Hei alle sammen!
Jeg er en mann i midten av 20 årene som sliter med en drepende angst.
Oppveksten har satt sine spor i meg og helsevesenet sier jeg har ptsd og generalisert angst.
Angsten begynte da jeg flyttet for å studere. Var kjempe giret å skulle gi full gass under studiet. Sånn ble det ikke. Endte opp med og isolere med hele veien, hadde planer om å kjøre bilen rett i betongveggen, men plutselig kom en som gikk i klassen min på døren og introduserte meg for hasj. Han så hvor langt nede jeg var.
Dette var virkelig en reddende engel, men det gikk fort fra medisinering til misbruk. Angsten var der 24/7 så jeg ville egentlig bare sitte å røyke for å slippe angsten. Jeg surfet gjennom skolen og klarte å bestå alt av eksamener heldigvis. På dette tidspunktet hadde jeg ikke kommet i kontakt med psykiatrien enda. Dette var ca 6mnd inn i studiet.
Endelig fikk time hos en psykiater og jeg la ut om mine problemer. Det ble videre jevnlige møter hvor det ble diskutert ulike medisiner og diagnoser.
De kastet piller etter meg som jeg skulle teste. Dette var medisiner uten noe rus effekt. Testet Effexor, zoloft, cipralex, lamictal.
Disse medisinene fungerte ikke på meg og angsten var like sterk. Videre bestemte vi oss for å teste lyrica. Det var virkelig en reddende engel, men det har virkelig fucket meg i lengden. Lyrica har hjulpet meg gjennom hele studiet. Jeg klarte ikke forelesninger før, men når jeg fikk lyrica var jeg nesten giret på forelesninger slik at jeg kunne få snakke med folk og være sosial. Det er jævla store kontraster fra å sitte med angst opp i halsen og plutselig har du lyst på en jævla svær fest og du kan snakke med alle.
Jeg var så dum at jeg nevnte hasj røykingen. Dette førte til at jeg måtte pisse reint i 6 måneder eller tok de lappen min. Jævla idiot prosjekt hele greiene.
Det eneste som gjorde at jeg så et lite lys i tunnelen var hasjen og det fikk jeg plutselig ikke lov til. Jeg forklarte at jeg ikke takler livet om jeg bare må slite meg gjennom angsten uten noe form for hjelp.
Videre prøvde jeg mye for å jobbe med angsten. Jeg bestemte meg for å flytte inn i et bofelleskap med 2stk fra klassen. Dette var noe jeg aldri hadde taklet om jeg ikke hadde lyrica. Jeg begynte også å trene hardt 4 ganger i uken. Jeg var avhengig av trening for å utløse litt endorfiner, det ble min rus.
Jeg begynte også og være mye mer sosial, jeg ville flørte med jenter og ha det litt gøy!
Det hele endte med at jeg klarte å sjarmere en jente og ting utviklet seg. Når jeg ser tilbake på det, burde jeg ha vært jævla forsiktig. Jeg var en syk person som brukte lyrica for å slukke brannen. Plutselig var vi blitt kjærester og jeg hadde det bra, men all denne lykken var det lyricaen som sto for. I den virkelige verden var jeg en mann med store psykiske plager.
Jeg forklarte hele min situasjon til damen, men hun forstår ikke hvordan min virkelighet er. Hun fikk bare oppleve den sjarmerende lyrica gutten.
Videre klarte jeg heldigvis å fullføre bacheloren min. Dessverre så valgte jeg mitt studie når jeg var en frisk og glad gutt. Bacheloren min kan kun brukes i en yrkesgruppe hvor man må være en overglad selger som helst jobber 12 timer dag. Det er et yrke hvor man ikke kan slite med angst og depresjon.
Studiet er ferdig og jeg blir samboer med kjæresten i en ny by. Hun ønsker det vanlige a4 livet med jobb og unger. Hun vet jeg har røykt hasj, men ikke at det egentlig er alt jeg vil ha dessverre.... Det blir sånn når det er det eneste som hjelper.
Kjæresten hadde allerede skaffet seg jobb, nå var det min tur til å hoppe rett ut i 100% stilling.... Dette var en stor feil fra min side. Jeg burde innsett hvor syk jeg var, men press fra kjæresten om at jeg måtte komme meg i jobb vant.
Jeg fikset meg et intervju og nailet det takke være lyrica. Tror jeg kunne fått jobb hvor som helst med den rette dosen lyrica.....
Da var arbeidslivet plutselig begynt og jeg måtte bruke lyrica gjennom hele dagen. Det er utrolig slitsomt når lyricaen er på vei ut av kroppen, da blir du dautrøtt og mister all energi.
Jeg holdt ut i 2mnd før jeg var nødt til og sykemelde meg. Angsten spiste meg opp, både på jobb og hjemme. Jeg føler trangen til å isolere meg og det blir tyngre og tyngre og være i samboerskap.
I denne nye byen prøvde legen min å søke meg inn ulike steder, men jeg fikk avslag pga min kompliserte angst. Jeg har ingen å snakke med i denne byen og jeg begynner å miste vettet. Legen søkte meg inn på Modum Bad, hvor jeg fikk innkallelse til et vurderings opphold.
Jeg reiser på Modum Bad i en uke og de vurdere om de kan hjelpe meg. Dette besøket var utrolig tungt og man må virkelig bare innse at man er syk og trenger hjelp. Etter denne uken fikk jeg beskjed om at jeg var kommet inn, men når vet de ikke.
Skal jeg inn på Modum Bad må jeg være medisin fri. Det betyr at jeg må trappe ned på lyrica og det tror jeg ikke fungere nå. Jeg føler meg for syk til det. Legen min har også satt meg på wellbutrin, jeg har brukt de i ca 2 uker nå. Det har bare gjort meg jævla aggressiv og tanker om at jeg faktisk ikke ønsker å leve lengre kommer jævla hyppig.
Så nå sitter jeg her, sykemeldt, ingen hjelp fra psykiatrien, en dame som ikke skjønner hvor syk jeg er og bare vil ha meg i jobb. Så enkelt er det ikke og jeg ser ikke for meg at jeg vil klare arbeidslivet slik jeg har det nå.
Hva gjør jeg videre? Jeg er et produkt av de forholdene jeg vokste opp under, det er ikke min feil at jeg sitter her helt lammet. Det er ikke noe som gir meg glede lengre utenom rus. Rus og psykiske plager går hånd i hånd.
Kjæresten har tanker om et normalt liv, jeg vet egentlig at jeg aldri vil takle det normale a4 livet hun ønsker. Jeg vil heller leve et fritt liv, jeg kan ikke leve med angsten min og være i et forhold. Jeg tror jeg kommer til å ha angst resten av livet mitt. Har vært syk nå i 4 år og hver eneste dag har vært en jævla kamp. Det skal selvfølgelig bli bedre, men den kommer alltid til å være der.
Jeg vil egentlig flykte, men da kommer jeg til å slite kraftig i ettertid. Jeg har en fantastisk kjæreste som jeg vil gifte meg med, men jeg klarer ikke leve med et annet menneske. Fy faen for en frustrerende situasjon, jeg kan ikke vinne uansett hva jeg gjør. Når du blir presset opp i et hjørne blir man desperat. Jeg må gjøre noe snart ellers tar jeg et svalestup fra øverste etasje
Huff, jeg måtte bare få det ut. Jeg skriver utrolig dårlig og det er sikkert masse skrivefeil
Det er ingen mening med denne posten. Jeg leste en annen post hvor noen beskrev hvordan de hadde det. Det var veldig interessant å lese så jeg håper noen kanskje ser seg igjen i noe av det jeg har skrevet.
Ha en flott dag videre og måtte angsten roe seg for alle
Jeg er en mann i midten av 20 årene som sliter med en drepende angst.
Oppveksten har satt sine spor i meg og helsevesenet sier jeg har ptsd og generalisert angst.
Angsten begynte da jeg flyttet for å studere. Var kjempe giret å skulle gi full gass under studiet. Sånn ble det ikke. Endte opp med og isolere med hele veien, hadde planer om å kjøre bilen rett i betongveggen, men plutselig kom en som gikk i klassen min på døren og introduserte meg for hasj. Han så hvor langt nede jeg var.
Dette var virkelig en reddende engel, men det gikk fort fra medisinering til misbruk. Angsten var der 24/7 så jeg ville egentlig bare sitte å røyke for å slippe angsten. Jeg surfet gjennom skolen og klarte å bestå alt av eksamener heldigvis. På dette tidspunktet hadde jeg ikke kommet i kontakt med psykiatrien enda. Dette var ca 6mnd inn i studiet.
Endelig fikk time hos en psykiater og jeg la ut om mine problemer. Det ble videre jevnlige møter hvor det ble diskutert ulike medisiner og diagnoser.
De kastet piller etter meg som jeg skulle teste. Dette var medisiner uten noe rus effekt. Testet Effexor, zoloft, cipralex, lamictal.
Disse medisinene fungerte ikke på meg og angsten var like sterk. Videre bestemte vi oss for å teste lyrica. Det var virkelig en reddende engel, men det har virkelig fucket meg i lengden. Lyrica har hjulpet meg gjennom hele studiet. Jeg klarte ikke forelesninger før, men når jeg fikk lyrica var jeg nesten giret på forelesninger slik at jeg kunne få snakke med folk og være sosial. Det er jævla store kontraster fra å sitte med angst opp i halsen og plutselig har du lyst på en jævla svær fest og du kan snakke med alle.
Jeg var så dum at jeg nevnte hasj røykingen. Dette førte til at jeg måtte pisse reint i 6 måneder eller tok de lappen min. Jævla idiot prosjekt hele greiene.
Det eneste som gjorde at jeg så et lite lys i tunnelen var hasjen og det fikk jeg plutselig ikke lov til. Jeg forklarte at jeg ikke takler livet om jeg bare må slite meg gjennom angsten uten noe form for hjelp.
Videre prøvde jeg mye for å jobbe med angsten. Jeg bestemte meg for å flytte inn i et bofelleskap med 2stk fra klassen. Dette var noe jeg aldri hadde taklet om jeg ikke hadde lyrica. Jeg begynte også å trene hardt 4 ganger i uken. Jeg var avhengig av trening for å utløse litt endorfiner, det ble min rus.
Jeg begynte også og være mye mer sosial, jeg ville flørte med jenter og ha det litt gøy!
Det hele endte med at jeg klarte å sjarmere en jente og ting utviklet seg. Når jeg ser tilbake på det, burde jeg ha vært jævla forsiktig. Jeg var en syk person som brukte lyrica for å slukke brannen. Plutselig var vi blitt kjærester og jeg hadde det bra, men all denne lykken var det lyricaen som sto for. I den virkelige verden var jeg en mann med store psykiske plager.
Jeg forklarte hele min situasjon til damen, men hun forstår ikke hvordan min virkelighet er. Hun fikk bare oppleve den sjarmerende lyrica gutten.
Videre klarte jeg heldigvis å fullføre bacheloren min. Dessverre så valgte jeg mitt studie når jeg var en frisk og glad gutt. Bacheloren min kan kun brukes i en yrkesgruppe hvor man må være en overglad selger som helst jobber 12 timer dag. Det er et yrke hvor man ikke kan slite med angst og depresjon.
Studiet er ferdig og jeg blir samboer med kjæresten i en ny by. Hun ønsker det vanlige a4 livet med jobb og unger. Hun vet jeg har røykt hasj, men ikke at det egentlig er alt jeg vil ha dessverre.... Det blir sånn når det er det eneste som hjelper.
Kjæresten hadde allerede skaffet seg jobb, nå var det min tur til å hoppe rett ut i 100% stilling.... Dette var en stor feil fra min side. Jeg burde innsett hvor syk jeg var, men press fra kjæresten om at jeg måtte komme meg i jobb vant.
Jeg fikset meg et intervju og nailet det takke være lyrica. Tror jeg kunne fått jobb hvor som helst med den rette dosen lyrica.....
Da var arbeidslivet plutselig begynt og jeg måtte bruke lyrica gjennom hele dagen. Det er utrolig slitsomt når lyricaen er på vei ut av kroppen, da blir du dautrøtt og mister all energi.
Jeg holdt ut i 2mnd før jeg var nødt til og sykemelde meg. Angsten spiste meg opp, både på jobb og hjemme. Jeg føler trangen til å isolere meg og det blir tyngre og tyngre og være i samboerskap.
I denne nye byen prøvde legen min å søke meg inn ulike steder, men jeg fikk avslag pga min kompliserte angst. Jeg har ingen å snakke med i denne byen og jeg begynner å miste vettet. Legen søkte meg inn på Modum Bad, hvor jeg fikk innkallelse til et vurderings opphold.
Jeg reiser på Modum Bad i en uke og de vurdere om de kan hjelpe meg. Dette besøket var utrolig tungt og man må virkelig bare innse at man er syk og trenger hjelp. Etter denne uken fikk jeg beskjed om at jeg var kommet inn, men når vet de ikke.
Skal jeg inn på Modum Bad må jeg være medisin fri. Det betyr at jeg må trappe ned på lyrica og det tror jeg ikke fungere nå. Jeg føler meg for syk til det. Legen min har også satt meg på wellbutrin, jeg har brukt de i ca 2 uker nå. Det har bare gjort meg jævla aggressiv og tanker om at jeg faktisk ikke ønsker å leve lengre kommer jævla hyppig.
Så nå sitter jeg her, sykemeldt, ingen hjelp fra psykiatrien, en dame som ikke skjønner hvor syk jeg er og bare vil ha meg i jobb. Så enkelt er det ikke og jeg ser ikke for meg at jeg vil klare arbeidslivet slik jeg har det nå.
Hva gjør jeg videre? Jeg er et produkt av de forholdene jeg vokste opp under, det er ikke min feil at jeg sitter her helt lammet. Det er ikke noe som gir meg glede lengre utenom rus. Rus og psykiske plager går hånd i hånd.
Kjæresten har tanker om et normalt liv, jeg vet egentlig at jeg aldri vil takle det normale a4 livet hun ønsker. Jeg vil heller leve et fritt liv, jeg kan ikke leve med angsten min og være i et forhold. Jeg tror jeg kommer til å ha angst resten av livet mitt. Har vært syk nå i 4 år og hver eneste dag har vært en jævla kamp. Det skal selvfølgelig bli bedre, men den kommer alltid til å være der.
Jeg vil egentlig flykte, men da kommer jeg til å slite kraftig i ettertid. Jeg har en fantastisk kjæreste som jeg vil gifte meg med, men jeg klarer ikke leve med et annet menneske. Fy faen for en frustrerende situasjon, jeg kan ikke vinne uansett hva jeg gjør. Når du blir presset opp i et hjørne blir man desperat. Jeg må gjøre noe snart ellers tar jeg et svalestup fra øverste etasje
Huff, jeg måtte bare få det ut. Jeg skriver utrolig dårlig og det er sikkert masse skrivefeil
Det er ingen mening med denne posten. Jeg leste en annen post hvor noen beskrev hvordan de hadde det. Det var veldig interessant å lese så jeg håper noen kanskje ser seg igjen i noe av det jeg har skrevet.
Ha en flott dag videre og måtte angsten roe seg for alle