Trenger bilder å fortelle historier, eller skulpturer og musikk?
Selv synes jeg film som media har misforstått sin rolle.
Dette blir et vel seint svar, men det får gå
Er i prinsippet enig i mye av det du skriver, og kan selvfølgelig ikke bestride at du mener at Den andalusiske hund er tidenes beste film. Men jeg vil gjerne utfordre deg på valget ditt, siden jeg synes det er et valg som krever begrunnelse.
Jeg tar det som gitt at vi skiller mellom film og videomontasje, og andre kunstformer som bruker levende bilder i uttrykket sitt. Film, i den formen jeg går ut i fra at denne tråden handler om, er et audiovisuelt medium som har den egenskap å kunne konstruere og presentere tid og rom, i tillegg til å kunne manipulere vår oppfatning av disse (gjennom klipping, "filmtriks" og lignende).
Hjernen vår er konstruert til å se etter mønstre og sammenhenger i sanseinntrykkene våre, en films narrasjon har som mål å etablere nettopp dette slik at de audiovisuelle uttrykkene som konstituerer en film blir oppfattet som meningsfulle for de som ser den. Narrasjonen kan selvfølgelig ha ulike grader av klarhet, alt fra typiske Hollywoodfilmer, hvor en egentlig ikke tenker særlig over hvordan filmen blir fortalt og presentert til en, og til mer typiske kunstfilmer, hvor handlingen plutselig kan ta tilsynelatende meningsløse vendinger, vendinger som allikevel er nøye uttenkte av filmmakerne og har en meningsfull plass innenfor filmen som helhet.
"Problemet" mitt med Den andalusiske hund er at den ikke forteller meg noe utover å gi meg en rekke inntrykk gjennom diverse segmenter som hver for seg forsåvidt er interessante nok, men som ikke er med på å bygge opp om en helhetlig mening. Jeg mener ikke med dette at jeg bare liker filmer med avklarte slutter hvor alle tråder og spørsmål blir nøstet opp, men jeg vil at filmen i løpet av den spillelengde den har har fortalt meg noe meningsfullt.
Den andalusiske hund er utvilsomt et helt ålreit stykke kunstværk, som med sterk symbolikk forsøker å gjøre et dypdykk i drømmeverdenen vår hvor vi er frie for all moral, og hvor følelser som avsky og seksuell opphisselse ufiltrert kan nå oss. Som film synes jeg allikevel den bare er delvis vellykket, da den ikke gjør noe forsøk på å fortelle noe meningsfullt. Surrealistiske fremstillinger av verdenen vår kan være interresante og uttrykksfulle nok de, men i et medium som har mulighet til å fortelle noe i tillegg synes jeg surrealisme i sin reneste form ikke oppfyller de mulighetene som mediet innbyr til.
Sist endret av Dionysos; 6. desember 2006 kl. 02:36.