Etter å ha sett over noen av innleggene i denne tråden, har jeg innsett hvor meningsløst paranoia egentlig er. Dette høres kanskje ut som et selvfølge, men faen ass...
Det må finnes grader av paranoia. F.eks. er det vanlig å få forfølgelsestanker om du skal hente 20 kilo hasj på grensa, lissom, mens det er uvanlig å tro at tvn er en satelitt som konspirerer mot at du jukser i FIFA 12... Faktisk i det jeg skriver dette, begynner jeg å bekymre meg for at Datalagringsdirektivet skal bruke dette mot meg i en eventuell rettsak...
Siden det må finnes grader av paranoia, burde det være mulig at alt spinner ut av kontroll. Hvor stopper vrangforestillingen? Av det jeg har lært, har vrangforestillinger den ugunstige siden at den bygger opp under seg selv, men til hvilken ende? Det er vel kanskje det som er realistenes problem, nettopp at alt teoretisk sett skal kunne måles...
Jeg selv synes verden er noe dritt. Ikke rart når jeg ikke har jobb, et lite meningsfylt sosialt liv. Er i dårlig fysisk form og bor lamme moren min. Per definisjon burde jeg være ha et godt grunnlag for å ha en emosjonell IQ % 0 etter noen år. Sigumnd Freud kalte religion for en "infantil regresjon". Jeg kaller mitt liv det samme.
Jeg anser meg selv for å ha evner til å være høflig og hyggelig i samvær med andre. Dette har jeg også fått bekreftet mange ganger, men nå begynner det å bli lenge siden.
Jeg ønsker å være sammens med noen og dele det jeg har på hjertet, samtidig som jeg vet at jeg sannsynligvis ikke vil klare å sette ord på det jeg virkelig vil si. Jeg ringer venner, men klarer ikke å snakke. Jeg ønsker å være lamme noen, mens jeg ikke ser noen grunn til det. Så hvorfor søke sosial kontakt i det hele tatt? Hvorfor finner jeg ikke ut av hva jeg vil før jeg prøver å oppnå det? Ærlig talt: Jeg har ikke peiling.
Jeg tror et av problemene mine er at jeg har altfor stor grad av ambivalens. Hvis noen sier til meg at jeg må ta meg sammen, spør jeg hvorfor. Jeg makter ikke å gå inn i meg selv for å finne ut hvilke sider som må forbedres. Jeg overbeviser meg selv om at jeg prøver så godt jeg kan, selv om jeg ikke gjør det. Jeg blir sliten i hodet av alt det sosiale presset som foregår rundt meg. Selv et enkelt "hallo" kan gjøre at jeg har lyst å krype under dyna. Ambivalensen min gjorde også slik at jeg ga opp på den dama jeg elska. Jeg klarte ikke å bestemme meg om jeg ville prøve...
Siden den gang har alt virket meningsløst. Det virker som jeg har tilegnet meg en metodisk pessimisme, i det at jeg skal se alle negative sider før jeg skal se på de positive. Virker jo logisk når alt det negative er reflektert over, er det kun det positive igjen
Uheldivigvis kommer jeg aldri så langt. Det ender opp med at verden blir et stort minustegn. Jeg har forøvrig gitt opp tanken på "change in though-patterns". Kanskje min skjebne er å være en misantropisk jævel som kanskje en dag finner ut hvorfor kjøtt blir brunt når det stekes. But hey!, I'm sexy and I know it!
Peace!