Hei alle sammen. Nå har jeg lenge sittet og grublet på om jeg skal dele dette med hele landets befolkning. Freakforum har jeg vist om lenge og vet at det er en del som følger med på det som skjer her. Har sittet og lest her i timesvis om alt mulig fra a til å. Rusmiddel forumet er vel det det har gått mest i med tanke på friheten man har til og skrive. Uansett nå er det på tide og få det ned.
Jeg har bare et par ting jeg så gjerne vil dele med dere.
Dette er fra aldersperioden 16-20
Jeg hadde kjørt en veninne hjem fra den lokale mc'ern shappa. på vei ned skjedde det. Jeg kræsja med en bil som utrolig nok sto bokstavlig talt nesten stille og venta på meg. Det var en dum svenske som fikk panikk og bare sto der. Han sto i mitt kjørefelt og skulle ta inn til venstre. Jeg kom oppan i fra og skulle bare rett frem. Det endte med at jeg landa på panseret hans og fikk mopeden oppå mitt venstre bein. Minisken var vridd og jeg hadde fått en splint i kneet som jeg fortsatt har litt problemer med. Det var han som fikk skylden men det hjalp jo ikke meg. Jeg hadde kjøpt nye fotball sko dagen føre og det her er jo typisk min flaks. Jeg har spilt fotball siden 6 års alderen så dette er noe jeg virkelig brant for. Og fortsatt gjør. Dette endte med at jeg ikke fikk spille fotball eller være sportslig aktiv på 6 mnd noe som resulterte i at jeg begynte og vanke med folk jeg ikke skulle hengt med. Jeg begynte og røyke hasj daglig. Pengene jeg tjente på sommerjobben gikk stort sett til dette. Pengene jeg fikk hjemme også. Etterhvert som tida gikk begynte jeg og teste andre ting også. Husker godt en kveld jeg overdoserte på amfetamin. Jeg hadde aldri droppa og kjørte på med 0.5 noe som gikk så jævlig til helvete som det bare kunne. Jeg hadde jo seff spist en hel fuckings pizza først da så kombinasjonen av dette i magen var ikke særlig bra fant jeg ut etterhvert. Jeg kasta opp til jeg ikke hadde mer igjen. Det kom bare vann. Jeg følte meg mørbanka. Kroppen var helt vissen og jeg klarte ikke tenke. Jeg følte meg bare helt forjævlig. Jeg hadde nedtur i 12 timer hvor jeg ble hentet av min mor og kjørt hjem. Jeg klarte ikke spise eller få i meg noe næring. Eller jo en banan og en yoghurt fikk jeg så vidt pressa ned. Altså jeg skal ikke komme her og si at det her det som skjer med alle. Jeg vet at man kan røyke hasj og kose seg. Det er forskjell på missbruk og forbruk. Jeg missbrukte. Jeg røykte vær dag opptil 4-6 gram om dagen kommer ann på hvor mye penger jeg hadde. Jeg måtte ha hvertfall 1 gram om dagen. Nattings var basta. Hadde jeg ikke dette var alt bædings. Jeg var furten og grinete mot foreldra mine. Dette gjalt generelt også. fikk jeg ikke penger klikka jeg. Jeg har adhd også som gjør at dette ble bare forsterket. Jeg hadde jo ikke vært nykter på ja la oss si 3 år. Ikke en uke kanskje en dag eller to... Ferier hadde jeg med meg. ble jo busta gang på gang. De likte det Ikke... Jeg sa jeg ikke hadde noe rusproblem og at jeg kunne slutte når som helst. Det værste var at jeg trodde det jo selv til slutt. Men Jeg "kosa" meg jo såpass at jeg ville jo ikke slutte. Dette gikk jo utover ganske mange ting. Jeg slutta på skolen. Mista venner. Altså det tok rett og slett av. Og hasjen gjorde mesteparten av det. Jeg tok knipps og cola, kanskje litt ghb og piller i helgene da. Men var hasjen som hovedsaklig fucka meg. Jeg levde i en boble til slutt hvor alt bare dreide seg om meg og hasjen. Skaffe penger var det første jeg tenkte på når jeg sto opp om morgenen. Jeg merket det tok på. Utrolig slitsomt. Jeg mistet selvtilliten. Klarte ikke prate med jenter lenger. Sosial angst,depresjoner. Ble en veldig inneslutta person. Klarte ikke være åpen og ærlig om noe lenger.
Stjal penger fra mor og far. Pratet ikke med min søster lenger.
Til slutt når jeg var fylt 20 ble jeg tvangs innlagt på den lokale avrusnings klinikken. Etter 4 år med rus uten og gjøre en jævla dritt. Jeg var vant til et liv med og spelle wow og cs hele dagen og bare være for meg selv. Jeg var redd og jeg gråt masse den første kvelden. Jeg var livredd. Klarte ikke se for meg et liv uten rus. Redd for ikke og få sove. Det er ganske latterlig og se tilbake på nå. Gråt han fordi han var redd for ikke og få sove ? noe så tragisk liksom. Men tro meg den følelsen er ekkel. Jeg var redd for folka som var der. Hvordan kom de til og se på meg. Er de dømmende osv osv.
Masse tanker klarte ikke og holde roen. Jeg var en gang en gutt med drømmer og ambisjoner om hva jeg ville bli og gjøre med livet. Nå var alt borte. Alt var glemt. Men tiden på klinikken viste seg og ikke være så jævlig som jeg hadde forestilt meg. Det var de 4 værste og de 4 beste ukene i hele mitt liv. Jeg fant meg selv igjen. Lærte ting jeg hadde glemt om sosial omgang generelt. Jeg klarte og le igjen noe jeg også hadde glemt. Jeg begynte og drømme igjen om natta noe jeg hadde savna no jævlig. Når du sover godt drømmer man. Og jeg huska det faktisk. Det føltes ut som jeg våknet fra en lang dvale. Jeg begynte og smile igjen. Jeg ble åpen og mye mer posetiv til livet. Jeg begynte og se fremover i steden for bakover. Auraen min kom til live igjen jeg begynte og sleppe folk inn på meg og smitte over humøret mitt til andre noe jeg elsker
Etter at jeg kom ut isolerte jeg meg fra alle i den gamle vennekretsen og begynte så smatt og ta kontakt med gamle venner igjen. Dette skulle vise seg og være en lang vei og gå men jeg var fast bestemt. Jeg måtte finne meg en jobb så jeg søkte og havnet på et intervju hos en kar som var veldig rolig til sinns. Han hadde en ro jeg skjeldent har sett hos mennesker. Mamma hadde sagt til meg før intervjuet at jeg ikke måtte finne på og fortelle noe om bakgrunnen min og at jeg måtte bare finne på et eller annet noe som gjorde meg veldig nervøs med tanke på at det værste jeg vet er og juge. Så det ente med at jeg fortalte alt til karn og fikk roa nervene betydlig. Det viste seg at han var villig til og gi meg en sjangse og jeg har jobben fortsatt den dag i dag og har vært der i snart 1 og et halvt år. Nå blir jeg kanskje snart promotert til verksteds sjef hvis jeg er heldig. Jeg har valgt og se på dette som en tøff lærepenge som jeg ikke unner noen. Jeg røyker meg fortsatt en liten en i ny og ne men det er kontrollert forbruk og kommer aldri til og gå tilbake hvor var. Jeg var redd for at når jeg fikk meg egen leilighet så skulle ting forandre seg og at jeg kom til og røyke mer. Men jeg har faktisk ikke invia leiligheten her enda og har bodd her i snart 3 mnd nå. Jeg lever livet uten rus. Klarer og være sosial og reise på byen og møte nye mennesker.
Jeg kunne godt skrivet dette litt mer som en historie men det hadde blitt for langt føler jeg. Jeg vil bare se responsen deres høre hva dere har og si. Jeg er takknemmelig for alle svar. Burde jeg gå rundt på skoler og prate om dette her ? lage en bok? utdype mer ? Er det kjedlig og lese ? spytt ut ! peace
Jeg har bare et par ting jeg så gjerne vil dele med dere.
Dette er fra aldersperioden 16-20
Jeg hadde kjørt en veninne hjem fra den lokale mc'ern shappa. på vei ned skjedde det. Jeg kræsja med en bil som utrolig nok sto bokstavlig talt nesten stille og venta på meg. Det var en dum svenske som fikk panikk og bare sto der. Han sto i mitt kjørefelt og skulle ta inn til venstre. Jeg kom oppan i fra og skulle bare rett frem. Det endte med at jeg landa på panseret hans og fikk mopeden oppå mitt venstre bein. Minisken var vridd og jeg hadde fått en splint i kneet som jeg fortsatt har litt problemer med. Det var han som fikk skylden men det hjalp jo ikke meg. Jeg hadde kjøpt nye fotball sko dagen føre og det her er jo typisk min flaks. Jeg har spilt fotball siden 6 års alderen så dette er noe jeg virkelig brant for. Og fortsatt gjør. Dette endte med at jeg ikke fikk spille fotball eller være sportslig aktiv på 6 mnd noe som resulterte i at jeg begynte og vanke med folk jeg ikke skulle hengt med. Jeg begynte og røyke hasj daglig. Pengene jeg tjente på sommerjobben gikk stort sett til dette. Pengene jeg fikk hjemme også. Etterhvert som tida gikk begynte jeg og teste andre ting også. Husker godt en kveld jeg overdoserte på amfetamin. Jeg hadde aldri droppa og kjørte på med 0.5 noe som gikk så jævlig til helvete som det bare kunne. Jeg hadde jo seff spist en hel fuckings pizza først da så kombinasjonen av dette i magen var ikke særlig bra fant jeg ut etterhvert. Jeg kasta opp til jeg ikke hadde mer igjen. Det kom bare vann. Jeg følte meg mørbanka. Kroppen var helt vissen og jeg klarte ikke tenke. Jeg følte meg bare helt forjævlig. Jeg hadde nedtur i 12 timer hvor jeg ble hentet av min mor og kjørt hjem. Jeg klarte ikke spise eller få i meg noe næring. Eller jo en banan og en yoghurt fikk jeg så vidt pressa ned. Altså jeg skal ikke komme her og si at det her det som skjer med alle. Jeg vet at man kan røyke hasj og kose seg. Det er forskjell på missbruk og forbruk. Jeg missbrukte. Jeg røykte vær dag opptil 4-6 gram om dagen kommer ann på hvor mye penger jeg hadde. Jeg måtte ha hvertfall 1 gram om dagen. Nattings var basta. Hadde jeg ikke dette var alt bædings. Jeg var furten og grinete mot foreldra mine. Dette gjalt generelt også. fikk jeg ikke penger klikka jeg. Jeg har adhd også som gjør at dette ble bare forsterket. Jeg hadde jo ikke vært nykter på ja la oss si 3 år. Ikke en uke kanskje en dag eller to... Ferier hadde jeg med meg. ble jo busta gang på gang. De likte det Ikke... Jeg sa jeg ikke hadde noe rusproblem og at jeg kunne slutte når som helst. Det værste var at jeg trodde det jo selv til slutt. Men Jeg "kosa" meg jo såpass at jeg ville jo ikke slutte. Dette gikk jo utover ganske mange ting. Jeg slutta på skolen. Mista venner. Altså det tok rett og slett av. Og hasjen gjorde mesteparten av det. Jeg tok knipps og cola, kanskje litt ghb og piller i helgene da. Men var hasjen som hovedsaklig fucka meg. Jeg levde i en boble til slutt hvor alt bare dreide seg om meg og hasjen. Skaffe penger var det første jeg tenkte på når jeg sto opp om morgenen. Jeg merket det tok på. Utrolig slitsomt. Jeg mistet selvtilliten. Klarte ikke prate med jenter lenger. Sosial angst,depresjoner. Ble en veldig inneslutta person. Klarte ikke være åpen og ærlig om noe lenger.
Stjal penger fra mor og far. Pratet ikke med min søster lenger.
Til slutt når jeg var fylt 20 ble jeg tvangs innlagt på den lokale avrusnings klinikken. Etter 4 år med rus uten og gjøre en jævla dritt. Jeg var vant til et liv med og spelle wow og cs hele dagen og bare være for meg selv. Jeg var redd og jeg gråt masse den første kvelden. Jeg var livredd. Klarte ikke se for meg et liv uten rus. Redd for ikke og få sove. Det er ganske latterlig og se tilbake på nå. Gråt han fordi han var redd for ikke og få sove ? noe så tragisk liksom. Men tro meg den følelsen er ekkel. Jeg var redd for folka som var der. Hvordan kom de til og se på meg. Er de dømmende osv osv.
Masse tanker klarte ikke og holde roen. Jeg var en gang en gutt med drømmer og ambisjoner om hva jeg ville bli og gjøre med livet. Nå var alt borte. Alt var glemt. Men tiden på klinikken viste seg og ikke være så jævlig som jeg hadde forestilt meg. Det var de 4 værste og de 4 beste ukene i hele mitt liv. Jeg fant meg selv igjen. Lærte ting jeg hadde glemt om sosial omgang generelt. Jeg klarte og le igjen noe jeg også hadde glemt. Jeg begynte og drømme igjen om natta noe jeg hadde savna no jævlig. Når du sover godt drømmer man. Og jeg huska det faktisk. Det føltes ut som jeg våknet fra en lang dvale. Jeg begynte og smile igjen. Jeg ble åpen og mye mer posetiv til livet. Jeg begynte og se fremover i steden for bakover. Auraen min kom til live igjen jeg begynte og sleppe folk inn på meg og smitte over humøret mitt til andre noe jeg elsker
Etter at jeg kom ut isolerte jeg meg fra alle i den gamle vennekretsen og begynte så smatt og ta kontakt med gamle venner igjen. Dette skulle vise seg og være en lang vei og gå men jeg var fast bestemt. Jeg måtte finne meg en jobb så jeg søkte og havnet på et intervju hos en kar som var veldig rolig til sinns. Han hadde en ro jeg skjeldent har sett hos mennesker. Mamma hadde sagt til meg før intervjuet at jeg ikke måtte finne på og fortelle noe om bakgrunnen min og at jeg måtte bare finne på et eller annet noe som gjorde meg veldig nervøs med tanke på at det værste jeg vet er og juge. Så det ente med at jeg fortalte alt til karn og fikk roa nervene betydlig. Det viste seg at han var villig til og gi meg en sjangse og jeg har jobben fortsatt den dag i dag og har vært der i snart 1 og et halvt år. Nå blir jeg kanskje snart promotert til verksteds sjef hvis jeg er heldig. Jeg har valgt og se på dette som en tøff lærepenge som jeg ikke unner noen. Jeg røyker meg fortsatt en liten en i ny og ne men det er kontrollert forbruk og kommer aldri til og gå tilbake hvor var. Jeg var redd for at når jeg fikk meg egen leilighet så skulle ting forandre seg og at jeg kom til og røyke mer. Men jeg har faktisk ikke invia leiligheten her enda og har bodd her i snart 3 mnd nå. Jeg lever livet uten rus. Klarer og være sosial og reise på byen og møte nye mennesker.
Jeg kunne godt skrivet dette litt mer som en historie men det hadde blitt for langt føler jeg. Jeg vil bare se responsen deres høre hva dere har og si. Jeg er takknemmelig for alle svar. Burde jeg gå rundt på skoler og prate om dette her ? lage en bok? utdype mer ? Er det kjedlig og lese ? spytt ut ! peace