Sitat av
Provo
Jeg støtter på ingen måte keylogging av samboeren, og jeg er helt enig i at det er et overgrep. Men problemet med å trekke inn vold som argument, er jo at ingen av de i denne tråden som er tilbøyelig til å akseptere keylogging er enige i at det er like ille som vold. Du bruker denne likestillingen som premiss, men forventer tilsynelatende at det skal aksepteres som om det var en rimelig konklusjon. Det har ingen argumentasjonsmessig verdi, og likner veldig på filmbransjens "You wouldn't steal a car"-argument. Dersom argumentet skal ha noen vekt, må det først overbevises om at keylogging faktisk er like ille som vold. Ellers er det ikke til å unngå at de du forsøker å overbevise bare anser argumentet som fjollete og helt ute av proporsjoner.
Jawohl. Jeg trodde jeg hadde gjort dette tilstrekkelig klart at det finnes en lang rekke åpenbare likheter og listet de opp for lenge siden, men tydeligvis ikke.
Så la oss først begynne med å avklare om det finnes et offer. Dersom man aldri oppdager at man har blitt utsatt for overvåkning kan man heller ikke føle seg særlig krenka eller forsmådd. Å trekke ekvivalens mellom ignorans og fravær av krenkelse er imidlertid svært tvilsomt: Hvis man oppriktig mener at det man ikke vet ikke er til skade, så har man heller ingen grunn til å syte over uoppdaget utroskap, så det ville være en underlig posisjon å innta i denne debatten. Denne påstanden kan selvsagt også underbygges sterkere på annet vis, men jeg anser igrunn dette som temmelig selvinnlysende: Man fint kan være et offer, selv om man selv ikke vet det ennå. Men, vi har fortsatt ikke avklart om man er et offer hvis man blir overvåka. En måte å vurdere dette på ville være å gå på det individuelle og se på om offeret, vel, føler seg som et offer. For hvis du driter i om du blir overvåka, så er det jo heller ikke et problem? Og som de siste årenes diskusjon om politisk overvåkning, personvern og sdenslags ganske ettertrykkelig har vist, så er det svært få som tar dette særlig seriøst. Sånn sett kan det synes opplagt at vold, selv nokså 'lett' vold, statistisk sett oppleves som langt mer alvorlig. Men jeg er ikke helt villig til å sette to streker under svaret der: Hvis vi går bare to-tre generasjoner tilbake i tid, så var det stor kulturell aksept for vold i heimen. At far dikterte sin vilje til kone og barn var universets naturlig tilstand. Nå likte selvsagt ikke folk å få juling den gangen heller, men det var jevnt over aksept, også blandt offerene, om at en mann ikke gjorde noe galt i å dele ut en velfortjent ørefik i ny og ne. Tilsvarende likte nok heller ikke kona å bli voldtatt, men mannen hadde jo 'retten sin'. Sett utenifra i dag er det helt opplagt at dette var galt, og institusjonen ble også endret. Men av dette kan vi også slutte at bare fordi noen ikke føler seg som et offer, så er ikke det ekvivalent med at de ikke er et. Og igjen, om Norge for noen generasjoner siden føles for fjernt, så kan vi fint sette opp et tilsvarende argument der f.eks ofre for kvinnelig omskjæring bidrar til å holde faenskapet i gang. Det var forøvrig delvis på grunn av sistnevnte at jeg trakk inn f.eks æresdrap.
Men er man nødvendigvis et offer hvis man blir utsatt for overvåkning? Så langt har jeg bare avklart at fravær av kunnskap og fravær av offerfølelse i seg selv ikke er nok til å svare nei på dette spørsmålet. Jeg vil hevde at overvåkning er tvang, og at tvang er negativt. Jeg vil også fremholde at overvåkningen krenker et individs privatliv og påfører frykt. Dette er også negativt. Men hvorfor er tvang generelt sett galt? Jeg vet at det finnes legitim bruk av tvang, men det er da gjerne snakk om unntak som respons på noe annet negativt, og hvis myndighetene skal gjøre det er det (på papiret iallfall) strengt regulert - uavhengig av hva slags tvangsmiddel det er snakk om (overvåkning og vold er to av de, men vi har også frihetsberøvelse, konfiskering av eiendeler, etc., etc.). Tvang er ikke uproblematisk og er noe man tyr til når mindre inngripende metoder ikke fungerer. Feilaktig bruk av tvangsmidler er maktmisbruk, og maktmisbruk er galt. At overvåkning og keylogging er tvangsmidler synes hevet over tvil: Et individs valg om hemmelighold eller åpenhet blir tildsidesatt og en forsyner seg av informasjon som ikke ville blitt gitt frivillig. Med andre ord har vi sannsynliggjort at keylogging iallfall har stort potensiale til å være galt. Vilkåret om at det krenker offerets privatliv vil jeg si er oppfylt pr. definisjon. Jeg vil også hevde at det er nokså selvsagt at overvåkning medfører frykt: Når personlig informasjon allerede er kompromittert ligger skadepotensialet i noen andres hender, og siden de allerede har vist seg villige til krenke ens privatliv er det nærligennede å anta at de er villige til å gjøre mer. Man har altså en usikkerhet som oppstår som følge av et nytt maktmiddel overvåkeren holder over en. Videre er følelsen av å miste trygghet også fryktinngytende: Vi vet at hus ikke er sikre og at innbrud kan gjennomføres ved å knuse et vindu. Likevel føler vi oss utrygge etter et innbrudd da hjemmet likevel typisk oppfattes som et trygt sted. Tilsvarende føler vi gjerne at informasjonen vi har valgt å holde konfidensiell er trygg, selv om det ikke er særlig rasjonelt.
Så var det å sammenligne dette med vold, da. La oss begynne med det objektive: Vold er opplagt en tvangshandling der motparten mot din vilje påfører deg smerte og kanskje skader. Vold er altså en form for tvang. Vold vil også typisk frata deg trygghet: Du før volden begynte var man formodentlig i en mer avslappet sinnstilstand, og du følte mindre utrygghet. Dette forsvinner. Så langt er likhetene mellom vold og overvåkning svært store, men fortsatt vanskelige å kvantisere - blir du mer utrygg av å oppdage at du har blitt overvåket enn å kli klappet til? Og enda viktigere, bør du blir mer utrygg av det? Dette er ikke helt trivielt å svare på: Vold kan være en indikasjon på mer vold i fremtiden, noe som kan resultere i svært alvorlige konsekvenser. Overvåkning kan neppe medføre din død. På den annen side kan selv vanlig snoking gi angriperen materiale som kan brukes til å forvolde betydelig skade, og potensielt overskride noen skarve blåmerker mer stor margin. Med et fiks ferdig ID-tyveri, kontroll på bankkonto og krypteringsnøkler kan du helt fint lage problemer for noen som varer i mange år. Sekundære effekter er imidlertid notorisk vanskelige å måle. Men likhetene er påfallende! Du følte at din fysiske person var trygg og at din informasjon var sikker. Når det opphører føler man seg krenket, utilpass og utrrygg. Så allerede her er vi langt på vei.
Men jeg er fortsatt ikke helt i mål: Jeg må også sannsynliggjøre at det ikke er noen stor diskrepans i amplitude, i det minste i spørsmål der utroskap er involvert. Dersom jeg kan vise at det helt generelt er like galt eller verre trenger jeg imidlertid ikke å trekke inn utroskap overhode. Så, hvordan skal vil sammenligne vold og utroskap, epler og bananer?
Et opplagt sted å begynne er hvordan dette oppfattes av samfunnet generelt. Mentalmelt inntar den for meg litt aparte posisjonen om at moral er fullstendig frikoblet fra juss og at enhver henvisning til dette er en apell til autoritet og således ugyldig. Det er en innfallsvinkel som definitivt har noe for seg, men jeg synes han trekker den milevis for langt: Moral eksisterer ikke i et vakuum - dersom det kun fantes ett enkelt menneske på jord, så hadde man ikke trengt å ta noen hensyn. Å vurdere moral innebærer å se ting i lys av andre personer. Typisk koker det som er riktig for brorparten ned til en eller annen form for formelle retningslinjer i et samfunn. Man trenger ikke å justere moralen sin etter siste oppdatering av lovverket, men hvis man inntar den ekstremt subjektive posisjonen at lovverk, menneskerettigheter og generelle normer er fullstendig frikoblet fra alle moralske vurderinger, så har man større tiltro til egen vurderingsevne enn hva jeg oppfatter som rimelig. Igjen, dette er problematisk all den tid det helt opplagt finness umoralsk lovverk. Men jeg synes nå at det f.eks er relevant å ha i mente at privatliv er en menneskerett. Om dette er en appell til en autoritet, så er det en appell til en temmelig overbevisende en. Hvorfor? Fordi historien har vist oss ganske ettertrykkelig at dersom vi skal ha et fungerende og fritt samfunn, så må medlemmene av samfunnet ha rett til å møte hverandre, ytre seg, ikke bli behandlet vilkårlig av loven - og ha et privatliv. Samt en rekke andre friheter. Dette er altså ikke bare min personlige mening, men et empirisk utledet resultat av flere hundre år med eksperimentell sivilisasjonsutøvelse. Når vi har kommet frem til at privatliv er en nødvendighet for at samfunnet skal fungere, og derfor rettighetsfesta det så sterkt, men samtidig funnet ut at utroskap ikke er relevant for samfunnet, så er jo det et lite hint om hva som er viktigst. Forbud mot vold og tortur dekkes tilsvarende.
Dette siste punktet vil neppe overbevise særlig mange av mine meningsmotstandere. Men hva med å variere litt her? Jeg har blitt oppfordret til å redegjøre for hvorfor jeg mener at vold og overvåkning er sammenlignbare størrelser, og jeg mener jeg har gjort dette. Gjentatte ganger. Nå en til. Det hadde vært interessant å se om noen kunne sammenligne vold og overvåkning og redegjøre for hvorfor disse ikke er sammenlignbare størrelser.