Frasens opphavsmann er døperen Johannes, forløperen til selveste Jesus Kristus.
Johannes 1:1
I begynnelsen var Ordet,
og Ordet var hos Gud,
og Ordet var Gud.
Johannes selv hadde ikke møtt Gud; Han hadde ikke hørt hvilket ord det var snakk om og han hadde sannelig ikke grunnlag for å uttale seg om korrelasjonen dem i mellom. Eller hadde han det? Religiøse tekster er ikke ment å tolkes bokstavelig. Ett axiom i Zen-Buddhismen kan gi opphav til et liv i undring. Å utelate rom for tolkning i religiøse spørsmål er egentlig ganske smålig.
Så hva kan dette ordet ha vært? Når begynte disse greiene her? Og hvem er denne Gud? Alt dette er tåkeprat, så noen substansiell spekulasjon er nødt til å foregå uten de strenge kriteriene mine helter i vitenskapen traktet etter. Uansett - jeg tror det er mye å si allikevel. Jeg går for «Gud» først.
I utgangspunktet ser jeg på Gud som en diger bås for eksistensielle spørsmål vi ikke har svar på - «Herrens veier er uransakelige.» Det kan være en kilde til håp - «Gud, gi meg styrke!». Eller det kan være et substitutt for følelser man mangler ord på - «Gud, å godt!». Lett å få assosiasjoner til Fader Tid, Buddha og Julenissen. Han er liksom siste ledd i rekken av forfadere, naturens arkitekt og den endelige autoritet i alle ting. Ikke minst er han det perfekte alibi... Men han er mer enn en mann. Han er et konsept og må forståes som symbolet på livets frø. Kanskje var det første ordet «Ahaaa» eller «Ååå». Kanskje «Iii!»? Ingen vet når den første lyden ble brukt til å kommunisere med eller hva den var. Ser vi på apene, så forstår vi vel mindre enn da vi begynte. Smarte sjimpanser har mange håndtegn, de kan løse logiske puslespill og de vet sannelig hvordan de skal få mor til at skjønne at det er tid for mat. Nei, siden det har blitt så mye oppstyr rundt denne ene kognitive broen, så må det romme noe mer. Noe åndelig. Noe evigliknende. Noe oppløftende og betryggende. Hva skal vi tro? De sa «guddommelig» lenge før noen ble enige om at det bare var én Gud. Så spiritualisme var ikke noe nytt. Foreldre måtte jo ha noe å fortelle til barna når det var jordskjelv. Vulkanutbrudd. Tsunami. Det er mange noer. Disse noene var antagelig av de mest interessante gjenstandene for diskusjon hos høyt aktede lærde. For at de skulle ende opp med én kilde til alt dette, så måtte det jo også ha blitt diskutert ihjel og i stykker og i filler i hundrevis av år. På et eller annet punkt endte de Eldre opp med et noe som de tidligere måtte ha koblet med mange guder før de bestemte seg for noen få trekk som var universelle for alle guder, for så å komme fram til at det bare var én gud, som gav kraft til alle de andre og som til slutt spiste dem opp eller gjorde de til slanger, ørner og elefanter.
Det er i det hele tatt lite konkret man kan si om noe som dekker så mye. Gud er tro. Gud er historie. Gud er ånd. Gud er kjernen religion kretser rundt. Den som sier at begrepet ikke er overførbart til andre religioner overser den holistiske pragmatikken bak taoismens «Veien», buddhismens «Karma» og Freuds «id», ego» og «super-ego». Dette er tungt stoff, men jeg vil ikke mer enn å gi en grov oversikt over noe som har formet milliarder av menneskers virkelighetsoppfatning. Det gjøres ikke på to strakser i noe tilfelle.
La meg forsøke å dra det ned på jorda igjen. Religionens rolle i samfunnet korrellerer sterkt med den økonomiske konteksten. Det er ikke en vanskelig påstand å argumentere for. Mindre å forsvare -> mindre å frykte. Sammenhengen mellom barnefødsler og fattigdom er betydelig. Behovet for samhold blir større i tider der mat må deles på flere munner. Det finnes andre løsninger... Men hvis man er glad i familien sin, så begynner man å fortelle historier i stedet for å selge dem. Som du skjønner er faren for onde sirkler en vedvarende en og det er ikke til å underslå at minnene fra en sultkatastrofe vil hefte ved folk i lang tid etterpå. I hvert fall til neste gang avlingen svikter. Faller seg helt naturlig å bruke ord som kompartamentalisering når man prøver å beskrive det psyken gjør når den står ovenfor vonde minner som er så altomfattende viktige at de er nedlesset med en detaljrikdom som får bryllup til å virke som Senkveld med Thomas og Harald. Helt naturlig.
Jeg tror all smerte, angst og frykt har en funksjon, om enn ikke ikke alltid en praktisk en. Samme gjelder forsåvidt glede, ekstase og euforia. Tonus er nøkkelordet. Tror ikke på noe slikt som et varig equillibrium. Det synes jeg er like naivt som helvete og himmel. Hvorfor er rekkefølgen alltid den samme? Som med ordene til Johannes døperen, så er det ikke vits i å prøve å finne mekanismene bak uten en god slump fantasi og et lass med tålmodighet. Husk hvor lat Newton var. Og hvor sinnsykt kul den første dødsmetalleren var. Altså, Vivaldi naturligvis - er du klar over hvor drøyt det hørtes ut for dekadente barokkanere? Se for deg Solkongen sette seg godt til rette i salongen og forberede sanseapparatet på en Rammstein-konsert. Mange som fikk blåst av seg topplokket på den tida. Visste du forresten at det første ordet for kjedsomhet kom på 1300-tallet? Grekerne delte tiden inn i arbeid og ikkearbeid. Det vil si, de kreative grekerne hadde nok mange flotte ord, men de hadde nå i hvert fall ingenting som kom nærmere kjedsomhet. Ikke såvidt jeg vet i hvert fall. Einstein jobbet visst med teorien sin innimellom kundene på patentkontoret. Kanskje han... «Rekvirerte» et patent? Heh, såfall spilte han rollen godt :P
For å forstå bedre hvorfor en katastrofe som sult kan føre et helt folk inn i de samme, snevre tankebanene så kan det hjelpe å kikke i historien og se om andre mareritt har gitt utslag i avisene. Eller i bøkene. Visse ting vekker det primale i oss og gjør pragmatisk gruppepsykologi til et kunststykke uten like. Hva er det som skjer med oss når vi føler oss truet? Et godt gjett er vel at hjernen jobber på høygir for å lindre tragedien og samtidig lagrer en haug av detaljer for å forsikre oss om at den ikke inntreffer igjen. Vær var. Absolutter er farlige.
Exempli grata:
Romerriket hadde store sosiale problemer som eskalerte heftig fram mot diktaturet til den vennlige tyrannen Julius Caesar. For at en frimann eller en slave kunne kalle seg borger og stemme i forsamlinger hvor hans stemme hadde vekt, måtte man avtjene 20 års militærtjeneste (eller bestikke noen). Et krav var at man stilte med egen rustning og våpen. Følgelig var det nesten bare bøndene i underklassen som hadde mulighet for avanse. Kom man fra en stendig familie ble man selvfølgelig offiser og naturlig nok ble det etterhvert en svær opphopning av rølp som ikke dugde til hverken jordbruk eller håndverk (eller som ikke syntes det jordslige livet var særlig appellerende etter 20 år i felten). Tross alt var det en god håndfull dinarer å tjene på å selge eiendommen sin til de styrtrike landeierne. Mange fristet heller lykken som håndtlanger for en politisk aktør eller begav seg ut i Romas beryktede underverden. Vold hadde nemlig vært modus operandi i Romas politiske arenaer i nesten hundre år. I løpet av den tid da unge Caesar skulle ut og forme seg en karriere var det hovedsakelig gjengslagsmål som vant stemmer. Han ble mest kjent for sine storslåtte Spill i Colosseum, men han holdt seg virkelig ikke for god for å spille rollen som Gudfader. Tradisjonens lenker veier tungt...
Forutsigbarhet for legemlig sikkerhet ble fort mer enn et snikende håp i blodbadenes by. Det ble til et krav :O Paradoksalt nok var det i det godes tjeneste at diktatorene før Caesar hadde brukt sin autoritet til å kveste politiske motstandere i tusenvis. Julius var nok vel så vill i sin ungdom, og han plyndret nordvestre Europa tomt for verdier, men når han endelig fikk sin posisjon sikret, så gjorde han mye mer på hjemmebane for å berettige sin autoritet enn hans blodtørstige forgjengere hadde gjort. Spilte definitivt ikke etter reglene (hvorfor skulle han være den første til det - i det århundret?) og han var like snar på å slå ned opprør som alle andre, men han tok i hvert fall ikke hæren sin inn i sentrum ved hver anledning han fikk og han var så hederlig at han avsto fra å stikke ned motstandere mens de holdt tale. Han var allikevel ikke særlig populær blant de gamle familiene, spesielt deres unge medlemmer, som ikke så for seg noen måte å erhverve heder og ære gjennom en politisk karriere. Hva de oppfattet som hederlig kan man jo spørre seg om. Catalina ville nok gitt fascistene blant oss et tilfredsstillende svar. Gallias Bøddel var ikke stort bedre, men stor, det var han definitivt. Nei, den reelle forskjellen mellom Caesar og de før han var rett og slett at han var for mektig til at noen kunne konkurrere, men til hans forsvar var han dessuten mer glad i å framstå som en storsinnet frelser enn en rødøyet fanatiker. En intelligent narsissist, altså. Skulle han drepe noen, så fikk de i det minste en rettssak. Som oftest.
Da han så endelig fikk 20 stikk av 20 stykk oppstod et politisk vakuum som de unge idealistene ikke hadde regnet med. Republikkens forfatning kunne nå gjenopptaes. Ingenting sto i veien for at «mos maiorum» (forfedrenes måte) kunne gjenopprettes, hvor forvrengt den enn hadde kommet til å bli. Tyrannen var død. Men. Ingen kom ut av skjulet sitt. Senatorer hadde lenge måttet leve med å utføre sine høyst ærverdige embeter på simpel instruks. Nå turte de ikke gå ut og støtte konspiratørene - av frykt for represalier -- av folket. Ikke bare av borgere med stemmerett. Ikke bare av dydige senatorer som bare var glade for en sjelden pust i bakken. Ikke bare av velstående patrisiere som så sin økonomiske framtid truet. Av de veldige massene med truende blikk.
Etter over fire århundre var det igjen folket i Roms gater som la føringer på politikken. Den store forskjellen mellom denne diktatorens endelikt og den til de foregående var at denne gangen var det langt flere uten stemmerett som hadde fått sine virkelighetsoppfatninger justert. Det etter flere og digre slaveopprør i regioner så nære som Calabria (tuppen av skoa). Den «sociale» borgerkrigen løftet nok også mange øyenbryn. Hvorfor hadde ikke massene tatt til vettet før? Vel, en kunne alltids sette inn hæren. Nå hadde imidlertid det meste av hæren vært blindt lojal til en disiplinert filantrop som gav bort sin egen formue til folket i testamentet. Paradigmeskiftet var en realitet. 44 år etter ble visstnok Jesus Kristus født i Betlehem. Rom fikk som kjent en keiser med klengenavn «den Opphøyede» og opplevde sin lengste periode med fred til da, og som ikke skulle bli overgått igjen. 200 år omtrent uten konflikt er ikke verst, hva? Slaveri? Jo jo. Yin og yang osv. Som grekerne sa: «Slaveri er en uheldig skjebne.» Altså ett hakk over romernes inndeling av jordbruksredskaper i døde, stumme og talende. Forresten, såvidt meg bekjent var romerne ganske alene om å ha en gud for døråpninger.
Så kan man diskutere i det vide og det brede om hva det var som holdt rølpen og soldatene tilbake når det ble klart at eneveldet var kommet for å bli. Var det frykten for massakre? Var det kjærligheten ovenfor den gavmilde Augustus som smeltet hjertene til sadistene? Eller var det simpelthen globalt underforstått at folk var møkk lei vold i politikken? At hjerner jobber på høygir når de øverste lederne beorder impulsdrap i fleng... Kan det i hvert fall ikke herske tvil om.
Johannes 1:1
I begynnelsen var Ordet,
og Ordet var hos Gud,
og Ordet var Gud.
Johannes selv hadde ikke møtt Gud; Han hadde ikke hørt hvilket ord det var snakk om og han hadde sannelig ikke grunnlag for å uttale seg om korrelasjonen dem i mellom. Eller hadde han det? Religiøse tekster er ikke ment å tolkes bokstavelig. Ett axiom i Zen-Buddhismen kan gi opphav til et liv i undring. Å utelate rom for tolkning i religiøse spørsmål er egentlig ganske smålig.
Så hva kan dette ordet ha vært? Når begynte disse greiene her? Og hvem er denne Gud? Alt dette er tåkeprat, så noen substansiell spekulasjon er nødt til å foregå uten de strenge kriteriene mine helter i vitenskapen traktet etter. Uansett - jeg tror det er mye å si allikevel. Jeg går for «Gud» først.
I utgangspunktet ser jeg på Gud som en diger bås for eksistensielle spørsmål vi ikke har svar på - «Herrens veier er uransakelige.» Det kan være en kilde til håp - «Gud, gi meg styrke!». Eller det kan være et substitutt for følelser man mangler ord på - «Gud, å godt!». Lett å få assosiasjoner til Fader Tid, Buddha og Julenissen. Han er liksom siste ledd i rekken av forfadere, naturens arkitekt og den endelige autoritet i alle ting. Ikke minst er han det perfekte alibi... Men han er mer enn en mann. Han er et konsept og må forståes som symbolet på livets frø. Kanskje var det første ordet «Ahaaa» eller «Ååå». Kanskje «Iii!»? Ingen vet når den første lyden ble brukt til å kommunisere med eller hva den var. Ser vi på apene, så forstår vi vel mindre enn da vi begynte. Smarte sjimpanser har mange håndtegn, de kan løse logiske puslespill og de vet sannelig hvordan de skal få mor til at skjønne at det er tid for mat. Nei, siden det har blitt så mye oppstyr rundt denne ene kognitive broen, så må det romme noe mer. Noe åndelig. Noe evigliknende. Noe oppløftende og betryggende. Hva skal vi tro? De sa «guddommelig» lenge før noen ble enige om at det bare var én Gud. Så spiritualisme var ikke noe nytt. Foreldre måtte jo ha noe å fortelle til barna når det var jordskjelv. Vulkanutbrudd. Tsunami. Det er mange noer. Disse noene var antagelig av de mest interessante gjenstandene for diskusjon hos høyt aktede lærde. For at de skulle ende opp med én kilde til alt dette, så måtte det jo også ha blitt diskutert ihjel og i stykker og i filler i hundrevis av år. På et eller annet punkt endte de Eldre opp med et noe som de tidligere måtte ha koblet med mange guder før de bestemte seg for noen få trekk som var universelle for alle guder, for så å komme fram til at det bare var én gud, som gav kraft til alle de andre og som til slutt spiste dem opp eller gjorde de til slanger, ørner og elefanter.
Det er i det hele tatt lite konkret man kan si om noe som dekker så mye. Gud er tro. Gud er historie. Gud er ånd. Gud er kjernen religion kretser rundt. Den som sier at begrepet ikke er overførbart til andre religioner overser den holistiske pragmatikken bak taoismens «Veien», buddhismens «Karma» og Freuds «id», ego» og «super-ego». Dette er tungt stoff, men jeg vil ikke mer enn å gi en grov oversikt over noe som har formet milliarder av menneskers virkelighetsoppfatning. Det gjøres ikke på to strakser i noe tilfelle.
La meg forsøke å dra det ned på jorda igjen. Religionens rolle i samfunnet korrellerer sterkt med den økonomiske konteksten. Det er ikke en vanskelig påstand å argumentere for. Mindre å forsvare -> mindre å frykte. Sammenhengen mellom barnefødsler og fattigdom er betydelig. Behovet for samhold blir større i tider der mat må deles på flere munner. Det finnes andre løsninger... Men hvis man er glad i familien sin, så begynner man å fortelle historier i stedet for å selge dem. Som du skjønner er faren for onde sirkler en vedvarende en og det er ikke til å underslå at minnene fra en sultkatastrofe vil hefte ved folk i lang tid etterpå. I hvert fall til neste gang avlingen svikter. Faller seg helt naturlig å bruke ord som kompartamentalisering når man prøver å beskrive det psyken gjør når den står ovenfor vonde minner som er så altomfattende viktige at de er nedlesset med en detaljrikdom som får bryllup til å virke som Senkveld med Thomas og Harald. Helt naturlig.
Jeg tror all smerte, angst og frykt har en funksjon, om enn ikke ikke alltid en praktisk en. Samme gjelder forsåvidt glede, ekstase og euforia. Tonus er nøkkelordet. Tror ikke på noe slikt som et varig equillibrium. Det synes jeg er like naivt som helvete og himmel. Hvorfor er rekkefølgen alltid den samme? Som med ordene til Johannes døperen, så er det ikke vits i å prøve å finne mekanismene bak uten en god slump fantasi og et lass med tålmodighet. Husk hvor lat Newton var. Og hvor sinnsykt kul den første dødsmetalleren var. Altså, Vivaldi naturligvis - er du klar over hvor drøyt det hørtes ut for dekadente barokkanere? Se for deg Solkongen sette seg godt til rette i salongen og forberede sanseapparatet på en Rammstein-konsert. Mange som fikk blåst av seg topplokket på den tida. Visste du forresten at det første ordet for kjedsomhet kom på 1300-tallet? Grekerne delte tiden inn i arbeid og ikkearbeid. Det vil si, de kreative grekerne hadde nok mange flotte ord, men de hadde nå i hvert fall ingenting som kom nærmere kjedsomhet. Ikke såvidt jeg vet i hvert fall. Einstein jobbet visst med teorien sin innimellom kundene på patentkontoret. Kanskje han... «Rekvirerte» et patent? Heh, såfall spilte han rollen godt :P
For å forstå bedre hvorfor en katastrofe som sult kan føre et helt folk inn i de samme, snevre tankebanene så kan det hjelpe å kikke i historien og se om andre mareritt har gitt utslag i avisene. Eller i bøkene. Visse ting vekker det primale i oss og gjør pragmatisk gruppepsykologi til et kunststykke uten like. Hva er det som skjer med oss når vi føler oss truet? Et godt gjett er vel at hjernen jobber på høygir for å lindre tragedien og samtidig lagrer en haug av detaljer for å forsikre oss om at den ikke inntreffer igjen. Vær var. Absolutter er farlige.
Exempli grata:
Romerriket hadde store sosiale problemer som eskalerte heftig fram mot diktaturet til den vennlige tyrannen Julius Caesar. For at en frimann eller en slave kunne kalle seg borger og stemme i forsamlinger hvor hans stemme hadde vekt, måtte man avtjene 20 års militærtjeneste (eller bestikke noen). Et krav var at man stilte med egen rustning og våpen. Følgelig var det nesten bare bøndene i underklassen som hadde mulighet for avanse. Kom man fra en stendig familie ble man selvfølgelig offiser og naturlig nok ble det etterhvert en svær opphopning av rølp som ikke dugde til hverken jordbruk eller håndverk (eller som ikke syntes det jordslige livet var særlig appellerende etter 20 år i felten). Tross alt var det en god håndfull dinarer å tjene på å selge eiendommen sin til de styrtrike landeierne. Mange fristet heller lykken som håndtlanger for en politisk aktør eller begav seg ut i Romas beryktede underverden. Vold hadde nemlig vært modus operandi i Romas politiske arenaer i nesten hundre år. I løpet av den tid da unge Caesar skulle ut og forme seg en karriere var det hovedsakelig gjengslagsmål som vant stemmer. Han ble mest kjent for sine storslåtte Spill i Colosseum, men han holdt seg virkelig ikke for god for å spille rollen som Gudfader. Tradisjonens lenker veier tungt...
Forutsigbarhet for legemlig sikkerhet ble fort mer enn et snikende håp i blodbadenes by. Det ble til et krav :O Paradoksalt nok var det i det godes tjeneste at diktatorene før Caesar hadde brukt sin autoritet til å kveste politiske motstandere i tusenvis. Julius var nok vel så vill i sin ungdom, og han plyndret nordvestre Europa tomt for verdier, men når han endelig fikk sin posisjon sikret, så gjorde han mye mer på hjemmebane for å berettige sin autoritet enn hans blodtørstige forgjengere hadde gjort. Spilte definitivt ikke etter reglene (hvorfor skulle han være den første til det - i det århundret?) og han var like snar på å slå ned opprør som alle andre, men han tok i hvert fall ikke hæren sin inn i sentrum ved hver anledning han fikk og han var så hederlig at han avsto fra å stikke ned motstandere mens de holdt tale. Han var allikevel ikke særlig populær blant de gamle familiene, spesielt deres unge medlemmer, som ikke så for seg noen måte å erhverve heder og ære gjennom en politisk karriere. Hva de oppfattet som hederlig kan man jo spørre seg om. Catalina ville nok gitt fascistene blant oss et tilfredsstillende svar. Gallias Bøddel var ikke stort bedre, men stor, det var han definitivt. Nei, den reelle forskjellen mellom Caesar og de før han var rett og slett at han var for mektig til at noen kunne konkurrere, men til hans forsvar var han dessuten mer glad i å framstå som en storsinnet frelser enn en rødøyet fanatiker. En intelligent narsissist, altså. Skulle han drepe noen, så fikk de i det minste en rettssak. Som oftest.
Da han så endelig fikk 20 stikk av 20 stykk oppstod et politisk vakuum som de unge idealistene ikke hadde regnet med. Republikkens forfatning kunne nå gjenopptaes. Ingenting sto i veien for at «mos maiorum» (forfedrenes måte) kunne gjenopprettes, hvor forvrengt den enn hadde kommet til å bli. Tyrannen var død. Men. Ingen kom ut av skjulet sitt. Senatorer hadde lenge måttet leve med å utføre sine høyst ærverdige embeter på simpel instruks. Nå turte de ikke gå ut og støtte konspiratørene - av frykt for represalier -- av folket. Ikke bare av borgere med stemmerett. Ikke bare av dydige senatorer som bare var glade for en sjelden pust i bakken. Ikke bare av velstående patrisiere som så sin økonomiske framtid truet. Av de veldige massene med truende blikk.
Etter over fire århundre var det igjen folket i Roms gater som la føringer på politikken. Den store forskjellen mellom denne diktatorens endelikt og den til de foregående var at denne gangen var det langt flere uten stemmerett som hadde fått sine virkelighetsoppfatninger justert. Det etter flere og digre slaveopprør i regioner så nære som Calabria (tuppen av skoa). Den «sociale» borgerkrigen løftet nok også mange øyenbryn. Hvorfor hadde ikke massene tatt til vettet før? Vel, en kunne alltids sette inn hæren. Nå hadde imidlertid det meste av hæren vært blindt lojal til en disiplinert filantrop som gav bort sin egen formue til folket i testamentet. Paradigmeskiftet var en realitet. 44 år etter ble visstnok Jesus Kristus født i Betlehem. Rom fikk som kjent en keiser med klengenavn «den Opphøyede» og opplevde sin lengste periode med fred til da, og som ikke skulle bli overgått igjen. 200 år omtrent uten konflikt er ikke verst, hva? Slaveri? Jo jo. Yin og yang osv. Som grekerne sa: «Slaveri er en uheldig skjebne.» Altså ett hakk over romernes inndeling av jordbruksredskaper i døde, stumme og talende. Forresten, såvidt meg bekjent var romerne ganske alene om å ha en gud for døråpninger.
Så kan man diskutere i det vide og det brede om hva det var som holdt rølpen og soldatene tilbake når det ble klart at eneveldet var kommet for å bli. Var det frykten for massakre? Var det kjærligheten ovenfor den gavmilde Augustus som smeltet hjertene til sadistene? Eller var det simpelthen globalt underforstått at folk var møkk lei vold i politikken? At hjerner jobber på høygir når de øverste lederne beorder impulsdrap i fleng... Kan det i hvert fall ikke herske tvil om.