For noen dager siden besvimte jeg nesten på jobben. Jeg dro rett til legen, da det umulig kan være normalt for en ellers frisk og rask 19-åring å nesten gå i bakken uten noen åpenbar grunn. Herr Doktor mente på at dette var et angstanfall, og at psykolog var den rette behandling. Hjelp, hva vil folk tro om meg nå?
I min nærmeste vennekrets har litt under halvparten vært hos en psykolog, så her vil jeg nok ikke bli møtt av noe annet enn omsorg og noen ekstra "har du det bra?". Her er det over hodet ikke noe som blir lagt skjul på.
Familien min, derimot, føler jeg sitter på en holdning om at det å gå til psykolog er noe de gale og suicidale gjør. Hvordan skal jeg forklare dem at jeg ikke står på kanten av stupet, bare trenger litt hjelp til å forstå tankene mine? Det å føle seg ikke fullt så bra eller deprimert er noe som ikke blir snakket om i min familie.
På arbeidsplassen min er jeg ganske sikker på at minst én er regelmessig hos psykolog, selv om jeg aldri har hørt personen si det. Samtidig er denne personen veldig glad i å annonsere og fortelle om legebesøk etter fysiske sykdommer/skader. Er det virkelig så stor forskjell psykologisk og fysisk behandling?
Jeg må jo fortelle sjefen hvor jeg forsvinner en time i uka, men føler at jeg må skjule det for mine kolleger.
Opplever dere det å besøke en psykolog som et tabu, eller er dette likestilt med å besøke en lege etter å ha brukket et bein?
I min nærmeste vennekrets har litt under halvparten vært hos en psykolog, så her vil jeg nok ikke bli møtt av noe annet enn omsorg og noen ekstra "har du det bra?". Her er det over hodet ikke noe som blir lagt skjul på.
Familien min, derimot, føler jeg sitter på en holdning om at det å gå til psykolog er noe de gale og suicidale gjør. Hvordan skal jeg forklare dem at jeg ikke står på kanten av stupet, bare trenger litt hjelp til å forstå tankene mine? Det å føle seg ikke fullt så bra eller deprimert er noe som ikke blir snakket om i min familie.
På arbeidsplassen min er jeg ganske sikker på at minst én er regelmessig hos psykolog, selv om jeg aldri har hørt personen si det. Samtidig er denne personen veldig glad i å annonsere og fortelle om legebesøk etter fysiske sykdommer/skader. Er det virkelig så stor forskjell psykologisk og fysisk behandling?
Jeg må jo fortelle sjefen hvor jeg forsvinner en time i uka, men føler at jeg må skjule det for mine kolleger.
Opplever dere det å besøke en psykolog som et tabu, eller er dette likestilt med å besøke en lege etter å ha brukket et bein?