Aldri si aldri, selv om det ser sånn ut i dag.

La oss tenke oss det utrolige scenariet at man i fremtiden får så god peiling på hjernens oppbygning og funksjoner, at man kan transplantere synssenteret fra en annen person, kanskje i kombinasjon med øyet. Da burde det kanskje gå ann å merke forskjell? Det kan kanskje tenkes at fargeassosiasjonene lagres i synssenteret, og i så fall er man kanskje like langt.

Poenget var uansett at med tempoet forskningen har i dag, så er det ikke helt utenkelig at vi kan få til dette en gang, men veldig utenkelig i dag.

Hadde denne diskusjonen med broren min for en tid tilbake. Min grønn kan godt være hans blå, og vi ville aldri ha visst forskjell. Jeg puttet frem som argument at det ikke ville hatt noen praktisk betydning hvilke farger vi oppfattet som hva, siden vi likevel fra fødselen av har lært igjennom miljøet hvilke farger som heter hva, og kan derfor kommunisere med hverandre.

Lys i seg selv er jo bare frekvenser på det elektromagnetiske spekteret. Øyet oppfatter disse frekvensene, og tolker signalet i hjernen som farger, hva nå enn det er for noe. Sånn sett er farger kun subjektivt, og trenger ikke bety at farger nødvendigvis må være like for forskjellige mennesker.

Men broren min puttet frem et ganske interessant motargument. Forskjellige farger vekker forskjellige følelser. Vi beskriver farger som varme og kalde, og enkelte farger kan få oss til å føle oss rolige, mens andre farger har motsatt effekt. Hvilke følelser en farge vekker later til å være noenlunde universalt hos alle mennesker, som da han mente at støtter opp det at alle mennesker oppfatter farger stort sett likt.

Men etter å ha tenkt litt mer på dette, så ble jeg usikker igjen. Vi har jo utviklet oss i naturen, hvor bestemt planter, vann, himmel, sol og giftsopp har reflektert visse bølgelengder, som representerer egenskaper hos disse objektene, og dermed vil det vel være en evolusjonær fordel av at enkelte bølgelengder kan vekke følelser hos oss, uavhengig av hvilken farge hjernen oppfatter denne bølgelengden som. På den andre siden er veldig mange dyr fargeblinde, så det later ikke til å være så utrolig viktig.

Konklusjonen min ble at det er et interessant spørsmål som jeg aldri tror jeg kommer til å få svar på.

Kanskje denne vil være av interesse: http://topdocumentaryfilms.com/crack...e-colour-code/. [COLOR="DarkSlateBlue"]Cracking [/COLOR][COLOR="DarkOrchid"]the[/COLOR] [COLOR="Purple"]Colour [/COLOR][COLOR="Indigo"]Code[/COLOR]

Slik jeg ser det er fargene unike, objektive opplevelsekvaliteter. De kan ”trigges” litt forskjellig hos forskjellige mennesker, og det kan forekomme individuelle mangler i sanseapparatet osv, men det er noe annet.
Primært trigges fargeopplevelsen av elektromagentisk stråling (som nevnt) men fargene ER ikke strålingen, de ER ikke frekvensene. Strålingen er bare stråling. Men stirr lenge på et knallrødt bilde på dataskjermen og lukk øynene. Som kjent vil du nå se et markant grønt bilde på baksiden av øyenlokkene, uten at noen som helst stråling er involvert.
Fargene er noen rare ting som vi på spebarnstadiet lærer å knytte til forskellige gjenstander og fenomener, og i det hele tatt venne oss til. Derimot en blind som pluteselig får synet vil kun se masse forvirring, og antagelig være ute av stand til å huske en farge hvis han lukker øynene. Rett og slett fordi han ikke forbinder den med noe som helst. Han ser den nok midt oppe i kaoset, registrer den som en fremmed og rar energi, men han er ikke vant til å hanskes med den. Han kan til og med ha hatt fargeopplevelser som blind, hvem vet. Men det betyr ikke at mekanismen for trigging av farge-opplevelsen straks er på plass i ”grensesnittet mellom bevisstheten og det nevrologiske”.
Tenk igjen på den ufattelige lærenemhet hos et lite barn og den enorme prosess barnet går gjennom over tid før det kan bruke sanseapparatet. Alt er lært. (vi tror at vi SER omgivelsene når vi ser oss omkring, men det er ikke riktig, på en måte. 99.999% er simpel gjenkjennelse, altså kun mønstre som faller på plass).

Nåvel, men at fargene må ”læres” til en viss grad, utelukker ikke at de allerede finnes som objektive kvaliteter. Det kan være at blått rett og slett er blått. Et mysterium? Ja.