Jeg har aldri skrevet en slik trollekommentar som de du sikter til i ditt åpningsinnlegg, og jeg har et heller avslappet forhold til islam og feminisme ofg alt det der. Likevel merker jeg at jeg av og til blir litt merkelig provosert over disse tingene, uten å helt kunne forklare hvorfor. Jeg grublet en del på dette og kommet frem til at det er sutringa. Dette gjelder i mange sammenhenger:
Antisemittisme: Jeg hater ikke jøder. Helsike heller, jeg vet knapt hva en jøde er, og jeg har intet personlig forhold til noen, hverken positivt eller negativt. Har aldri brukt ordet 'jøde' som skjellsord, og har har aldri* overhørt noen gjøre det. Likevel ser jeg stadig at ulike jødiske ledere klage over at alle nordmenn (altså meg inkludert) er antisemittiske. Wtf? Og de sutrer og klager som alle tog ved Oslo S er på vei til Auschwitz, til tross for at det er snart sytti år siden krigen var over. Hva er greia? Jeg lærte en masse om andre verdenskrig og holocaust på skolen, men folkemordene i Armenia, Rwanda osv. ble ikke nevnt med en setning. Ikke at jeg bryr meg så veldig, men i lys av dette, så virker det som om noen ser spøkelser ved høylys dag når de skriver side opp og side ned om den utbredte antisemittismen i avisen. Spesielt blir jeg grinete når jeg (om enn på generelt grunnlag) blir beskyldt for å bedrive jødehets, bare på grunn av min nasjonalitet. Det gjør meg sur, og jeg får lyst til å skrive stygge ting i anonyme fora. Men jeg gjør det ikke.
Rasisme: Nordmenn er så jævla rasisitiske hele hurven, trykker folk ut av jobber dømmer folk etter hudfagen og jaddah jaddah. Men, jeg ser ikke det. Joa, har selvsagt truffet på fylliken som sitter utenfor Tveitasenteret og roper til alle med hijab at de skal reise hjem, men jeg tror ikke slike folk har særlig innflytelse i samfunnet**. Og andre steder ser jeg folk med alle mulige hudfarger i alle mulige jobber. Håndverkere, forretningsfolk, professorer, butikkansatte, leger, whatever - du treffer på folk med ulik hudfarge og (noen ganger) ulik aksent hvor som helst. Og jeg ser at de stort sett møtes med den samme selvfølgeligheten som alle andre. Nei, jeg vet ikke hva de opplevde i oppveksten, og jeg vet ikke hvor mange søknader de måtte skrive før de fikk seg jobb. Rasisme er ikke et så monumentlat problem som antirasistene skal ha det til - vi bor ikke i et apartheidsamfunn. Uansett hvordan man vrir på det, så er Norge milevis unna Syd-Afrika under apartheidregimet, men enkelte klager som om vi var det. Det er uhederlig, pretensiøst og upassende. Når noen påpeker dette - en åpenbar feil! - så stemples de gjerne som rasister. Jeg presiserer at jeg ikke har fått denne etter meg personlig; jeg holder meg langt unna slike debatter.
Hvorfor skal jeg da til stadighet tutes ørene fulle av hvor rasistisk og sneversynt jeg er? For meg virker det som om mange innvandrere syter og klager uten grunn, og at de forventer at andre skal fikse deres problemer og svartmaler. Vel, jeg har ikke noe imot dem, men jeg har ikke tenkt til å hjlepe dem noe mer enn andre heller. Det er ikke så ille her på berget som mange skal ha det til!At det kobles til rasisme gjør meg sint, og jeg får lyst til å skrive stygge ting på nettet. Men jeg gjør ikke det.
Antifeminisme: i likhet med veldig mange andre mener jeg at lik lønn for likt arbeid burde være en selvfølgelighet. Jeg synes det er direkte pinlig å tenke på at kvinner ikke fikk lov til å stemme, ha skikkelig arbeid eller studere før i tiden. Den moderne feminismen derimot, den liker jeg ikke. Jeg er uenig med dem i mye, men det er mange andre der ute med sprøere meninger jeg har mindre imot. Uenighet er ikke problemet, det er selvmotsigelsene! Omtrent sånn her oppfatter jeg de fleste feminister: "Altså, menn og kvinner er like, men ulike. Fordi kvinner er minst like bra som menn i alt det menn statistisk sett gjør best, så må de mot sin vilje kvoteres inn i jobber de ikke vil ha, slik at klassiske kvinneverdier som tett kontakt med barna kan styrkes. Mange kvinner velger feil, og taper pensjonspoeng og lønn. Dette er en klassisk mannlig målestokk på livsverdi, derfor bruker vi den for å fremme verdien av kvinnelige verdier, som ikke må undervurderes, fordi menn og kvinner er like og det finnes ingen forskjeller."
Eller, oppsummert på orwellsk: "alle dyre er like, men noen dyr er likere enn andre". Når de skal sammenligne, så er det greit å stempåle menn som store stygge undertrykkende ulver hvis det gngner saken, men det er også greit å agitere for at alle er identiske.
Enkel som jeg er, så mener jeg blandt annet følgende: selvsagt er radikal kjønnsfordeling en radikalt dårlig idé! Selvsagt er det urettferdig og diskrimminerende. Og, hvis man først skal gjøre det, så får man da for pokker være konsistente og kvotere menn inn på kvinnerarenaer! Dette oppfatter jeg som rent hykleri.
Det er dog faktisk ikke det som provoserer meg mest; hykleri er jo tross politikkens valuta. Nei, det er det at de forventer å bli trodd og tatt seriøst. Å komme med en direkte, logisk feilslutning, og så finne frem kvinnehaterstempelet når noen påpeker dette, det er en fornærmelse mot det menneskelige intellekt. Det gjør meg forbanna og gir meg lyst til å starte en antifeministblogg, utelukkende for å terge. Men jeg gjør ikke det.
Dette var noen eksempler på hvorfor det lusker en smålig liten frepper rundt i dypet av min mørke sjel. Små saker som jeg egentlig ikke bryr meg om gjør meg over tid forbanna fordi jeg til statighet må høre på maset, sutringa, gnæget. Det er den sosiale ekvivalenten med en betongblander som står og rumler i bakgrunnen; du tenker ikke over hvor mye den irriterer deg før noen plutselig slår den av. Så, til alle dere der ute som føler dere forfulgt, misforstått og diskriminert: hold kjeft. I alle fall hvis dere vil ha et minimum av sympati fra meg - og, mistenker jeg, fra veldig mange andre. Jeg ønsker dere intet ondt, men jo mer dere fortsetter å hakke i vei om at jeg er et urimelig troll som plager dere, jo mer får jeg lyst til å gjøre akkurat det.
Oppsummert: jeg tror mye av det raseriet du sikter til er et resultat av en selvoppfyllende profeti.
* Ikke helt sant, jeg overhørte ved en anledning noen 12-13 år gamle inn gutter, trolig fra Pakistan og Somalia, kalle hverandre for 'jævla jøde'. Da jeg konfornterte dem med det, viste det seg at de heller ikke kjente noen jøder, og at det "det bare var et ord de brukte".
** Jeg observerte en gang Tveita-fylliken be ei pre-pubertal jente om å reise hjem. Hun svarte at "jo, det er det jeg skal - det er derfor jeg står her og vente rpå T-banen." hvorpå fylliken tuslet slukøret vekk. Disse folkene er ikke et samfunnsproblem.