Hei Freaks. Vil gjerne dele en liten historie og høre hva dere har å si.
I går tok jeg t-banen hjem, en helt vanlig dag. Jeg gikk inn på banen uten noen videre tanke på noe. Jeg satte meg på et av setene som gjør at man sitter med ryggen til veggen og man kan se over på den andre veggen på banen. På den andre siden, rett ovenfor meg, satt det en person som kanskje ikke har hatt det heldigste livet og helt klart påvirket av ett eller annet, sansynligvis heroin, men jeg er ingen ekspert. Det satt en dame ved siden av meg som gikk med en gang jeg kom og så på meg med et blikk som sa "huff, endelig ferdig". Jeg stusset litt over hvorfor hun ga meg det blikket, men etter en stund skjønte jeg hvorfor. Mannen hadde det helt klart ikke greit, han snakket mye til seg selv, hadde vrangforestillninger og sovnet veldig for. Plutselig hang han over og hodet subbet i bakken, han trodde også at jeg, som den eneste personen i nerheten, hadde sagt at jeg enten skulle "banke han" eller noe i den dur.
Ikke en eneste person reagerte da han falt ned på bakken i søvne. Jeg var den eneste som gikk bort og hjalp han opp fra bakken og tilbake på setet, og når jeg så meg rundt så folk skamfult på meg, som om jeg var en missbruker selv og bare prøvde å lage kvalm. Jeg fikk til slutt lagt han ned på siden på setene, hvor han sovnet. Og jeg gikk av noen stopp senere.
Det jeg lurer på er om Norge faktisk har blitt ett så ekstremt avskylig land, hvor man ikke engang kan hjelpe et medmenneske? Tenker folk såppas mye på seg selv, at når de ser en person som ikke har det bra, så tenker de bare "jeg er bedre enn det, derfor trenger jeg ikke hjelpe"? Det er jo rett og slett kvalmt!
I går tok jeg t-banen hjem, en helt vanlig dag. Jeg gikk inn på banen uten noen videre tanke på noe. Jeg satte meg på et av setene som gjør at man sitter med ryggen til veggen og man kan se over på den andre veggen på banen. På den andre siden, rett ovenfor meg, satt det en person som kanskje ikke har hatt det heldigste livet og helt klart påvirket av ett eller annet, sansynligvis heroin, men jeg er ingen ekspert. Det satt en dame ved siden av meg som gikk med en gang jeg kom og så på meg med et blikk som sa "huff, endelig ferdig". Jeg stusset litt over hvorfor hun ga meg det blikket, men etter en stund skjønte jeg hvorfor. Mannen hadde det helt klart ikke greit, han snakket mye til seg selv, hadde vrangforestillninger og sovnet veldig for. Plutselig hang han over og hodet subbet i bakken, han trodde også at jeg, som den eneste personen i nerheten, hadde sagt at jeg enten skulle "banke han" eller noe i den dur.
Ikke en eneste person reagerte da han falt ned på bakken i søvne. Jeg var den eneste som gikk bort og hjalp han opp fra bakken og tilbake på setet, og når jeg så meg rundt så folk skamfult på meg, som om jeg var en missbruker selv og bare prøvde å lage kvalm. Jeg fikk til slutt lagt han ned på siden på setene, hvor han sovnet. Og jeg gikk av noen stopp senere.
Det jeg lurer på er om Norge faktisk har blitt ett så ekstremt avskylig land, hvor man ikke engang kan hjelpe et medmenneske? Tenker folk såppas mye på seg selv, at når de ser en person som ikke har det bra, så tenker de bare "jeg er bedre enn det, derfor trenger jeg ikke hjelpe"? Det er jo rett og slett kvalmt!