Av nesten alle jeg vet om som har flyttet ut i så ung alder og tatt seg en krisejobb for å få ting til å gå rundt, endte opp med å bli i den krisejobben.
De var for stolte til å flytte hjem, fikk seg en dame, og løpet var kjørt

ikke for å snakke ned om de som har satt seg til rette i kassa på nærbutikken, men jeg tviler sterkt på at mesteparten av de som jobber der hadde planer om å bli

så hvis du ikke har noe annet en hormoner og en 40 minutter busstur som stopper deg fra å bli hjemme noen år til, så er det nok best å bite tenna sammen litt lengere

jeg bor 1t & 20min unna skolen, så jeg må stå opp rundt 5-5:30 vær dag, jeg gjør heller det en og måtte ha jobb vedsiden av.

hadde jeg bodd på hybel, la oss si 10min unna skolen, så kunne jeg ha sovet til rundt 7-7:30 vær dag.

(tatt sånn gjennomsnitt)
Jeg er heller hjemme og slappe av, en og bli utslitt av skole + jobb, dette tar veldig mye av egen fritid, noe som er veldig dumt, siden dette gjør at du vill bli veldig sliten mens du er på skolen, og ikke klarer og følge med hva som skjer og du vill ikke få med deg alt.

har bodd på hybel selv og det er kjempe flott, men er heller hjemme med mamma og pappa, og får mat vær dag servert, og lever som en "konge" istede for og leve som en uteligger på en 30kvm hybel.

Ser at mange i tråden her er kritiske til at unge folk flytter hjemmefra, det finnes slettes ingen fasitsvar på dette da det kommer helt an på hvilken intensjoner man har når man flytter. Det å bo alene er både positivt og negativt men om du virkelig ønsker det sterkt nok får du det til, uansett.

Flyttet hjemmefra når jeg var 15 år, dette hadde allerede vært bestemt siden jeg var 12 - 13 år. Det ble slik fordi jeg måtte viss jeg skulle gå den linja jeg ville, nølte ikke et jævla sekund på det valget selv om jeg hadde det som drømmen hjemme. Kokkelinja frista for mye!
Foreldrene mine var selvfølgelig bekymret men dette ordnet jeg bare med å avtale at jeg kom hjem helger der jeg hadde fri jobb, dette gjorde jeg fast i starten men etterhvert følte jeg at det ikke var nødvendig lengre.
Jeg leverte på skolen slik at jeg kunne slenge strålende karakterer og null fraværsdager i bordet for å tilfredsstille mine foreldre, mener akkurat dette er ekstremt viktig.
Det er ikke lett å være mamma når kidden din plutselig får helt frie tøyler døgnet rundt, man kan virkelig fucke seg skikkelig opp om man ikke takler det å bo alene.
Er mange triste eksempler på ungdommer som blir deppa og ligger hjemme i en skitten hybel uten å spise, dag inn og dag ut..
Flytter man ut må man bevise for sine foreldre at man fikser biffen, da blir alt så mye lettere for alle.
Funker det ikke, så FLYTT HJEM og prøv på nytt igjen senere!

Utenom hadde jeg jobb/jobber i tillegg til skole for å slippe skrøpelig økonomi, opptatt av at kjøleskapet skal være fullt og at man har penger til overs viss man skulle trenge klær eller lignende.
Gikk skole frem til 15.10 før jeg pendla til jobb og starta 16.00 for å jobbe frem til 22.45 slik at jeg rakk siste transport tilbake der jeg bodde.
Var som regel hjemme 23.30 og hadde da et par timer til å besøke kompiser og chille før jeg gikk til sengs for å så stå opp igjen til en ny dag.
Jobbet ikke hver eneste dag men hadde flere lengre perioder der jeg ikke gjorde annet en å stå på et kjøkken fra jeg sto opp til jeg sovna, det eneste avbrekket var når jeg bytta fra skolen til jobb og tilbake, mens jeg pendla til jobb gjorde jeg som regel lekser, pugga menyer, gikk over arbeidsstasjonen min i hodet slik at jeg var helt 100% forberedt til jeg starta.
For noen høres dette helt grusomt ut, at en kid på 15 - 16 år skal leve slik og bære alt dette ansvaret... men hvaaafaaaen gutta?
Har lært så mye om meg selv og hvordan det er å klare på seg egenhånd at jeg faen ikke kunne ha flytta hjem igjen om det så smalt i blokksberg. Det er kansje stress og til tider skikkelig pain in the ass å virkelig måtte klare seg helt selv men det er faen meg verd alle bekymringene. Den følelsen man får når man klarer å ro seg ut av problemer og virkelig få til noe helt selv uten at mamma og pappa er der for å sy puter under armene dine er en helt konge feeling.
I sommer flytta jeg videre Trondheim, over halve landet vekket fra der jeg bodde sist. Har starta læretiden min her oppe, dette valget tok jeg fordi det virka skikkelig spennende å starte helt på scretch i en storby der ingen visste hvem jeg var. Hadde ikke noen spesiell grunn til å flytte viss man ser bort ifra et helt glimrende lærlingtilbud som var et resultat av hard jobbing på skolen.
Gutsa på og tok jobben, flytta fra vekk fra alt og alle jeg noen gang har kjent gjennom hele mitt liv.
Kom opp hit 17 år gammel og klar for alt, har ikke angra et sekund siden.
Jobber ofte dobbeltskift og har ekstra jobb utenom, dette gjør at jeg alltid har litt cash til overs som jeg kan putte innpå sparekonto til senere.
Men all denne jobbinga er ikke noe jeg ser på med triste øyne, tvert imot så nyter jeg hver eneste arbeidsdag og gleder meg alltid til neste.
En fridag i ny og ne er alt jeg krever for å bli fornøyd, da får jeg slappa av og tatt meg en tur på byen for å finne tørste jenter eller finne på noe bare for å koble ut fra hverdagen.
Ble nettopp myndig og skal ikke legge skjul på at ting blir litt mer lettvint på mange måter, men å være under 18 er slettes ingen hindring for å komme seg fremover.
Det eneste jeg kjenner litt på er at jeg savner kompisene mine, har ikke sett dem på flere måneder og synes det er litt merkelig til tider.


Ble mye alt for mye om meg her selv nå, det ikke helt var planen men forhåpentligvis går det an å plukke ut noe nyttig fra teksten..
Poenget mitt er at (!) om du virkelig vil flytte hjemmefra og er forberedt på hvordan hverdagen din faktisk vil bli forandret så tror jeg at du kan klare dette fint så lenge du er villig til å pushe deg selv til å prestere på skolen og jobb. Du bør lage deg en grei oversikt over økonomi og skaff deg gjerne jobb som servitør eller hjelpekokk, da får du spist deg mett hver dag på jobb + at du blir kjent med masse folk.
Prøv og ha minst mulig faste måneds utgifter da det kan bli vanskelig å holde styr på regninger og slikt i starten.
Ikke gjør impulskjøp, planlegg hva du bruker pengene dine på slik at du alltid har en plan om noe skulle skje økonomisk sett.
Prøv å lag en avtale med foreldrene dine om at viss du klarer deg greit så kan de hjelpe deg litt i trange tider, tror nok du skal å overbevise dem om dette viss du flasher gode karakterer.

Når du først har fridager der hverken skole eller jobb venter kommer du virkelig til å nyte disse fullt ut, det er først da man ser hvor jævlig deilig det faktisk er å bo alene da man kan gjøre akkurat hva faen man vil.
At man kan ha folk over til alle døgnets tider uten at noen bryr seg og gunne på med musikk akkurat når man føler for det er jævlig fint.
Samtidig så blir man herda og gjerne litt fortere voksen når man faktisk må tenke lenger en neste colaflaske, får et litt annet syn ting.

Om det er noe spesifikt du lurer på så bare send PM eller spør her i tråden, ser at du allerede har fått masse gode tips fra folk og håper virkelig at du tar disse til deg!

Ønsker deg lykke til og håper virkelig du fikser dette om du faktisk skulle velge å flytte ut!